(Molivos. Foto: Synnøve Sætrum)
Det ble 16 deilige hele dager på øya for harmoni og drømmer. Stedet der Sapfo vandret rundt vet dere. Jeg har nevnt det i et reisebrev tilbake i tid. Fra fjorårets ekspedisjoner.
Helt klart at jeg ville tilbake. Scala Eressos gav mersmak med stor M. Lillesøster og jeg bestilte to uker i Molivos mens kulda sprengte som verst. Å reise med ei søster som i tillegg er bestevenninne i verden, er et veldig bra utgangspunkt for en vellykket ferie. Ei gresk øy også. Så jeg gledet meg mengder til denne turen. Det er helt greit for meg å reise alene på tur, men det er enda bedre å dele gode opplevelser med ukomplisert reisefølge.
Lesbos er pent sagt et godt valg. Øya er frodig og grønn og vakker, med fjell og daler både i syd, nord og vest. Vi kunne valgt rene badebyer, eller en pittoresk liten fjellby helt renset for turister. Vi hadde leid bil i ei uke og så mange steder av Hellas tredje største øy. Antissa, Eressos, Scala Eressos, Kalloni, Filia, Skoutaros, Petra, Skala Sikiminas, Efanthou, Anaxos, Stipsi, Mytilini, Pyrgi, og Plomari fikk vi sett godt på kjøreturene.
Antissa ligger høyt til fjells, og bare skinner mot de sølvgrønne olivenlundene. Eressos likeså. Stedene ”skriker” etter å bli fotografert. Men, igjen, så vet jeg at mitt kamera ikke helt holder for å få fanget lys, kontraster og andre nyanser. Den som hadde vunnet i Lotto…
Scala Eressos er et av de fredeligste små steder på jord. Verdt å være i ukevis for den som bare søker fred og ro, ei strand å være naken på, og ikke annet å ta seg til enn spising og snakking på kveldstid. Det har jeg jo også gjort, så jeg måtte ta et gjensyn, og samtidig få vist det til lillesøster. Hun syntes det var vakkert.
(Kunst i Scala Eressos. Foto: Marit Sætrum)
Kalloni er ei åpen og vakker bukt. Der finnes flamingo også. Stranda i Scala Kalloni er langgrunn og nydelig. Ikke så mange senger sammenlignet med andre steder, men nok til å betrakte den som ei av de litt mer livlige vi besøkte. Mer ungdom der enn ellers. Mye flott ballspill å se på. De makter mer av det, de som er sånn nesten tre tiår yngre enn undertegnede. Jeg ble liggende å lese Sara Gruen’ ”Vann til elefantene”, mens jeg fikk servert kjørlig drikke. Det er godt å kunne velge aktivitetsnivå. Tavernaene har super mat. Dionysos het stedet vi valgte. Vi spiste noen grønnsakfrikadeller som jeg skulle ønske jeg hadde oppskrift på, og en ovnsbakt sak med pasta jeg vil huske. Det lille torget er bare en skjønn idyll. Små greske båter langs moloen er herlig krydder.
(Panorama over Kallonibukta. Foto: Synnøve Sætrum)
Filia er et kapittel for seg når man snirkler seg dit på veien over høydene, og Skoutaros likeså. De smale veiene er ingen ting for skvetne billister. Vi ”listet” oss gjennom dem, med kulerunde oppsperrede øyne. Mobil tur tvers gjennom små torgtavernaene har jeg bare sett fra stolen før, ikke vært billisten. Så har man opplevd det også. De gamle grekerne bare smilte og vinket.
Skala Sikiminas med nærliggende fantastiske steinstrender og det klareste vann i fløyel jeg både har sett og badet i var verd kronglinga på meget svingete veier. Det var brennhett den dagen. Tordenværet og regnet kom dagen etter. Men, rent objektivt sett var det utrolig. Den greske salaten vi fikk der er den beste jeg har spist, og for ikke å snakke om steinovnsbrødet som kom rett fra ovnen. Vi skulle kjøpt med i lader. Latterlig billig var det også.
(Klar for inntak av turens beste brød og greske salat. Foto: Synnøve Sætrum)
Efanthou med sine varme kilder er verd opplevelsen, og det er ikke noe skitt i havet der heller. I Stipsi finnes ikke en eneste turist. Der var det vi og gubbene på tavernaen. Greske blide gentlemen som vartet oss opp etter alle kunstens regler. Vi var heldige å være der rett i etterkant av siestaens slutt klokka seks, og fikk sett på trafikken og menneskenes gjøren og laden. Shopping er avleggs, og det har de skjønt der. Den skjønne naturen er gratis, og veldig egnet til sanselig konsum. Jeg tok for meg så mye jeg kunne greie. Slikt er ikke vanskelig å bevare for sitt indre øye.
