God morgen 10. juli 2012!
Sommermorgen med gråvær, men ikke regn.
Hurra!
Det er fantastisk å være menneske enten dagen er den ene eller den andre.
Jeg tenker på at ingen av oss er diagnoser selv om vi er mange som har noen trekkende med oss på lasset. Det hører med til tilværelsen. Når jeg tenker etter kjenner jeg få som ikke har noe særeget med i sekken etter å være kommet uti sjels alder og år. Gjør du?
Musli og kaffekopp nummer en på gang...
Undertegnede er hjemme igjen etter et kort sommerbesøk i den neste største danske by.
Jeg har vært hos hardt arbeidende, studerende arving. Ingen sommerferie for den gode norske ungdommen, bare så det er sagt. Jeg kjenner ingen voksen ungdom som er interessert i å 'nave' eller hva det nå kalles. Jeg vet ikke helt hva begrepet innebærer. Teit og halvgammel og 'satt ut' som jeg er. Men, jeg forstår det er noe negativt, og jeg har også fått bragt til mitt torg at noen som driver med det geskjeftet har forbilder i sånne som meg. Helt utbegripelig for mitt hode. Jeg tenker de må ha misforstått totalt. For hvis man virkelig tror at å bli uførepensjonert på grunn av et knippe er alvorlige sykdommer er noe å trakte etter som ungt menneske så...
Ja, da er det veldig grunn til å stille spørsmålet med hvordan samfunnet behandler endel av dagens unge mennesker. Det er nødt til å handle om andre mekanismer sånn dypere sett. Komplekse sammenhenger som den offentlige debatten ikke har fått opp i sin fulle bredde.
Når skal vi ta den, med menneskerettigheter og humant menneskesyn som bakteppe?
Hva er det som skjer når noen gir opp før de er begynt livet?
Hvorfor trakter man etter trygd som eneste utvei?
Er det fordi presset er blitt så stort, når det gjelder utdanning, bolig- og arbeidsmarked at man rett og slett ikke klarer kaste seg på kjøret i utgangspunktet?
Jeg forstår jo veldig godt at det ikke passer for alle å sitte på skolebenken sånn tjue år og mer.
Hvilke tilbud gir vi egentlig ungdommene som ikke fikser skolen så godt? Jeg vet at man praktiserer diverse tiltak for såkalte 'dropouts' fram til 18 års dag. Men, da er det slutt.
Kanskje det er på tide å heve myndighetsalderen igjen?
Eller:
Hvilket boligtilbud får den delen av den unge norske befolkning som ikke tjener flere millioner i året, eller har rike foreldre som kan kausjonere for boliglån?
Hvor havner de hen, når de ikke får mulighet til å kjøpe den aller billigste første bolig?
Den er så dyr at den er ukjøpelig for mange. Selv om den norske statistikken sier at flertallet har så det holder også på den fronten, er det likevel mange som ikke har. Allerede!
Når skal vi få en boligpolitikk i Norge som gjør at retten til en anstendig fast bolig blir innfridd?
For de unge,enslige og ubemidlede?
Når skal man ta opp igjen en boligpolitikk med sosial profil?
Vi vet hvem som spolerte det som var midt på1980-tallet.
Siden har det jo som kjent gått dit kapitalen sparker.
Ingen storkapital, ingen bolig!
Det er for meg et ubegripelig paradoks at man betaler 8-9000 for de billigste leieboligene (kottene) år ut og inn. Trofast hver måned. Det vises på bankutskriftene.
Men, de samme bankene gir ikke lån til disse fordi de ikke har klart å spare opp 500 000 i egenkapital i tillegg... Logisk brist etter mine begreper.
Denne myten om at alle ruller rundt i pengebinger stemmer ikke.
Det er ei gigantisk løgn som er i ferd med å føre Norge tilbake til klassesamfunn.
Skillet er i ferd med å bli skarpere og skarpere mellom dem som ikke har, og dem som har.
De som ikke har på statistikken er også fantastiske suverene enkeltindivider.
Medmennesker med samme behov, drømmer og følelser som de med pengebingene....
Og, hva med alle de unge som nå sliter baken på lesesaler for sine høyere eksamener innen alle regnbuens fag? Det er vel ikke slik tenkt at samfunnet skal la det gå inflasjon i kunnskap? Eller skal vi godta en sådan skamplett på profittmaksimeringens alter?
Skal samfunnet fortsette sin nesegruse tilbedelse av den 'statsguden'?
Rentefest, rentefest, renteferst, rentefest, rentefest?
Hvem er egentlig den som ikke er 'folk flest'?
Mange fantastiske unge voksne medmennesker går rett ut i arbeidsledighet,
mens man samtidig hyler om at folk må få jobbe til de er 75.
Nei, la for all del ikke nye generasjoner slippe til.
La nå endelig de generasjonene som har i buksa og baken sope til seg enda mer, og la de unge ligge igjen i grøfta stemplet bortkasta-stempelet i panna.
(Det var ironi om noen skulle finne på å forstå meg motsatt...)
Logikken glipper for meg når det gjelder det der også.
Siden nå jeg 'har så tungt for det' at jeg fortsatt tenner på ideen om likhet, og å dele på godene.
Enten man er ung eller gammel, kvinne eller mann, frisk eller syk.
Jeg er så tungnem at jeg mener de aller fleste mennesker har høy moral, ikke vil snike til seg penger fra NAV og gjerne vil bidra på en eller annen måte.
At noens helse svikter før tida, er det fint vi har en velferdsstat til å ta seg av.
Meg bekjent kan ingen kjøpe seg en uførepensjon.
Den er vel fortjent når man blir den innvilget.
Antakelig, for de aller aller aller aller fleste, slett ikke ønsket, men en nødvendighet for å overleve. Man er jo arbeidufør for f...!
Tja, er det ikke på høy tid å diskutere på ordentlig vis hva samfunnet signaliserer og gjør med unge generasjoner? Her snakkes jo så vakkert om et samfunn der alle skal kunne delta, og hva skjer? Egentlig?
Diabetestrøtthet god morgen!
Diabetesstivhet god morgen!
Alt annet enn helt i hundre morgener kan også være gode.
I dag har jeg virkelig fortjent uførepensjonen.
Skjødet er skrøpelig. Skulle nesten ikke kommet ut av senga. Stiv som en påle.
Så jeg sitter her jeg, og blir nok så i overskuelige timer. Deilig at ørene hører, så den litteraturelskende kan høre opplesning. Lydbøker anbefales med stor A!
Når man bare kan bli sittende stirrende i femte veggen eller hva det er.
Fintenke på samfunnsmekanismer og andre sådanne.
Kroppen er satt ut men hode og hender virker.
Tastaturet lystrer etter som ordene kommer til meg.
Likevel går det avsindig tregt med det legemlige og før jeg visste sukk for meg er klokka blitt to.
Jeg kjenner meg fortsatt som om natta dro meg fram og tilbake gjennom valser av ukjent art.
Kjeven er stram, og blikket nesten sløret.
Mitt anliggende er ikke å hanke inn medlidenhet.
Trenger det ikke, greier det selv.
Derimot er det snakk om å dele hvordan det kan være uti uførepensjonistilværelsen.
Siden jeg vet jeg ikke er alene i denne situasjonen.
Men, jeg kjenner ikke så mange andre personlig.
Kanskje fordi det snakkes så lite om den. Forståelig nok, for hvem liker å bli kalt for snylter på samfunnets store bak, eller stadig bli mistenkeliggjort som en eller annen kriminell.
Man skal ikke bære sin uføretilværelse med rett rygg!
Slett ikke skal man være frimodig og snakke om gode dager. Det provoserer...
For den som måtte ønske det er det bare å sette seg inn i følgende tall.
Svart på hvitt hva det handler om og hvor mange vi er.
Den gjengen med 'unnasluntrere og slabbedasker' som enkelte høyrevelgere helst så spadd ned med det samme... Hører man en såkalt 'sannhet' om seg selv tilstrekkelig begynner man nesten å tro på det.
Er det derfor man skuer alle disse skamfulle bøyde nakker?
Tallene viser mye, og visker øyeblikkelig ut noen myter. Som for eksempel den at alle uførepensjonister forsøker drikke seg ihjel i Thailand eller tilsvarende...
De eldre utgjør størst andel, ikke så rart. Det handler da for svingende om helsa!
Den får som kjent lettere en trøkk seksten jo lenger man har den...
Det finnes en del tallmateriale, men ikke så mange historier om hvordan det egentlig er å være i verden på NAV-vilkår. Forståelig nok på et vis. De aller fleste mennesker henger ikke skammen sin som gullmedalje på brystkassa. Slik er vi ikke. Vi feier under teppet, later som ingen ting og tier.
Tier og tier og tier, uten at det forandrer realitetene.
Hvorfor skal man måtte bøye hodet i skam, og ellers holde munn om livssituasjonen?
Må det være slik at man alltid skiller mellom hvem som er med og hvem som ikke er det, med penger og pengeprestisje som eneste bakteppe? Hva er egentlig samfunnssuksess?
Hva måler enkeltmennesket den etter dypest sett?
Hva er det for et menneskesyn som ligger til grunn når man for eksempel stempler en høyst sammensatt gruppe individer til å være brennevinsdrikkende unnasluntrere i Patong?
Ja, det lurer jeg på her jeg fortsatt sitter, men nå godt i gang med kaffekopp nummer tre.
Ok, jeg innrømmer jeg har vært oppe av stolen, feid verandaen, hengt ut noen klær og fotografert liljene mine. De blomstrer for livet denne julidagen. Ingen bøyde hoder å se, og synet fryder meg.
I mitt neste liv vil jeg bli gartner i en stor og deilig hage i landet med evig sommer...
Jeg er et sommermenneske nemlig.
Men, nå har jeg satt meg igjen.
Aktiviteten var nok for den raumatiske foten.
Likevel: Humøret er upåklagelig for å være eller ikke være er og blir greia for meg.
Jeg er!
Heldige meg!
Egentlig ville jeg ikke ha sagt et ord om det der, jeg sitter her høyst fredelig utkjørt.
Søvnen varte over tolv timer, og enda kjenner jeg meg ditto år eldre.
Tilstanden har jeg allerede hengt på de passende knaggene. Igjen: God morgen og god dag!
Det murrer litt bak pannebrasken, og jeg sender et takknemlig klapp til velferdssamfunnet som har gitt meg muligheten til å være helt ute av water. God morgen og god dag!
Her skulle vært muligheter for å legge seg på en benk og bli knadd stivhet ut av og livet inn i igjen...
Med hodet godt stabla opp mot hjørnet i sofaen og hauen med puter er fantasien lik ei trygg havn,og paracet-en har tatt hodeverken. For mitt indre øye ser jeg modige voksne jenter legge ut i verden mellom tabuene og alt det som øyet får se. Vandringer etter det store livseventyret er ikke noe heft. Føttene verker ikke når man drømmer. Kroppen er fjærlett. Drømmer kan være deilige...
Fantastiske begivenheter bare en lukker øynene litt.
Sølvskje i munnen og gullkorn på tunga mens en hviler seg litt.
Denne dagen er og blir jeg slett og rett hundre prosent ufør.
Innimellom åpner jeg øynene, skriver noen flere ord og så hviler jeg meg ennå litt mer.
Tirsdag 10. juli 2012 kommer aldri mer tilbake...
Synnøve Sætrum
