24 juni 2015

Tja...






Å leve betyr død.
Andres og ens egen.
Medmenneskene som betydde mye, bragte lykke og lys.
I stillheten som følger når et medmenneske går ut av lyset og inn i evigheten finnes kun minner.

Over natta.
Ventet eller uventet, men ugjenkallelig borte.
En kan trøste seg med troen på gjensyn i det hinsidige, eller takke for det som var.
Bære mennesket med seg til egen sorti rammer.

Lykken.
Stor tilstand.
Utømmelig tema.
Grunnleggende motivasjon alle dager.

Alltid søken etter den.
Selv i det svarteste søker man utgangen, muligheten til å få det bedre. 
Sorg gir gleden sterkere farge.

Noen ganger kan det være en lykke å registrere at en føler sorg, er trist. 
Det er menneskelige følelser og ergo er en akkurat det.
Et menneske i tida på jorda.
Med alt det ufattelig store utenfor seg. 

Står stirrende mot himmelen og tar inn en liten flik av soler og planeter i det uendelige verdensrom.
Hva er den ufattelige uendelighet for den som lever i tid og rom?

Synnøve Sætrum



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar