En dag for lune eplekaker og drømmer...

Desembersøndagmorgen...

Gradestokken viser -8, og det er vel egentlig ikke så mye om man sammenligner med det meste av de foregående ukene.

Vinterværet er deilig så lenge det er klart,sier de som allerede er på vei ut i heia. 

Ingen grunn til å klage når man har armer og bein i behold.

Det holder ikke med all verdens positiv tenkning om det man har.

Ennå det er rett utenfor stuevinduet.

Huden føles sår bare den tenker på bitende vind. Skyggesidene er for store rundt her. For mye kaldt og rått. Bekken som klukker så lett er bunnfrosset.

Ørreten vaker ikke i det lille tjernet. Den ligger på bunnen og venter på bedre tider.

Nei. Beina bærer ikke ut døra.
Tærne lengter etter sandaler, fuktende kremer og mild vind. Orker ikke tanken på knasende is og brodder.

Kort sagt, er det en dag for lune eplekaker og drømmer om egeerhavsvinder.
Sånn er det bare.

"Meltemien er en hestehale av en vind som hindrer fuktigheten i å legge seg.(...)Uansett alder gjør meltemien huden din strammere, den stryker den desperate reisende over pannen,den reisende som ennå ikke har reist lenge nok til å ha lagt fremtiden bak seg. Åpner du munnen på dekk, vil meltemien skylle og rense skallen din så den blir glatt som en hvit skål, hver tanke blir ny, og du blir fylt av en hunger etter klarhet, rykninger i presise muskler, presise begjær."

(Fra Anne Michaels "Som sand")

Synnøve Sætrum