11 juli 2012

MELANKOLI X


" I møtet med naturen blir mennesket bevisst sin avmakt slik det
eksisterer omgitt av en uendelighet i tid og rom. I refleksjonen over det
"oseanisk sublime" fremstår havet som objekt for "den fryktelige skjønnhet",
paradokset avdekker vår ambivalente tiltrekning til det sublime,
ikke som egenskap gitt hos noe objekt, men som en følelse som følger
sansningen av fenomener bevisstheten ikke fullt ut kan
fatte eller romme. Vi ser oss selv utenfor verden".
(Edmund Burke)

X våkner nedstemt og med en gnagende følelse fra manglende biter.
Der man man redde opp ligger man. 
Noe har skåret i livet. 
Identiteten hulker. 
Du står opp, vekker fuglene og setter deg ved bordet.
Hjertet summer rolig i stillheten.
Hva var det X drømte?
Hva var det X trigget?
Hvor vandrer tankene videre?
Hvor kommer den fra denne melankolien over årene som går, og over det som ikke lyktes? 
Hvem forer sorgen over sår og skalker?
De evige tristessers forbindinger om det som stadig er stykkevis og delt.
 Knust glass kan ingenlunde bli helt igjen. 
Sårene gror, arrene blir lik inflasjonen i .  .  .
Sjela verker og bølgene gnager.
 Det mentale går på tomgang. 
X 'grøfter seg', 'alle de andre' mestrer seg.
Livet på livets betingelser.
Melankoli X.

  X erfarer at den ulykkelige slett ikke (der og da) kan være lykkelig.

Synnøve Sætrum



10 juli 2012

Når 'Gud' strømmer gjennom sjelen...


Det vet de som lever sitt liv i ensomhet, at kjærlighet bare er et ord helt til noen eller noe trer inn i tilværelsen og gir det mening. Følelsene har mange falsette.Tosomheten store krefter. Slaget som får molekyler og atomer til å stokke seg  mellom den. Sanselig rødlett mot grå tinning. Ikke sant?
Så kommer vi 'hjem'. Skal aldri lete mer. Alltid skal vi være hos hverandre.
Over hundre år erfaringer er godt nok.
 Den som har lett, lekt, søkt og sloss vet.
Kjærligheten er ikke noe man fanger.
Den er av gitt av nåde og viser seg først når Gud strømmer gjennom sjelen.
De vet det, de to som opplever sitt livs siste betingelsesløse kjærlighet.
Mirakelet over alle mirakler kom.
Kjærlighet lik Guds strømmer av liv gjennom sjelen.
Slik kjenner de det begge der de sitter time etter time og ydmykt tar imot.
Å kunne være i et annet menneskes liv med en slik styrke gjør rik. Hun trodde ikke livet ville gi henne denne eneste siste store sterke kjærligheten. Han er henrykt forbauset over kilden til denne inderlige altoppslukende kraften i sine ytre lemmer og indre landskap.

De elsker hverdandre lik måten de begge elsker sommeren.
Nært med fløyelsbevegelser mot naken var hud.
 I fravær lengsel etter mild sårbar varme.
Så var de ikke alene mer.
Det umulige er mulig.
Myk sommervarme lik takknemlig sinnsro kledt i høysommerfarger og ditto følelser.

Stille sitter de sammen her og tenker på universets gode energier. med fuglesangen.
 Nærverende smil gjennom alle morgener.
Vinter blir til sommer, og sommeren om mulig varmere.
Det besynderlige kjærlighetspar.
Hun finner ham fullkommen, han har funnet henne som den eneste siden første stund.
  Tausheten i tiden lever, og de forguder det.
Hun ser ham bli varm på ørene, se var og rar ut.
Som om hun med ordene har nådd noe han tenker men aldri viser.
Han er mann, og det betyr balansegang.
 Høysommerkjærlighet.
Her-og-nå-energier.
På en divan eller et svaberg.
Champange og jordbær.
Nå og alltid.
Lykkelige røde hjerter tar ikke av, men dunker fredelig kjærlighet.
'Gud' strømmer gjennom sjelen.

Synnøve Sætrum

SOMMERDAG...




God morgen 10. juli 2012!
Sommermorgen med gråvær, men ikke regn.
Hurra!
Det er fantastisk å være menneske enten dagen er den ene eller den andre.
Jeg tenker på at ingen av oss er diagnoser selv om vi er mange som har noen trekkende med oss på lasset. Det hører med til tilværelsen. Når jeg tenker etter kjenner jeg få som ikke har noe særeget med i sekken etter å være kommet uti sjels alder og år. Gjør du?
Musli og kaffekopp nummer en på gang...
Undertegnede er hjemme igjen etter et kort sommerbesøk i den neste største danske by.
Jeg har vært hos hardt arbeidende, studerende arving. Ingen sommerferie for den gode norske ungdommen, bare så det er sagt. Jeg kjenner ingen voksen ungdom som er interessert i å 'nave' eller hva det nå kalles. Jeg vet ikke helt hva begrepet innebærer. Teit og halvgammel og 'satt ut' som jeg er. Men, jeg forstår det er noe negativt, og jeg har også fått bragt til mitt torg at noen som driver med det geskjeftet har forbilder i sånne som meg. Helt utbegripelig for mitt hode. Jeg tenker de må ha misforstått totalt. For hvis man virkelig tror at å bli uførepensjonert på grunn av et knippe er alvorlige sykdommer er noe å trakte etter som ungt menneske så...
Ja, da er det veldig grunn til å stille spørsmålet med hvordan samfunnet behandler endel av dagens unge mennesker. Det er nødt til å handle om andre mekanismer sånn dypere sett. Komplekse sammenhenger som den offentlige debatten ikke har fått opp i sin fulle bredde.
Når skal vi ta den, med menneskerettigheter og humant menneskesyn som bakteppe?
Hva er det som skjer når noen gir opp før de er begynt livet?
Hvorfor trakter man etter trygd som eneste utvei?
Er det fordi presset er blitt så stort, når det gjelder utdanning, bolig- og arbeidsmarked at man rett og slett ikke klarer kaste seg på kjøret i utgangspunktet?
Jeg forstår jo veldig godt at det ikke passer for alle å sitte på skolebenken sånn tjue år og mer.
Hvilke tilbud gir vi egentlig ungdommene som ikke fikser skolen så godt? Jeg vet at man praktiserer diverse tiltak for såkalte 'dropouts' fram til 18 års dag. Men, da er det slutt.
Kanskje det er på tide å heve myndighetsalderen igjen?



Eller:
Hvilket boligtilbud får den delen av den unge norske befolkning som ikke tjener flere millioner i året, eller har rike foreldre som kan kausjonere for boliglån?
 Hvor havner de hen, når de ikke får mulighet til å kjøpe den aller billigste første bolig?
Den er så dyr at den er ukjøpelig for mange. Selv om den norske statistikken sier at flertallet har så det holder også på den fronten, er det likevel mange som ikke har. Allerede!
Når skal vi få en boligpolitikk i Norge som gjør at retten til en anstendig fast bolig blir innfridd?
 For de unge,enslige og ubemidlede?
 Når skal man ta opp igjen en boligpolitikk med sosial profil?
Vi vet hvem som spolerte det som var midt på1980-tallet.
Siden har det jo som kjent gått dit kapitalen sparker.
Ingen storkapital, ingen bolig!
Det er for meg et ubegripelig paradoks at man betaler 8-9000 for de billigste leieboligene (kottene) år ut og inn. Trofast hver måned. Det vises på bankutskriftene.
Men, de samme bankene gir ikke lån til disse fordi de ikke har klart å spare opp 500 000 i egenkapital i tillegg... Logisk brist etter mine begreper.
 Denne myten om at alle ruller rundt i pengebinger stemmer ikke.
 Det er ei gigantisk løgn som er i ferd med å føre Norge tilbake til klassesamfunn.
Skillet er i ferd med å bli skarpere og skarpere mellom dem som ikke har, og dem som har.
De som ikke har på statistikken er også fantastiske suverene enkeltindivider.
Medmennesker med samme behov, drømmer og følelser som de med pengebingene....

Og, hva med alle de unge som nå sliter baken på lesesaler for sine høyere eksamener innen alle regnbuens fag? Det er vel ikke slik tenkt at samfunnet skal la det gå inflasjon i kunnskap? Eller skal vi godta en sådan skamplett på profittmaksimeringens alter?
Skal samfunnet fortsette sin nesegruse tilbedelse av den 'statsguden'? 
Rentefest, rentefest, renteferst, rentefest, rentefest?
Hvem er egentlig den som ikke er 'folk flest'?
Mange fantastiske unge voksne medmennesker går rett ut i arbeidsledighet,
mens man samtidig hyler om at folk må få jobbe til de er 75.
Nei, la for all del ikke nye generasjoner slippe til.
La nå endelig de generasjonene som har i buksa og baken sope til seg enda mer, og la de unge ligge igjen i grøfta stemplet bortkasta-stempelet i panna.
(Det var ironi om noen skulle finne på å forstå meg motsatt...)
Logikken glipper for meg når det gjelder det der også.
Siden nå jeg 'har så tungt for det' at jeg fortsatt tenner på ideen om likhet, og å dele på godene.
Enten man er ung eller gammel, kvinne eller mann, frisk eller syk.
 Jeg er så tungnem at jeg mener de aller fleste mennesker har høy moral, ikke vil snike til seg penger fra NAV og gjerne vil bidra på en eller annen måte.
At noens helse svikter før tida, er det fint vi har en velferdsstat til å ta seg av.
Meg bekjent kan ingen kjøpe seg en uførepensjon.
Den er vel fortjent når man blir den innvilget.
Antakelig, for de aller aller aller aller fleste, slett ikke ønsket, men en nødvendighet for å overleve. Man er jo arbeidufør for f...!
Tja, er det ikke på høy tid å diskutere på ordentlig vis hva samfunnet signaliserer og gjør med unge generasjoner? Her snakkes jo så vakkert om et samfunn der alle skal kunne delta, og hva skjer? Egentlig?

Diabetestrøtthet god morgen! 
Diabetesstivhet god morgen!
Alt annet enn helt i hundre morgener kan også være gode.
I dag har jeg virkelig fortjent uførepensjonen.
Skjødet er skrøpelig. Skulle nesten ikke kommet ut av senga. Stiv som en påle.
 Så jeg sitter her jeg, og blir nok så i overskuelige timer. Deilig at ørene hører, så den litteraturelskende kan høre opplesning. Lydbøker anbefales med stor A!
Når man bare kan bli sittende stirrende i femte veggen eller hva det er.
 Fintenke på samfunnsmekanismer og andre sådanne.
Kroppen er satt ut men hode og hender virker.
Tastaturet lystrer etter som ordene kommer til meg.


Likevel går det avsindig tregt med det legemlige og før jeg visste sukk for meg er klokka blitt to.
 Jeg kjenner meg fortsatt som om natta dro meg fram og tilbake gjennom valser av ukjent art.
Kjeven er stram, og blikket nesten sløret.
Mitt anliggende er ikke å hanke inn medlidenhet.
Trenger det ikke, greier det selv.
Derimot er det snakk om å dele hvordan det kan være uti uførepensjonistilværelsen.
Siden jeg vet jeg ikke er alene i denne situasjonen.
Men, jeg kjenner ikke så mange andre personlig.
Kanskje fordi det snakkes så lite om den. Forståelig nok, for hvem liker å bli kalt for snylter på samfunnets store bak, eller stadig bli mistenkeliggjort som en eller annen kriminell.
Man skal ikke bære sin uføretilværelse med rett rygg!
Slett ikke skal man være frimodig og snakke om gode dager. Det provoserer... 

For den som måtte ønske det er det bare å sette seg inn i følgende tall.
Svart på hvitt hva det handler om og hvor mange vi er.
Den gjengen med 'unnasluntrere og slabbedasker' som enkelte høyrevelgere helst så spadd ned med det samme... Hører man en såkalt 'sannhet' om seg selv tilstrekkelig begynner man nesten å tro på det.
Er det derfor man skuer alle disse skamfulle bøyde nakker?

Tallene viser mye, og visker øyeblikkelig ut noen myter. Som for eksempel den at alle uførepensjonister forsøker drikke seg ihjel i Thailand eller tilsvarende...
De eldre utgjør størst andel, ikke så rart. Det handler da for svingende om helsa!
Den får som kjent lettere en trøkk seksten jo lenger man har den...

Det finnes en del tallmateriale, men ikke så mange historier om hvordan det egentlig er å være i verden på NAV-vilkår. Forståelig nok på et vis. De aller fleste mennesker henger ikke skammen sin som gullmedalje på brystkassa. Slik er vi ikke. Vi feier under teppet, later som ingen ting og tier.
Tier og tier og tier, uten at det forandrer realitetene.
 Hvorfor skal man måtte bøye hodet i skam, og ellers holde munn om livssituasjonen?
Må det være slik at man alltid skiller mellom hvem som er med og hvem som ikke er det, med penger og pengeprestisje som eneste bakteppe? Hva er egentlig samfunnssuksess?
Hva måler enkeltmennesket den etter dypest sett?
Hva er det for et menneskesyn som ligger til grunn når man for eksempel stempler en høyst sammensatt gruppe individer til å være brennevinsdrikkende unnasluntrere i Patong?
Ja, det lurer jeg på her jeg fortsatt sitter, men nå godt i gang med kaffekopp nummer tre.
Ok, jeg innrømmer jeg har vært oppe av stolen, feid verandaen, hengt ut noen klær og fotografert liljene mine. De blomstrer for livet denne julidagen. Ingen bøyde hoder å se, og synet fryder meg.
I mitt neste liv vil jeg bli gartner i en stor og deilig hage i landet med evig sommer...
Jeg er et sommermenneske nemlig.
Men, nå har jeg satt meg igjen.
Aktiviteten var nok for den raumatiske foten.
 Likevel: Humøret er upåklagelig for å være eller ikke være er og blir greia for meg.
Jeg er!
 Heldige meg!
Egentlig ville jeg ikke ha sagt et ord om det der, jeg sitter her høyst fredelig utkjørt. 
Søvnen varte over tolv timer, og enda kjenner jeg meg ditto år eldre.
Tilstanden har jeg allerede hengt på de passende knaggene. Igjen: God morgen og god dag!
 Det murrer litt bak pannebrasken, og jeg sender et takknemlig klapp til velferdssamfunnet som har gitt meg muligheten til å være helt ute av water. God morgen og god dag!
Her skulle vært muligheter for å legge seg på en benk og bli knadd stivhet ut av og livet inn i igjen...

Med hodet godt stabla opp mot hjørnet i sofaen og hauen med puter er fantasien lik ei trygg havn,og paracet-en har tatt hodeverken. For mitt indre øye ser jeg modige voksne jenter legge ut i verden mellom tabuene og alt det som øyet får se. Vandringer etter det store livseventyret er ikke noe heft. Føttene verker ikke når man drømmer. Kroppen er fjærlett. Drømmer kan være deilige... 
Fantastiske begivenheter bare en lukker øynene litt. 
Sølvskje i munnen og gullkorn på tunga mens en hviler seg litt.
 Denne dagen er og blir jeg slett og rett hundre prosent ufør.
Innimellom åpner jeg øynene, skriver noen flere ord og så hviler jeg meg ennå litt mer.
Tirsdag 10. juli 2012  kommer aldri mer tilbake...

Synnøve Sætrum




03 juli 2012

Betingelsesløst

"når kjærligheten betrakter seg selv som splitterny
er også himmelen lytefri i sitt frivillig konstruerte neonfengsel
hvor du plutselig bli omskapt til den ildfaste mannen med hornet hevet
slik det hele dreier seg om å avsløre livet bak selve filmopptaket..
der hvor du i drømme redder et brennende skjelett ut av flammene
med fare for å miste din egen bolig og din egen kjøttlige eksistens
du er alltid mett av en helt uforklarlig sult som bor bak øynene
mens du sprenger deg ut av enhver improvisasjon med soler mellom tærne.."
(Triztan Vindtorn)


BETINGELSESLØS KJÆRLIGHET.......

LA OSS DANSE MENS VI ER HER DU OG JEG...

02 juli 2012

Dybde og substans

- eller erotika kom til meg...


Se på meg, hør på meg, føl meg, elsk meg.
Snakk med meg, vær meg nær alle dager!
 Jeg elsker tenker du, og da... ja da er ingenting en hverdagslig sak mer.
 Skranglete skrog, verkende hode, bankende ledd, gallopperende blodsukker og hjerterytme i utakt. Har ingen betydning når det gjelder kjærligheten med stor K.
Den som man kan velge, sammen med gleden og det hver eneste dag.
Kjødet kan være så skrøpelig det vil.
Uinteressant !
Dybde og substans teller.
 Substans og dybde 'ruler'.

Det er vel ikke slik at når man butter mot en virkelighet så tar man bare beina på nakken og flykter til en annen? Nei, man står i den skrekkblanda fryden og ser hvor trekker.
Følger det ukjente umulige mulige. Det kiler i kroppen, bruser i blodet.
Man er en femtenåring på femtito, men det får pytt sann bare stå sin prøve.
Utenfor oppgivelse av inntekter og verdipapirer. Bare kliss naken forelskelse.
Kjærlighet kanskje til og med. Hvorfor skulle du bry deg om penger og prestisje?
Du liker dette mennesket fordi det er sitt eget.
Og vil denne utkårede beundre deg bare bitte litt tilbake så ... Nirvana!

Begynner på nytt, bygger luftslott igjen til realitetene revner? Det er sånn det er, og skal være!
 Du vet du er nær og bruker kvelden til å finne ut alt du kan om den elskede.
Sølvet kan du pusse en annen gang.
Steintøyet står støtt i skapene uten at du teller delene omatt og omatt.
Kjærlighetstankene seirer... Du er ikke avhengig, men allerede opp over ørene...
Du tenker er at dette er noen jeg må kjenne, noen jeg må leve...
Alt eller ingenting, utveger finnes ikke.Kjemien i det åpne rommet snakker til deg, og du lytter til strengespillet du nesten glemte fantes.
Besnærende rytmer, sanne melodier. 
I dette tilfellet handler det ikke om å bare legge igjen en beskjed.
 Nei, for du har dybde og substans.
Lemmene i behold, bein som kan gå, føtter og stå på.
Alternative ideer...
Gode følelser, snille tanker, oseaner kjærlighet å øse av.
Skryt?
Sa du skryt?
Nei:
Ikke sett lyset ditt under den skjeppen, eller hva det nå var.

Synnøve Sætrum

01 juli 2012

Mennesker er mennesker! Jeg liker det...


I går stoppet jeg på MENY  ved Vollevannet ved Kongsgård 1, 2 og 3???
Gimlekollen er også like ved...
Før i gamle dager lå posthuset vis a vis matbutikken.
Nå er det post i butikk.
Aldri betjening til stede, men så heter det i reklamen...
Vær frimodig!
Det er aldri for sent...

Tilbake til lørdag ettermiddag:
 Ikledd konsumentlooken jeg skred resolutt inn i en helt annen verden enn 'mitt' REMA 1000 på Mosby. Rett inn der de som bor på byens prestisjeadresser og er rikere enn meg handler sitt daglige brød og melk. Det var for så vidt ikke noe annet fremmed på innsiden enn kundenes noe dyre allværsjakker, og en litt 'freshere' stil. Kanskje de kom rett fra spa eller trimturen.
 Vet ikke jeg, men for meg er det noe søkt i å betale hele ti blanke kroner ekstra for en boks mager Cottage Cheese, eller kroner førti for umodne norske jordbær.
Umodent smaker ikke sol, sommer og søtt som bare det røde bæret fra Norge kan.
Det smaker i beste fall plen.Spiller ingen rolle om de skulle være fra Tveit.
Jeg liker ikke gress enda det finnes rikelig utenfor dørene nå i denne årstiden.
Synes slett og rett slikt er frekt, snudde resolutt baken til og forlot åstedet. 
Det er aldri for sent å ombestemme seg...
Jeg liker det ikke.
Toskeskap er og blir toskeskap.
Riktignok er jeg foruten høgrentekonto, men noen av de små grå går fortsatt på skinner.
Kanskje det er det som er å være rik...
Kan hende noen av mine mer velbeslåtte lesere vil legge fra seg en liten passiar i kommentarfeltet under her. Forklare meg dette jeg ikke forstår så mye som et kvidder av litt ingående...
 . 
Det fantastiske med tanken er at man kan velge hvor den skal og går.
Justere perspektivet.
Jeg liker det.
Velge det gode framfor tristessen.
Jeg liker det også.
Så lenge en tenker er det aldri for sent.
Søndag formiddag sommer,et og annet solgløtt og smaken av søtt.
Jeg liker sitte inne og kikker ut gjennom vinduet. 
Baguette med appelsinmarmelade og kaffen smaker fortreffelig sommer som vinter.

Jeg liker for eksempel å være mor. Veldig veldig godt.
Den rollen i livet er den minst besværlige.
For en gave livet har gitt meg i den anledning. 
Rikdom det, ubetalelig rikdom. 
En blir ikke arm av å være søster og datter heller.
Jeg liker vennene mine. 
Nei rett: Jeg elsker vennene mine.
 Så mye at ordene kan synes litt fatteslige og små.
Det er noe helt i særklasse ved livets sukker og salt, konstantene som følger hele veien og uten værforbehold. Inderlighet, ærlighet, oppriktighet, dybde og substans.

Noen av vennene mine er første generasjons innvandrere.
Statsløse flyktninger som har vært her på berget i et lite tiår.
De har til og med fått statsborgerskap og varig opphold.
Enda de kommer fra steder på jorda hvor man tilber Allah.
Sånne muslimer vet du.
Gavmildt samvær og mange smil.
Utvidelse av alle horisonter, enda de bare er seg selv...
Varme, nære mennesker som gir alt de har.
De har plenty varme, medmenneskelighet og raushet.
 Det går helt i hop med ei agnostisk, singel norsk dame.
Et par andre venner er første generasjons innvandrere fra steder i Europa.
Det går helt i hop og jeg liker det.
Kan man ikke reise ut i verden hele tiden, er det berikende at 'verden' reiser hit.
Jo, jeg liker det veldig godt!
Forresten så har jeg opptil flere venner som er andregenerasjons innvandrere fra ulike himmelstrøk.
Eneste måten en kan identifisere slikt ved er litt annerledeslydende navn.
Dessuten: Er vi ikke alle innvandrere i et eller annet ledd?
Hvor stammer for eksempel mine mørke brune øyne fra?
Egentlig? 
Nasjonaliteter er reelle greier, ja, men det betyr lite for den mellommenneskelige samtalen.
Mennesker er mennesker.
Jeg liker det!

Et par av venninne mine kaller seg eldre fordi de er over sytti.
Alder er reellt ja, men i høyeste grad bare et tall når det er snakk om de mellommenneskelige samtalene, ikke sant?
En gang spurte ei av dem hvorfor jeg var sammen med dem, hvordan jeg holdt ut...
Hmmm.... Jeg har reflektert over det mer enn en gang.
Alder synes utenpå ja og særlig om helsa ikke er helt i water, men det en alltid ser i møte med mennesker er sjela. Ofte har mennesker som har vært et betydelig stykke lenger i tiden enn en selv opplevd noe, lært noe, sett noe og vet noe mer . . . 
Slik at det finnes noe mer å melde... 
Spennende og berikende er det alt det som finnes innenfor ytre staffasje...
Det er vel dessuten de f'ærreste forunt å få seile gjennom livet fra vogge til grav uten ei eneste skramme av noe slag. Enten det handler om helse eller aldring som sådan. Når jeg tenker etter kommer jeg nesten ikke på et eneste medmenneske som ikke har fått seg en trøkk, eller har en skavank av noe slag. Jeg vet om noen ytterst få som driver ekstrem trening og operasjoner, men de er heldigvis i mindretall. Stort sådan! Antakelig er det diagnoser på slik overdreven kroppsfokusering hos nærnere femtiåringer, men de om det. Undertegnede synes det er trist, og aldri så lite uverdig.
Vi får vel skalkemerker alle sammen, og gjør det noe, om man stikker fingeren i jorda? Det er jo seks fot under der som er alternativet, og hva spiller da ei rynke, en bilring, proggressive briller eller et høreapparat for rolle? Det handler vel fortsatt om perspektivet, ikke sant?
  Ungdomsskilden finnes ikke ved enden av regnbuen eller noe annet sted.
Jeg liker å ha slått meg til ro med tingenes tilstand.
Livet på livets premisser...

Poenget er:
Butikker og plastkirurgi er staffasjer. Jeg liker det ikke.
Mennesker er mennesker. Jeg liker det...

Synnøve Sætrum

28 juni 2012

KONSERVERT HEVNGJERRIGHET GJØR INGEN SOMMER...


Sommermorgen i skyggen. Fugler som napper innsekter og maten jeg har lagt ut. Blanke nye fjær. Årets krabater er store nok til å spise for eget nebb. Stryke naboens katt, synge sanger, høre ei lydbok eller femten, ha stjernetid med min kjæreste venn. Fred og sinnsro. Bare oss her under parasollen.Stillferdig drøs. Fredelig kappestrid over brettspillet.
Smeige dagen i dag som er den vi har.
Alt vi har.
 Livet her og nå. Det viktigste.
 Her brytes ingen stillhet av lyder fra bombefly over hodet, ingen despot sender troppene sine hit.
 Vi trenger ikke løpe det vi kan for å unngå voldtekt av både den ene og andre, eller få lemmene kappet av.  Ikke at det egentlig er noe nytt det som skjer der nede i Syria, bare like bestialsk grusomt som på andre steder, i andre kriger til alle tider. Krig og fred. Fred, i Norge har det vært sånn hele mitt liv og enda mye lenger. Fred for de fleste. Noen har ikke opplevd det slik.
På den fredelige lille verandaen min snakker vi plutselig om landssvikoppgjøret for lenge siden. 
98805 tiltalt, nærmere 50 000 dømt for landssvik.
Frontsøstrene  var noen av dem. 450 kvinner i et okkupert Norge meldte seg til tjeneste.
 De var redde for russerne, og dessuten var de sykepleiere. 
Ingen ble drept under deres hender, men mange alvorlig sårede fikk hjelp og trøst.
Da freden brøt ut ble mange hentet av bevepnede norske menn og ført til Viktoria Terasse.
Oppgjørets time var kommet;- tyskertøs jeg kommer inn til deg i kveld osv...
Man(n) benyttet seg av samme type maktmisbruk under freden, etter krigen... 
Noen fikk forsvarer, andre ikke.
Forsvarer eller ikke forsvarer så ble
de dømt, sonet sin straff og gjorde opp !
Skulle siden ha hatt blanke ark og nye fargestifter, men nei.
For noen, enda nå så mange år etter er det tabu å snakke om livet sitt som det var.
Noen har sonet helt hit, gjennom hele freden...
Vet de ikke kommer til å få fred før i døden, enda de ikke har gjort annet enn å hjelpe sårede.
Skal man bare la fiendens sårede ligge og forblø på bakken?
Hva vet vi, som alltid har levd i fred om å være soldat, om å være guttunge i uniform?
 Et lite sårbart menneske med øyne og kropp,
 og tanker om ei framtid som bare blir kommandert vekk.
Sette opp ei bister mine, og leve med triste minner om du kommer levende hjem igjen.
Hva kan vi vel ane om å ligge lemlestet på sykehus vi som aldri har opplevd noen krig?
Hva ville bodd i oss da?
Ville det vært riktig eller galt alt vi tenkte?
Først når man vet hvem seierherrene er dikteres freden, ikke sant?
Jo da, det handler om mer enn som så i det store bildet, men her vi sitter er bildet mikro.

Vi vet også vi ville vært noens elskede venn, enten vi bar soldat- eller søsteruniform.
Det er fortsatt mye å undre seg over..
Sånn er det, og vi snakker om det her vi sitter.
Hvor lenge skal vi menneskene 'hevne oss' på dem som tråkket feil?
Hvorfor er mennesket slik?
Hvem kan egentlig vite alt når en tar valg?
Det er menneskelig å feile, men også å tilgi. Er det ikke?
Noen ganger er det mer enn på høy tid å tilgi og la fortid være fortid.
27.juni 2012.
Fred, sommer, sol og skygger.
Dagen er skjønn, og vi har alt å være takknemlige for...

Konservert hevngjerrighet gjør i alle fulla fall ingen sommer.



Synnøve Sætrum

26 juni 2012

Å ha seg, "ha tungt for det" og om sladder...



Gjesp gjesp gjesp...
Megagjesp...
Alt kan selges eller kjøpes som kjent, særlig sladder om hvem som sexer med hvem og hvordan.  Den indiske nasjonens far var altså ikke homo lyser det mot meg fra ABC-nyhetene. Dæven døtte så bra, det visste jeg ikke! Gjorde du? Tungnem som jeg er når det gjelder det der hadde jeg selvsagt ikke tenkt tanken en gang. Men, da kan de altså trekke et sukk de som måtte ha gjort det. Hvorfor jeg skulle skulle bry meg noe sted er og blir ei gåte? Hvorfor har denslags smørerioppslag noen som helst nyhetsverdi? Er det slikt som er de viktige nyhetene på ei nettforside? Hvorfor ikke heller nevne kreft, diabetes eller monsterflåtten sånn til frokost? Jeg bare tulla!!!
Men: Å ha seg er høyst menneskelig og høyst personlig.
Jo lenger man lever, jo mer har man levd med seg selv og andre.
Av null nyhetsverdi likevel...

Ærlig talt ;
- voksne mennesker må da stå fritt til å ha seg med hvem de vil, hvordan de vil og når de vil.
Aldri har jeg kunnet begripe at det har noen som helst allmenn interesse,
eller er emne for alskens underlige kategoriseringer. 
Undertegnede har alltid tenkt at når du står støtt i din egen hele person er det nok.
Jeg mener, hva jeg gjør eller ikke gjør, har eller ikke har er da mitt og ingen andres.
Ikke sant?
Jeg har svært vanskelig for å tro at det skulle interessere noen som helst enten det handler om lyst, kjærlighetsliv, noe annet eller hva som helst. Ikke at jeg med det benekter den menneskelige fantasien, eller gleden eller selve kraften for livets tilblivelse.
Det er ikke der jeg er i det hele tatt.
 Bare fortsatt der jeg havner når tanken får 'tungt for det'...
Tanken er fortsatt fri, og den enkelte suveren...
La nå folk være akkurat som de er, med eller uten klær...
Sant?
Skjønner du?

Igjen, siden jeg har tungt for det, så gjesper jeg digert over alt sladderet og spillet rundt sex.
 Sladder er sladder! Å ha seg er menneskelig, og å 'ha tungt for det' like så.

Synnøve Sætrum

23 juni 2012

MYE VIL HA MERE OG FAEN VIL HA FLERE...


Om bøttene som øser fra himmelen denne morgenen skyldes oppvarmingen av kloden og drivhuseffekten vet jeg ikke, men det er en nærliggende tanke. Jeg tumler litt med verdens økonomiske svøpe et øyeblikk, men blir revet ut av det av lyden fra enda et kraftig regnskyll. Det fosser slett og rett. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg ennå var i tropene.
For sånn er dette regnet, og det faller i timer.
 Skal etter sigende fortsette sånn nesten ei uke.
Siden jeg bor i høyden blir det vel ikke flom, men likevel så er det hustrig.
På den andre siden sitter jeg under tak, med kaffekoppen og datamaskinen foran meg.
Dompap, kjøttmeis, trost og stær sitter i le for regnet i espalieet.
Pjuskete i fjærene alle sammen.

Jeg har sovet godt, og jeg har våknet til nok en dag.
Ingen kommer til å plage meg, og jeg har mye jeg kan se fram til.
Ja, for det er mye å glede seg over selv om man ikke kan ta morgenbadet i pengebingen...
Siden skal jeg strikke videre på et sengeteppe, og høre lydbok.
Stearinlysene skal jeg tenne, og jeg skal ikke kjempe meg ut på holmer og skjær for å feire midtsommerkvelden. Det finnes alternativer her uti min verden, og takk for det!

Jeg forstår og vet noe om hvordan det må være for alle de unge menneskene der ute i Europa og verden som etter mangeårig slit med universitetsstudier går rett ut i ditto arbeidsledighet. Etter å ha gjort det samfunnet forventer," de riktige tingene", er det likevel ikke bruk for dem.
Siden kapitalismen rår ødsles det med hele genereasjoners viten og kapasitet. Økonomien stempler mennesker ut lenge før de har sjangs til å komme inn. Noe så vanvittig bortkastet og trist og tragisk. Umenneskelig er det, og bare det. Mye vil ha mere og faen vil ha flere!
 Så sitter vi her i landet og slår oss på brystet med at vi er de nest rikeste i Europa og et samla pressekorps, nesten i alle fall, sørger for at ingen glemmer det. Ikke her, ikke andre steder. Hovmod står for fall, er det noe som heter. Nå skal jeg ikke påta meg noen rolle som spådame, for det kan agrukpressa ordne... Uansett så kjenner jeg en slags kvalme, og har ikke lyst til å bli assosiert med denne vanvittige selvgodheten. Først og fremst fordi jeg vet at 'vi' ikke er alle i Norge.
Dette 'vi' er en presseskapt størrelse, en konstruksjon. Om og om igjen slås det opp.
 For meg, som har studert både språkbruk og politikk renner ordet propaganda meg i hu,
og det har gjort det lenge! Mye vil ha mere og faen vil ha flere!

Tidligere i livet, før jeg ble 'satt ut' var jeg ofte veldig stresset, kanskje ikke i direkte dårlig humør, men jeg løp fra det ene til det andre. I perioder hadde jeg tre jobber, så jeg løp og løp og løp. Jeg hadde faktisk ikke noe valg. På den tiden var det ingen 'rentefest' å ta del i. I det hele tatt var det ganske så strevsomt, og jeg hadde alltid dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk på det menneskelige planet. Døgnet ble for kort, man skal jo sove også. Det ville ordne seg tenkte jeg. Hvilket det i dette tilfellet ikke gjorde. Sprinten besto noen år, og det skulle likevel vise seg at endene ikke møttes. 
I stedet fikk jeg erfaringen arbeidsledighet etter å ha løpt beina av meg som vikar for fylkeskommunen en sånn ti års tid. Da var det et tupp i ræva og på hodet ut. Arbeidsmiljøloven har mange spurt etter. Vel, den gjelder ikke alltid. Heller ikke i Norge. Mange års universitetsutdanning hjelper ikke når  krybbene tømmes, eller man ikke har en onkel der der trådene trekkes.
Det er mye rart som skjer rundtomkring heromkring, også i etater hvor man ikke skulle tro det var mulig.  Nok om det. En dag tråkker noen på gale tær og da skjer det vel noe...

Nå er ikke mine erfaringer de mest elendige på kloden selv om jeg vet noe om å gjøre mer enn sitt beste, og likevel møte veggen eller smellen, eller hva man skal kalle det. Jeg lever jo her jeg lever, og er for eksempel ikke tvunget til å være i en eller annen type slaveri som 27 millioner andre mennesker. 215 millioner barn må arbeide for å overleve, og 100 millioner av dem blir grovt utnyttet. Det har med et økonomisk verdenssystem som ikke fungerer å gjøre. Ikke for mennesker i alle fall. Noe professorat trenger man ikke for å forstå og se det. Mye vil ha mere og faen vil ha flere!
 Jeg kan ikke slutte undre meg over at denne 'økonomiguden' får fortsette regjere.
At menneskene slutter seg til denne 'religionen', og går til grunne i navnet.
Det undrer meg, og jeg forstår det ikke.

 Som skrevet før: Det er mye jeg ikke forstår, mangt jeg ikke vet.
Greit det, man kan ikke være klok eller oppdatert på absolutt alle felter. Svakhet er det ikke, bare menneskelighet. Likevel vet jeg en god del, og det er mye jeg forstår. Jeg vet for eksempel at jeg ikke liker reklameringen for at 'vi' er nest rikest i Europa, når resten vakler.
Hvem er vi? Jeg føler meg ikke innlemmet i dette 'vi'. Er jeg alene om det tro?
 Et samla pressekorps understreker det stadig vekk, slik at man ikke skal glemme det.
Den fattige glemmer det sikkert ikke heller. Kanskje det er en av grunnene til at de som ikke har noe kommer hit, og sitter dag ut og inn i all slags være og rister med pappbegerne sine.
 Kanskje de høynesede er redde for å snubble i dem, siden det er så mange som har sterkt i mot dem. Eller blir det bare for ubehagelig "nå som vi hadde det så greit dere".
Mye vil ha mere og faen vil ha flere!

Ha god midtsommerkveld 2012...

Synnøve Sætrum



17 juni 2012

HØYRE RADIKALT ???






Vi er ulike menneskene, eller kanskje det har med denne empatitrøttheten å gjøre? Hva betyr nå det ordet egentlig? At vi som sitter i de fredelige og rike delene av verden ikke greier mer? At vi toer våre hender, og tenker det er trist, stakkars dem men bare snur oss vekk. Kapitaleierne sparker stadig hardere med rentefoten. De som blir liggende flate får en smertefull veg opp.
Noen av oss synes det er helt forferdelig med katastrofekapitalismen som rammer mange millioner i Europa( og verden som sådan). Vi evner til en viss grad leve oss inn i hvordan det må være å miste arbeidet uten noen utsikt til et nytt levebrød de første ti-tolv årene. Eller å være ung høyere utdannede hjernekapasiteter og gå rett ut i arbeidsledighet og ikke vite hvor lenge det vil vare. Å bo hjemme til man er 37 er jo ikke det ideelle utgangspunktet for det gode liv.Vi sitter foran skjermen og avisene og grøsser og ser for oss de elendige livene, og sukker tungt når vi ser og hører. Historien har mer enn en gang statuert kapitalismen som katastrofetilstand for det vanlige lille menneske. Så jo, vi sukker dypt foran skjermen. Av medfølelse, ikke trøtthet.
 Det gjør noe med en å ta inn over seg så vanvittig mye lidelse.

Men som sagt så ter vi oss ulikt foran skjermen:
Noen tier helt om saken økonomisk krise, arbeidsledighet og fattigdom. Det var det der med å holde på sitt. Nå skal jeg ikke bombastisk påstå noe som helst om selvgodhet eller likegyldighet, men ikke en lyd i fra om den saken. Fra mange heromkring! Derimot bevitner man et følelsesladet engasjement over en dyrepasser som rives ihjel av ulver på jobb. Når en flokk ville dyr handler etter instinktene for en gangs skyld blir det oppstandelse. Ikke at det er greit, misforstå meg rett.
Jeg ønsker ikke dyrepasseren den ublide skjebnen, selv om hun visste hun arbeidet med potensielt farlige dyr. De er jo ikke tamme om enn de er bak lås og slå. Det som undrer meg er perspektivet. Eller mangelen på det?  Millonene står over for ørkesløst slit og elendighet uten at man hever øyenbrynet siden det handler om euoren og EU må vite. Kapitalismen er værre enn ville dyr, den kan rive i stykker det meste uten at noen kvekker. Når pengemakta rår, så er det bare den og intet annet som bestemmer. Da gjør de fleste ledere knefall. Knefall som rydder vegen for ulteraliberalister og ditto nasjonalister. Hva disse står for vet vi jo, men likevel kommer de fram.
Nynazismen er på veg inn i de lovgivende demokratiske forsamlinger rundtomkring.
Når ble ideologiene som raserte jorda under siste verdenskrig gode alternativer igjen?
Hvorfor ser det ut til at gamle ubrukelige ideer børstes støv av når hestene begynner bites?
Skyldes det empatitrøtthet?
Solidaritetstrøtthet?
Medmenneskelighetstrøtthet?
Tenk over ordbruken...
Det er ikke forbudt å bruke hodet...

Synnøve Sætrum

10 juni 2012

1 . REAKSJONÆR RADIKALISERING


Regnvær, kaffekrus og blogg.
Krystaller i nyrene og betennelse i stortåleddet.
Bagateller for den som opplever det gode og et godt liv.
Jo da, det står til liv.
Kanskje litt skummelt for moa(meg), og totalt uinteressant for andre.
Det forandrer seg nok når det sa..... høljeregnet gir seg.
Et trøstens ord til meg og mine like er at så lenge jeg verker er jeg.
Alternativet finnes i grava, og er alt for dårlig.
Har satt meg fore å bli ei gammel trollkjerring.
Giktbrudden og fagert skrivende til det store cyberspace.
For her sitter jeg igjen, og bruker en god del av tiden min ved tastaturet.
Jeg har fått høre at enkelte ikke hadde trodd jeg var så selvsentrert, for det er jo bare sånn utseende og interiør på de bloggene så vidt jeg har hørt sa hun. Det er slett ikke det at jeg ikke vet hvilken del av det digitale universet hun sikter til, men: Med mild røst henviste jeg både til den ene og andre bloggeren som sitter fengslet, og til de andre jeg leser som slett ikke driver med denslags jåleri. Her finnes skribenter og forfattere for en hver smak og skuffe vil jeg si. Ytringsfriheten blomstrer.
Det er godt. Hadde revolusjonen i Egypt vært mulig uten internettetet?

Kanskje ikke 22. juli hadde vært mulig heller.
Det er en tristere tanke, men absolutt ikke unik for undertegnede.
Inntrykket mitt er at mange tenker på det for tiden.
Ekstremister opererer i stor stil i skyggene.
Med det mener jeg anonymt og under dekknavn.
Så vidt jeg begriper kan man ikke klare å bli kvitt denslags helt.
I alle fall ikke uten at vi mister ytringsfrihet og frie samfunn som sådan, og er det dit vi vil?
Jeg ser straks for meg en rekke mulige scenarier som alle handler om hvem som definerer det ekstreme og konsekvensene som følger.
Feigt er det, og helt sikkert farlig mer enn et vanlig åpent skrivende menneske ser.
Kanskje er det det som er den store forskjellen mellom meg og en ekstremist.
Jeg ytrer meg fredelig og under fullt navn.
Har 'mine meningers mot' lik munnhellets ordlyd,og har jeg det ikke bringes de ikke til bloggs.
Tatt i betraktning at jeg lever i et demokrati må jeg ta meningene mine opp til revurdering om jeg finner dem for spesielle til å tåle åpenhet. Ikke sant?
For meg er det en slags åpenbar tommelfingerregel?
Siden jeg er av den oppfatning at alle mennesker har kimer av alt i seg.

Som kjent var det for det meste vanlige mennesker som hadde ansvaret for logistikken under Holocaust. Utryddelsene hadde ikke vært mulige uten de velvillige fotsoldatene. Torturistene i fengsler 'all over' viser seg som oftest å være normale, noenlunde hyggelige og anstendige mennesker. Like forbanna er det 'oss vanlige' som oftest sørger for faenskapen.
Det synes som det nesten er 'normalt' å være ond.
Nå har jeg ikke noen bastante svar på hvorfor det er sånn, det er kun det at det stadig slår meg.
Jo flere blodige nyheter jeg får bragt inn i stua, og jo mer jeg leser.
Det er nesten utålelig å snakke om det, men det er, og før eller siden må strutsen ha luft.
Så hvor går grensene når man snakker om ondskapen som 'prosjekt' eller tenkning?

I disse dagene tenker jeg mye på det nære eksempel. Om terroristen selv er et sykt offer er det slett ikke opp til meg å avgjøre, og egentlig vedkommer det ikke saken. Onskapen i gjerningene hans er helt åpenbare. De er både vedgått og ettertrykkelig beskrevet av de som overlevde 22. juli. Grusomt men nødvendig, sier han. Og som grunn forfektes at han ikke fikk leserinnlegg på trykk og en fascistisk ideologi i god miks med romantisering av riddertiden med mannen kjempende på slagmarken. Kvinnen passivt kikkende i hjemmet, kun opptatt av det huslige, barna og å vente på ridderen. Ekstrem reaksjonær radikalisering etter mine begreper. Et skrekkscenario for ei demokratisk dame som er så moderne at hun på vegen til denne bloggen opparbeidet seg rettighetene til uførepensjon,og siden vi nå har slikt betyr det uavhengighet av mann eller familie når helsa svikter,det er det ene. Takk og takk og takk og så mange slags takk for at vi ikke lever i fortiden.
Like viktig er retten til å bestemme selv, velge selv hvor en skal være, hva en skal si og gjøre, og slett ikke sitte vente på ridderen. Er helt overbevist om at jeg ville gjort meg særdeles dårlig på den arenaen. Om jeg fabler litt rundt det tror jeg sjangsene for å bli brent på bålet hadde vært mer påtrengende.  Men, nå var det ikke det som var poenget her.

Tilbake til onskapens filosofi. For det onde har tenkning i bunnen. Det er skrevet hyllemetere om den, og uført rekker med systematiske undersøkelser rundt fenomenet, så det er ikke noe nytt. Lars Fr. H. Svendsen refererer i 'Ondskapens filosofi' fire tradisjonelle forklaringer på hvor det onde stammer fra. Det ene er at mennesket blir besatt og forført av den onde overnatulige makt. Det andre er mennesket i sin natur er detirminert til en bestemt type atferd som er ond. Den tredje måten å se ondskapens opprinnelse er å se mennesket formes av sine omgivelser og ut fra det utføre onde handlinger. Til slutt er den fjerde måten å se mennesket som fritt velgende å handle i samsvar med det onde. Nå er jeg verken filosof eller psykolog, men for meg synes det som om dette er av betydning når man forsøker forklare onde handlinger, for meg med unntak av den første som jeg ikke ser som rasjonell. Jeg tror ikke terrorister eller andre drapsmenn, torturister eller voldsforbrytere er besatt av overnaturlige onde ånder som maner dem til handling. Denslags blir for søkt.
Jeg ser det så enkelt at bestialiteter er menneskelige.
 Mennesket kjennetegnes ved evnen til å tenke.Tenkning som kan debatteres.
Forståelse for onskapen er, tror jeg og er ikke alene om det,  helt avgjørende for å komme fram til forståelse av oss selv og de forpliktelsene vi har overfor våre medmennesker.
Forpliktelsen til å gjøre det gode.
Dessverre får vi rett som det er demonstrert at ikke alle har denne forståelsen. 22. juli er et eksempel, men likeså å dømme ei trebarnsmor til døden ved steining, eller å massakrere hele landsbyer med kvinner og barn. Jo, det skjer omtrent akkurat nå mens man sitter her ved tastaturet.
Det er for jævlig antihumanistisk, ufredelig og grusomt men sant.
Og, bare sånn at jeg ikke blir misforstått:
For meg er det ingen tvil om hvem som bærer kostnadene når onskapen rammer.
Det er alltid ofrene, ikke gjerningsmannen eller kvinnen.
All min sympati ligger hos dem.
Onskapen som fenomen blir dessverre ikke borte av den grunn.

Synnøve Sætrum

09 juni 2012

DEN SISTE STORE KJÆRLIGHETEN


 

Det sies at om man ikke vet så mister en ikke noe.
Kanskje det, men jeg vet:
Noen mennesker ville livet vært fattigere uten.
Uten den ene spesielle definitivt en tragedie.
Intet jordisk kan erstatte gløden i et elsket menneskes smil, eller melodien i stemmen.
Den som elsker elsker hele mennesket, et alt. 
Objektiviteten finnes ikke i  den tilårskomne kjærligheten heller.
 Slappe lemmer, grått hår, furete kinn, aldrende hender.
Du er den vakreste som finnes.
Ingen som deg.
Alltid deg som jeg har lett etter helt til nå.
Lenge levd liv bærer også skjønnheten i seg.
Vart og nært finnes sanseligheten også i det  levde.
Kjærligheten er ingen alder.
Kjærligheten er evig.
Den kloke bøyer hodet og takker for mulighetene høstdagene gir.
Vet at uten dette møtet ville noe stort gått en forbi.
Jeg elsker deg, vet du det?
Sinnsro, fred, nærhet, stillhet, intimitet, trygghet.
Nytelsen et elsket menneskes aura bringer.
De skjøre båndene i det siste sanselige vennskap.
Den inderlige lykken i sjelelige frekvenser.
Priviligert er den som får.
Privilgert er den som gir.
Om regnbuen datt av himmelen finnes likevel skatten akkurat her ved din side,
du som er meg nær alle disse brennende dagene.
 Perfekt er det eneste ordet som klinger riktig.
 

Vissheten er her.
Jeg elsker deg og bare deg.
Mitt livs kjærlighet denne siste store...
Sensuell. Sann. Sanselig.
Lengsele, fellesskapet og kjærligheten meisles i ånd.
Timene, dagene, ukene som går  kommer snart med snø og is.
Men om høsten finnes de sterke fargene. Lufta blir klarere, pusten går lettere.
  Heldig er den som ennå en gang blir tatt i mot, og får drikke fra den utømmelige kilden. 

Velsignet er den som hvisker:  
'Jeg elsker deg' mot et bankende ennå inderlig  levende lekende og lengtende høsthjerte.

Synnøve Sætrum

GRACELAND - PAUL SIMON



HVA SA DU?


Om jeg elsker deg?
Hva sa du?
Elsker du meg?
Å ja.
Ja jeg elsker deg.
Forandrer det noe?
Nei.
Jeg elsker deg.


Noe så til de grader værsjuk...


Det er lauv i lia, og lundene er livnet til.Egentlig ikke det det står på. Mer handler øyeblikket om å vasse rundt i savn etter den brennheite norske sommeren.
Jeg er oppvokst i et av Norges små regnhull og skulle dermed være godt skodd for de realitetene utenfor stuedøra her og nå. Akkurat i denne regndumpa venter den godt opplagra karbohydratfesten på mine spinnende føtter og glad sprint!
Jau jau...
Før i tida var det bare fruens glade dager, fylte til randen med sol. Ikke sant?
Barndommens himmel var alltid blå.

 Jeg husker barndomsvenninna mi ringte på døra og spurte om vi skulle ut og klatre i trærne enten det var stiv kuling eller liten storm. Vær ingen hindring.
Flott å sitte i toppene og skue tilværelsens kår på bakken, men noe regn husker jeg ikke.
Nei, jeg får fortsette tro på sommeren,  tiden slike som meg lengter etter hele året er da vitterlig her.
Sommeren  som for meg er den viktigste motivasjonen for reiser til subtropiske klima og skrape kistebunnen gjennomsiktig. Selvsagt sammen med at det kun finnes ett liv utlevert som skal fylles med mening alle dager. Ikke at det er meningsløst å våkne opp ennå en gang og oppdage verden,
men jeg lengter til de varme strålene jeg. Cogito ergo sum, og jeg tenker det som oppriktig trøst.
Er så sommeravhengig at jeg allerede pløyer gjennom restplasstorget,
og tenker det får bli et møte med Helios øy dette året også, om forholdene ikke bedrer seg.
Jo da, noe lengsel er innfridd også her, men det er for lite. Alt for lite.
Jeg kjenner d-vitaminer på boks ikke på langt nær smaker som fra strålene.
Sånn er det bare, man huger etter 'the real thing'.
Herregud det er morgen, grønn vinter og sommer i Norge.
Stoltenberg har akkurat åpnet 'Reiseradioen 2012'.
Regnet står på sitt mot det grønne utenfor vindet. Gradestokken viser åtte små... Det betyr noe.
Jeg fryser på tærne, har satt på vifta og tenker litt på høst.
Bare dumt det siden det ikke er St.Hans ennå.
Men, jeg er jo norsk for f... og noe så til de grader navlebeskuende værsjuk også..

Synnøve Sætrum

UROLIGE DRØMMER


Noen morgener kjenner en seg litt fortapt. 
Drømmene har vært av det slitsomme slaget, og med dem ble søvnen av det heller urolige slaget. Akademiske utgreiinger, polemikk og diskusjoner i god miks med vonde følelser, forvirring og umenneskelighet.Denne natta handlet drømmene om sinne, forsoning og tilgivelse. 
Finnes mulighetene for tilgivelse uansett hva saken måtte dreie seg om?  
Kan man forsone seg med det grusomste av alt, for ikke å snakke om tilgivelse...?
Hvis et menneske gjør noe grusomt fordi de faktisk er syke, hvordan skal man se på dette mennesket da? Ikke at det forandrer udådene og lidelsen, sorgen og smerten til hundrevis av berørte eller hele nasjoner. Realitetene endrer seg ikke, unge tapte liv står ikke opp igjen, tapene vil fortsette og være tap, men likevel ga gårdagens forelesning fra rettssal tohundreogfemti tanker og perspektiver jeg ikke har tatt inn over meg tidligere siden terroren rammet Norge. 
Jeg satt fjetra og hørte på professoren mens jeg lærte mye mye mye nytt og tenkte:
For en klok mann! For en modig mann!
Jo, det gjorde såpass inntrykk at det ble med inn i søvnen. 
Når jeg tenker litt til slår det meg at jeg finner nok frem.
Noen kvister nemlig løype, så det er ingen grunn til bekymring. 
Stearinlysene på frokostbordet insisterer fortsatt på sitt, og det tredje kaffekruset smaker.
Så lenge det er liv er det liv, tenker jeg.
Ha en medmenneskelig reflektert dag.

Synnøve Sætrum

08 juni 2012

DEN SOM IKKE KAN TEKKES EN ILDER...

Kan noen svare meg på følgende:
Hvorfor er det tidlig fredags kveld man føler seg singlest?
Liten, sårbar og ensom enda livets vår for lengst er historie.
En er ikke det som kan kalles ensom og forlatt, ikke bitter og inneslutta heller. Nei, noe ganske annet uttrykker seg. 
Plutselig er eb der'konvensjonen har fortalt' at en skal være satt og dorsk og lat og tilfreds. Ha kronasjebinge og rulle i, samt all verdens sosiale kontakter. Man skal være så til alder og årskommen at det er et evig renn rundt husnova. Ukas sju dager strekker simpelten ikke til. Det skal liksom ikke være annet enn et tilfreds grynt i munnviken når mørket senker seg på fredagen, og rotteracet er over fram til mandag morgen. 
En skal liksom ikke komme seg opp av sofaen før tilfredsheten er så påtrengende at en blir skikkelig forbanna.
Nå vet jo alle at det skal mer enn en innhalert pose Sørlandchips til for kreering av den effekten, men...

Jeg vet kanskje for lite om tosomhetens betingelser i en sofa fra Ikea, men konvensjonene sier at... osv...
Singellivet vet jeg ganske mye om,
så jeg tillater meg en liten fredagskveldsepistel...
Som singel kommer en stadig tilbake dette som kjennes tidlig fredags kveld. Dette ensomhetssuget,denne dypt forsterkede singelfølelsen. 
En kjenner at en lever, ja vel.
Men:
Ukjært barn kan også ha mange navn.

Så: 
Hvorfor er det akkurat på dette tidspunktet de små rommene blir store, og de varme veggene kalde? Tankene om høstmørket kommer krypende og overdøver vårfuglenes skumringssymfoni.
Hva kommer det av at stillheten blir større og ensomheten skarpere i konturene akkurat tidlig fredag kveld? 
Det handler ikke nødvendigvis om at man løp som ei piska rotte i hele uka som gikk.Psykologisk sett er det selvsagt nærliggende forklaring, men ikke god nok til at sinnsroen automatisk iler til singelsofaen. Skjønner? Selvsagt kan man være så pumpa at man bare vil plassere sitt legeme i horisontalen. 
Fingre litt med fjernkontrollen, trekke på seg pleddet,
nippe til tekoppen eller glasset og la verden og humla suse eller splitte mine bramseil...
Kanskje er man ikke verdens mest sosiale når som sliten.
Likvevel: Trekker man det for langt når man savner noen å være ute av water sammen med? 
Får den som er en nøye seg med å vite om togene som alltid gikk forbi.Mulighetene som fortsatt ligger på rek langs fjæra?
Verden er da vitterlig ikke skrudd sammen slik at man ikke skal kunne vise sine (al)enestående menneskelige gjesp? 
Ok, jeg ser muligheten for å ha levd for lenge singel, at jeg nu beveger meg helt utpå vidotta og ikke skjønner bæret eller tegninga.

Noen, noen, noen ja. 
Kanskje 'noen' kunne vært en kjæreste, eller en partner, eller god venn. Kanskje jeg skulle fått meg en hund, eller om jeg trekker det riktig langt en ilder. Den som ikke kan tekkes en ilder skulle skulle ikke ha en hjertenskjær sier de som forstårsegpådet.
Når jeg tar det inn over meg blir jeg litt usikker på hva 'noen' er for noe. Kanskje det kommer av at det er fredag, og at det er om fredagskvelden man er som singlest.
 Det eneste jeg er sikker på er at 'noen' ikke er her.
Det kan jeg frimodig og singel innrømme med lett hjerte, uten at det forandrer sivilstatusen det aller minste.

Synnøve Sætrum