Foto: Synnøve Sætrum
"One had to tak som action agains fear when once it laid hold of one".
(Rainer Maria Rilke)
Denne morgenen hørte jeg ei ung dame fortelle sin historie om angst. Om hvordan den kjennes ute innenfra, hvordan det er når den har tatt over, og hvordan forandringer kommer når en får hjelp. Sjøl har jeg også hatt mine runder på terapi-benken for det og andre problemer. Minnene om å være helt lammet av fenomenet har jeg. De siste fem-seks årene har jeg hatt nesten uten. Selvsagt dukker den opp i gitte situasjoner, som fly eller knirkende heiser. Bratte stup og ubeskyttede høyder fyrer på bålet. Men, da er det jo alltid noe konkret som utløser. Den typen angst jeg snakker i fortid om er den som ved første øyekast tilsynelatende ikke har noen konkret forklaring. Som ut av en sekk renner den bare og tar hele meg. Å bli liggende i timer i fosterstilling mens en stadig hyperventilerer er familiært. Selvsagt ikke noe en står rundt på gatehjørnene og skriker om når det er over. Da er det jo akkurat det. Damen jeg hørte fortelle sin historie nevnte også at hun var utstyrt med en fantasi som kunne få henne til å svinge fra idyll og balanse til den ytterste skrekk i løpet av sekunder. Kanskje det er overflødig å skrive at jeg kjente meg helt og totalt igjen. Tanken og de indre bildene kan være ganske ubarmhjertige når de løper løpsk, og noen ganger tror man det har rabla totalt for en. Så har det altså ikke det. Angst er ikke psykose, men jeg måtte ha mine timer i terapi før jeg lærte stole på kunnskapen.
Wikipedia opplyser at angst er en fysiologisk og psykologisk tilstand kjennetegnet av kroppslige, følelsesesmessige og kognitive sider. Den innebærer følelser av frykt, bekymring, panikk og uro og kan oppstå uten at den rammede begriper hvorfor. Vanligvis utløses den av ytre stress eller utfordringer. Vanligvis en normal menneskelig reaksjon. Angst kan faktisk virke som hjelp til håndtering av ulike utfordringer samt være motivasjon til handling. Når angsten derimot blir kronisk, for høy eller utløser uhensiktsmessig atferd kan den klassifiseres som angstlidelse. Forståelig definert, ikke sant?
Når jeg har hatt angst har det ofte handlet om forsvar mot et eller annet jeg ønsker stikke fra, eller må konfrontere meg selv med. Det er så mange sider ved livet som kan virke truende. Jeg har lest meg til at "beredskap" blir styrt i nervesystemet og hormonene, samt adrenalin fra binyrene. Undertegnede vet hva som skjer sånn både teoretisk og i praksis. Visst har jeg kjent onder i brystet, hatt hjerteklapp, svettet, vært svimmel eller hatt tungt for å puste (hyperventilerer). Jeg har rødmet, vært kvalm og skjelvende med. Unngåelsesatferd er et kjent begrep. Strategi som ikke nødvendigvis fører til at årsakene blir redusert eller borte (uhensiktsmessig atferd). Tvert imot har jeg erfart at slik atferd både forsterker og opprettholder. Jeg har lært leksa om overgeneraliseringer, og kjent panikken ta kvelertak. Nå sitter jeg her, skriver om det uten at noen slike symptomer melder seg. Men, tro meg: Jeg vet det kan komme tilbake, og jeg ville kjenne lusa på gangen øyeblikkelig.
På den andre siden er jeg opptatt av å fortelle om dette.
Kanskje også jeg kan nå noen som sliter med alt dette alene. Noen medmennesker sitter kanskje i sitt eget private mørke rom, uten å ha noen som kan hjelpe. Å ha angst er ingen gullmedalje en farter rundt med på brystet og brisker seg med. Jeg har opplevd å få hjelp av venner eller familie i den tiden anfallene var hyppige. Samtidig som jeg har gjemt meg for verden i dager, uker, måneder og år.
I dag har jeg det mye bedre, men det er etter mye terapi og hjelp. Terapi som har hjulpet meg til å hjelpe meg selv. Jeg har det mye bedre i takt med at verden blir verre og verre. Krig. Terror. Sult. Naturkatastrofer. Økonomiske kriser. Massevoldtekt(er). Kjønnslemlesting(er). Mishandling av kvinner og barn. Pedofili. Menneskehandel. Menneskesmugling. Flyktningestrømmer. Ebola. Ny-nazisme på frammarsj. Fascisme i vekst. Kristenfundamentalister. Islamske terrorister. Bare for å nevne noe...
Det skal noe il for å hamle opp med all elendigheten, ha det godt og kjenne sinnsro.
Jeg er barn av sytti-tallet. Jeg vokste opp i skyggen av studentopprør og troen på en bedre verden for alle. I den tiden Norge ble et rikt land. Jeg husker besteforeldrene mine glede seg over velferdsordninger og det gode som skulle komme for alle.
Det så rimelig lyst ut i skyggen av terrorbalansen og den kalde krigen.
Selvsagt tenkte vi på hva som kunne skje om noen trykket på knappen.
Så falt muren, og det så lovende ut. Et lite øyeblikk virket det som de demokratiske kreftene i verden vant fram. Fredelige demonstrasjoner veltet totalitære samfunnssystemer.
Revolusjoner uten store blodsutgytelser så ut til å være mulig...
Jo, da. Man kan få generell angst av mindre.
