Kveldstanker om vennskap og kjærlighet...

”Jeg har tre stoler i mitt hus: En for ensomhet, to for vennskap, tre for selskap. ”

(Henry David Thoreu)

Noen trekker et skarpt skille mellom kjærlighet og vennskap. Jeg greier ikke det. For meg går de to hender i ei hånd. Jeg har venner jeg elsker. Mennesker jeg er dypt takknemlig over å kunne kalle venner. En av de alle største kjærlighetsgavene livet gavmildt har gitt meg. Å være i en nær venns rom og liv har jeg vanskelig for å finne ordene for betydningen av.
Men, jeg kan si det enda en gang: Takk for at du er her for meg! 
For den tosidig delte erfaringen. For speilene du holder opp for meg, og forbi alle ytre spor av levd og staffasjer ser jeg ei sjel som lener seg mot min.
For meg noe av det største og viktigste tilværelsen rommer.
Jeg bøyer stadig hodet i takk over at jeg er så heldig.

Jeg kan være med på at det er mang slags kjærlighet, at kjærligheten viser mange farger og former, men likevel er det akkurat det det er vennskapet.
Kjærlighet...

Vennskap rommer den livsvarige samtalen.
Vi har korte og lange pauser, men tar den opp igjen der vi slapp ved siste møte.
Opplevelsen av å fortsette deltakelsen på den sjelelige frekvens. 
Møter hvor vi som er så heldige å erfare det, blir synlige for hverandre og oss selv.
Livets lim, og sjelens under, eller noe i den retningen sa George Orwell. 
Jeg har aner noe om hva han mente. 

Åndelige møter i tosidighet. Beundre med både hjerne og hjerte.
Noen ganger, når det svinger, kan det kjennes som å øse energi direkte fra solen.
Å se et annet menneske. Lytte. Selv å bli sett, og lyttet til.

 Få og gi. Få og gi.Få og gi.
Kjærlighet.
Voksende kjærlighet.
 Intet mindre.

Stolene blir stående hos meg er plassen din.
Det er en gave å vite det finnes en stol eller flere som medmennesker venter på at jeg skal fylle.

Synnøve Sætrum