GYLDNE ØYEBLIKK

Gyldne øyeblikk i ettermiddagssola, 31.mars.. Foto: Synnøve Sætrum

Lengselen etter gyldne øyeblikk kastes på den bortskjemte lik jula på kjerringa.
Uten forvarsel fra ingenting. Sturing over en lav sko, om en vil eller ikke. Toget for de dystre selvoppfyllende profetier bare går og går og går... Noen ganger er det ikke noe særlig med singellivet, tenker man mens egoet svinger seg i dansen med ru følelser. 'Hvis bare' og 'hadde jeg bare'. Sjela sitter veggpryd mens sanseligheten er godt parkert på is. En bare sitter der, er ikke på veg til en drømme-date i New York,eller vinterferie i Chiang Mai. Nesetippen er utenfor rekkevidde.
En bare er og er og er. Stuck! Fast! Årets påskekrim 'suger' mens timene går. Drømmemannen vil ikke høre snakk om noe som helst, annet enn fred over rødvinsglasset og boka i godstolen. Deg estimerer han i alle fall ikke. 
Det eneste han ønsker seg er en solskinnsdag... 
Utsiktene til nye prinser er lik null hvor mye en enn finpusser fasaden.
Selvtilliten svinner i motsetningen til snuen som bare gror.
Selvbildet er labert , og lommeboka skranten.
Drepen kjedelige greier, og sånn er livet.
Det bare er sånn, det bare er sånn, det bare er sånn... Yeah!

Få ræva opp av sofaen kjerring! Soppfasong er intet å trakte etter!
Reis fra selvopptattheten og gjør en forskjell! Under mang en fremmed himmel på jorda finnes ufattelige mange fattige unger å hjelpe. Vet du det ikke?
Særlig de kveldene du sitter sur, selvopptatt og strunk i lengselen etter noen å lene deg mot? Blikket er godt festet på egen navle og alt det en ikke har eller mestrer i livet. Selvmedlidenheten er en sur fis som forplanter seg i rommet med ideer om levd liv i vanlig supermaterielt vestlig A4-format. Den som intet eier faller gjennom, ikke sant? Nei, det er ikke det! Den der er relativt lett å gjennomskue, og rive fra hverandre. Ensomhetsfølelsen derimot er en slu tabusatan insisterende på sitt.

 Annerledesfølelsen, ensomhetsfølelsens trofaste følgesvenn er kompakt materie. Opp mot årets høytider kommer den snikende innpå bakfra,smetter forbi og sperrer vegen for all takknemlighet.Treig og tung står den der med føttene godt plantet midt i løypa. 'Se hvor stor og sterk jeg er', sier den. Den er ingen god venn, men like forbaska så kommer den ubedt, setter seg ned og blir noen timer. Så lenge at høfligheten er smuldret og tålmodigheten en saga blott, og man bare kaster den ut. Fokusskifte heter det. Nødvendig gode i et menneskeliv.

Kanskje skulle man stått over denslags runder.
Dratt i nødbremsen før toget gikk. Avvist melankoli og tungsinn i døra.
Satt opp skilt pålydende: Ubrukelige sinnstilstander uønsket!
Brukt Brønnøysundregisteret om intet annet nyttet. Hmmm... så enkelt er det ikke!
Kanskje avmakt faktisk er bra en kveldstime eller fire.
Så får man tenkt gjennom hva man 'har' og hvor man går, hva man er og ikke er. Vareopptellinger er sunt har jeg latt meg fortelle.

En kan ikke alltid be seg til lykke eller sinnsro, kjøpe tilfredshet eller nettdate seg til kjærligheten. Skifter man fokus derimot kan fantaskiske ting hende. 
Man blir plutselig overrasket og glad rammet av de gode timene. Timer med snille tanker og vennlige ord.
Et uventet besøk, en kjær venn, en god komentar, ei hånd å holde i.
 Et smil, et glimt.
Det hender til og med at selv den single får tid til å lene seg mot de gyldne øyeblikkene. Så det så... 

Synnøve Sætrum