Stakkars lille store jente...

Da jeg var ung spilte jeg i korps. Jeg sang i kor også.

 Så tok livet meg på merkelig vis bort fra noe av det jeg er gladest i,

 men den eller det man elsker vender som oftest tilbake. Livet får liksom et hull i seg uten.

De siste årene har jeg sunget i kor.

 Den mer beskjedne 2.alt- rollen. I meg finnes ingen 1.sopran, men jeg er lykkelig lell. Musikklærern på Mosjøen skole skal ha så mange slags takk for formidlingen av notekunnskapene jeg fortsatt besitter. Årene i korps og storband også. Til sammen er det blitt mange mange mange gode timer.

Vitenskapen har slått fast at man blir gladere, får bedre helse og lever lenger om man synger i kor.

Jeg tenker man ikke trenger være professor for å skjønne det, men det er greit å få medhold fra den kanten også. Å samarbeide med mennesker som har samme interesse og mål gjør godt for sinn og skinn. Sånn er det. Prosessen er egentlig viktigere enn resultatet.

Livet er ei reisa ikke bestemmelsesstedet.

 Vi kan ingenting ta med oss dit.

 Det hender til og med at man kjenner på noe,

føler noe og er heldig å få være med på formidlingen av det vesentlige i tilværelsen.

Jeg gleder meg til å komme hjem og fortsette med korsangen, så det så.

Men egentlig er det ikke det jeg vil skrive om.

 Jeg vil skrive om å være ulykkelig og finne trøst i musikken uten at det blir patetisk.

 Selvsagt kan ikke en amatør formidle kunst som en profesjonell, det er ikke mulig.

Men, amatøren kan elske kunsten like inderlig som proffen, og gjenkjenne det kunsten formidler.

Det swinger når melodien og teksten smeller til midt i mellomgolvet,

eller får hårene til å reise seg på huden. Sånn var det når jeg hørte Whitney Huston synge ' I will always love you' første gangen, og jeg har hatt akkurat samme reaksjonen mange mange mange ganger seinere. For det er det den store stemmen og kunstneren kan.

Synge seg inn gjennom alle forsvarsverk og lette det en selv bærer på.
 Dele og samtidig lindre.

 Dolly Parton gir meg akkurat samme, og det er jo 'hennes sang' egentlig.

Men, det er heller ikke poenget.
 Stemmer kan utrette så mye.

'Livet er ikke for amatører', sier munnhellet. 

Underlig utsagn egentlig. Hvem er det for da egentlig?

Man kan vel neppe bli profesjonell i å leve.

 Livet kan vel være sorg, smerte, svik og død når man er menneske på jorda.

Livet blir man nødt til å leve på livets premisser.
 Kormedlem eller superdiva går ut på ett fett når det kommer til livets krevende og ubarmhjertige realiteter. Elendigheten og mismotet er for alle, lik som gleden eller euforien også er det.

Løsningene man finner på livets utfordringer er en annen sak.

Da jeg leste om Whitney Huston's død natt til i dag tenkte jeg 'stakkars jente'. 

Siden har det har vært en dag med tanker om 'små jenter' med store stemmer. Og, alle de store små jentene jeg kjenner i livet mitt uten divastemmer, men med erfaringer av alle slag. Jeg er til og med så priviligert at noen medmennesker deler det meste med meg, og jeg får lov til det samme.

Jeg har tenkt på smerte, sorg og svik. Løgn og sannhet. Hele suppa.  

Om det er sant eller ikke sant alt pressen allerede grafser i spiller ingen rolle.
Om man vil henge med på den kyniske karusellen kan man det, men valget kan også være å la vær.

Tankene er mine, det jeg kjenner på er mitt og enda en gang tenker jeg uten helt å vite hvorfor:

 'Stakkars lille store jente'... 

Synnøve Sætrum