DISSE ØYEBLIKK MED FØLELSER . . .

Split er ved kysten sånn midt i landet Kroatia for den som ikke vet det. 

Jeg kom hit i går etter to og en halv times reise fra Gardermoen. Sa adjø til et Norge som snødde. Flyet måtte spyles for is før avgang. Kapteinen opplyste at det var første gangen denne vinteren. Han ga også uttrykk for at det var en god ide med tur til Kroatia hvor det ennå er rundt 20. Kroppen min kjenner det, den er myk igjen. I løpet av natta er verken i leddene borte. Jeg kjenner meg litt mindre nedtrykt, og gleder meg til det som skal komme i ukene framover. Ja, for jeg har vært utenfor de siste ukene. Høsten mørke merkes. Det er som om naturen åpner en uendelig sort sekk. 

 Jeg er ufør, og kjenner jeg får skrive litt om hva det betyr for meg.

 I forbindelse med årets statsbudsjett er vi som gruppe igjen kommet i negativt fokus. 

Hele den debatten skal jeg ikke ta her for det er jeg for sliten til. 

Den rammer meg på en måte som den som er frisk kanskje ikke skjønner. 

Noen sier man ikke kan forvente det heller, andre mener det motsatte. 

Virkeligheten finnes kanskje et sted midt i mellom. 

Jeg tror enda på kunnskap, empati og solidaritet.

Da jeg var ung satset jeg på lang høyere utdanning. 

For å gjøre livet bra for meg og mine. Jeg så for meg et liv med ei lønn til å leve av, et interessant yrke, gode kolleger, normal sosial status, god selvfølelse, en grei pensjon og lån til egen bolig. Selvsagt planla jeg ikke å bli syk, og måtte leve uten alt dette. 

Åtte år på høgskolen for  66% av lønna og mistenkeliggjøring var ikke det jeg traktet etter. 

Hvem trakter etter et liv uten positiv bekreftelse, et helt liv i leide boliger, depresjoner, ensomhet og sosial utstøting? Hvem trakter etter å bli sett på som et menneske som egentlig velger sykdom fordi "det lønner seg"?

 Registrerer at visse politikere og andre hevder at "mange" gjør det, og ønsker seg et slags fripolise på NAV. Det er forferdelig å bli utsatt for denslags mistenkeliggjøring. 

Vi er enkeltindivider alle sammen, med følelser. Ja, for det handler også om det livet, og om tanker rundt sitt eget. Så jeg våger si noe mer om meg, for jeg er et individ, et menneske av kjøtt og blod. Et ego. Hadde jeg kunne velge min helsetilstand ville jeg valgt å være frisk. Slikt kan man ikke velge, det vet alle som er kronisk syke. Det jeg derimot vet er at før jeg ble erklært ufør var jeg gjennom en lang sykdoms- og livsprosess. Mange år vurderinger av legespesialister og så videre. Årevis med terapi måtte også til for å greie snu meningsløsheten jeg kjente på, og som alltid ligger skremmende nærme om jeg ikke hele tiden arbeider for å holde den fra livet.

Sammenligner jeg meg med friske faller jeg gjennom (som beskrevet overfor), så jeg sammenligner meg med meg selv og tar en dag av gangen. Forsøker finne mening slik situasjonen er for meg.

Jeg har fått noen kommentarer fra ukjente om at jeg må være steinrik og veldig frisk som kan reise slik. Nei, jeg er ikke det. Mitt jordiske gods står på et lager. Jeg har ingen leilighet eller bolig i Norge som jeg leier ut og tjener penger på. Det eneste jeg har er meg selv og det jeg står og går i. Selvsagt opplever jeg noe ekstra når jeg drar til ulike steder, men jeg blir ikke rik økonomisk. Tvert om.

Derimot får jeg det bedre helsemessig. Jeg fungerer bedre for meg. Det er den grunnleggende motivasjonen i min tilværelse. 

Derfor er jeg her jeg er akkurat nå. Jeg sover i ei seng jeg har leid billig for fire netter.

 Bad, kjøkken og stue deler jeg med de andre som leier her. Soverommet har jeg for meg selv. Det er "luksusen". Ja, det er luksus om jeg sammenligner meg med alle lutfattige på kloden. Ingen selvfølge med tak over hodet i denne verden. Den er rå, og millionene av medmennesker lever i den dypeste nød. Sammenligner jeg meg med de vanlige friske i Norge er det neppe noen luksus å ha ei seng og tak over hodet...

Vel: Gjennom vinduene ser jeg trær og murhus. 

Fuglesangen finnes selv om det også her går mot høst, og det er nitten grader. 

Overskyet i dag, og jeg har sovet lenge. 

Kneet klør der myggen koste seg, og jeg er i gang med kaffekopp nummer to. 

Klokka er blitt 11 om formiddagen og jeg har enda ikke spist frokost.

 Derimot har jeg snakket hjem på Skype, og jeg har lest litt aviser på nett. To og en halv time flyreise fra Norge er det ennå relativt sommer. Om ei stund har jeg dusjet og spist. Da skal jeg gå ut og kikke mer på Split. Få myket opp kroppen og se gater og mennesker jeg aldri har sett før. Oppleve flere av disse øyeblikk med følelser. I disse dager øver jeg meg på å ikke unnskylde meg for det jeg faktisk føler. Ingen skulle behøve det... 

Ha en god dag da alle sammen.

Synnøve Sætrum