MORGENTANKER

Foto: Synnøve Sætrum

Når en står opp tidlig er musikken på radioen så fin. Det er deilig å begynne morgengryet meg det. Få tid til å komme i gang. Kroppen er treg, jeg er ingen utpreget morgenfugl. Hodet er forresten en del av kroppen, og trenger si tid å få skrudd seg på. Sånn har jeg alltid vært på denne tiden av døgnet. Jeg kan tenke noen tanker om livet og verden, men de store diskusjonene om løsninger på problemene nært og fjernt er umulig å ta før jeg er våken. Så jeg sitter her med kaffen, min musli og vannglasset. Tar et minutt av gangen. Heldige meg som kan sette på den svarte drikken, spise meg mett og ha rent vann til svelging av medisinene. Noen sier det høres så fælt ut at jeg tar så mange medisiner. Jo, jeg skjønner det redselen for sykdom, og min relativt unge alder tatt i betraktning. Det hender jeg ønsker jeg var frisk, noe jeg har skrevet om før. På den andre siden er jeg kjempeglad for å bo i et samfunn hvor jeg får subsidierte livsforlengende, helt nødvendig medisiner. Sånn er det. 

Ingen selvfølge i verden. Det er ikke så veldig mange generasjonene siden noen av mine helsemessige utfordringer var ensbetydende med snarlig død. 

Jo, jeg har veldig mye å være takknemlig for. 

Lite eller ingen nyheter om verdens skjeve gang på denne tiden.Terrorisme og atter terrorisme. 

Drepte mennesker over alt på kloden. Flyulykker. Europas store krise er fjern. Det har vært en del dødsulykker med snøscootere hører jeg. Var det så smart å innføre fritt fram for bruk av dem tro?

Det skrives at Hellas er konkurs om ei uke. Hva det vil bety for menneskene der vet jeg ikke helt, annet enn at det må bli veldig alvorlig for mange. Fattigdommen i Athen er omfattende. Hvordan landsbygda har det kjenner jeg ikke helt til, men tenker det ikke er mer arbeid der. Og uansett hvem som er årsaken til hva og så videre.... Det vil alltid bli enorme lidelser for mange, og særlig de som var nederst fra sist av. Greske venner ansatt i det offentlige sier de ikke har særlig tro på framtiden. For meg virker det som holdningen er avventende, men nei jeg utbasunerer det ikke som sannheten nødvendigvis. Her presenteres kun tankestrømmen disse tidlige morgentimene. Jeg sitter i sofakroken, det brenner i peisen og to hvite stearinlys står på bordet. Det andre kruset med kaffe er akkurat fylt, og jeg har spist min musli med friske bringebær og lettrømme. 

Fint å sitte slik og bare la tankene fylle fingrene. Kanskje blir det ikke den mest gjennomarbeida og konsist stramme teksten. Akkurat her og nå gir jeg blaffen og kjenner på gleden ved å sitte slik i stedet. Plutselig lurte det seg inn en tanke om at jeg får stå i at andre kanskje ikke liker akkurat det. Anerkjenner noen det jeg skriver er det flott, men om så ikke skjer overlever jeg uten. 

---

Jeg tenker på politigrepet og fattigdommen som ulmet under overflaten i Barcelona. Var der jo en måned i fjor høst. Nå når jeg har fått fordøyd og reflektert blir følelsen av å leve i boble her i Norge sterkere. Vi ser jo så lite, og dybdejournalistikken og analysene er nesten vekk fra NRK.

 Ok, "Urix" finnes enda. Men, jeg savner Dagsrevyen som den var før i verden. 

Jeg finner det ærlig talt veldig lite opplysende, forklarende eller lignende når spørsmålet etter f.eks flystyrten i Alpene er: Kunne dette skjedd i Norge?

Hva skal jeg med denslags spørsmål? Selvfølgelig kan alt skje over alt. 

Dette handler jo ikke om nasjoner, men svært tragiske omstendigheter. Nei, jeg utbroderer det ikke mer her, men tillater meg å si at det kan synes som medias agenda er å skremme folk. Vi lever i ei tid hvor mye handler om fiendebilder. Ta for eksempel dette med oljetiden som man fra regjeringshold sier snart er over. Statsministeren snakker om "omstillingen landet må gjennom framover"... Ja og jo, det er sant at det før eller siden blir tomt. Men, jeg kan ikke fri meg for å undre meg. Hva er det hun signaliserer egentlig? Er det kutt i budsjetter, alle budsjetter som gagner vanlige folk? 

Varsler hun fattigdom for de svakeste? Nå sier jeg ikke at det er det hun sier, for det er noe ullent fra det holdet. Men, får de fortsette får vi vel se... 

Og er det ikke økonomien, så har man jo alltid muslimene som skremsel og gru. 

For "alle muslimer er jo terrorister", ikke sant? Argumentet faller på sin egen urimelighet, men propagandaen er massiv. Jeg har fått med meg at norske jøder er redde, og at muslimer slår ring om synagogen. Noe skjer i Norge og Europa. Skummelt, jeg liker det ikke. Når jeg så har skrevet disse setningene forstår jeg at det må presiseres at : Nei jeg støtter ikke terroristene som turer fram med en grusomhet hinsides. Men, man må da kunne holde tunga litt rett i munnen. Jeg har hørt mennesker si at man aldri kan vite om muslimske damer på Grønland går med bomber under kjolen. Hæ?

Det må da være lov å bruke hode. En kan velge om en vil leve livet i redsel og skremsel.

Hvor er det blitt av tankene om at de fleste mennesker faktisk er fredelige, og bare ønsker gode liv for seg og sine familier. Krig og fattigdom er fortsatt hovedgrunnen til at mennesker flykter, vandrer.

Hadde jeg også gjort om mine livsvilkår var slik. Det dro over en million nordmenn til USA. 

Husk det! Fattigdommen var drivkrafta. Folk rømte til andre siden av kloden for å bygge en bedre tilværelse. Ikke mer hokus pokus enn det. Mennesket vil sloss for livet, så enkelt er det.

Nei, jeg sier ikke at vi skal ta inn alle fra hele verden til Norge. Likevel må det da være mulig å bruke hodet, ikke sant? Noe heter solidaritet, og noen kan vi hjelpe. Økonomien her i landet går ikke dårlig. Dessuten er det mulig å se mennesker fra andre steder som verdifulle for samfunnet vårt. Kan hende løfter en blikket fra egen navle i møte med medmennesker fra andre steder. Nordmenn elsker å reise leser jeg stadig, men er det bare i andre land det fremmede er interessant. Hva er det som gjør at når en del av verden reiser til oss så er det ikke så stas for noen? For meg er det en litt sånn merkelig logisk glipp i det der.

"Dansere i natten", synger Bjørn Eidsvåg på radioen.

Nei, jeg danser ikke. Jeg har bare vært heldig å få lov og stå opp før seks.

Her tenner jeg på peisen, og drikker kaffe. 

Jo det er deilig å ha ei stue igjen. Godt å se mine saker og ting etter å ha vært mer og mindre på loffen et par år. Jeg kunne blitt lenger, valgt veier videre fjernere steder på jorda, men jeg ville mer hjem.

Henge med med menneskene jeg liker ha litt nært meg, og være norsk.

Jeg er fantastisk glad i kloden, den er spennende og det er mye jeg ennå drømmer om å se, men jeg elsker Norge og er knyttet til landet mitt med bånd som ikke knytter meg til noe annet sted.

Her er jeg den jeg er, her har jeg lengtet bort. Her har jeg kjent meg fri.

Jeg er nok ikke den du drømmer om, men jeg er nok den du ser.

Det betyr ikke at jeg er fornøyd med tingenes tilstand i riket. Særlig ikke de som sitter på regjeringstaburettene for tiden. FRP er i fritt fall i følge meningsmålingene, ikke hatt dårligere oppslutning på 19 år. Selvsagt gleder det meg, og det forundrer meg ikke heller. Oppkommet av utrolige utspill og forslag tar ingen ende, og måten kritikk blir taklet på er noe av det underligste jeg kan huske å ha opplevd i norsk politikk. Jeg tror ikke de får sitte videre i regjeringskontorene. Ernas drøm om bred borgelig samling kan pr. nå virke heller utopisk. Når det er sagt er det trist at de ennå har taburettene i flere år. De får ødelagt så mye. Gjort så mye rart, så mye jeg slett ikke oppfatter som "bedre løsninger". Fra regjeringshold har det ved flere anledninger blitt sagt at det tar tid å rydde opp etter de rødgrønne. Nå var vel ikke alt den forrige regjeringen gjorde til å sette kryss i taket av heller, men rydde opp? Jeg vil si de gjør det de kan for å rasere rettigheter som vanlige arbeidstakere har kjempet fram gjennom mange mange år. Denne "oppmykingen" av arbeidstidsbestemmelsene for eksempel. Vi vet den først og fremst vil ramme lavtlønnende i omsorgsyrker og servicenæringene.

Nevner det igjen, det er flest kvinner ansatt der. For meg skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne det vil få tøffe konsekvenser for den som må henge i stroppen og ikke har noe valg, er lavtlønnet i etableringsfasen og så videre. Det er ikke blitt noe billigere å bo her i landet, og dyrest er det for dem som skal inn i boligmarkedet. Og nei: Ikke alle får penger til bolig av foreldrene. Slikt er kun virkeligheten for de priviligerte. Alle er ikke det. Vi snakker ikke om klasseskiller i landet lenger. Det betyr ikke at de ikke finnes. Hvorfor ikke en del av det norske boligmarkedet inneholder en viss prosent anstendige leieboliger, hvor den som ikke har råd til å kjøpe kan være er meg ubegripelig.

Hvorfor finnes ikke et tak for hva enkelte mener de kan ta seg betalt for et lite, kummerlig krypinn?

Sjøl er jeg heldig, har funnet noe som er både anstendig og rimelig. Men, på veien hit så jeg mye fælt.

Steder jeg rett og slett kunne forestille meg bli både deppa og det som verre er. ..

Uansett så forteller det meg om nød, og at noen ikke kan velge. Stedene jeg sikter til ble meg vist, og medmennesker bodde faktisk der. Igjen: Vi er en del mennesker som ikke har råd til å kjøpe bolig.

Kommer noen politiker, uansett partitilhørighet noen gang til å ta akkurat det innover seg?

Nei, nå er klokka kvart over sju. Første runde med nyheter om natta som gikk er hørt.

Amper natt meldes det fra politiet.

Hva er det menneskene er så sinte for her i verdens rikeste land?

Jeg bare undrer meg....

Fortsatt god påske, det er langfredag.

Synnøve Sætrum