OM YTRINGER, TANKETUMLERIER OG SKRIVING

I
OM JANTELOVEN OG INTISAR SHARIF ABDALLAH
Enkelte ganger kan gode venner være skikkelige gledesspredere...Uoppfordret også...
" Du mener virkelig du, og hvemsomhelst har rett til ytringer, legge hodet på bloggen, skrive det du reflekterer ut i et uendelig cyberunivers. Frimodig og i det hele tatt, ja du skjønner hva jeg mener, ikke sant?" Sant og si så forventet jeg meg ikke den. Siden jeg kanskje ikke legger mine bloggnotater den helt store vekten innenfor verdensskriveriene. Denne gledessprederen kjenner meg godt nok til å vite at om jeg tier betyr det ikke nødvendigvis at jeg samtykker. Men, mer reflekterer eller noe. Fortsettelsen ble:
"Hmmm.. jammen er du noe for deg selv men har du glemt regelen?
Den med det at du ikke skal tro det. Du skal ikke tro du er noe."

Jantelovens punkt en når jeg tenker etter.
Stikk i strid med kommentaren fra en annen leser:
 "Hvordan går det med boka de?".
Til lags åt alle kan ingen gjera, det er no gamalt og får so...
Vel, vel. Jeg vet ikke jeg.
Ikke skriver jeg skarpt politisk eller erotisk(pornografisk heter det visst egentlig..).
Ei heller om utseende eller interiør? Så hva er det da man kan brenne ut med?
Er det i det hele tatt noe mer å blogge om liksom? Eller ikke på liksom...
Merksnodig tanke, men for all del jeg vet jo man har henrettet mennesker for mindre.
Selv om jeg ikke føler meg spesiell, kontroversiell eller i noen form for livsfare. Jeg har fått noen tilbakemeldinger som går på å være noe abstrakt, for høy, eller for dyp. Men, ok det kan jeg leve med. Hvordan skulle alternativet eventuelt sett ut ja, og nok om det ?

I samme pusten fra gledessprederen ble det bragt for mitt øre at jeg ikke måtte være overrasket over et par tre hatbrev og noen trussler. Så lenge jeg skulle være utdannet nok til å vite hvme jeg provoserer. Vel, jeg har ikke skrevet så mye om mullaeners eller for den saks skyld kristenfundamentalister kvinne- eller menneskesyn. Jeg har slurvet, og slett ikke skrevet noe om Amnesty International som jeg faktisk støtter. Såpass at jeg sender noen brev til rundtomkring i verden hvor mennesker sitter dømt til døden. Hvorfor? Fordi jeg ikke kan finne en eneste god grunn for dødstraff. Den unge trebarnsmoren Intisar Sharif Abdallah er altså dømt til døden ved steining, og det fordi hun er mistenkt for utroskap... Jeg
 har skrevet under på Amnesty International's kampanje hvor de krever at Intisar Sharif Abdallahs dom skal oppheves og at hun må løslates med det samme. Videre krever AI det at Intisar Sharif Abdallahs barns behov skal tas hensyn til. Dødsdom er brudd på retten til liv. Henrettelse av en ammende mor er forbudt ifølge internasjonal lov. Så Ytringstedet, dvs jeg, krever sammen med AI at den sudanesiske regjeringer etablerer en offesiell stopp på henrettelser og også avskaffer dødstraff fullstendig.
Igjen, bare så det er presisert så slutter jeg meg til alle Amnesty International's krav i denne saken. Noen som blir provosert?
Det får våge seg.
Slett og rett.
Jeg er mektig provosert over den dødsdommen, og nå har jeg sagt det på Ytringsstedet,
for det er når alt kommer til alt min blogg.

Antakelig virket jeg mer enn provoserende på folk flest.
Hva er en provokasjon eller flere egentlig? Hva er folk flest?
Er det sånne FRP-folk-flest?
Eller er det noen andre?
Snakker man om dem som kun er opptatt av veger, brennenvin- og tobakkspriser og for ikke å snakke om hvor redde de er for det fremmedartede?
 'Folk flest' ja. Er det disse som blir spurt når man på nyhetene melder at Høyre og Fremskrittspartiet pr. i dag ville hatt rent flertall på Stortinget?
Eller hvor kommer egentlig disse spørreundresøkelsene fra?
Hvem er bestilleren?
Kapitaleierne, høyresidens medlemmer, eller media selv?
 Hvem sier hva til hvem hvor, hvordan og hvorfor?
Jeg roper med siste pust av min stemme; - hvor er de skjerpede kritiske hoder?

Og: "Du får ikke lov til å gå der og glemme"....
Jeg tenker nå endel på hva som skjer i de uformelle rom, der de'rette' personene slafser kanapeer og annet med andre mulig 'rette' personer. Der pengemakta sitter og rår.
Setter man noen ganger konsekvensene for det vanlige mennesket på dagsorden når kapitalismen til fulle viser at den ikke fungerer.
Euroens avkastning er i nød, den største også.
Profittmaksimeringen er belemret med den ulempe at den faktisk ikke vokser mot uendelig inn i himmelen. Det var det der med krysningen mellom tilbud og etterspørsel.
Ok, om det bare var sånn, men så var det dette med spekulantene da. 
  Hauk over hauk. Hver for seg selv, og berge seg den som kan.
De andre, ja de andre får bare fare.
Menneskeskjebner, hele generasjoner kassert direkte etter endt utdanning. Ofret som usysselsatte (ubrukelige) på kapitalens alter.
 Har vi ikke sett det før? Hørt det før? Likevel fosser Høyre fram. Ubegripelig for meg. De er jo for dette vanviddet. Eller er det virkelig sånn at de som flesker seg i Norge er blitt så feite og bare vil ha mer uansett hva det måtte bety for andre menneske.
Solidariteteserklæringene bruker man til å tørke seg bak med!
Jo, Europa er et lystig skue for tiden.

