Sorgen er som en stille undertone denne sommeren. Den kjennes tveegget, skarp, stum og skjør. Innelukket men likevel uten å være innestengt. Sorgsommer i livet, og jeg er trøtt som om det skulle være natt midt på dagen. Jeg lytter til regndråpene gjennom den åpne døra. Regnet gir løfte om klarere perspektiver. Ei kråke skriker, ei skjære skvadrer. Et rådyr passerer mellom granstammene oppe i bakken. Så hurtig at jeg et lite øyeblikk betviler det jeg ser. Ellers er alt stille. Siste søndag i juli stemmer denne solmåneden ned. Sorgen og gleden vandrer sammen. Godtakelsen av det sørgelige har likevel trange kår om dagen.
Virkeligheten kjennes som et paradoks. Gjennom timene som er gått siden meldingen om døden kjennes livet mitt enda litt mektigere. For de fleste mennesker er det garantert knekkende likegyldig, og bra er det. Det ville vært en tragedie om mennesker som sådan var opptatt av mitt. Fint å kunne være bare ei sjel blant milliarder andre. Det er godt å være et vanlig menneske og kunne streve i fred. Sorger er også gode, de minner en på det viktige og vesentlige. Tar den tida det tar, gjør de også. Krever sin selvfølgelige plass i alt. Døden er definitiv, helt synlig når den kommer, men likevel så vanskelig å akseptere fullt ut. Det er så mye en ville sagt til og gjort sammen med den som er borte, selv etter å ha sett kista bli senket i jorda.
Virkeligheten kjennes som et paradoks. Gjennom timene som er gått siden meldingen om døden kjennes livet mitt enda litt mektigere. For de fleste mennesker er det garantert knekkende likegyldig, og bra er det. Det ville vært en tragedie om mennesker som sådan var opptatt av mitt. Fint å kunne være bare ei sjel blant milliarder andre. Det er godt å være et vanlig menneske og kunne streve i fred. Sorger er også gode, de minner en på det viktige og vesentlige. Tar den tida det tar, gjør de også. Krever sin selvfølgelige plass i alt. Døden er definitiv, helt synlig når den kommer, men likevel så vanskelig å akseptere fullt ut. Det er så mye en ville sagt til og gjort sammen med den som er borte, selv etter å ha sett kista bli senket i jorda.
Jeg blir sittende og spørre meg selv om jeg kunne gjort noe, vært mer for å forhindre utgangen.
Sånn er det alltid når noen går ut av tiden på en vond måte.
Jeg vet at det er som å risse bokstaver i sand, men gjør det likevel. Prosessene lever ofte sitt eget liv, mens de gir en god dag i viljen. Rundene må hver og en gå helt til svarene er på plass.
Synnøve Sætrum
