Bedritne realiteter er så lite 'ladylike'....

Foto: Synnøve Sætrum

Fisketur med håp i hengende snøre, er det ikke så det heter?
I en verden som vår ville det være utrolig rart om man ikke gjorde seg noen refleksjoner rundt håp og dens motpol håpløsheten. Akkurat her oppe i randsonen av Europa har vi vel egentlig ikke for mange grunner til å sutre og klage over det materielle. Likevel synes det som om en del mennesker, inkludert undertegnede, enkelte ganger finner hele tilværelsen alt annet enn fargelagt enn i de glade valører.
Paletten er kun i bruk til store gråsorte strøk over dagen. Det er sånn det er, når det er.
Den som kjenner tilstanden vet hva den handler om.
Andre kan komme med oppmuntrende tilrop, uten å fatte bæret egentlig. Men, det er helt klart godt og omsorgsfylt ment og tenkt, så måtte optimistene fortsette med det. Optimisme smitter akkurat som pessimisme. Sånn sett er det likelig fordelt, i alle fall om en ser stort på det.
Saker og ting kan synes helt uhåndterlige, men det gjelder å ikke gi opp.
Håp ja? Det er viktig med håp for tilværelsen og for verden.
Tviholde tanken om at det blir sommer igjen selv om det akkurat for tiden er vinter.
Sorgen og gleden vandrer tilhope, både før og nå og siden. Livets tristesser kan slå deg ut ei stund i bakken, mens du rundt neste sving opplever stevnemøtet med livsgleden ennå en gang...
Eller håpløshet når livet synes noe ulogisk, kronglete og uhåndterlig.
Enten det er en selv, eller andre som befinner seg i grøfa.
Nedi der har man kun to muligheter.
En kan vikle seg inn i noe kinasyndromlignende, og satse på at alt faktisk kan bli værre.
Eller en kan sitte der på bunnen og tenke at derfra går det bare oppover.
Håpet finnes så lenge liket fiser eller i det hengende snøre.
Skal avstå fra å utdype det der med tarmgass.
Bedritne realiteter er så lite 'ladylike'...
 Men: Den som aldri slutte like kicket når det rykker kan bare nikke gjenkjennende.
Ikkeno å diskutere det.

Fisk ferdig, og en herlig følelse innkassert atter en gang.
Samt et damemåltid fra havets dyp.
Ingenting å henge med nebbet etter når man fortærer en nytrukket sjøørret, eller lyr for den saks skyld.

'Så lenge det er liv er det håp', heter det også.
Kanskje ikke særlig trøst for den som spreller på kroken,
men i det minste er det akkurat det den gjør.
Det minner meg om det faktum at selv om verden er farget i gråsort,  man skal la være å bite på tilsynelatende fargerike fristende kroker.
De er bare en illusjon som i beste fall bare gir deg en liten støkk.
Ikke sikkert lureriet som vil deg til livs slipper taket igjen.
Det er sagt før, men kan trygt sies igjen:
Når man takker ja til det som er vil det alltid være nok!

Synnøve Sætrum

Morning has broken...Morning Glory...Ipomoea Tricolor...

Ipomoea Tricolor... Morning Glory.. Foto: Synnøve Sætrum

Morning has broken

Morning has broken, like the first morning
Blackbird has spoken, like the first bird
Praise for the singing, praise for the morning
Praise for the springing fresh from the word

Sweet the rain's new fall, sunlit from heaven
Like the first dewfall, on the first grass
Praise for the sweetness of the wet garden
Sprung in completeness where his feet pass

Mine is the sunlight, mine is the morning
Born of the one light, Eden saw play
Praise with elation, praise every morning
God's recreation of the new day

(Cat Stevens)

Morning Glory... Morgenstund med solskinn, i alle fall i blomsten utenfor min stue. Blomsten får meg til å tenke på livet og livsdagene. Menneskenes kår liksom. Soloppgangen over oss. Den lysende kula som er grunnlaget for alt. Festet på himmelhvelingen som er blå eller blåsvart. Symbolikken synes tett denne formiddagsstunda. Jeg funderer litt omkring den indre kraften vi alle øser fra for å holde livet gående på godt og vondt. Et sted innvendig finnes det noe som en ikke helt vet hva er, gnisten som må til. Den bare er. Samtidig farges menneskesinnet noen ganger blått eller enda mørkere.

Blir det riktig ille går det meste i sort.

Heldigvis fortsetter det aldri slik så lenge det lysende sentrum finnes.

Som i min Ipomoea Tricolor. 

Blomsten er åpen bare noen ganske få timer før den lukker seg for godt.

Sånn er det med oss menneskelivet også.

Et lite glimt mot evigheten, kvantespranget som er umulig å begripe.

Noe synes nevrotisk denne sommeren. Jeg sikter til været selvsagt. 

Det får liksom ikke bestemt seg for noe som helst.

Sol, skyer, styrtregn, sommeryr, lettskyet og sol igjen.

Stokk om rekkefølgen som det måtte passe.

Hver sin vinkling og perspektiv, alt avhenger av øynene som betrakter. 

Undertegnede er lett lykkelig for å vite at hun har uker foran seg i "spetakkelparadiset" Rhodos by,

 sånn innen overskuelig framtid. Noe å glede seg til. Helios øy ligger der stadig.

 Da jeg stirret ut i fossen fra oven for en liten halvtime siden skulle jeg gjerne tatt snippsekken og stukket min kos alldeles promte. Helst før!

Men, men....

Har man bil som har vært på EU-kontroll, og PC som har vært på verksted er det smått med kronasjer... Slik er uførepensjonistens stramme tilværelse...

Misforstå meg rett, jeg klager ikke:

Den som venter på noe godt, venter ikke... og så videre.

Sola skinner etter andre regnskuren og jeg har øyne å se med. Det er ingen selvfølge.

For n-te gang kan jeg tilføye: 

Jeg er takknemlig for å leve i et land hvor man ikke blir satt ut i skogen for å dø når helsa svikter.

Må bare si det, om noen skulle ha glemt det eller en ny bloggleser er kommet til.

Nei, jeg klager ikke. For jeg har dagen i dag, livet i dag, og det er også alt jeg har...

Øyeblikket kan jeg begripe, evigheten må døden ta seg av.

For meg handler det om å leve!

Foto: Synnøve Sætrum

Synnøve Sætrum