2015.
JANUAR:
Godt nyttår.
Godt nyttår.
Blanke ark med tastaturer til.
Den er heldig som kan kikke tilbake og glede seg til ei framtid.
Det er mye å glede seg over, godt blandet med verdens elendighet.
Kommer ikke utenom, og særlig ikke i disse dager.
Triste, veldig triste dager med angrepene på ytringsfriheten.
Jeg tenker på alle de som har mistet livet med blyanten eller i hånda.
Terroren er feig, den er grusom og den går diktaturets veger.
Så gjelder det å ikke tvinge seg selv til å skrive eller mene noe om det.
Det er jo nettopp det som er agendaen.
Det er mye å glede seg over, godt blandet med verdens elendighet.
Kommer ikke utenom, og særlig ikke i disse dager.
Triste, veldig triste dager med angrepene på ytringsfriheten.
Jeg tenker på alle de som har mistet livet med blyanten eller i hånda.
Terroren er feig, den er grusom og den går diktaturets veger.
Så gjelder det å ikke tvinge seg selv til å skrive eller mene noe om det.
Det er jo nettopp det som er agendaen.
Vinterregn sør i Norge hvor jeg sitter.
Jeg er trøtt disse dagene, og litt usikker på om jeg kan greie denne siden av kloden disse månedene.
Har bestemt meg for å prøve igjen, og slår meg foreløpig til ro med at veien blir til mens jeg går.
Slik er det utenfor kransen av greske øyer for tiden.
Vientiane, Lao PDR Foto: Synnøve Sætrum
Rawai, Chiang Mai,Pitsanoluk, Kon Khaen i Thailand.
Vakkert land på så mange måter, og her jeg stirrer ut på regn og gråvær er det lett å innrømme lengselen. Kikker innover og tenker det ikke er siste gangen jeg besøker det fordums Siam. Om livet og Gud vil. Den andre siden av den store verden er blitt et sted i hjetet her i min lille.
Laos med Vientiane og Luang Prabang. Vientiane er den stilleste hovedstaden jeg har vært i.
Sinnet mitt fylles av gater og steder jeg gjerne skulle sett sammen med flere mennesker jeg elsker.
Luang Prabang ved Mekong kommer jeg aldri aldri til å glemme. En skjønnhet jeg gjerne skulle seilt til, akkurat på den elva. Hvem vet? Kanskje en gang, kanskje ikke. For meg en vakker drøm.
Foto: Synnøve Sætrum
Mekongs vei gjennom tropelandskap.
Breddene med elefanter, små hus, trær, fugler, mennesker, bøfler er fantastiske minner som fyller tankene med stor glede. Orkideer, banantrær, kokospalmer, mangrover.
Små sådanne for meg som ikke har vært i den store skogen ennå.
Breddene med elefanter, små hus, trær, fugler, mennesker, bøfler er fantastiske minner som fyller tankene med stor glede. Orkideer, banantrær, kokospalmer, mangrover.
Små sådanne for meg som ikke har vært i den store skogen ennå.
Ved Mekong. Foto: Synnøve Sætrum
Vietnam. Hundre millioner motorsykler på en gang.
Vandringer med livet tilsynelatende som innsats, men jeg overlevde.
Innsjøen.Restauranten der vi en regntung kveld spiste underlig luksusmat og ble spilt for.
"Kom mai du skjønne milde".
Jeg lo av absurditeten, måtte ta meg kraftig sammen for ikke å miste ansikt. Det viste seg at byen hadde besøk fra det norske monarkiet de samme dagene...
Jeg lo av absurditeten, måtte ta meg kraftig sammen for ikke å miste ansikt. Det viste seg at byen hadde besøk fra det norske monarkiet de samme dagene...
Sykkeltaxi med opiumsrøykende sjåfører.
Kanskje det er derfor de holder ut det evigvarende brølet fra trafikken.
MARS 2015:
.JPG)
.JPG)
Halong Bay.
Båttur for seks peroner i to netter og tre dager.
Vakre, skjønne fjell og klipper. Sterke farger.
Og ei mange titalls millioner gigantisk grotte av dryppstein som høydepunkt.
