Kan man øve seg på å ta av ?

 

Når jeg ser storheten i å våkne om morgenen blir livet rikt og hellig hver eneste dag.

All grunn til å være glad og litt overfladisk.

Ikke bry meg for hardt om hele verdens skeive gang.

Storpolitikken seiler sin egen sjø, og trenger slett ikke meg.

Den dagen er kledd for avstikkere fra krig og elendighet, og bare være lekent tilstede.

Bare registrere det jeg registrerer mens timene flyter.

 

(Takeoff: Oslo-Mosjøen-Kristiansand-Karmøy-Kristiansand-Husøy-Finnsnes-Kristiansand-Barcelona-Kristiansand-Kvinesdal-Kristiansand- Chios-Kristiansand-Sandnessjøen-Kristiansand-Bacelona-Kristiansand-Rhodos-Kristiansand-Rhodos-Kristiansand- Athen-Kristiansand- Bangkok- Kristiansand-Oslo-Kristiansand...osv... osv....osv....)

 

Høsttåka letter mens livet åpner for det lett poetiske og vare.

Store tanker om utsikten bakover og framover.

Nei, se solsikken!

Jippi, se nøtteskrika!

Jeg har et fantastisk barn som er voksen og alt for lenge siden.

Beina virker, og kroppen like så.

Sivil eller økonomisk status plager meg ikke, og kaffen smaker.

Å være lykkelig handler faktisk ikke om penger eller ekteskap.

Ikke egentlig...

Lykken er kaffe.

Hva skulle vel tilværelsen vært uten den mørke aromaen?

 

Reisene i indre og ytre rom fortsetter ukronlogisk, men langt fra forstyrrende.

Verk pisten eller histen spiller ingen rolle slike dager.

At ræva ikke kjennes stappa av penger er greit.

 Det å bare være er nok i spann og bøtter.

Jeg har fortjent å ha det godt, men det er ingen selvfølge.

Selvjustisen tar hatten på seg før kråka har fått sko på...

Noen dager har jeg veldig behov for skryt og anerkjennelse utenfra.

Så alle muntre tilrop mottas med enorm takk!

Slikt stopper den disiplinerte gledesdreperen på innsida.

Om hun bare kunne gått og lagt seg, latt meg ta helt av.

Skjønner?

Ja, for jeg har fortjent å ta av, har jeg ikke?

Kan man øve seg på å ta av?

 

Synnøve Sætrum