Grensene for privatlivets ufred

Noen bor så tett at det ikke bare er å øve av hjertets lyst på instrumentet, enten det er tverrfløyte eller slagverk.

Eller at man bare ganske enkelt elsker å synge med det nebbet man har fått utlevert.

 Det kalles å ta hensyn til sine medmennesker.

Alle dager og netter.

Kanskje litt sørgelig for det musiske mennesket, men like fullt realiteter.

Den gode naboen ville forresten kanskje tåle det innimellom på dagstid.

Gode naboer tåler at man bor tett.

 Folk må jo få lov å lee seg, og gå over golvet. 

For en singel kan det være deilig å høre man ikke er helt alene på livets savanne. 

Den nabotypen som lager kontinuerlig spetakkel, uten at det er for å lee seg, eller kose seg er jeg blitt mer tvilende og for ikke å snakke om usikker på forholdet til.
Les:

Den typen det blir klaget på til styret gang etter gang, men som likevel ikke klarer skjerpe seg og ta konsekvensen av at man noen steder ikke lever i vakum eller villa.

Noen naboer holder musikklyder ut,og har det fett nok med det.

Der noen spiller på valthornet sitt er det håp, og der det er håp er det liv laga.

Noen naboer ville dessverre oppleve tonene som et avbrekk i slosskampen de er midt oppi.

Siden de kjempende i og med livet egentlig bor tett på andre,

og derfor kan komme i skade for å høre andre enn seg selv.

Ok, man kan saktens få seg en blåveis eller en på tygga om man bor i villa også,

men det var egentlig ikke det jeg ville si noe om her.

Jeg er mer opptatt av hvor grensene for privatlivets ufred går?

Hvis jeg sitter her og spiller på slagverket mitt, blir det stille ovenpå.

Det er som noen glemmer den forferdelige skrikingen og volden et øyeblikk, og bare lytter (mulig:irriterer seg over) til rytmen.Kanskje noen til og med begynne tenke over hva de driver med. Jaffal for en stakket stund.

Det kan være farlig det. Å tenke for mye altså.

Slikt kan føre til endringer, og endringer kan jo som kjent være smertefulle.

Hvem som er den dårlige naboen kan kanskje diskuteres?

Slagverk/tverrfløyte eller å bruke knyttneven på kona, pest eller kolera?

Noen naboer har mer enn nok med å pleie det elendige forholdet sitt. Koste hva det koste vil.

De slår og banner, hyler og skriker. Noen er voldsutøver, og noen velger forbli i offerrollen. . .

Helt ubegripelig er det!

De fleste av oss vil vel egentlig bare ha det så bra vi kan.

Er det ikke sånn det er?

Paradigmet ingenting varer evig motiverer de aller flest for det.

Hverdagstilfredshet.

Hverdagslykke.

Kjært barn har mange navn.

For de aller fleste innbiller jeg meg det må være helt ubegripelig at folk holder sammen når de gjør hverandre vondt det meste av tiden.

Når man griper til vold har man tapt.

Er det ikke sånn?

Sukk!

Synnøve Sætrum