Likevel: Akkurat denne søndagen, er jeg uten angst og har det godt.
Synnøve Sætrum
Denne morgenen hørte jeg ei ung dame fortelle sin historie om angst. Om hvordan den kjennes ute innenfra, hvordan det er når den har tatt over, og hvordan forandringer kommer når en får hjelp. Sjøl har jeg også hatt mine runder på terapi-benken for det og andre problemer. Minnene om å være helt lammet av fenomenet har jeg. De siste fem-seks årene har jeg hatt nesten uten. Selvsagt dukker den opp i gitte situasjoner, som fly eller knirkende heiser. Bratte stup og ubeskyttede høyder fyrer på bålet. Men, da er det jo alltid noe konkret som utløser. Den typen angst jeg snakker i fortid om er den som ved første øyekast tilsynelatende ikke har noen konkret forklaring. Som ut av en sekk renner den bare og tar hele meg. Å bli liggende i timer i fosterstilling mens en stadig hyperventilerer er familiært. Selvsagt ikke noe en står rundt på gatehjørnene og skriker om når det er over. Da er det jo akkurat det. Damen jeg hørte fortelle sin historie nevnte også at hun var utstyrt med en fantasi som kunne få henne til å svinge fra idyll og balanse til den ytterste skrekk i løpet av sekunder. Kanskje det er overflødig å skrive at jeg kjente meg helt og totalt igjen. Tanken og de indre bildene kan være ganske ubarmhjertige når de løper løpsk, og noen ganger tror man det har rabla totalt for en. Så har det altså ikke det. Angst er ikke psykose, men jeg måtte ha mine timer i terapi før jeg lærte stole på kunnskapen.
Wikipedia opplyser at angst er en fysiologisk og psykologisk tilstand kjennetegnet av kroppslige, følelsesesmessige og kognitive sider. Den innebærer følelser av frykt, bekymring, panikk og uro og kan oppstå uten at den rammede begriper hvorfor. Vanligvis utløses den av ytre stress eller utfordringer. Vanligvis en normal menneskelig reaksjon. Angst kan faktisk virke som hjelp til håndtering av ulike utfordringer samt være motivasjon til handling. Når angsten derimot blir kronisk, for høy eller utløser uhensiktsmessig atferd kan den klassifiseres som angstlidelse. Forståelig definert, ikke sant?
Når jeg har hatt angst har det ofte handlet om forsvar mot et eller annet jeg ønsker stikke fra, eller må konfrontere meg selv med. Det er så mange sider ved livet som kan virke truende. Jeg har lest meg til at "beredskap" blir styrt i nervesystemet og hormonene, samt adrenalin fra binyrene. Undertegnede vet hva som skjer sånn både teoretisk og i praksis. Visst har jeg kjent onder i brystet, hatt hjerteklapp, svettet, vært svimmel eller hatt tungt for å puste (hyperventilerer). Jeg har rødmet, vært kvalm og skjelvende med. Unngåelsesatferd er et kjent begrep. Strategi som ikke nødvendigvis fører til at årsakene blir redusert eller borte (uhensiktsmessig atferd). Tvert imot har jeg erfart at slik atferd både forsterker og opprettholder. Jeg har lært leksa om overgeneraliseringer, og kjent panikken ta kvelertak. Nå sitter jeg her, skriver om det uten at noen slike symptomer melder seg. Men, tro meg: Jeg vet det kan komme tilbake, og jeg ville kjenne lusa på gangen øyeblikkelig.
På den andre siden er jeg opptatt av å fortelle om dette.
Kanskje også jeg kan nå noen som sliter med alt dette alene. Noen medmennesker sitter kanskje i sitt eget private mørke rom, uten å ha noen som kan hjelpe. Å ha angst er ingen gullmedalje en farter rundt med på brystet og brisker seg med. Jeg har opplevd å få hjelp av venner eller familie i den tiden anfallene var hyppige. Samtidig som jeg har gjemt meg for verden i dager, uker, måneder og år.
I dag har jeg det mye bedre, men det er etter mye terapi og hjelp. Terapi som har hjulpet meg til å hjelpe meg selv. Jeg har det mye bedre i takt med at verden blir verre og verre. Krig. Terror. Sult. Naturkatastrofer. Økonomiske kriser. Massevoldtekt(er). Kjønnslemlesting(er). Mishandling av kvinner og barn. Pedofili. Menneskehandel. Menneskesmugling. Flyktningestrømmer. Ebola. Ny-nazisme på frammarsj. Fascisme i vekst. Kristenfundamentalister. Islamske terrorister. Bare for å nevne noe...
Det skal noe il for å hamle opp med all elendigheten, ha det godt og kjenne sinnsro.
Jeg er barn av sytti-tallet. Jeg vokste opp i skyggen av studentopprør og troen på en bedre verden for alle. I den tiden Norge ble et rikt land. Jeg husker besteforeldrene mine glede seg over velferdsordninger og det gode som skulle komme for alle.
Det så rimelig lyst ut i skyggen av terrorbalansen og den kalde krigen.
Selvsagt tenkte vi på hva som kunne skje om noen trykket på knappen.
Så falt muren, og det så lovende ut. Et lite øyeblikk virket det som de demokratiske kreftene i verden vant fram. Fredelige demonstrasjoner veltet totalitære samfunnssystemer.
Revolusjoner uten store blodsutgytelser så ut til å være mulig...
Jo, da. Man kan få generell angst av mindre.
Likevel: Akkurat denne søndagen, er jeg uten angst og har det godt.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar