30 april 2012

COGITO ERGO SUM

Foto: Synnøve Sætrum

At det er noe "råttent i Verdens tilstand" er ikke en ny betraktning.
Bevisst - ubevisst er det samme.
Det lukter av noe. Nansen sa det allerede i "Eventyrlyst".
Han var heller ikke den første verdensborgeren som skrev og snakket om stanken.
"Cogito ergo sum":
Refleksjoner og tumlerier. Inntrykkene og impulsene er nesten uendelig mange.
Kommer ikke utenom det når man er vitne til rettssak over bestialiteten godt blandet med nettedebatter(bare å lese dagens utdrag på ABC-nyheter) om "Barn av regnbuen", hvis ordlyd fra enkelte anonyme deltakere får gir iskalde grøss. Enkelte har holdninger som stammer fra ei iskald fortid. Det er som om de ikke har fått med seg noen historiekunnskaper i det hele tatt.
Enkelte ser ut til å mene at man ved å vise medfølelse, medmenneskelighet og solidaritet med alle dem som er utsatt for massemorderen og har det tøft disse vårdagene er å bane vegen for flere av sådant kaliber. Så man skal ikke vise følelser, ikke mene noe hevder disse stemmene.
Hersketeknikker har man sett i bruk før, det er ikke det.
Bare at i denne sammenhengen lukter de ekstra råttent.
 Avsporing er også et ord som renner en i hu.
Kjærlighet, fred, ikke-vold og solidaritet provoserer høyrekstremister.
Ubegripelig sett fra et medmenneskelig ståsted.
Bruker man akademisk analyseverktøy ser man krefter som opptrer helt etter 'oppskrifta'i historiebøkene.
 Paradokset er at de synes historieløse i seg selv, disse holdningene og meningene.
Hvorfor er det slik?

 Det er noe råttent i Norge. Det er feigt å gjemme identiteten sin mens man slenger ut av seg oppfordringer til å sympatisere med massemorderen. Ideene om over- og undermennesker går hånd i hånd med disse uttalelsene. Ikke sant?  

Bevisst - ubevisst er det enkelt å få øye på det gode og onde disse dager.
Man kan ønske seg omsorgsfulle, nestekjærlige, åpne, sørvendte dager og få dem med vårsol på kjøpet til og med. Likevel kan man bevisst betrakte det onde på avstand.
Dikotomiene lever i beste velgående. Heromkring tenkes og diskuteres mye om dagen, ja til og med om morgenen går 'interndebatten' over de gode kaffekoppene.
Fredelige dialoger omkranser hverdagstilværelsen som skarp kontrast til det onde.
Det er av det gode. Mer åpenhet, mer demokrati. Demokrati er jo pr. definisjon folkestyre som kjent. Undertegnede tror på demokrati, og er en liten del av et folk.
Bevisst legger man hodet på bloggen...
Nok til å provosere den som måtte mene man skulle holde munn.
'Jante' fyrer sterkt under at man skal tie, og lide i stillhet. 
I alle fall i disse tider hvor velferdsordninger og andre positive sider ved Norge er under sterke angrep fra høyre. "Cogito ergo sum"!

Synnøve Sætrum

29 april 2012

MANAGEREN

Til Albert Speer etc. etc.

Det er ikke sikkert
de store ødeleggerne
er de farligste i livet.

Ofte, tror jeg,
er de et restultat
av uheldige omstendigheter.

En høyere instans
enn Nürnbergdomstolen
vil kanskje frifinne dem.

Men manageren skal du notere deg,
han som ifølge Observer for 9.april 1944
var viktigere for Tyskland enn Hitler
Himmler, Gøring, Gobbels og generalene.
Mannen uten annet enn konvensjonelle politiske
meninger.

Ingen oppsiktsvekkende og pittoresk nazi.
Kunne ha sluttet seg til ethvert annet politisk parti
bare han var sikret arbeid og karriere.
Vokt deg for gjennomsnittsmennesket med suksess,
den internasjonale typen som i økende utstrekning
er viktig i alle krigførende land.

Godt kledd, høflig, ikke korrupt.
Den upolitiske teknikeren.
Den klasseløse toppmannen uten herkomst,
uten annet mål
enn å ban seg vei i verden.

Vår tidsalders mann!
Hitlerne og Himmlerne kan vi bli kvitt,
Speerene blir -

(Kolbein Falkeid, 1974)

26 april 2012

BARN AV REGNBUEN


Våren står ikke helt i flor utenfor, og landskapet åpner seg ikke. Ikke fullstendig ennå, men det skjelver i trærne. Noe hender med bjørka, og snart ganske snart så...
Så graver de i jorda utenfor. Legger ned kabler for at vi som sitter her bak veggene rundtomkring skal få enda flere digitale signaler helt inn i stua. Kanskje er det et gode, kanskje ikke. Det kommer an på perspektivet. For noen er det et must, for andre mer likegyldig om tv-skjermen er krystallklar. Noen er jo oppvokst med litt skurr og uro og bryr seg ikke så stort. Dessuten er det dette med sviktende skarpsyn kanskje. Det kan være en fordel i noen sammenhenger, mens man skulle sett mye mer man faktisk ikke gjør i andre. 
Kan hende er det enkelte ting man slett ikke ser før man virkelig tror det. 

Jeg tenker på dem som gjemmer seg vekk med sine dødbringende budskap i krokene av cyberspace. Under påskudd av at de ikke kommer til ordet, og den som er skikkelig forskrudd bruker det som argument for å myrde uskyldige mennesker for fote med bombe og skytevåpen i hånd. Nå skal jeg ikke si at absolutt alle høyrevridde er terroriseter, det ville være feil. Like feil som å si at alle venstrevridde eller muslimer er det. Jeg vet jo at det ikke er sant.
Men, jeg vet at all ekstremisme i værste fall kan bære kimen til vold for å fremme sitt syn i seg.
Det forteller både den politiske og religiøse historien mye om.
Det værste er at mennesket vil bedras, og at elendighet også har en tendens til å gjenta seg.
Om man ikke protesterer på alle tenkelige fredelige vis.
 Vi er mange som er glade for fred og samhold og sier ja til et fargerikt og tolerant samfunn.  Jeg tror på uendelige muligheter for alle 'barn av regnbuen', og at 'det er vi som vinner' som Lillebjørn Nilsen stille uttrykte etter den hjertevarme sterke opplevelsen dagens markering var.

Synnøve Sætrum


23 april 2012

Himmelen gråter


Dråper fra rosene utenfor tingretten.
Himmelen gråter fortsatt.

Synnøve Sætrum

22 april 2012

Alltid - aldri


Alltid savner jeg deg når du ikke er nær.
Aldri finnes lengsel i verden når du er her.

Synnøve Sætrum

21 april 2012


Livet rusler sin vante gang heromkring. Undertegnede lufter sin firbeinte gjest, verker i foten, hører musikk, koser seg med 'På kjøret', og lengter etter ordentlig vår til tross for at hun har hatt en hel vinter i Thailand. Ingen tvil om hvilken værtype og årstid som er mitt element. Sånn  er det å leve i hverdags-Norge for meg. De små detaljer og ting er det som utgjør mitt liv. Her er ingen store tanker om revolusjoner, eller annet. En ønsker bare å ha fred og leve i fordragelighet med verden omkring. Antakelig vanlig for flere enn meg.

Disse dagene er dog litt annerledes. Ingen lever i vakum, ro eller ikke ro. Tankene snurrer stadig rundt de store spørsmålene den berørte ikke kan komme forbi. For jeg er berørt. Til tider veldig. Stumme skrik blandet med den store trøtte utmattelsen er det som finnes på innsiden i denne tiden. Det er så en bare vil trekke dyna over hodet og sove til det er over.
Noen sider ved tilværelsen er pent sagt krevende berøring.
Så hvordan det må være for dem som har fått sine liv dirkete berørt har man ingen forutsening for å forstå til fulle.Tårene renner igjen. Inntrykkene blir sterke. 
Å gråte med de som er rammet direkte er det eneste man kan gjøre. 
Medfølelsen dør ikke sammen med dem som ble myrdet den dagen. 
 Det er ufattelig å høre bare bruddstykker av rettssaken, og få inntrykket av at denne vanvittige gjerningsmannen ikke viser en eneste følelse i forhold til alt han har forårsaket av menneskelig lidelse og smerte. 'Uvirkelig' sier de fleste. Det beskriver følelsen man får når man ser og leser nyheter og rapporter. Akkurat som man følte det i de nære ukene etter terroren i fjor sommer.

Uansett så er det godt å se at rettssystemet vårt fungerer. At rammene rundt gir verdighet til alle involverte. Det betyr noe for å bevare troen på norsk rettssystem og samfunnssystem.
Her om dagen var vi noen som snakket om akkurat det, og undertegnede ble spurt om hun trodde på framtida for Norge. -Selvsagt gjør jeg det! For meg var det ingen nøling i svaret. Jeg mener, man må jo tro på ei framtid. Den gode framtida og det positive for oss menneskene i den.
 Ellers vinner denne feigingen. Det fortjener han ikke. I det hele tatt fortjener han ikke noe som helst.
Som mange andre gleder jeg meg til dom og straff er avsagt, og han kan parkeres og glemmes.
Erfaringen fra gjerningene er en annen sak. Det kommer man alltid til å huske.
 Maktesløsheten gjenoppleves på en måte disse dagene, selv om det værste allerede er historie.

Ha god lørdag!

Synnøve Sætrum

20 april 2012

INTELLEKTUELLE VERDIER


INTELLEKTUELLE VERDIER
er viktige,
men uvesentlige i forhold til de eksistensielle.
(Håkon Bleken)


DET FINNES MENNESKER

DET FINNES MENNESKER
som er mye bedre å ha som fiende enn som venn.
Da vet man i hvert fall hvor man har dem.

