SØSTEREN MIN

 

Til Marit

 

Hele mitt liv har jeg hatt ei søster, ei som alltid er der.

Hun er til å stole på. Hun er snill og god og raus.

Varmen hun har i seg merker alle som kjenner henne.

Den er rik som har ei lillesøster som mi.

Ingen selvfølge, men jeg har hatt henne hele mitt femtiårige liv heldig som jeg er.

Da vi var små lekte vi sammen alle morgener, dager og kvelder.

Vi fantaserte og fabulerte. Lo og gråt. Snakket og var sammen.

Med broren vår også, ja for vi har en felles bror min søster og jeg.

En vi er veldig glad i begge to, men akkurat nå er det søsteren min jeg skriver om.

 

Da vi ble tenåringer ble vennskapet mellom oss sterekere.

Hun er ikke bare søsteren min, men også min aller beste venninne.

Selv om vi i perioder av livet ikke har sett hverandre hver eneste dag, har det aldri hatt noen betydning for båndet oss i mellom. Det har vært der, er der og vil være der så lenge vi er.

Hun er et av de klokeste menneskene jeg kjenner.

Ingen kan jeg lytte til som henne.

Ingen kan jeg snakke med som henne.

Absolutt ingen kan jeg le og tøyse sammen med som henne.

Ingen kan jeg gråte sammen med som henne.

Hele det voksne livet har vi vært nære gode venner.

Hun er den beste søsteren i verden, og jeg er så bortenfor alle ordene glad i henne.

 

På den andre sida av jorda har jeg ei søster.

Hun har kraftig snue for tiden.

Så jeg sender en bloggende tanke gjennom eteren, og håper den kan være til glede.

 

God bedring!

 

Synnøve Sætrum