Hakk i plata, men det er ok. Helt ok.

Foto: Synnøve Sætrum

Regnsus er godt å høre på.

En nydelig bakgrunnsdur her i huset akkurat denne kveldstimen.

Bruset er så sterkt at fuglene er stilnet helt, eller bare blitt vekk. De sitter vel å gjemmer seg så godt de kan. For det høljer, og jeg er takknemlig for å ha tak over hodet. Syndefloden, er det den som kommer? Straffedommen for et eller annet som har med klimatiske forhold å gjøre?

Eller er det bare det at jeg glemmer hvor ofte somrene er sånn også heromkring?

Jeg føler meg i alle fall sykt opptatt ( som de unge sier) av været for tiden,

og evner visst ikke gjøre noe konstruktivt med det.

Det kverner og kverner, og jeg henger på. Som om det var det viktigste på kloden.

Litt sliten blir jeg, venter på noe nytt under skyen, men nei. Ikke i dag.

Noen dager skulle vel antakelig gått unoterte hen, men ikke en gang det...

Hvis man kunne registrert denslags hjerneaktivitet herigården kan det hende det kom noen ...

God kveld Norge, USA, Nederland, Hellas, Coloumbia og Thailand.

Landene er med akkurat nå leser jeg. Jeg undrer hvem som sitter ved de andre skjermene.

Uansett så er det hyggelig.

Fire stater av dem har jeg frekventert, og satser på flere i løpet av året som kommer. Thailand vil jeg oppleve. USA også, om jeg fortsatt er verdig et visum...? Coloumbia vet jeg egentlig lite om, men hvem vet hva man skal kunne komme til å gjøre. Den som lever lever.

Sitter her og er takknemlig for bare å være. Det er ingen selvfølge. Jeg kjenner det vel på meg.

Noen ganger hender ting i ens nærhet, og perspektivet på menneskelivet fokuseres endel. Tenker på det der som er viktig. Som det å kaste det man har i hendene og hjelpe når en venn ber om det.

'Du kan ikke fly rundt og redde andre hele tiden', kom det vennlig fra en venn heromdagen. Slikt kan man ta med seg på omsorgskontoen. Balanse er antakelig noe å tenke på i så måte.

Det er sant at jeg ikke kan ordne opp i all urett i hele verden selv om jeg veldig gjerne ville gjort det. Men, jeg er ikke allmektig.

På den andre siden er jeg ikke totalt avmektig heller.

Språket er intakt. Orden renner av meg. I noen situasjoner stemmer det at ord bare er ord.

Men, i andre ikke. Hvor hadde menneskeheten vært uten det skrevne ordet?

Uten de delte tankene?

Jeg kan lære.

Jeg kan lese.

Jeg kan skrive.

Jeg kan fortsette å nevne saker og ting til det ikke er pip i meg mer.

Argumentene som sier 'sånn er det bare' er ikke gode nok. Legitimerer slikt urett ?

Nei.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Det gjør ikke det.

Nei.

Det tenker jeg her jeg sitter, hakk i plata, men det er ok.

Helt ok.

Hakk i takknemlighetsplata også.

Livet mitt er godt, om enn det er søkkvått utenfor.

Synnøve Sætrum