Siste HbA1c, dvs måling av langtidsblodsukker, viste 6.8. Dagens andre måling av min mmol/L viser 6.0. Jeg har type2 diabetes. Akkurat nå ser målingene veldig bra ut. Velregulert tilstand. Ved hjelp av medisiner, mosjon og kosthold. Det handler om blodsukkernivået en stor del av livet mitt, og hva jeg selv kan gjøre for å unngå alvorlige konsekvenser av sykdommen. Det er jo bare "å ta seg sammen", sier de som ikke vet bedre, så unngår man slikt som hjerte- og karsykdommer, nyresykdommer eller å bli blind.
For å ta noe "morsomt" som diabetikere har stor risiko for å pådra seg i følge doktorgradsstipendiat Bjørg Oftedal ved Universitetet i Stavanger. Jeg har sågar til og med opplevd det i ganske så nær krets, og blitt vel overgitt. Det er som om jeg skulle sagt det samme til en kreftpasient eller hjerte- og lungesyk.
Slikt holder jeg meg faktisk for god til.
Å holde sykdommen, Diabetes2, i sjakk krever at man mosjonoerer minst tretti minutter pr. dag, og temmelig strikst gjennomfører et sunt kosthold. Dessuten går jeg til jevnlige kontroller hos almennlege og spesialister av ulik art. Ok, det høres ikke så galt ut kanskje. Man skal jo ha litt og gjøre, og jeg har jo den tiden jeg trenger som ufør(hurra... der fikk jeg igjen inn det der med at man faktisk ikke kan "kjøpe" seg trygd i Norge... man må faktisk være syk..). Sånn sett slipper jeg å fly fra kontor til kontor i arbeidstiden.
For undertegnedes del klarer hun for det aller meste det der med mosjonen. I alle fall gjennom den grønne årstiden. Når det gjelder maten er det en annen sak. Jeg har vært på kurs, mestringskurs, men retningslinjene blir for generelle. Og, noen av dem synes for meg rett ut motsatt av det som predikes. Ta for eksempel det daglige brød. Brød er et mareritt for blodsukkeret, og fordøyelsen som sådan. Likeså poteter og pasta og mye annet. Jeg savner virkelig mer konkrete råd om hvordan jeg skal forholde meg til det daglige inntak av mat. Dessuten savner jeg kunnskap om kroppsstivheten som følger av sykdommen. Hva kan jeg gjøre for å minske den? Og, ikke sist men ikke minst: Hvordan opprettholde motivasjonen til å være sin egen beste hjelper hver eneste dag livet igjennom? Hvordan skal man makte å alltid kutte ut det som tidligere har gitt nytelse å innta for å unngå at noe negativt skjer inne i framtiden et sted? Jeg vet at forskerne i Stavanger jobber med saken, og jeg håper de klarer knekke koden. Det ville vært veldig flott med slik kunnskap.
Gammelmannsdiabetes, livsstilsdiabetes som jeg ifølge all verdens tabloider har skylda i sjøl. Ikke et ord om genenene jeg ikke hadde bestilt, eller annet jeg heller ikke hadde bestilt i livet som utløsende samlende faktorer for sykdommen. De lærde vet endel om Diabetes2, men det er som med andre store folkesykdommer; de vet ikke alt. Jeg fikk diagnostisert denne gammelmannssykdommen i begynnelsen av 40-årene, så det sier seg sjøl at det ikke bare har med alder å gjøre. Min for lengst avdøde bestemor fikk det i en alder av trettito, og døde av sykdommen drøyt tyve år seinere. Det var i 1965. Så vidt jeg vet snakket man ikke på tiden om "livsstilsdiabetes" og at hun hadde "skylda sjøl"... Ikke kunne man måle eller kontrollere noen HbA1c heller. Det var ikke funnet opp.
Sommerforkjølelsen, eller hva det nå er er i alle fall vendt tilbake. Skal fri meg for hysteriet siden kommende år er ment å bli sammenhengende sol og sommer. Vinteren vurderes avviklet i det store utland, uten snue eller i alle fall snø. Slik at jeg kan få mosjonert hver eneste dag, og gjennomført et sunnere kosthold.
Så er nå det sagt, men ikke så høyt at jeg ikke hører sommerregnets dundring i plankene på den lille verandapletten her i høyden. Ok, jeg er glad jeg kan både høre og se. At beina virker og mattene er reddet inn etter det første regnfallet. Regntøyet er funnet fram. Goretex-skoene også. Så nå skal jeg ut og gå.
Det er et himla liv. Diabetikerliv.
Synnøve Sætrum