(Håkon Bleken)

DØGNVILL HANE

Haner på øen her aneraldri hva klokken er slagen.
Nattblinde hilser de dagen.
Knapt er det midnatt, så maner
alle de døgnville haner
verdner av gull og skarlagen!

Hanen som Shakespeare beskriver...
Men når det er klokken 12 den
opptrer som "morgen-herolden",
syns jeg den overdriver,
syns jeg the golden cock's iver
blir meg en smule for golden!

Sol efter sol har besatt den:
Sprengfull av morgengryer
huier den ut sine vyer!
Midt inni svarteste natten
teller jeg hundre og atten
skingrende kykkelikyer...

Straks jeg  er sunket i dvale
her i min Skyros-alkove,
vekkes jeg opp, kan jeg love:
Maken til vekkelsestale!
Gal gjør meg gal! Faen gale!
Hane hold nebb! Jeg vil sove!

(Andre Bjerke fra Syros, Egeerhavet)

17 april 2012

Ytterst personlig sett


Gårdagens tv-overføring fikk meg til å tenke på tre ting. Oppgjør, verdighet og beskyttelse. Andre uttrykker inntrykkene bedre enn meg, og jeg har ikke tenkt å gi den fyren mer oppmerksomhet enn nødvendig. Han fortjener det slett ikke. Alt han er og framstår som er konsekvenser av grusomheter. Oppgjørets time er kommet. Veldig fint! Det handler om å beskytte samfunnet mot den komplette meningsløse ondskp, og egentlig tenker jeg det er likegyldig for meg hvorvidt det skjer i fengsel eller i annet avlukke. Denne personen har, slik jeg ser det diskvalifisert seg fra det norske samfunnet til evig tid, mener jeg fortsatt.
Rettsstaten er i dette tilfellet utvilsomt oppe og går. Det er bra, og helt nødvendig. La ham få det han fortjener innenfor de rammene, og ut fra det lille jeg så ser det ut til å skje på en verdig måte. Blir fint når punktum er satt, alle traumene bearbeidet og alle ofrene kan gå videre. Og jeg tenker på ordene som som poengterer at kjærligheten er det viktigste. Tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen. Jeg tenker meg at jeg skal øve meg på det fokuset gjennom disse ti ukene også.
Ja, sånn ser jeg det og tenker at den som leser er ikke nødt til å bifalle.
Det fine med bloggen er at man kan være ytterst personlig om man vil. Så det så. Nok om det.

Synnøve Sætrum


13 april 2012

MEDGANG OG MOTGANG




Sitter her med en klump i magen etter å ha lest dagens nytt rundtomkring. En blanding av harme og oppgitthet er ikke noe særlig og brenne inne med. Man får blogge om det, og ta sjansen på å bli oppfattet som ei sur gammel kjerring. Vel, det skjer atskillig værre ting i Norge og på kloden. Ikke har man mistet noen i tragedier, ei heller blitt innkalt som manesjeklovn i rettssaken. Livet som ikke-kjendis har sine helt udiskutable fordeler. Akkurat nå har ikke noen vulkanområder rast i havet og sendt kjempetsunamier kloden rundt. Over formiddagskaffekoppen hersker fredagsro. Den eneste motstanden jeg kjenner litt på er den naturlige ulystfølelsen for kommende fredagsrengjøring. Bagateller, bagateller, bagateller!

Men først litt om solskinnet om medgangen bloggeren kjenner når hun kikker på de utslitte permene foran seg på bordet.I går var hun hos gode venner på fantastisk mat, kaffe og prat. Siden jeg er gått inn i klenodienes tidsalder ble jeg foræret en utgave av "Modgang og medgang" utgitt 1897. Gotisk skrift, ført i pennen av Camilla. Utgitt post mortem. 
Bokryggen er tråklet sammen. Sidene er løse, men de er der.
Verket er bokstavelig talt lest i filler, merker av kaffe og annet får fantasien min til å tenke mer enn de gotiske ordene mellom permene. Klenodier er et sant svir. Venner som skjønner hvordan hun er skrudd sammen en gave. 'Noe så fantastisk', sa han og begynte lesingen av femtiårspresangen så smått akkurat der og da...

Over til det mindre oppstemte uti tilværelsen.Min norske verden handler ikke lenger om samhold og solidaritet og felles mål og goder for alle medmennesker på jorda. Himmelen er fortsatt full av stjerner, noen steder er det klart hav så langt du ser. Men, det er ikke nok. Det er ikke fred. Grådigheten har ikke tatt kvelden, og egoismen har ikke gått hjem. Følelsesløsheten har et spillerom man kan få mer enn ei søvnløs natt av, mens andre 'smir' og opprettholder varmen i grua.

