Jeg har golvene mine under føttene igjen. Det gynger litt i meg, for man kommer et stykke på tolv timer i lufta. Siden tidssonene ikke er plagsomme finnes ingen jet-leg, men kroppen kjenner på å ha flyttet seg langt på et døgn. I går på denne tiden var jeg i lufta, og jammen har jeg hatt en tur på trettifem minutter i dag også. Har vært ute på reise ei stund, fått fregner på nesa og er tilbake til vinteren her i Norge. Lyset varer betydelig lenger enn da jeg dro, og det er jeg takknemlig for. Mørketid er oppskrytt. Ski og skøyter er oppskrytt, og i det hele tatt alt som handler om iskalde vinder og annen moro.
Jeg føler meg plantet på stolen og tenker at nå er jeg ikke ute på loffen lenger eller er noens reisefølge og så videre. Alene-livet mitt vil snart være tilbake i vante former. Nå er det bare meg, og det er ganske godt i grunnen. Jeg føler meg ikke helt pigg skal jeg være ærlig. Håper det ikke varsler noe her. Ikke ute på loffen eller noens "reisefølge". Jeg har flydd lange strekninger siste døgnet, og ved starten av turen var panikken påtakelig. Noen ganger er den det når jeg skal hjem. I det hele tatt så hater jeg hjemreisene intenst. Kanskje mer nå enn noen ganger før. Alle følelser speiler de faktiske forhold i livet. Sånn er det. Jeg er stolt over å være et menneske med sterke følelser i kroppen. Tror verden har bruk for følelser, ikke bare kalkyler og økonomiske beregninger som den eneste bærekraften. Hvor skulle vi vært uten solidariteten, vennskapet, familie og kjærligheten? Alle disse gode menneskelige egenskapene som ingen, absolutt ingen penger kan kjøpe? Jeg er overbevist om at verden trenger såkalte naive idioter som tror mer på det gode i medmenneskene enn løgnene som spres om ondskap i alle som ikke har papirene i orden.
Hvordan skulle verden sett ut om vi ikke kunne leve oss inn i andres situasjoner? Jeg har vanskelig for å forstå at mennesker bare snur ryggen til nød og elendighet uten å ofre det en eneste tanke. Avstumpet er vel det beste en kan kalle det, eller likegyldig.
Men, det var ikke det jeg skulle skrive om.
Tilbake til: Posttraumatisk stress. På en tur opp fra Egypt for noen år siden måtte vi nødlande. Som oftest tenker jeg ikke på det lenger, men noen ganger skjer det og da er jeg ubeskrivelig redd. Denne gangen var det over meg igjen. Ingen synlig eller rasjonell grunn til å falle sammen. Men angst er alt annet enn det. Selvsagt vet jeg såpass om psykologi at jeg forstår sammenhengene for hvorfor jeg er som jeg er noen ganger. Det er bare det, og det vet alle som har hatt angst, at når toget går så går det. Da er du fanget i deg selv. Noe som ikke er behagelig i det hele tatt. Jeg blir sittende der, langt foran i flyet, for jeg hater å sitte i bråket bak. Noe som får meg til å analysere hver en lyd og ha svært lite sinnsro. Jeg så trappen bli trillet vekk, dørene bli lukket, hørte på sikkerhetsforanstaltningene og så var jeg i den gamle hendelsen igjen. Jeg hyperventilerer, skjelver og er bare redsel. Skrekken. Dødsangsten. Kjærligheten til livet og alle menneskene jeg er glad i og som er glad i meg.
Inni angsten og panikken kjennes som jeg skal eksplodere og aldri komme fra det med vettet i behold. Tårene står i øynene og den første timen av turen er helvete på jord. Splitter pine gal i grunnen, men ikke utagerende bare helt rolig lammet av skrekk. Et ubehag og en redsel jeg egentlig har lite vokabular for å få forklart.