Eh, nei tilbake til gledessprederen 'min'...
"Du som er singel, og uførepensjonist.
Hvorfra har du fått den vrangforestillingen at du har noe som kan bringes til torgs når du sitter i den posisjonen? Da skal du jo fakta sitte hjemme med bøyd nakke, holde trut og slett ikke tillate deg å ha det godt som du har det.
 Særlige ikke nå som det er krise.
Rentefoten går opp, og Europa snart nedenom.
Tier du ikke nå blir det snart din tur. Du skjønner vel det?"
Jante igjen, og det nesten ordrett fra flyktningen som krysser sporet.

II
OM FASCISME, RETTSSTATEN OG Å VÆRE KLOK...
Hva vil det si å være klok? Hvem definerer egentlig det?
Og, hvem kan definere et menneskes verdi egentlig?
Noen påberoper seg jo evnen og agerer deretter.
Det later til å handle om bevegrunner og egenskaper hos den enkelte.
For meg høres det underlig ut at en massemorder kan bruke feminismen som grunn for bestialske umenneskelige handlinger.
Når professorer plasserer samme gnomen inne i fascismens landskap virker det mer troværdig.
Samtidig som det er et skue å se hele den norske rettstaten behandle denne fjompen med den største verdighet. Jeg fristes, antakelig som mange andre til å si: Er det ikke bare å få bura han inn for godt og ferdig med det. Selvsagt  ikke en rettsstat verdig.Folk skal få prøvet saken sin uavhengig av hva de har gjort, også en massemorder. Det er en av sidene ved et humant system. Men, det er underlig mye av det som skjer der inne i rettssal 250. Noen ganger tenker jeg på Ambjørnsens "Elling", og det med marginene som er så små fra det ene til det andre. Uansett så synes det som om den som isolerer seg på gutterommet. . . Skjønner?

Har sagt det før og sier det igjen: Det er viden kjent hva de gjorde nazistene og facistene under 2. verdenskrig, og hva de fortsatt gjør. En trenger ikke så veldig mye historiekunnskap for å vite hva som skjedde med jøder, sigøynere, homofile og psykisk utviklingshemmede under andre verdenskrigen, eller hva de ville gjøre med muslimene (i tillegg til alle de andre) hvis de fikk sjangsen igjen. Grøsser når man tenker på det.
Skummelt er det at disse folkene beveger seg i en skyggeverden på nettet.
III
LITT OM PROSJEKTET...
  Så jeg sitter her og tenker på hva som er viktig, hva som er prosjektet egentlig? Og jeg kjenner jeg vakler, blir usikker og lurer litt på om de skal få 'sin rett'.
De som mener at en for enhver pris ikke skal inbille seg at noen bryr seg om det en fører til bloggs. Siden jeg vet det ikke er helt sant. Det hender jo til og med mer enn en gang at bloggtekster blir referert i avisene, eller andre steder. Blogger.com statistikk over oppslagene på Ytringsstedet.Statistikken viser at mange oppslag i USA. Hvem er egentlig disse amerikanerne? Er det lesere, eller tilfeldigheter? 
Lytt til det som ikke blir sagt av den indre stemmen!
IV
MIN AUTONOME LINGVISTIKK...
Jeg skriver og dermed er jeg.
Prosessene ved pc-en er min 'autonome lingvistikk'.
Eller sagt på en annen måte, et slags lytt til det som ikke blir sagt.
Skriving handler blant annet om (for meg) egenskaper ved abstraksjonene, eller sagt på en annen måte konnotasjonene eller det som sies utenfor ordene eller mellom linjene.
Forenklet sagt: Tanke, tastatur, skjerm, skjerm, tanke, tastatur osv.
Noen ganger planlagt, andre ganger blir teksten helt til mens timene bare går.
Kan huske jeg har stusset over den slags uttalelser fra forfattere.
For jeg vet jo at skriving også er hardt arbeid.
Konsentrasjon, og selvdisipling.
Men, for all det i god miks med undring, kreativitet og den store gleden.
Jeg vet også at uti lingvistikken strides de lærde.
Russ Rymer kaller den (lingvistikken) det "trolig mest omstridte feltet i akademia, dynket i blodet til poeter, teologer, filosofer, filologer, psykologer, biologer, antropologer, nevrologer, samt hva blod som kan fås ut av grammatikere". Jeg bare tar det til etterretning som man sier, nå i disse rettssaks- og streiketider. For meg gjelder det å holde tunga i rett munn og fortsette lytte til betydningene i det som ikke blir skrevet, eller sagt.
Om det man skriver alltid treffer leseren er en annen sak. Du kan være rimelig abstrakt sier en annen leser. Hvilket jeg selvsagt synes er veldig hyggelig. Ei av venninnene mine sa:
"Du skriver jo ikke for ungdomskandidatene".
Som skrevet, jeg har tungt for å se for meg den ene eller andre.
Og, noen ganger blir teksten noe jeg slett ikke hadde tenkt meg. Ganske hode og haleløst, men likevel med innhold og budskap. Som denne her.
Kanskje det skyldes Venuspassasjen?
Siden det er over hundre år til neste får jeg ikke sammenlignet.
Her er det bare å spenne på seg turskoene.
Ut å gå, for som han omtrent synger det Tønsbergs store sønn:
Ingen tvil, det er for sterkt, gi meg en dags pause!

Synnøve Sætrum