Hvem eier problemet?

Fra tid til annen kommer det lite hyggelige kommentarer inn på bloggen. Anonyme kommentarer som noen ganger er både truende og usaklige i sin form.
Kort sagt så mottar jeg anonyme hatmeldinger på Ytringsstedet mitt.
Heldigvis er det svært svært sjelden, men det hender.
Disse meldingene kommer fra personer som faktisk mener jeg er 'psykopat' og 'luller meg inn' i en forestilling om at jeg ikke kan jobbe bare fordi 'jeg ikke gidder bidra' i samfunnet og at jeg enda mindre burde skrive om at jeg faktisk forsøker ha et liv som kroniker.
Ingentig å tillate seg som uføretrygdet/uførepensjonist.
 I det hele tatt så mener noen at man ikke bør nevne egen eksistens eller glede over livet selv om det pekte nese til en. Denslags skal man ha seg frabedt. Er en utenfor det 'produktive' skal en tie om det.
 Særlig det at det ikke gikk som en hadde planlagt og tenkt som ung iherdig student med rimelig store ambisjoner for et langt, godt og interessant yrkesaktivt liv.
 Noen ganger går planer og drømmer i knas...
Det hender til og med at unge mennesker dør fra alt de hadde drømt om.
Noe vi alle skal til slutt, men med andre tar det lenger tid.
 I Norge får man til og med offentlig hjelp til å kunne leve anstendig i den tiden som er en tildelt.
Blant annet derfor man med glede betaler sin skatt, både for seg selv og andre.
 Når en er glad i livet kjennes det feil å sette seg ned og vente om enn livsdagen er sånn eller slik.

Den som har opplevd at livet på eget forgodtbefinnende vender seg helt andre veger enn tenkt, vet utmerket hvor skogen trykker og hvordan gnagsårene kjennes.
 Den som har en smule empati, fantasi eller livserfaring skjønner det også.
Heldigvis er det sånn at man kan reorientere seg, tenke nytt og endre perspektivet.
Leve livet på livets premisser enten de er utdelt sånn eller slik...

Det gjør meg undrene når holdninger som finnes i hatmeldingene formidles er omtrent sånn:
For all del må en ikke forsøke være positiv på tross av situasjonen, eller i alle fall ikke nevne det høyt. Når jeg har lest disse kommentarene under for eksempel en gammel tekst om fattigdom eller undertrykking eller livet som sådan. Jeg ytrer meg jo om mye akkurat i dagen 'her og nå'.
Benytter meg av rettigheten alle mennesker har til det. I tillegg til at jeg elsker skrivingen. Den gir tilværelsen min et innhold jeg har godt av.Jeg har ellers full forståelse for at ikke enhver har mitt verdenssyn og livssyn, at vi er ulike og har ulike ståsteder.
 Verden ville jo vært et trist sted uten mangfoldet.

Men jeg skjønner ikke den tanken om at den eneste som er noe verd som menneske er den som er hundre prosent frisk, eller rik eller.... Skjønner? For meg blir det veldig vanskelig å se at mennesker som ikke bevarer helsa fram til de er nitti skal kasseres og knebles på skraphaugen.
Ok, jeg spissfomulerer. Det er man nødt til noen ganger.

Altså:
 Man skal sitte hjemme og vente på slutten og dermed basta, ellers risikerer man å bli tillagt egenskaper som nevnt overfor. Ei heller skal man skrive og ta opp, for noen 'kjedelige' tema som kvinneundertrykking, det å være eiendomsløs i Norge, eller diskriminering av ulendinger, single damer og menn, skjønnhetshysteri, manipulering, fattigdom, rasisme, vold, terror, eller tiggernes levekår i Norge eller andre steder. I det hele tatt så skal man tie stille, holde seg hjemme bak nedrullede gardiner og skamme seg over at man er syk.

Det blir litt som det der noen mener om lesbiske og homofile.
 Eller forfattere, eller skuespillere, eller journalister, eller kristne, eller ateister, eller muslimer eller budhister eller, eller fattige, eller, eller, eller...Man kan godt være den man er, men ikke leve det ut...

Når jeg leser anonyme hatmeldinger er likevel den aller klareste tanken:
Hvem eier problemet?

Synnøve Sætrum