Tja...

Å leve betyr død.

Andres og ens egen.

Medmenneskene som betydde mye, bragte lykke og lys.

I stillheten som følger når et medmenneske går ut av lyset og inn i evigheten finnes kun minner.

Over natta.

Ventet eller uventet, men ugjenkallelig borte.

En kan trøste seg med troen på gjensyn i det hinsidige, eller takke for det som var.

Bære mennesket med seg til egen sorti rammer.

Lykken.

Stor tilstand.

Utømmelig tema.

Grunnleggende motivasjon alle dager.

Alltid søken etter den.

Selv i det svarteste søker man utgangen, muligheten til å få det bedre. 

Sorg gir gleden sterkere farge.

Noen ganger kan det være en lykke å registrere at en føler sorg, er trist. 

Det er menneskelige følelser og ergo er en akkurat det.

Et menneske i tida på jorda.

Med alt det ufattelig store utenfor seg. 

Står stirrende mot himmelen og tar inn en liten flik av soler og planeter i det uendelige verdensrom.

Hva er den ufattelige uendelighet for den som lever i tid og rom?

Synnøve Sætrum