(Klar for morgenbad i fløyelsvann. Foto: Marit Sætrum)
I Mytilini, som er hovedstaden kan man derimot shoppe til krampa tar en om en orker. Særlig i bikinimarkedet. De butikkene lå tett. Siesta tar de der også. To lukkes alt, og det åpner ikke igjen før etter seks. Fint det finnes et havneområde for den som er sulten eller tørst eller begge deler. En rolig side langt fra fergeterminaler og trafikk. En skikkelig støyet del vis a vis, hvor en kan betrakte alle som forflytter seg pr. bil og båt samtidig som en drikker en latte eller noe annet internasjonalt. Kafeene ligger tett. Stranden ligger tett inntil sentrum, og du kan bade i krystallklart vann rett fra kaia. Det finnes badestiger ved frihetsstatuen. Så byen har det den trenger for den som vil ha fart og fres.
Petra har deilige strender, og fine tavernaer hører til. Den ligger nært Molivos og det går badebusser dit hele dagen. Kirken på klippen er landemerke og severdighet. Nydelig opplevelse. Det finnes mange gode spisesteder der, og menneskene er som ellers på øya bare vennlige.
I Petra slo det meg med ganske stor tyngde at jeg har mye å huske derfra. Mange bilder for mitt indre. Stedet er inntagende for øyet. Stranden er flott. Solsengene gratis. Tavernaer er det nok av. Vi hadde makrell der. Tilberedt på gresk vis som sørlendingene bare kan se langt etter. Ei lise for ganen. Det var så et jippi og ja bare boblet opp i munnen i det man tok den første biten. Jeg er vanligvis ikke av dem som løper rundt med armene ei været og roper om at ”makrælen e kommen”, bare så det er nevnt… Grekeren som serverte oss dette fikk velfortjente ovasjoner.
Lenger oppi byen fikk vi servert feriens høydepunkt hva lammeskank angår. Gjestfrie grekere inviterte oss etter hvert med til fjellbyer med virkelig tradisjonell mat. Turistfritt og autentisk.
(Plomari. Foto: Synnøve Sætrum)
Plomari er ei perle jeg ikke ville unnvært besøket i. 
(Plomari. Ved et torg. Foto: Synnøve Sætrum)
Base i Molivos var likevel det beste valget vi kunne gjort. Den lille byen står på lista for det verden arver. Uproblematisk å fatte hvorfor. Det var helt spesielt. Etter hvert ble jeg mektig forelsket. Stedet med stor S, og så avgjort for harmoni og gode drømmer. Man kan ikke forandre på noe der. Alt skal holdes i den stilen som er og har vært. Til og med fargene på vinduslemmer og dører. Estetikken inntakt hele vegen. Fantastisk!
(Litt av stranda i Molivos sett gjennom fikenblader. Foto: Synnøve Sætrum)
Den lille steinstranda holder hordene av turister unna, sammen med at øya som sådan ikke er avhengig av den. Helt greit for meg, jeg takler da slikt godt med et par badesko. Sand i trusa er slett ikke et ”must” som mål på en vellykket ferie. Olivenolje og Ouzo produseres i rikt monn på holmen. Akkurat i Molivos var det litt turister, men ikke noe som sjenerte meg. (Jeg vet hva jeg snakker om som har vært så mange ganger i Rhodos by. Der er det maaaange, og enda liker jeg det også. Det må ha noe med arven som finnes der også. Men det var ikke det jeg skulle skrive om. Det var Lesbos, og i sær Molivos.) Selvsagt finnes det noen ting å handle i Molivos, men det er slett ikke så mye. De har behersket seg. Spisestedene er det flere av. Havna kan anbefales særlig. Der er det mange gode fiskerestauranter. ”Sea Horse” ble en gjenganger.
Hver gang vi kom tilbake til byen etter en utflukt til et annet sted på øya syntes jeg fortsatt vi hadde valgt det skjønneste stedet.
Den lille byen som liksom henger oppover skråninga mot borgen er full av sjel. Vidunderlig håndverk i mur. Terrakotta ispedd rødt, purpur, mint, gult, aprikos, grønt og blått. Byen kler det. Gir harmoni i byen hvor lærerinnen med de gyllne øynene valgte å begå selvmord av hjertesorg over ulykkelig kjærlighet 80 år gammel. Det kan hende jeg bare er en håpløs romantiker, men jeg tror det er mulig. Kjærlighetens kraft er ufattelig. Den bare er ulykkelig eller lykkelig. Fullbyrdet eller på avstand er to sider av samme sak. Ikke mindre, ikke mer verd.