Massemediene speiler gjengvoldtekter, blind vold, terror, kriger og annen umdertrykkende 'festivitas'. Den som leser nyheter får se.Hvor mange lemlestede lik har  ikke flimret for mine øyne de femti årene jeg har levd? Og hvor mange mediekremmere har jeg bivånet smi mens likene er varme?Ikke en kjeft har klarer å glemme lyden fra blåsebelgene.Tellingen av 'smeder' har for mer enn lengst gått i ball, og å begynne forfra er mer en sjela tåler. Skrikene fra levende lemlestede høres fortsatt. Denne dagen bæres enda flere småjenter til omgangen med sløve kniver. En gang i min barndom falt jeg ned på plankegjerdet jeg balanserte på. Glemmer det aldri, enda jeg er viss på de skarpe barberbladers morgen har hundre ganger sterkere traumatiserende effekt. Jeg har sett mange flere sultne barn enn dem som engang var i Biafra. Små barn vandrer fra hver en verdenskrok mot et bedre liv, ikke mot Betlemhem. Vekk fra gudene vet hva av traumer på kontinenter Norge ikke ligger.

Krisa på det europeiske kontinentet bare eskalerer til fortvilelse for tusener som ikke hadde noe særlig fra før av, mens andre ferier akevittens dag. Viktige nyheter det siste!
Dessuten blir Tore Sagen kåt av motgang, melder NRK.. Kanskje noe å legge seg på minne for enkelte. Undertegnede undrer seg frimodig over nyhetsverdien. Kanskje hun slett og rett ikke forstår hvordan verden er skrudd i hop. Det sies det er i motbakke det går oppover, men...

Synnøve Sætrum

12 april 2012

Tanker om sirkus og statsreligioner...

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Jeg-nekter-a-vitne-6803042.html


Det er utrolig trasig om pressa greier gjøre rettsaken til et mediasirkus, og at man på den måten skulle kunne komme i skade for å glemme hva 22.juli 2011 gjorde med livene til mange mange uskyldige mennesker, og med alle oss andre indirekte. I løpet av påsken har jeg tenkt 'sirkus' og hørt andre i min nærhet si det samme. Jeg finner Stein Lillevoldens møtenekt (artikkel vedlagt m kobling ovenfor) som det vettuge bidrag i denne saken. Her trengs ingen kjendis-pauseklovner. Ikke at jeg på noe vis oppfatter eller har oppfattet Lillevolden som en sådan. Godt det fortsatt finnes noen som taler Roma midt i mot. Man, kan jo spørre seg hvorfor sirkus og brød egentlig skal knyttes så til de grader til denne forferdelige hendelsen, hva for en relevans det har med tanke på tragedien? Annet enn at noens lommebøker vil bli feite, og tiltalte får spille ut vanviddet han står for for åpen scene. Jeg er ikke for å avskaffe rettstaten på noe vis, men jeg undrer meg sterkt over noen av sidene ved den. Vi vet jo alle hva slags tankegods morderen bærer til torgs, og ønsker spre via journaliter og advokater. Har vi bruk for det? Eller forholder det seg faktisk ikke slik at han har gjort og sagt så det holder til evig tid? Nevner det igjen. Han har så til de grader diskvalifisert seg fra absolutt alt og det til evig tid.. Det bettyr ikke at vi ikke må inn i de mørke krokene å se hva som befinner seg der av skit og støv. Vaske det ut må vi også. Noen drittjobber må gjøres. Likevel, akkurat nå lurer jeg på hvem som gjør hva for hvem og hvorfor. Motivene synes å være ullne og så mange. Hau hau!
Jo, det tenker jeg på.
Sammen med at jeg tenker på alle dem som har mistet sine, og også hva det har gjort med Norge som sådan.
Det er helt betimelig å spørre seg: Hvem er det som tjener på medieshow annet enn nettopp mediene?
(Nå er det ikke slik at jeg mener man ikke skal ha rettsak mot massemorderen om noen ville skulle vri på det jeg ytrer...)

Erna Solberg har tatt pusten fra meg flere ganger, eller luven.Kjenner jeg blir rimelig oppgitt og i elendig form av kampsangene fra henne og hennes like. Det er mange for tiden. Flere enn det var før. Egoismen vokser og vokser, og man skal bøye sin nakke i skam om man ikke greier bidra med 150 % stilling innenfor det private næringsliv. Helst! Det offentlige er bare et pengesluk kapitalistene kunne dratt nytte av. Er det ikke det de mener, og sier på alle slags fordekte vis?

Jeg blir så sliten av å høre på dem! Siden jeg nå en gang tilhører de 'unnasluntrerne og slabbedaskene' som er uførepensjonert. Ikke som ungdom, men relativt ung sett i det perspektiv at 'alle' ønsker stå i jobb til de er 80 minst. 'Alle' har helse til det. Eller resthelse, hva nå det måtte være? Egentlig? Effektivitet über alles, og for alle. Uansett evne eller sosial stilling i Gnore. Ingen begrensninger for noen. Det er som om alle evner et liv hvor dem i Monsen's regi blekner. Her skal det deltas om man ligger meg flytende medisin i armene, mangler armer eller bein. Psykiske lidelser finnes egentlig ikke, det er jo bare å ta seg sammen. Ikke sant?

Rene skjære galskapen sett fra mitt ståsted, men jeg er jo pr. definisjon dem det presses mot så egentlig hadde man kanskje sett jeg holdt trut. Enda mindre blogget om slikt. Vel, den gang ei.
Søtti kroner dagen rekker ikke til mat på bordet, og det vet Erna Solberg også. Eller gjør hun ikke det? Kanskje maten hennes bare har stått der all sin dag, og hun har sluppet tenke på slikt. Vært så heldig at hun er født med ei sølvskje i r.... Er det en naturlov at mennesker med den utrustningen også mangler empati fra barnsbein av? Jeg vet ikke, men det kan synes slik. Høyresiden 'sliper sine kniver'. De ønsker jo skjære vekk alt av sosiale goder, kappe hodet av oppsigelsesvernet, arbeidsmiljøloven og så videre. Kravet om karensdager, høyere pensjonsalder, lavere lønn og mindre trygd kommer fra den kanten. Alt sammen for å øke overskuddet i bedriftene. Når det gjelder den hellige alminnelige profittmaksimering synes det som om alle menneskelige hensyn får vike. Vi har to statsreligioner i Gnore om noen måtte være i tvil. Begge begynner med bokstaven K.

Synnøve Sætrum











11 april 2012

Kjærlighet er kjærlighet



Til I

" I vennskap må det være en gnist av kjærlighet, i kjærlighet må det være en åre av vennskap." (Novalis)

Kjærlighet er kjærlighet.
 Kraften som skaper .
Den gode stillheten.
 Kjøttmeisen som plukker i stykker bollen utenfor kjøkkenvinduet.
De små nebbenes arbeid.
Mat til ungene.
Det er vår.

Vår er kjærlighet for den som tror og kjenner etter.
Den fineste tida når alle levende dager ligger akkurat der og videre framover.
Noen ganger kan man ikke riktig mettes når man er sammen med et  menneske som evner ro og tillit.
Lykkelig tid lik en  kokong som holder inne der og da. Et bord, to stoler.

Kjærligheten trenger ingenting. Ei skråning er det som behøves for å stille seg de viktige spørsmålene, fintenke rundt det som svarer seg å fylle tiden med.
Det er godt å være den man er når premissene ligger stille på godtakelsens bord.
Ingenlunde vil man bytte med noen. Bare være og vite det nok.
Kjenne det store ordløse uten tvil.
Våge stole på kjærligheten uavhengig av uttrykket eller fasongen.
Bare tar i mot mens den kvepper til, og står over funderinger i våken tilstand.

Kjærlighet er kjærlighet. Den sterkeste kraften. Noen mener den ulykkelig om den ikke leves ut?
Det stemmer, og det stemmer ikke. Kraften er der betingelsesløst i seg selv og det helt uten jaktmarker eller objekter. Den som kjennes ved den vet. Kjærlighet er kjærlighet.

Synnøve Sætrum



10 april 2012




Tenker på henne, og det kribler...
Vil han greie det?
Si det som det er og ta det derfra...

Synnøve Sætrum

Feigingen og psykiatrien . . . 10. april 2012

Enfoldig kan jeg vel neppe kalles, ikke direkte tungnem heller.
Likevel skjønner jeg at jeg har tungt for det noen ganger.
Slik som nå.
 Når Feigingen av tungt fagpersonell ble kjent strafferettslig tilregnelig, etter først å ha blitt kjent strafferettslig utilregnelig av samme fagfolkene.
Først paranoid schizofren, så friskmeldt...
 Hvordan kan det ha seg at man to proposjonalt ulike konklusjoner om samme person?
 Det lurer jeg på, og jeg kan ikke hoste opp noen forklaring på det.
Jeg har nemlig tungt for å forstå det, men er ikke fagmenneske og kan dømme om det. 
Rapportene er det ikke jeg som skal dissikere( Heldigvis!), men retten.
 Nå er det bare ei uke til rettsforhandlingene starter.

Det jeg derimot ikke har tungt for er å tenke at Feigingen, uansett hva han er eller ikke er må ha diskvalifisert seg fra deltakelse i det norske samfunnet til evig tid. Slikt kan man da ikke ha gående løs. Kanskje man må ta opp til en bredere samfunnsdebatt hva man gjør med slike som Feigingen?
Dog må jeg si satser på at han får maks straff og sikring på et vis som gjør at han ALDRI slipper ut igjen. Det går ikke an å se ham som annet enn en bestialsk massemorder.
Hva det vil bety for Feigingen spesielt vil jo bare utfallet av rettsaken fortelle.  
 Likevel får jo alt dette masse medieomtale. Særlig i dag. Forsvareren hans sier han ikke kommer til å beklage noe som helst i retten. Ut av det kan man jo slutte mye, men bare avvente og høre selv. Uansett for meg er og blir han Feigingen med stor F.
I det hele tatt er de det 'alle' som måtte sympatisere med denslags tankegods han står for.
Massedrap og terror kan man ikke godta. Ikke på noe vis.


