Overlevende flyktninger hjelpes i land ved Rhodos. Fotoet lastet fra NRK sin side.
Katastroferammede mennesker i Middelhavet, "skrikene" og nøden fulgte søvnen denne natta.
Jeg reflekterte rundt at jeg kan ligge i ei seng.
Sovne mett og fredelig, og takke for å få leve i et trygt og rikt land.
Samtidig er det holdninger her til lands som får meg til å bøye hodet i skam.
Nett-trollene har ikke fornektet seg nå heller.
Noen mener visst i ramme alvor at vi ikke skal bry oss om denne nøden.
Jeg fatter det ikke.
For meg er utgangspunktet å se mine medmennesker som likeverdige, og jeg tenker at de som sitter i båtene ikke gjør det for moro skyld. De har sine liv og sine utfordringer med seg.
Utallige har allerede hvilestedet i Middelhavet. Det er forferdelig tragisk.
Ytringer i retningen "la dem drukne de har seg selv å takke når de er så dumme", ryster meg dypt.
For meg er det knekkende likegyldig om medmennesker kommer fra steder definert vennlige eller fiendtlige. Slektskapet med dem er likevel udiskutabelt. I bunnen nærer vi de samme primærbehovene, ikke sant? Overbevisningen min er at vanlige mennesker ønsker seg noenlunde det samme. Mat, klær, husly, trygghet og kjærlighet. Kulturer og religioner gir ulik atferd, men i bunnen er vi jo det samme. Vi fødes naken inn i verden, og går på samme viset ut. Enten det er med ei hånd å holde i, eller i Middelhavet. Vi må hjelpe, og det nå. Hvor mange dør før skipene er der? Erna Solberg sier 1. august. Hvor mange møter døden før det? Statsministeren snakket om å hjelpe menneskene der de er. Hva mente hun egentlig? Hjelpe dem å drukne. Den humanitære katastrofen står på hver eneste dag. Hva hjelper et skip i august når du allerede sitter i den overfylte synkende båten?
Det handler jo om medfølelse, og å anerkjenne andres grunnleggende rett til et godt liv. Ikke sant? Andres lidelse bør angå oss, som vår egen. Å gi opp tanken om engasjement og å strekke ut ei hånd til andre til fordel for sløv likegyldighet er umulig. Uten ekte medfølelse fra topp-politikerne i Europa kommer mange tusen til å drukne. Hundretusen er ventet krysse havet i året som kommer, kanskje flere. Det er mange desperate håp og drømmer om et bedre liv.
Jeg kan forsøke forestille meg hva alle disse båtflyktningene gjennomgår, men greier det nok ikke helt. Livet mitt har hatt for meg katastrofer, men jeg har aldri opplevd krig. Ei heller å være på flukt. Vi er medmennesker på den samme jorda, tenker jeg. Likeverdige i den betydningen, kloden er jo ikke bare Europas. Da jeg våknet denne morgenen tenkte jeg på imperialisme, utnytting og utbytting av menneskene i verden. Tankene om imperier og å karre til seg på andres bekostning var nære. De ledende politikerne i Norge snakker tall, økonomi og å ta landet i riktig retning. Sett fra økonomiske perspektiver. Ut fra menneskelige perspektiver er retningen riv ruskende gal slik jeg ser det.
EU 's politikk er å stenge grensene for immigranter. Hva konsekvensene er blitt for mennesker som flykter fra krig og terror vet vi mye om. I følge "Leger uten grenser" er det som nå skjer i Middelhavet resultatet av villet politikk. Hva er det som skjer? Hvordan kan det ha seg at relativt fredelige Europa stenger grensene for millioner desperate mennesker? Svaret er at pengene rår. Økonomien skal beskyttes for enhver pris. Den som gir mer til de rike og mindre til de fattige.
Fra Høyre snakkes det om at det ikke er bærekraftig å hjelpe mennesker i den ene eller andre nøden.
Vi er gestaltet som verdens beste land å leve i. I alle fall til så lenge. Jeg mener: Holdningene Erna Solberg bringer til offentligheten disse dagene skremmer meg. Jo da, regjeringen sender et sivilt skip til høsten. Hvor mange finner havets bunn som sitt siste hvilested før den tid? Det skrives at en million personer er klar til å krysse havet. For hva? Ei felles massegrav?
På fjesboka finnes ei gruppe som kalles "Rhodos - mitt andre hjem".
Jeg er medlem der, og betrakter hvert eneste besøk på øya slik.
Jeg har alltid fått ligge på ei solseng, følt meg trygg, møtt hyggelige mennesker, spist god mat og sovet godt. Solens øy har gitt meg mye mer enn jeg kunne forventet. Heldige vi som er født i en fredelig del av verden, kan sove godt om natta, ha mat på bordet og klær på kroppen. Om alt går som planlagt drar jeg enda en tur i midten av september.Selv om jeg har blandede følelser med tanke på nytelse, der andre har sin grav. Massegrav.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar