Diagnose: panikk-angst!

Alarm! Alarm! Alarm!

Hele systemet meg er i beredskap, noe er helt feil og jeg tenker ganske så straks på lavt blodsukker. Følingssymptomer har egentlig mye til felles med skikkelig panikk-angst eller fyllenerver. Nå er det veldig lenge siden jeg har hatt det sistnevnte så den greia var utelukket. Derimot er det ikke så mange uker siden følingssymptomer. Den kjenner jeg og sa det som det var til reisevennen ved min side i tuk-tuk-en. "Nei det er jo bare et lite kvarter siden vi spiste frukt og drakk kaffe", sa hun.

Riktig og når jeg tenkte nærmere etter var det toppen to timer siden lunsj.

Jeg spiste både kjøtt, grønnsaker og ris, så nei.

Diagnose: panikk-angst!

Pusten går i korte støt helt oppi halsen.

Som lyn fra ingensteder.

Det er mange år siden en sånn opplevelse også. 

"Det er nok innlevelses-evnen din som er litt for god", fortsatte hun.

Noen ganger er det sånn at kroppen reagerer på fare eller ubehageligheter før hodet er helt med.

Jeg begynte å se på ordentlig ut gjennom bilvinduet.

Vi kjørte gjennom Patong sentrum.

Noe så vanvittig støyende, og skittent og bråkete og tragisk på alle vis.

Prostitusjon, elendighet og kaos i det uendelige så langt øyet rakk alle veger.

Gate etter gate, kilometer etter kilometer.

Jo, jeg har sett bråkete turiststeder, men jeg har slett ikke sett dem alle.

Noen kan jeg faktisk klare meg godt uten å se også. Men, der satt jeg altså med panikken om hjertet på vei tilbake til støyende Karon som fra det øyeblikket syntes som en bitte liten miniputtby med ei traffikert gate. Som jeg tilfeldigvis bor ved så lenge jeg befinner meg her.

Jeg så for meg hvordan det depressive sinnelaget skulle kommet til å tatt meg om jeg ved en feiltakelse hadde kjøpt hotell-rom usett for et par tre netter på det stedet.

Bare som et utgangspunkt for  å finne noe annet. Jeg var faktisk inne på tanken der jeg satt nesten med tærne i vannet på Moonwalk Beach Resort (Ko Lanta)....

 Reisefølget sa: " Det er ok, hvis vi ikke finner noe annet på Phuket, men jeg har ikke lyst".

Takk og atter takk for at vi fant ingensteder i Ko-Ko. Så mange slags takk.

Takk og pris for at jeg ikke må holde ut tøylesløst 'sex, drugs og rock'an roll',

 i så mye som et eneste minutt. Jeg har ikke reist til andre siden av kloden for å balsameres i slikt.

For meg var det mer enn nok bare å se elendigheta gjennom tjukke vindusglass. Luftkondisjonert bil, som tok kaldsvettetoktene også. Vann hadde jeg også å gulpe i meg mens jeg hørte yoga-instruktøren for mitt indre øre: "Pust inn, pust ut. Hold fokus på pusten, og bare det".

Det virka sammen med at vi nærmet oss Karon.

Karon som  i dag, i likhet med resten av landet feirer kongens bursdag.

Så det er mer smell og pang og sang og lyder enn det pleier. Blomsterkvastene er vakrere og tettere enn ellers, og her sitter jeg med rolig hvilepuls og nyter tropekvelden. Det handler alltid om perspektivet!

Synnøve Sætrum