TILBAKE TIL ELVENE SOM BRINGER TRO. . .

Noe gir fred, sinnsro, lys og vekst.
Øyeblikk i meditasjon, øyeblikk i bønn.Jeg øver meg stadig på å fange det som viser seg på stedet der tankestrømmen tar pause.Mine bønner for dagen finner ofte vegen til hjertet der. Det er godt å ha noe større enn seg selv å holde i hånda, ei kraft jeg er sikker på aksepterer mitt ærlige forsøk på å fortsette den vegen jeg er begynt på. Om jeg blir bedre vet jeg ikke, men jeg har det i alle fall mye bedre. Tilværelsen finner ,for meg, sted i og med meg. Det kjennes fint å ha fått en tilværelse som arter seg på denne måten.

Her jeg sitter er det lett å oppfatte at det aller meste er betraktelig større enn meg selv.
Jeg betrakter en fugl synke og stige på ryggen av vinden. Synet i seg selv gir ikke fnugg av rom for tvil. Himmelen henger alltid over meg, og her ser jeg havet med. Den kan være høy eller lav, som havet kan være opprørt eller blikk. Jeg blir en bitte liten nesten ingen ting mot alt det store. Byen, åsene bak her strekker seg så langt øyet rekker. Suset fra trafikken minner meg om alle de andre menneskene som haster av sted til alt jeg ikke vet noe om. Et lite menneske eier ikke sjans om hun forsøker ta rede på hele verden. Det blir for stort. Kalenderen viser søndag, og togene går med jevne mellomrom. Lilla og rosa vogner i lange rekker. Akkurat nedenfor her er det som om det gires opp. Støyen fra lokomotivet er øredøvende og jeg tenker stadig på å ta et. Bare sette seg på noen timer og se hva som hender. Men, det blir ikke i dag. I dag, ja i dag gjør jeg ikke det slag... ;-)
Og:Til så lenge går det alltid et forbi !

 Lyset over Hua Hin styrker sinnsro og dyp takknemlighet.

Jeg tenker på at de menneskene som er kjærest for meg skulle vært her. Sett og delt dette.

Når det ikke er slik gjør det godt å kunne skrive noen ord om mine opplevelser, min subjektive virkelighet akkurat her og nå. En virkelighet som stadig vekk bringer tilbake elver av tro...

Synnøve Sætrum