Et hvert eventyr begynner under solen

(Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum)

Ethvert eventyr begynner under solen...! Under den greske solen. Det er ingen betingelse at det er på solens øy, men jammen var det et veldig godt alternativ for å komme seg inn i det greske tempoet og den milde milde teperaturen. Bare fryde seg over at det skulle vare lenge, lenge, lenge.

Så mye sammenhengende deilig sommer hadde jeg aldri hatt før i mitt liv. Å få muligheten til noe slikt kommer ikke bare rekende på ei fjøl. Man må ha det rent praktiske som trengs på plass, og ikke minst, for et menneske som meg: Motet som kreves! Jeg er vant til å være alene, men jeg er ikke så vant til å reise alene. Eller dvs. jeg var det ikke da. Siden er det blitt noen reiser for egen maskin. Dog ønsker jeg innimellom at den ultimate reisekameraten +++ snart skal komme for mitt åsyn. He he.. ;-)

 I tilbakeblikket virker det fortsatt som et eventyr, selv om det er mye lagret for mitt indre øye.

Jeg drømmer om å gjenta drømmen enda en gang eller to før jeg havner i det evige penalet.

I mai og juni 2009 realiserte jeg altså  min fuktige greske drøm. Snaue syv uker oppdagelsesreise blant og på greske øyer. Herlig helt alene. Jeg hadde bestemt meg for å leve i øyeblikket, her og nå, være på øyene.

Det ble en opplevelse ganske annerledes enn det jeg hadde forventet.
 For det første fikk jeg erfare at veien blir til mens man går.
For det andre forandrer veien seg nettopp på grunn av bevegelsen.
Nå i ettertid sitter jeg ofte og undrer meg over om det virkelig var meg som var på alle stedene. Om det virkelig skjedde.

Jeg ønsket meg intenst å kunne være så lenge i Hellas at jeg ville bli lei av den steikende sola, det assur grønne havet, de vennlige menneskene, den herlige maten, det varme havet, de fredelige dønningene, den greske musikken, de milde nettene, kløen fra myggstikkene, den nære stjernehimmelen, og så videre.

Jeg er av dem som ikke er i nærheten av å ha fått nok etter to ukers pakketur. Slike bare erter opp sjela mens jeg lengter meg mørkegrønn etter mer.

Drømmer har mange sider.

Dette var noen av dem. Jeg er et søkende menneske, og jeg hungrer ofte etter en annen varme og puls enn den som finnes her i dumpa mi.

Særlig i vinterhalvåret.

Jeg fant rimelig fort ut at det ikke var så veldig komplisert.

 Mange har tråkket før meg der nede. Det var nesten for mange treff og tips å hale. Så jeg kuttet ut.

Jeg orket ikke tanken på å bli sittende fast i ei reisehåndbok, eller en annens tur.

Det skulle være min tur, og min en gang i livet opplevelse.

Dessuten så var det jo ikke snakk om å reise inn i ukjente jungler eller krigsområder. Bare til et land jeg har elsket å oppholde meg i siden jeg satte beina der for første gang.

Når man har de pengene man strengt tatt trenger, snakker engelsk rimelig godt, og ellers er utstyrt med en rimelig sosial legning er det ikke stort som kan gå galt.Det sier jeg med sikkerhet. Etter at turen var ferdig kunne jeg oppsummere usikkerhet kun et par ganger. Redd hadde jeg ikke vært.

Da jeg kom til Rhodos de to første vårukene var jeg bare lykkelig og forventningsfull, og landet med begge beina godt på den greske jorda.

Jeg opplever det slik at noe av himmelen må være falt ned over Hellas' øyer. Drømmen om å bo der ei stund, dvs. noen år er et annet kapittel enn dette med øyeventyret mitt  denne våren.

Jeg hadde kjøpt en meget billig restplass til Rhodos by, og 3.mai satte jeg meg på flyet. Ethvert eventyr begynner som kjent under solen, så hvorfor ikke starte på Rhodos. Solens øy. Middelhavets perle.

Kjært barn har mange navn… Barnet til kjærlighetsgudinnen Afrodite, og solguden Helios brud. Det er ingen overdrivelse å bekjenne at jeg elsker Rhodos.

Har vært der en del ganger, og hvis solgudene vil, vender jeg mer enn gjerne tilbake.

Som siste passasjer ankom jeg det heller trasige hotell Mimosa rett før halv tolv om kvelden.

For å oppdage at dassen suste som en symfoni, det fantes intet kjøleskap der (noe en diabetiker er rimelig avhengig av), det luktet mugg og skitt. Siden jeg ganske var utkjørt av å være i gang la jeg meg til og sove til tankene: ”I morgen er det i gang på ordentlig, da våkner jeg til solen.

På dette hotellet skal jeg ikke under noen omstendighet være”, og sovnet.

Jeg våknet relativt uthvilt rundt halv åtte om morgen,

men med ei blånese den mest garva kokainsnuser kunne misunne meg.

Jeg har myggallergi og hadde glemt myggnettet i skuffelsen.

Det var verre enn jeg hadde fryktet. Kakerlakkene rømte ned i sluken da jeg kom inn på badet, og det var lenge siden teppene hadde sett ordentlig rens.

Sånn går det med billigbilletter vil noen kanskje si, men det er ikke nødvendigvis en sannhet?

Den var billig spesifisert, og jeg hadde sågar spurt etter alt som manglet og var feil.

Uheldig heter det.

Jeg flyttet rundt hjørnet til  hotell Constantin.

Etter noen timer var hele greia glemt. For best som det er så sitter man i Sokrates i gamlebyen, og nyter feriens første frappe...

For etterpå å vandre langs stranpromenaden.

Nesten til Ixia. Rhodos er solparadset på jord. Middelaldergamlebyen er drømmestedet for den som elsker historie og sagaer om korstog og riddere og jomfruer i nød samt mye mye mye mer... Dra dit sier jeg bare, det er verdt turen...

Tidlig vår og sein høst er ikke turistflommen så påtrengende heller. Nesten så man savner litt flere Nord-Europeere å kikke på...

Uansett: Rhodos er fantastisk, fantastisk, fantastisk, fantastisk!!!

(Rhodos by. Foto:Synnøve Sætrum)

Synnøve Sætrum