NOEN TANKER I SPLIT...

Splitska Riva. Foto: Tilfeldig forbipasserende... 

Reisemorgen etter ei litt urolig natt.

Kaffen smaker, og jeg tenker: Takk alle makter for den. Hva skulle vel livet vært uten?

Uro ja... 

Det er alltid sånn foran forflytninger. 

Dette vet jeg etter noen reiser. 

En del av det store spillet. 

Foran meg ligger en drøy fire timers busstur. 

Billetten er kjøpt uten at jeg har stilt et eneste spørsmål om veger og slikt. 

Tar det som det kommer, og tenker jammen er det framskritt. 

Etter turene i Laos og Vietnam tidligere i år kan det neppe kan bli mer utfordrende. 

Håper likevel på noen fine synsinntrykk og at alt ikke er straka autostradaen. 

Vil gjerne se litt av kysten her. 

Fargene er så nydelige, lyset så spesielt.

Kroatia er ei perle.

I går kveld sovnet jeg til a- capella sang i nabolaget.

Skjønne toner falt inn i hverandre.

Jeg så for meg mennesker rundt et bord, og tenkte litt på det jeg har lest om skikkene her.

Savnet korsangen hjemme et øyeblikk.

Kanskje jeg kunne bodd her ei stund, en gang, et annet år...

Split teater. Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Fire lange dager i Split går mot slutten.

  Vandrehjem i Dubrovnik. Hvordan det blir for ei tilårskommen dame vet jeg ikke ennå.

 "Det blir bra", tenker jeg. 

Sender en tanke til henne som alltid sa det, og kjenner litt på savn. 

Hun gikk ut av tiden i fjor sommer. Ennå kan jeg ikke helt begripe at hun er borte. 

Jeg strever litt med sorg sånn under alt sammen. Den ligger der og er ikke helt levd ut.

Det har vært så mye død det siste året, så mange mennesker som gikk alt for tidlig.

 Livet kjennes litt fremmed. 

Re-orientering heter det på fint.

Skrapende stemninger er det jeg kjenner.

Høsten i livet er kommet nærmere, og oftere tenker jeg på det store i det lille.

"Low season" er på veg sammen med høst og vinter. Egentlig er det litt spennende med vinterreise som ikke er på ski.Jeg har ikke satt mål av meg til å fly rundt på alle mulige severdigheter, tråkke alle turistløyper- eller feller. For mye pes og lite ulv. Jeg konsentrerer meg om å "bare" være. Kjenne på atmosfære, være litt kikker bare. Stå på utsiden og kikke inn. Det er ofte mer enn nok.
Her er titusener nye inntrykk daglig.

 Roen hører med, også klokka sju om morgenen som det er i skrivende øyeblikk. 

Kirkeklokkene ringer og ringer. Kanskje var det i gudshuset jeg skulle vært akkurat nå. 

Jeg var i flere seint i går ettermiddag. 

Satt og bare lyttet til sang og ritualer på et språk jeg ikke forstår. 

Fremmed, men likevel kjent.

Det store fellesskapet av kristne er det.

Tankene kretset rundt dette med tro, trygghet og tvil.

Når jeg reiser oppsøker jeg alltid kirker (eller templer). 

Før i livet var jeg ateist, men det er lenge siden.

På et sted i livet fant jeg noe større enn meg selv å tro på.

Jeg var sliten og fant hvile.
Når jeg sitter slik, i en fremmed kirke kjenner jeg på freden, og føler meg innlemmet.
Vi har mye til felles menneskene selv om språk skiller.

Nå er jeg blitt søvnig igjen, så jeg stiller klokka og satser på en time søvn før sekken gjøres klar.
Jeg må stille klokka om tilfelle rottefelle.
Utenfor vinduet er det lysnet og det lyder :

Kra kra og kvirrevitt...  

 Jeg har sittet i halvmørket, lent mot veggen, skrevet og drukket kaffe.
Kroppen har kjentes verkende og frossen, Et øyeblikk tenkte jeg på om det er for kaldt for meg her, om jeg må avsted til østen fortere enn tenkt.
Nei, jeg skal ikke det, men jeg kjenner lengselen etter dyp varme.

 Det blir en tur sånn rundt jul. Noen måneder i tropene må til skal jeg være menneske, men i dag og dagene framover reiser jeg til Dubrovnik.

 Gleder meg gjør jeg. 

Virkelig storgleder meg !

Ha en klem og flott mandag !

Synnøve Sætrum