15 februar 2015

Å SKRIVE STREKMENN MOT TERROR...

Folkehav under minnemarkering


Verdens gravalvor er i meg disse morgenminuttene. 
Midt i min fredelige indre reise over tastaturet og kaffekoppen ser jeg dem for meg.
De maskerte feigingene med våpen i hånd. Jeg kan fatte noe av sorgen man kjenner ved å miste et nært medmenneske. Døden er den sikreste realiteten ved livet.
At noen dreper fredelige medmennesker for å hevde sin verdensoppfatning, religion eller politiske mening kan aldri bli noe annet enn feil. Ikke kommer jeg noen sinne til å fatte denne ondskapen heller.
Aldri unnskylde det eller tro på det.
Terrorisme er feil. 

Punktum.

---

Noen tårer triller mens jeg tenker tanker rundt det å være modig og å ha sine meningers mot.
I noen saker er kanskje det enkleste å tie stille. Være det lille mennesket som kastes hit og dit i konsekvensene av storpolitikkens grimme spill. Avstå fra ei fredelig ytring.
Men, da får de det jo som de ønsker terroristene.
Jeg kjenner meg selv og vet jeg ikke ville være særlig tøff i trynet om noen pekte på meg med dødelige våpen. Heltestatus er ikke mitt anliggende, jeg er helt ordinær.
Min reise i livet handler ikke om anskaffelse av glorie eller omdømme. 
Først og fremst handler den om å være til stede her og nå. Videre er det en gave å registrere hva jeg handler om, sånn dypest sett, fra den ene dagen til den andre.
Elske og noen ganger gremmes over livet mitt så godt jeg kan, og "bare være".
Jeg er ingen guru eller helgen.

---

  Terror rammer mennesker som debatterer grunnleggende menneskerettigheter. 
Et jødisk medmenneske holder vakt i en konfirmasjon, og dør av skuddene. 
Jeg grøsser og tenker at nå skjer det igjen. Denne gangen i København.

  Historieløshet borger for så mangt. 

---

Norge er fortsatt det samme vakre fredelige åpne landet som jeg elsker, men jeg grøsser stille og skriver videre. Danmark og Norge er søsken i verden. Den franske revolusjonen finnes i vår felles historie. Nei, jeg er nok ikke så modig som medmenneskene i avisredaksjonen i Paris. 
Likevel har tankene både de døde og gjenlevende forfektet nådd fram til meg.
De ble understreket da den avskyelige feige terroren rammet dem.

Først Paris, nå København.
Jeg sender en søsters tanke til dem som er døde,
En trøsteklem til medmenneskene som er deres etterlatte og til alle som ligger såret på sykehus. 
Når alt kommer til alt tror jeg dette handler om hvordan vi som små enkeltmennesker forholder oss til den store politikken i våre hverdagsliv. 
Ekte motstand kommer alltid nedenfra. 
Stasmenneskene kan snakke til massene så lenge de har legitimiteten til å sitte på taburettene sine. 
Noe vi gir dem når vi går til stemmeurnene.
Legitimiteten er det vi vanlige menneskene som besitter.
Ikke sant?

----

 Å drepe og skade uskyldige mennesker for å understreke sine holdninger og ideer er feigt og forkastelig. Det er..... ja jeg finner nesten ikke ord.
Verden forandrer seg så fort.
Tidligere års fjerne virkelighet langt borte på kloden er blitt nabolagets realiteter.
Jeg er ingen avisredaksjon eller berømt forfatter. 
Mine tegneferdigheter strekker seg til strekmenn.

Her, dypt i mitt indre, inne i meg finner jeg akkurat nå engstelse for framtiden og det frie ord. 
Ytringsfriheten er fundamentet for å være et fritt menneske.

Les:
Fredelige meningsutvekslinger er den viktigste forutsetningen for demokrati. 
Det er sagt før, men det er nødvendig å gjenta. 
Hvorfor? 
Fordi jeg tror på å gjenta en sannhet om og om igjen.
Jeg er hellig overbevist om fredelig motsand.
Veien med våpen i hånd er helt uakseptabel. 
Når skuddene rammer fredelige møtedeltakere står atskillig større saker enn min sinnsro på spill.
Min politiske oppdragelse er blant annet tuftet på fundamentet "alt er politikk". 

Samtidig synes jeg jeg  "hører" noen av mine velmenende kjære nærmeste si at jeg heller må leve i øyeblikket. Ikke gruble så mye rundt alt det forferdelige.
 Være til stede her og nå, være glad.
Jo, jeg er glad for fortsatt å kunne ytre ei fredelig mening her på "Ytringsstedet"...
Jeg skulle hatt et sånt tegneprogram og kunnet sette noen strekmenn på veggen her.
Det har jeg ikke, men tillater meg likevel å skrive strekmenn mot terror.

Er du med?

Synnøve Sætrum


http://www.forlagsliv.no/ingvarambjornsen/2015/01/30/pesten-vender-tilbake/






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar