DEN SISTE STORE KJÆRLIGHETEN

 

Det sies at om man ikke vet så mister en ikke noe.

Kanskje det, men jeg vet:

Noen mennesker ville livet vært fattigere uten.

Uten den ene spesielle definitivt en tragedie.

Intet jordisk kan erstatte gløden i et elsket menneskes smil, eller melodien i stemmen.

Den som elsker elsker hele mennesket, et alt. 

Objektiviteten finnes ikke i  den tilårskomne kjærligheten heller.

 Slappe lemmer, grått hår, furete kinn, aldrende hender.
Du er den vakreste som finnes.
Ingen som deg.
Alltid deg som jeg har lett etter helt til nå.
Lenge levd liv bærer også skjønnheten i seg.

Vart og nært finnes sanseligheten også i det  levde.

Kjærligheten er ingen alder.

Kjærligheten er evig.

Den kloke bøyer hodet og takker for mulighetene høstdagene gir.

Vet at uten dette møtet ville noe stort gått en forbi.
Jeg elsker deg, vet du det?

Sinnsro, fred, nærhet, stillhet, intimitet, trygghet.

Nytelsen et elsket menneskes aura bringer.

De skjøre båndene i det siste sanselige vennskap.
Den inderlige lykken i sjelelige frekvenser.

Priviligert er den som får.

Privilgert er den som gir.

Om regnbuen datt av himmelen finnes likevel skatten akkurat her ved din side,
du som er meg nær alle disse brennende dagene.

 Perfekt er det eneste ordet som klinger riktig.
 

Vissheten er her.
Jeg elsker deg og bare deg.
Mitt livs kjærlighet denne siste store...
Sensuell. Sann. Sanselig.

Lengsele, fellesskapet og kjærligheten meisles i ånd.

Timene, dagene, ukene som går  kommer snart med snø og is.

Men om høsten finnes de sterke fargene. Lufta blir klarere, pusten går lettere.

  Heldig er den som ennå en gang blir tatt i mot, og får drikke fra den utømmelige kilden. 

Velsignet er den som hvisker:  
'Jeg elsker deg' mot et bankende ennå inderlig  levende lekende og lengtende høsthjerte.

Synnøve Sætrum