ET LITE DIABETIKERSUKK...

Sukk, sukk og atter sukk. Det øsrener, og spaserfoten kjenner seg litt giktisk. Trasig når den som har diabetes bør komme seg ut og gå, så mye som mulig, slik at en står itu med vekta som er anbefalt å være så lav som over hodet mulig for det er helsefrembringende skal man tro de vises vise.

Og: Det skal man jo? Ikke sant? Ikke komme med kjetterske spørsmål av typen: Hvem er de egentlig? Er de fagfolk, og i så fall på hvilket nivå? Hvem støtter dem økonomisk og politisk? Hvem går hvilke ærender for hvem? Hvor skal man plassere all informasjon og kunnskap?

Jo a, man har tatt for seg såpass uti karbohydratfatene at faren for å bli feit, kombinert med økt blodsukker igjen er til stede.Noen uker er slik for den som ikke lever i vakum. Det blir for tungvint å gjøre seg spesiell og ha med seg diettnistepakken over de fantastiske matretters bord. I slike sammenhenger viser ryggraden seg ofte å være lik et virvelløst dyr's. Man gjør det samme gang på gang og forventer et annet resultat. Helt skrullete, men sant. Hvordan styre appetitten?

 Forstyrrelsene i siste uka kan man ikke unngå å reflektere litt over.  

En får være som en er, siden en ikke ble som en skulle kunne vært mottoet.

Bare det at når man 'sloss' mot kroppslige lidelser lik Diabetes2, høyt blodtrykk +++ er det ikke så enkelt. Utfordringer i forhold til hva man tar til seg  står i kø.

 For åpner man en pose godt er det værtfall fy fy og total sprekk.

Egentlig er det ikke lov i det hele tatt, diabetikeren på sprekk sluker det hele og håper det ikke skal ramme helsa på lang sikt.

Selv om en vandrer to mil som 'straffeaksjon' i etterkant er resultatene uvisse.

Ingen kjenner dagen, og i alle fall ikke morgendagen. Ikke professorene heller. Likheten oss i mellom inbefatter det faktum at øyeblikket er det eneste man kan være sikker på å ha. Tilkjenner en seg selv og andre framtid er det riskiko for å bli oppfattet som sannsigerske eller spåmann.

Så får man trøste seg litt, med  det som ikke er fullt så komplisert. Et menneske er jo tross alt bare menneskelig. Den gode nyheten er at det er godt mulig å slutte med vanedannende midler som røyk, benzodiazepiner eller annet knask og fludium. Vegene til rom er mange, men igjen: Det er mulig. Og ikke bare det, man kan til og med ha et meningsrikt liv, uten savn og bæven av noe slag. Noe kan man klare å avstå fra altså. Hurra!

Sånn er det ikke helt med maten. Den som har fått trøbbel med den vet det.

En kan slutte med alt som ikke er en nødvendig del av inntaket. Mat derimot, det kan man ikke slutte med, og man bør være sin egen beste hjelper hele tiden. 

For det meste går det greit, men noen dager rett vest. Sukkene ligger nært, og den dårlige samvittigheten tar nesten luven av all motivasjon til å bli værende på den smale sti. 

I diabetikerens tegn finnes ingen autostrada til kostholdhimmelen.

En får balansere godt, og gjøre det så godt en kan alle dager. 

Men, gjør det en automatisk friskere, eller verner mot sykdommer?

Ja, akkurat det sitter jeg her og småsukker litt over, og tenker:

En får værra som en er, når en itte ble som en sku...

Synnøve Sætrum