Nedturen var alt søppelet som lå og fløt på vannet. Grelle, veldig grelle bevis på masseturismens nådeløshet. Forferdelig forsøpling av dette stedet som står på vår felles liste av den kloden vi skal gi videre til dem som kommer. Tipper det stedet kommer til å miste turismen etter hvert.
Det var ille. Veldig veldig ille.
.JPG)
Det hele tok slutt i Hue.
Stedet som ble så angrepet under den forferdelige krigen.
Også der fikk jeg et innsyn og blikk på Vietnam, og sier jeg kan tenke meg andre steder en gang.
Når det ikke er så varmt. Jeg orker ikke den brennende heten.
Da jeg forlot Asia dryppet svetten så intenst fra panna at tastaturet her gikk fløyten.
4. april tok jeg flyet fra Ho Chi Minh byen til Athen.
Dagen etter befant jeg meg plutselig sittende mitt i hjertet av Syntagma, drakk rådyr kaffe og brukte flere dager i den greske hovedstaden til å sove meg på plass og vandre i gatene.
Mandariner, appelsiner og annet hang modne på trærne.
Likevel frøs jeg veldig. Etter måneder i tropene måtte kroppen finne seg omvendt til rette.
Rhodos og påskefeiring etterpå.
Det blir ikke glemt.
Så kom jeg heim 1. mai, til en virkelighet som ble tøffere enn jeg kunne forestilt meg.
Detaljene får være mine, men noen ganger er livet alt annet enn planke.
Dog er jeg nordlending i bunnen og står hain a...
Uansett: Tankene mine endret seg i takt med andre endringer.
Jeg bestemte meg for å reise i Europa ei stund utover høsten, og feire jul sammen med familien.
Fine dager, gode minner.
Nå sitter jeg et sted i Norge og skriver ferdig 3. mars 2015.
Reisen inn i dette året er for lengst i gang.
Fortsatt godt nyttår.
Synnøve Sætrum
Kanskje det er derfor de holder ut det evigvarende brølet fra trafikken.
MARS 2015:
Foto: Synnøve Sætrum
Halong Bay.
Båttur for seks peroner i to netter og tre dager.
Vakre, skjønne fjell og klipper. Sterke farger.
Og ei mange titalls millioner gigantisk grotte av dryppstein som høydepunkt.
Nedturen var alt søppelet som lå og fløt på vannet. Grelle, veldig grelle bevis på masseturismens nådeløshet. Forferdelig forsøpling av dette stedet som står på vår felles liste av den kloden vi skal gi videre til dem som kommer. Tipper det stedet kommer til å miste turismen etter hvert.
Det var ille. Veldig veldig ille.
Hanoi. Foto: Synnøve Sætrum
Det hele tok slutt i Hue.
Stedet som ble så angrepet under den forferdelige krigen.
Også der fikk jeg et innsyn og blikk på Vietnam, og sier jeg kan tenke meg andre steder en gang.
Når det ikke er så varmt. Jeg orker ikke den brennende heten.
Da jeg forlot Asia dryppet svetten så intenst fra panna at tastaturet her gikk fløyten.
4. april tok jeg flyet fra Ho Chi Minh byen til Athen.
Dagen etter befant jeg meg plutselig sittende mitt i hjertet av Syntagma, drakk rådyr kaffe og brukte flere dager i den greske hovedstaden til å sove meg på plass og vandre i gatene.
Mandariner, appelsiner og annet hang modne på trærne.
Likevel frøs jeg veldig. Etter måneder i tropene måtte kroppen finne seg omvendt til rette.
Rhodos og påskefeiring etterpå.
Det blir ikke glemt.
Så kom jeg heim 1. mai, til en virkelighet som ble tøffere enn jeg kunne forestilt meg.
Detaljene får være mine, men noen ganger er livet alt annet enn planke.
Dog er jeg nordlending i bunnen og står hain a...
Uansett: Tankene mine endret seg i takt med andre endringer.
Jeg bestemte meg for å reise i Europa ei stund utover høsten, og feire jul sammen med familien.
Fine dager, gode minner.
Nå sitter jeg et sted i Norge og skriver ferdig 3. mars 2015.
Reisen inn i dette året er for lengst i gang.
Fortsatt godt nyttår.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar