Bedritne realiteter er så lite 'ladylike'....

Foto: Synnøve Sætrum

Fisketur med håp i hengende snøre, er det ikke så det heter?
I en verden som vår ville det være utrolig rart om man ikke gjorde seg noen refleksjoner rundt håp og dens motpol håpløsheten. Akkurat her oppe i randsonen av Europa har vi vel egentlig ikke for mange grunner til å sutre og klage over det materielle. Likevel synes det som om en del mennesker, inkludert undertegnede, enkelte ganger finner hele tilværelsen alt annet enn fargelagt enn i de glade valører.
Paletten er kun i bruk til store gråsorte strøk over dagen. Det er sånn det er, når det er.
Den som kjenner tilstanden vet hva den handler om.
Andre kan komme med oppmuntrende tilrop, uten å fatte bæret egentlig. Men, det er helt klart godt og omsorgsfylt ment og tenkt, så måtte optimistene fortsette med det. Optimisme smitter akkurat som pessimisme. Sånn sett er det likelig fordelt, i alle fall om en ser stort på det.
Saker og ting kan synes helt uhåndterlige, men det gjelder å ikke gi opp.
Håp ja? Det er viktig med håp for tilværelsen og for verden.
Tviholde tanken om at det blir sommer igjen selv om det akkurat for tiden er vinter.
Sorgen og gleden vandrer tilhope, både før og nå og siden. Livets tristesser kan slå deg ut ei stund i bakken, mens du rundt neste sving opplever stevnemøtet med livsgleden ennå en gang...
Eller håpløshet når livet synes noe ulogisk, kronglete og uhåndterlig.
Enten det er en selv, eller andre som befinner seg i grøfa.
Nedi der har man kun to muligheter.
En kan vikle seg inn i noe kinasyndromlignende, og satse på at alt faktisk kan bli værre.
Eller en kan sitte der på bunnen og tenke at derfra går det bare oppover.
Håpet finnes så lenge liket fiser eller i det hengende snøre.
Skal avstå fra å utdype det der med tarmgass.
Bedritne realiteter er så lite 'ladylike'...
 Men: Den som aldri slutte like kicket når det rykker kan bare nikke gjenkjennende.
Ikkeno å diskutere det.

Fisk ferdig, og en herlig følelse innkassert atter en gang.
Samt et damemåltid fra havets dyp.
Ingenting å henge med nebbet etter når man fortærer en nytrukket sjøørret, eller lyr for den saks skyld.

'Så lenge det er liv er det håp', heter det også.
Kanskje ikke særlig trøst for den som spreller på kroken,
men i det minste er det akkurat det den gjør.
Det minner meg om det faktum at selv om verden er farget i gråsort,  man skal la være å bite på tilsynelatende fargerike fristende kroker.
De er bare en illusjon som i beste fall bare gir deg en liten støkk.
Ikke sikkert lureriet som vil deg til livs slipper taket igjen.
Det er sagt før, men kan trygt sies igjen:
Når man takker ja til det som er vil det alltid være nok!

Synnøve Sætrum