Synnøve Sætrum

06 april 2012

Reisa er målet... God påske!

Det er langfredag, og tidlig formiddag.
Den stille lange dagen.
Vi har statsreligion i Norge, om enn religionsfrihet.
 Arbeidslivet stoppet opp i går, og kollektivt går vi gått inn den stille uka.
Jeg er ikke kristen,eller muslim.
Budhismen tiltrekker meg med sin erkjennelsestenkning, men jeg har ikke konvertert.
Det utelukker ikke at jeg har tanker og ideer om høyere makter, og evige krefter langt større enn meg selv. Der ute finnes lys hjerte og sinn kan hvile i og ved.
Jeg er ikke blitt filosof, men jeg liker tenke selv.
Humanismen derimot står høyt i kurs.
Selv om jeg ikke i alle sammenhenger skjønner hva et humanistisk ståsted er.
Tar jeg innover meg perspektivet liv - død er reisa målet.
Noen annen måte finnes ikke for meg.
Veien blir til mens man går, en dag av gangen.
En time en dag er det slutt.
Jeg vet heldigvis ikke når.
Likevel vet jeg at dette er den lange lidelsesdagen i kristendommen.
 Veien som fører til oppstandelsen og løftene til menneskene om livet etter døden.
Paradokset er at et redskap for tortur og død er den kristne kirkens fremste symbol for evig liv.
Ser jeg det fra et for meg menneskelig ståsted og overført betydning tenker jeg at noen ganger er vi alle korsfestet. Hudløst nakne spent ut i livssmerten.
Alle enkeltmennesker har sine kors å bære.
Sine lidelseshistorier.

Denne formiddagen skal jeg ut og gå runden. Gi kroppen min det den trenger av mosjon for å kunne fortsette livet. Fintenke på dagen mens jeg vandrer. Kanskje oppdager jeg noe jeg ikke har gjort før.
Det er ikke snø som det trues med heldigvis. Hestehov og hvitveis blomstrer. 
Skulle vel stått han a' med 'zen-tid' over snøskuffa også, men trenger ikke opplevelsen.
Lett bekymring for unønsket snue (på gang) er det eneste som murrer litt, men bare å slå fra seg.
Anne Karin Elstad døde i går.
Hvil i fred.
Alt det fantastiske hun har skrevet lever videre.
Undertegnede har hatt stor glede av å lese rubb og bit som kom fra hennes penn. 
Kommer helt sikkert til å lese om igjen.
God litteratur kan man ikke lese for mange ganger.
For mitt eget lille store liv finnes ikke noe å klage over.
Jeg sitter her og bare er sløv og tilfreds mens appelsinen smaker sol og ullsokkene varmer beina. 
Litt trøtt er jeg også, og skal ikke ut og forandre verden.
Jeg gjør mitt aller beste og frigjør meg fra alle krav og forventningers store skrekk og gru.
 Livet er reisa, ikke bestemmelsesstedet man går mot.
 Det er det koker ned til enda en gang.
Nyhetene forteller meg at verden går sin elendige gang.
Selvmordsbomberne fortsetter.
Ingen kriger er slutt. Millionene som sulter er ikke mette,
og de norske myndighetene skal fortsatt sende små integrerte barn ut av 'verdens beste land'.
Alle blir tildelt sine kors å bære!
Det er faktisk ganske deilig å kunne brekke den tankerekka med at det finnes fredelige harmoniske paradiser rundtom på jorda også.
At ikke absolutt alle mennesker lever i den ytterste nød og elendighet.
Eagles 'New kid in town' lyder i bakgrunnen, og snart kommer 'Påskelabyrinten'.
Mosjøværingen er i teten dermed er det ekstra spennende for ei dame som har barndommen og store deler av dialekta si derfra... !!! Måtte seieren gå til byen midt i Norge.
Så her skal jeg bare sitte helt stille.
Resonnere meg fram til radioens reisemål og lade opp til langfredagspromenaden.
Man kan ikke alltid være på reise i tropene eller ved Egeerhavet.
Det meste er helt vanlige dager.
Hverdager jeg setter stor pris på.
Den er priviligert som har en flekk på jorda å kalle hjemme.
Likevel er jeg sikker på at mitt indre tar meg langt vekk sammen med radioprogrammets deltakere.
Jeg skal riktig kose meg, ikke skue annet enn min egen navle og bare være.
Synnøve Sætrum

05 april 2012

"Når sinnet er frigjort fra selvets begrensende strupetak vil dine evner og begavelser naturlig stige opp til sitt høyeste potensiale og manifestere seg - kanskje som dyp medfølelse, kanskje som kultivert visdom, kanskje som kognitiv innsikt, kanskje som helbredende nærvær, kanskje som tordnende formaner, kanskje som kunsteneriske talenter, kanskje som atletiske ferdigheter, kanskje som stor læremester eller kanskje som noe så enkelt som den beste blomstergartneren i nabolaget..."  (~ Ken Wilber)

Ja for hva skal vi tro på når vi ikke lenger har noen tro på oss selv?
Hvor skal vi gå når børen av ansvar blir for tung?
Hva gjør vi med det uendelige gru og skrekk alle våre dager på jorda?
Hva skal vi tro på?
Hva skal vi gjøre?
Hvor skal vi gå?

Spille pingpong med ordene?
Ripe aforismer i snø?
Ja for hvor skal vi gå når børen blir for tung?
Ja for hva skal vi tro på når vi ikke lenger har noen tro på oss selv?

Synnøve Sætrum





Siden får det briste eller bære.
Stundene får være.

Hun rekker ham gaven.
Arket med alle de usagte ordene.
Gjør sitt usynlige synlig.

Kanskje blir de to i haven.
Erato skimtes stille mellom bordene.

Han tar i mot, vil leve eller lære.
Sannheten får briste eller bære.
Urania kan sanke ære.

Synnøve Sætrum


LIVSANSKUELSE



Hvis du ser livet
i bare svart og hvitt

i en verden
full av nykker

hvis du rir
ville bukkeritt

ikledd Thalias masker
og bisarre parykker

da hjelper det lite
med akevitt, gudetro
og alt for korte krykker

(Erik Hedin)

Ravi Shankar

04 april 2012

Er det mulig?

Foto: Synnøve Sætrum



Noko skal hende deg ein
strålande time du ikkje
kunne rekne inn i døgnet.
(Ann Kavli)

Så sitter jeg der, leser de kjente ordene fra en fremmed mens jeg tenker;
Er det mulig? Er jeg ikke ensom mer? Er det dette jeg har lett etter all min dag?
Skal jeg slippe løpe mer nå, søke mer nå?
Eller er det bare ordenes konnotasjoner i møtet med mitt blikk?
Er tolkningene riktige, eller finnes en annen fasit et sted?
Eller er det umulige mulig også for meg?
Kom fred.
Kom sinnsro.
Kom ydmykhet.
Vær velkommen loven om menneskenes iboende godhet.
Døra er åpen og plirer:
Velkommen hjem!

Synnøve Sætrum



BERØRTE


I påvente av rettsaken som snart starter tenker jeg ganske mye tilbake på i fjor sommer. Den kalde måneden juli ble, både mentalt og værmessig.
 Som det regnet!
himmelen gråt med oss!
Vi er alle berørte hva 22. juli 2011 angår.
 I Norge har vi ikke hatt noe felles traume siden krigen.
Selvsagt sitter jeg ikke her og sier mitt er værre enn det ofrene og deres pårørende gjennomlevde, men jeg er fortsatt berørt.

 ABB lyser mot meg utallige steder alle disse dagene.
Mediakjøret er i gang i forkant av rettsaken mot ham.
Hvorvidt han prosederer saken sin før den i det hele tatt er oppe skal jeg ikke uttale meg for skarpt om. Jeg skal i det hele tatt holde munn og undre meg...
Holde penn og ikke engasjere meg er en helt annen greie.

I dag 'angriper' han sakkyndigrapporten om egen helsetilstand.
Diagnoser er stilt, og jeg har ingen forutsetninger for å betvile dem.
 Det får også bli opp til helt andre. Heldigvis er det ikke opp til ham.
Hvordan ting blir eller ikke blir i denne prosessen kan det vel likevel ikke være noen tvil om at han har diskvalifisert seg fra samfunnet, og det noe så ettertrykkelig.
Helst ville jeg ikke sett massemorderens ansikt, men jeg vet jo at problemer ikke forsvinner ved at man stikker hodet dypt i jorda.
Før eller siden må strutsen ha luft, og det også i dette tilfellet.Om han er tilregnelig eller ikke er det opp til fagfolk og rettsapparat å avgjøre.

Undertegnede er maktesløs, akkurat som i juli-dagene i fjor.
 Likevel berører det meg.
Plutselig, som ikke-direkte-berørt har jeg et og annet 'backflash' av følelser.
Jeg husker sjokket jeg fikk da jeg hørte om regjeringskvartalet. Etter hvert skulle jo den gjerningen, i all sin grusomhet blekne mot blodbadet i Tyrifjorden.

Jeg husker vi satt rundt bordet mange i familien min, og at spørsmålet ble stilt om hvorvidt det foregikk en massakre på Utøya? Man orket ikke ta det helt inn men ante.
Noen av meldingene som kom fra folk pressa intervjuet tydet på forferdelige tilstander, og så var det noe med bildene fra helikopterne som varslet tragedie.
At det skulle bli så jævlig som det ble skjønte jeg ikke ordentlig før jeg våknet morgenen etter. Morgennyhetene traff som en knyttneve i magen.
 For min del kom gråten øyeblikkelig, og jeg ringte til min mor som også gråt. 
Etter hvert flagget jeg på halv stang, og jeg gikk i demonstrasjonstog. Det var sterkt på en positiv måte midt oppi all elendigheta. Verdig. Jeg reflekterte mye rundt den norske væremåten også gjennom de første ukene etter terroren.
Det gjorde vi alle.
I dag tenker jeg på rettsprosessen.
Hva som vil komme for en dag, og i kjølvannet av den.
Det er jeg neppe alene om.
Vi er fortsatt mange som føler oss berørte.

Synnøve Sætrum




03 april 2012


Hjertet banker jevnt den gamle sangen. Lunt, stødig, stille.
Der finnes ingen falske toner, kun den rene milde.
Det pumper lyrisk hopper blandet.
Tung lett lett.
Tung lett lett.
Tung lett lett.

Synnøve Sætrum

GYLDNE ØYEBLIKK

Gyldne øyeblikk i ettermiddagssola, 31.mars.. Foto: Synnøve Sætrum

Lengselen etter gyldne øyeblikk kastes på den bortskjemte lik jula på kjerringa.
Uten forvarsel fra ingenting. Sturing over en lav sko, om en vil eller ikke. Toget for de dystre selvoppfyllende profetier bare går og går og går... Noen ganger er det ikke noe særlig med singellivet, tenker man mens egoet svinger seg i dansen med ru følelser. 'Hvis bare' og 'hadde jeg bare'. Sjela sitter veggpryd mens sanseligheten er godt parkert på is. En bare sitter der, er ikke på veg til en drømme-date i New York,eller vinterferie i Chiang Mai. Nesetippen er utenfor rekkevidde.
En bare er og er og er. Stuck! Fast! Årets påskekrim 'suger' mens timene går. Drømmemannen vil ikke høre snakk om noe som helst, annet enn fred over rødvinsglasset og boka i godstolen. Deg estimerer han i alle fall ikke. 
Det eneste han ønsker seg er en solskinnsdag... 
Utsiktene til nye prinser er lik null hvor mye en enn finpusser fasaden.
Selvtilliten svinner i motsetningen til snuen som bare gror.
Selvbildet er labert , og lommeboka skranten.
Drepen kjedelige greier, og sånn er livet.
Det bare er sånn, det bare er sånn, det bare er sånn... Yeah!

Få ræva opp av sofaen kjerring! Soppfasong er intet å trakte etter!
Reis fra selvopptattheten og gjør en forskjell! Under mang en fremmed himmel på jorda finnes ufattelige mange fattige unger å hjelpe. Vet du det ikke?
Særlig de kveldene du sitter sur, selvopptatt og strunk i lengselen etter noen å lene deg mot? Blikket er godt festet på egen navle og alt det en ikke har eller mestrer i livet. Selvmedlidenheten er en sur fis som forplanter seg i rommet med ideer om levd liv i vanlig supermaterielt vestlig A4-format. Den som intet eier faller gjennom, ikke sant? Nei, det er ikke det! Den der er relativt lett å gjennomskue, og rive fra hverandre. Ensomhetsfølelsen derimot er en slu tabusatan insisterende på sitt.

 Annerledesfølelsen, ensomhetsfølelsens trofaste følgesvenn er kompakt materie. Opp mot årets høytider kommer den snikende innpå bakfra,smetter forbi og sperrer vegen for all takknemlighet.Treig og tung står den der med føttene godt plantet midt i løypa. 'Se hvor stor og sterk jeg er', sier den. Den er ingen god venn, men like forbaska så kommer den ubedt, setter seg ned og blir noen timer. Så lenge at høfligheten er smuldret og tålmodigheten en saga blott, og man bare kaster den ut. Fokusskifte heter det. Nødvendig gode i et menneskeliv.

Kanskje skulle man stått over denslags runder.
Dratt i nødbremsen før toget gikk. Avvist melankoli og tungsinn i døra.
Satt opp skilt pålydende: Ubrukelige sinnstilstander uønsket!
Brukt Brønnøysundregisteret om intet annet nyttet. Hmmm... så enkelt er det ikke!
Kanskje avmakt faktisk er bra en kveldstime eller fire.
Så får man tenkt gjennom hva man 'har' og hvor man går, hva man er og ikke er. Vareopptellinger er sunt har jeg latt meg fortelle.

En kan ikke alltid be seg til lykke eller sinnsro, kjøpe tilfredshet eller nettdate seg til kjærligheten. Skifter man fokus derimot kan fantaskiske ting hende. 
Man blir plutselig overrasket og glad rammet av de gode timene. Timer med snille tanker og vennlige ord.
Et uventet besøk, en kjær venn, en god komentar, ei hånd å holde i.
 Et smil, et glimt.
Det hender til og med at selv den single får tid til å lene seg mot de gyldne øyeblikkene. Så det så... 

Synnøve Sætrum



01 april 2012

VI ER SAMMEN


Lunt eller kjørlig er det samme. Vi er sammen igjen.
Nynnende på de gamle sangene. Alltid de gamle sangene.
De det ville være for smertefullt å leve uten alltid i evighet.
Var nærhet. Balanserte bevegelser.

Du holder hånden min. Jeg berører øynene dine.
Siden lener vi ensomheten mot hverandre og rytmen synes enkel tosom.

Synnøve Sætrum