25 juli 2011

Norge 25.juli 2011


Det har vært morgen siden litt over kl. 4 her hos meg.
Jeg våknet bare. At man ikke sover så godt som vanlig er ikke så underlig. 
De indre rystelsene er dype, og kommer til å fortsette å være det ei stund framover.
Vi snakket om det, igjen, i går kveld jeg og ei venninne.
Dette med at det nesten blir mye for følelsene og hodet.
Man forsøker stoppe opp og reflektere over terroren som har rammet oss som nasjon,
ta pauser fra tv, radio og internett.
Man blir helt matt overveldet.
Sorgtung og undrende.
Spørsmålene man stiller seg selv er mange.
Det er viktig å gjøre noe annet også.
Ta pauser. Skaffe seg hvile og søvn.
  Til tider for mye, også for oss som ikke er direkte rammet i betydningen at vi har mistet våre kjære.
Likevel er vi rammet rett i medmenneskeligheten.
Vi er mødre og fedre, søstre og brødre, døtre og sønner.
Mennesker. Medmennesker.
Dessuten er vi rammet mitt i verdiene våre. 
Det å være samfunnsborger i det fredelige demokratiske landet som heter Norge kommer plutselig opp i bevisstheten med full kraft.
Selv i søvne jobber man med det.
Alle de menneskelige sider ved denne hendelser, og alle de sidene som handler om verdier. 
Personlige og i større samfunnsmessige perspektiver.

Godt med litt søvn og hvile, men man våkner litt tidligere enn vanlig. 
Så da er det bare å stå opp, sette over kaffen, ta et knekkebrød og få med seg dagslysets begynnelse. Pyttsann, det spiller ingen rolle når jeg våkner.
Sove kan man når man er trøtt igjen.
Lyst eller mørkt.
Den som lever kan det. 
Jeg kan til og med velge akkurat når helt selv.
Ta hensyn til kroppens behov.
Jeg er priviligert, for sånn har vi det her i mitt lille land.
Når helsa svikter på ulike vis er det greit selv om det er ugreit.
 Det er jeg utrolig glad for at det tas høyde for i Norge.
Raushet er en av verdiene det norske samfunnet er tuftet på.

Ja, det er blitt lyst ute i Kristiansand.
Selvsagt er det ganske formørket i mitt indre.
Jeg tenker på alle som har mistet livet i tragediene på Utøya og i Oslo.
Denne morgenen har jeg sett noen bilder av unge mennesker som fortsatt er savnet etter fredages blobad. Jeg kikker på de unge ansiktene, og sakte er det i ferd med å sige inn at det handler om mange mange mange mennesker som bare er skutt og drept og borte for alltid. 
Medmennesker som ikke får leve livet sitt som planlagt.
Mennesker, mange unge mennesker, som ikke er mer.
Myrdet på bestialsk og ubegripelig vis.
Mediene legger stadig ut opplysninger om hva som har foregått,
og om tankegodset til han som står bak denne forferdelige hendelsen.
Disse grufulle hendelsene.
Det slår meg at hver og en av alle disse menneskene som har vært utsatt for denne terroisten hver og en har sin bunnløst sørgelige historie.
Sitt mareritt.
Sitt helvete.
Sin tragedie.

Klokken 12 skal det være 1 minutts kollektiv stillhet for dem alle.
I ettermiddag skal vi gå i fakkeltog.


Synnøve Sætrum