LIK STØVEL MOT TENNENE . . .

 

 

Noen må følge barn til ei grav.

Det henger ikke rettferdighet eller mening i det noen steder. 

Kun smerte lik fjell stikkende opp av det bunnløse havet sorg.

Jeg tenker det må være det verste, og at det ikke skal være på den måten.

Samtidig vet jeg at livet ikke mettes langs linjene en skulle ønske.

Det bare er som det er.

Noen ganger rått, hjerteskjærende og brutalt.

Lik en støvel mot tennene fulgt av jord mot pannen.

Smaken av grus og blod.

 

Det tenker jeg her jeg sitter midt i en fredag aften det året jeg har levd over femtien år på jorda.

Ingen skulder å lene seg mot. De hvite rosene er visnet.

Sorg tar tid. Skrur seg av og på.

Ligger der under alt det fine og lyse disse dagene.

 

I mars måtte jeg si adjø til et vennskap som har betydd all verden for meg.

Det gjorde jævlig vondt, og det skapte tomrom.

Klok som jeg er vet jeg jeg ikke ville vært det foruten uansett.

Jeg må leve med savnet.

Bunnløst.

Noen ganger tvinger omstendighetene fram en uønsket slutt, et uomtvistelig stopp.

Det betyr ikke at en glemmer, eller har sluttet å elske ham. Nei.

Bare dette at ingen kan klamre seg til selv den dypeste kjærligheten menneskene i mellom.

 

Det smerter.

Lenge.

Rives opp igjen og blør mer.

Såret får skorpe og arr, men blir der.

Huden over er ennå syltynn over blodet.

Det krever mot å si ja til sitt eget livsalvor alle dager.

 

---

 

 

Da sommeren var på sitt varmeste fulgte vi vennene et kjært menneske til siste hvilestedet.

Femtien år fikk hun på jorda.

Noen ganger, mens hun levde, snakket vi om støvler mot tennene og smaken av grus og blod.
Visste det samme; hun og jeg.
Takk...

Akkurat nå sitter jeg midt i blanke sorgfølelser og tilbakeblikk.
 

 

Jeg tenker:

Senga er myk god nok for drømmer.

Den som kjenner sin egen styrke kan sove rolig.

I morgen er det atter en dag.

En med sandaler og melissand.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar...
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
 

(~Hans Olav Mørk~)