NESTEN INKOGNITO. . .

Godt å bli god og varm i høstsola i Zadar ... Foto: Tilfeldig forbipasserende Sør-Koreaner...

Søndag 26. oktober 2014, Zadar, Kroatia:

Jeg har nettopp vært på nærbutikken og handlet mat for resten av tiden her.

Står i kø og venter på tur sammen med dem som er herfra. 
Akkurat i denne delen av verden har jeg et utseende som ikke skiller seg ut fra de som er herfra. 

Jeg glir bare inn, som om jeg alltid har vært her. Sånt kan man i litt større byer der folk er anonyme overfor hverandre og har nok med å haste fram og att til sitt.

 Konsekvent snakkes jeg til på kroatisk, og jeg nikker og smiler. 
Eller rister på hodet og smiler. 

Noen ganger er det nok til å dekke over at jeg ikke fatter et kvidder, andre ganger må jeg til med tegnspråk og engelsk. Det kommer an på hvem jeg møter. 
Jevnaldrende kan stort sett språket, de eldre ikke. 
Jeg ser at jeg ikke regnes inn blant sistnevnte gruppe riktig ennå selv om jeg drar på årene.Navnet mitt er komplett umulig å uttale nesten hvor jeg kommer. 

Når jeg sier si "Yvonne" blir det  "svung" på sakene. 

Nesten inkognito,ikke sant?

Jeg var fire døgn i Dubrovnik og bodd i en gammel leilighet innenfor murene. 
En reisende på min alder holdt det gående ved å huse andre reisende for en billig penge. 
Siden det er blitt lav sesong var det som het delt bad, privat. Jeg hadde hele etasjen alene. Ut gjennom vinduet så jeg gamle murer, og jeg hørte folk snakke språket jeg ikke forstår. Tenkte en del på at Jorsalfar så noen av de samme murene, at han antakelig vandret på dem også på veien til Konstantinopel. Selvsagt bærer byen preg av oppbyggingen etter siste krigen. 
Arrene etter serbernes meningsløse bombing er tydelig.

Sjøl vandret jeg både på muren og i trappene, i smugene og på gatene.

Jeg tok bussen vekk og fant med den hjelpa havna hvor jeg tilbragte noen timer i solskinn.

Også i den byen bodde jeg hjemme hos noen.

Det er den billigste måten for reising i Europa. Jeg er nødt til å gjøre det så billig som over hodet mulig, ellers har jeg ikke råd til dette. Prisnivået på mat er relativt likt Norge, og da må en uføretrygdet snu på skillingen. Sånn er nå det. Jeg klager ikke, sier bare hvordan det er.

Presse levekostnadene ned mot tohundre kroner om dagen, og da medregnet alt. Absolutt alt !

Akkurat her i Zadar hvor jeg er nå er det ikke varme. 
Dagene er lune og fine, men nå når mørket har falt på er det rett ut kaldt. 
Jeg går med tykke sokker, sko, ullgenser og skjerf inne. 

Når jeg sitter her ved bordet og skriver har jeg også pledd rundt meg. 
Forskjellen på her og heime er at det ikke varmes i husene før det er strengt nødvendig. 
Folk kler seg, og hutrer. Det er ikke samme rikdommen når det gjelder strøm.
 Eller kanskje kan jeg si det på en annen måte: Vi har jo vært vant til å kunne ha varme i husene heime, også med strøm. La oss nå håpe det fortsetter, at ikke den blå-blå-mørkeblålillasorte regjeringa gjør enkelte grupper av befolkninga så fattige at de fryser ihjel om vinteren...

Om jeg ikke dro for å komme vekk fra kulda i Norge?

Jo, sånn var det.

Forregnet meg litt på temperaturen, og dessuten sier den andre leieboeren at det er uvanlig kaldt.

Det har vært den dårligste sommeren i manns minne, og han er bekymret over klimaendringene. Jo jeg fryser, og jeg kommer til å dra til varmere strøk veldig kjapt.

I morgen rundt midnatt tar jeg bussen en snei inn i Italia, og så flyr jeg derfra til Barcelona den 30.

Jeg må til Spania for å finne varme nå, ellers kan jeg bare dra til Bangkok direkte. 

Planen er ikke det, ikke ennå...

Så hvordan gjøre det?

Det finnes et nettsted ved navn airbnb og et annet døpt backpackersworld. 
Der kan en finne brukbare bosteder til en billig penge. 
Det en må investere er blant annet den tiden det tar med lesing og leting. 
Jeg er som kjent voksen, ikke i hundre helsemessig så jeg må være nøye. Det handler om å lese anmeldelser med lupe. Slikt tar tid.  Vel, det er jo det eneste jeg har til disposisjon i masser.

Her lever jeg i en relativt ung manns leilighet.

 Traff ham i ettermiddag, og han sa han hadde flere, arvet etter krigen.

Sammen med meg har bor det en annen mann i tretti-årene og datteren på ti.

Jeg ser dem kun om kvelden. De er stått opp og gått lenge før jeg våkner. 

To dager har det altså vært sånn. Leiligheten er stor og kjølig, men jeg har sinnsro her.

I går gikk jeg rundt i Zadar sentrum noen timer, og fikk sett mye vakkert, men mer blandet med det hverdagslige enn for eksempel Dubrovnik-gamlebyen som er restaurert med EU-midler. 
Tankene om at det har vært en krig for ikke så lenge siden har meldt seg, og jeg ser høyblokker med fasader det må være flere tiår siden har sett noen renovering.
Kulehull pisten og histen ser jeg også. Meningsløst. Krig er meningsløst.

Synnøve Sætrum