Men, jeg er som jeg er og kan ikke la panikkangst begrense radiusen. Ser den i øynene og vet etter hvert hva det handler om. Heldigvis er det mer et unntak enn en regel. Timene i jernfuglen ble etter hvert fine. Jeg sovnet sogar ei stund, eller kanskje mer besvimte av utmattelse. Det tar på å være veldig redd. Det var en glede å slå opp øynene over hjemtraktene natt til i dag. Jeg kikket ned på lysene fra Kristiansand og konstaterte jeg hadde sovet meg over hele Europa.
For et menneske med flyskrekk er det en gave rett og slett.
Nå har jeg spist stekte grønnsaker, et par tre kjøttboller med saus, og så sitter jeg her og leker blogger.Jeg kan se i speilet at jeg har hatt sommer noen uker, og inntrykkene er enda ikke fordøyet og fordelt. For første gang har jeg ikke badet i havet på grunn av bølgene. De røde flaggene har vaiet over det hele og jeg respekterte dem. Tar ingen sjanser enda jeg er en rimelig god svømmer. På flyet hjem hørte jeg om en medborger som druknet akkurat den første dagen, nettopp på grunn av det. Jeg har sett døde mennesker bli plukket opp på strendene i Thailand, så jeg har all respekt.
Vel, badet fikk jeg for det var jo basseng der jeg var må vite.
For det meste har det vært solferie, men jeg har også sett nød og fattigdom. Noe jeg ikke har vondt av på grunn av perspektivene det gir. Det er et utrolig lykketreff å være født i Norge. Kan fint forestille meg at jeg hadde fått en tidlig død andre steder. Uten medisiner og annen behandling blir man ikke gammel med kroniske sykdommer i kroppen...
Ja så er jeg hjemme da. Leser og ser nyheter, og lurer på hva det er som skjer her i landet mitt.
Hva er det denne redselen er så massiv for? Et nesten samlet pressekorps siterer regjeringen med partifeller, og det er ikke måte på hvilken elendighet som kommer til å vederfare oss ALLE hvis det kommer så mye som en eneste flyktning til hit. Når jeg nå har lest all denne fryktpropagandaen fra regjeringshold denne ettermiddagen kan jeg ikke fri meg fra å synes det hele er en smule underlig. For et snaut år siden gråt vi store tårer og ønsket menneskene som krysset Egeerhavet velkommen til oss. Nå er de samme menneskene gjenstand for dyp frykt. Hva er det som skjer, hva er det vi gjør? Hvordan snakker vi om våre medmennesker rundt om på arbeidsplassene eller ved kafebordene?
Hva handler all denne redselen om dypest sett?
Hva om vi så på menneskene som banker på dørene våre som ressurser som kunne hjelpe oss å fortsette med det? Jeg mener, vi lever jo i ei befolkning som er på veg inn i en gigantisk eldrebølge. Noen må hjelpe oss når vi blir gamle og syke. Er det så vanskelig å se at unge mennesker kan være en ressurs for tider som kommer. Oljekrise, hyles det da. Jo da, og det er leit og tøft, men har vi ikke hatt krise i oljebransjen før, og har det ikke ordnet seg igjen ?
Hva om man flyttet mennesker inn i de tomme husene som står over alt. Tenk om det gas subsidier til gode tiltak som for eksempel sykepleie, omsorg, undervisning, kultur og så videre. Jeg bare nevner det og vet at noen straks hyler at jeg er en idiotisk venstrevridd dame som ikke skjønner noe som helst. Nærmest imbesill eller i beste fall en smule tungnem..
Er jeg ikke fra meg av skrekk og fylt til randen av skremselspropaganda må noe feile meg, ikke sant?
Siden jeg har vært rimelig uten norske nyheter siste ukene leser jeg både det gamle og dagens...
Odins soldater... sukk!
Allahs soldater...sukk!
Idioti avler mer idioti, mener nå jeg da, og lurer på om jeg kan skrive det uten at noen tar helt av.
Synnøve Sætrum
