Et espalier, et strykejern, en kikkert og en rosenkrans....

Gal værmelding så langt!

Kanskje det eneste man ikke kan slå politisk mynt på lenger?

Døra til verandaen er åpen, sola skinner på kaffekoppen, og man befinner seg der i livet hvor takknemligheten siger på 'bare' over å våkne i det hele tatt. Midt i alle selvransakelsers tid finnes fortsatt vanskene ved og begripe Syrias barbari.

Hvilket mett, trygt og tilfreds menneske evner fatte skjebnen som venter millionene som snart rammes av hungersnød???Millioner er mange. Ufattelig mange tragedier.

 Det er noe riv ruskende feilskrudd tenker man og svelger nok en gang den svarte varme smaken av Brasil. 

Saften fra spansk nektarin renner litt nedover haka, men servietter fra Sverige fjerner alle spor. Jeg har aldri vært i på det amerikanske kontinentet. Det er årevis siden siste tur til søta brors rike, og nærmere bestemt seks høster er gått siden siste vandring i Barcelonas katedraler.

 Blomstene er skjønnhet og bare det.

De bor i espalieet utenfor vinduet. Blottet for empati. 

Et rosemalt strykejern i glass forteller ingenting om mørkebrun politikk med islett av rasisme i den ungarske hovedstaden. Menneskene må snart våkne både der og her. 'Budapest'skinner det mot meg fra hylla.

Tilværelsen er skjør, alle ting er ingen selvfølge.

Orkanens øye er langt borte, en nyter sitt stille otium alldeles alene gjennom morgentimene.

Reiseradioen sender siste uka, og alle medmenneskene befinner seg snurrende rundt sitt eget liv. 

Siden kikkerten har autofokus betrakter jeg ennå en lykkelig gang grønnspettenes jakt på maur og mark i gresset. Himmelens vidunderlige skapninger trekker enda ikke sørover.

Sommeren er sein,

og stearinlysene skinner i mørket etter ti om kvelden.

Søvnen kommer lettere, mens nypete gir større mening.

I ensomme kveldsstunder kjennes livet lett melankolsk.

Drømmene om ei hånd og holde i, tung røkelse og andre himmelstrøk lever.

Nå, om formiddagen, siger takknemligheten styrket på.

 Den som har flyskrekk med stor F finner fred i å være uten, bombetrussler med påfølgende nødlanding er slett ikke noe man trakter etter. Åpent erkjenner man at klassekampen stadig synes helt nødvendig, mens rosenkransen på veggen bare henger der. Fredelig rosa for betraktende brune øyne.

Sinnsro smaker.

Fred styrker.

Hverdagsmorgenen gleder.

 Mange, mange, mange, mange dager er livet i seg selv nok.

 Det finnes inderlig glede i et espalier,et strykejern, en kikkert og en rosenkrans.

Synnøve Sætrum