Agape og meg.
Der og da.
Her og nå.
Efaristå!
Det tenkte jeg mye på mens jeg satt ett eller annet sted og betraktet palmebladenes bevegelser i vinden, og ungdommer spille ball i vannet. Havna i Molivos blinket stadig bakenfor i sollyset. Greske rolige sanger på høytalerne i disse strandtavernaene. Ord jeg ikke forstår mye av, men de når meg alltid som en universell kunnskap jeg bare har. Tonene rører noe i meg som jeg lukker øynene og er i når det blir vintermørke og
- 17. .
Vandringer i kveldsmørke smågater likeså. Kafeene med utsikt over byen, stranda og kalderaen er der til så mange besøk en kan klare å få presset inn. Jeg ble lykkeligere og lykkeligere jo mer jeg så. Fornøyd, men ikke mett. Kunne ikke se meg mett.
Jeg kan ikke fullt ut skrive fargen på disen og havet. Eller sola mellom palmebladene, hvordan Meltemi føles på huden, men når jeg lukker øynene kjenner jeg det. Indre rikdom i stort mon. Mange timer i sola var utelukket for en nordboer som meg, så jeg holdt meg i skyggene. Molivos har mange fine steder for det gode liv. Jeg fant ei fantastisk rose å hvile blikket på. Jeg ser det internasjonale blå flagget vaie over den lille steinstranda i Molivos. Petunia som ei godt voksen busk sitter på netthinna.
Alltid kjørte en scooter vekk utenfor, mens en kjekk ung gresk gud spylte steingolvet. Et sted var damen som satt noen bord bortenfor veldig tynn og hvit. Hun hadde et blått tykt skjerf rundt halsen, og leste. Førti varme grader under der, og jeg tenkte på om hun var syk, eller i alle fall engelsk. Siste reis kanskje? Vel, det er vi da alle på slo det meg. Dagen i dag og evig nå er det universelle ved å være menneske.
Kirkene i Molivos har ikke samme framskutte plassene som for eksempel i Kykladene. Men, religionen er der også. Kuplene og korsene glir mer inn i resten av arkitekturen, og klokketårnet er plassert ved siden av hovedbygningen.
Selvsagt vet jeg ingenting om hvordan Molivos tar seg ut for den som bor der hele året. Når kafeene stenger, og havet bryter ubarmhjertig mot moloen i den lille havna. Men, å sitte der i ly for sola det kan jeg si noe om. Da hører jeg Egeerhavet rulle mot steinene på stranda. Linjen der det brytes er helt tydelig, og melodien som spilles der har jeg hørt utallige ganger. Og, jeg reiser og reiser i det i mitt indre. Siden jeg har fått oppleve det kan jeg minnes vindenes kjærtegn på kroppen min, og solens brann mot ansiktet. Havet av salt fløyel sitter i porene, og det finner alltid veiene mellom hårstråene på hodet mitt. Det vet jeg noe om, det kan jeg minnes like mye som en kopp filterkaffe servert på hvit og rødrutete duk.
Jeg vet også noe om at store deler av Lesbos er grønn og frodig og rik. Hvordan det er å kjøre i steikende varme på svingete fjellveier har jeg prøvd. Men, jeg har null erfaringer med å leve på søppelhaugen utenfor Mytilini. Noen gjør også det. Jeg har sett det med egne øyne, siden vi kom til å kjøre gal vei på en av turene. Slum som jeg bare har sett i Egypt tidligere. Ser man veldig godt etter ser man noen skur mellom trærne i Molivos , men om noen lever der vet jeg ikke.
Kanskje jeg har sett dette andre steder i verden eller Hellas, uten virkelig å se. Jeg vet ikke. Og, hvordan det er å ha en slik tilværelse vet jeg i alle fall ikke. Jeg kan forsøke å snu situasjonen opp ned og se på meg fra det ståstedet. Ei velfødd dame som spankulerer mot stranda under stråhatten, eller trykker på gasspedalen i leiebilen. Hva hadde jeg tenkt om jeg stod der og plukket søppel? Hva hadde jeg følt?
I Norge er ikke jeg av de rikeste. Det vet jeg noe om. Jeg spinker og sparer gjennom vinteren sånn at jeg kan reise på tur til syden et par ganger i året. Slikt kan ikke all verdens fattige.
Jeg vet noe om å bli en smule ”nedbrutt” og å ”falle gjennom” ut fra et rent økonomisk perspektiv. Sammenligner jeg meg med jevnaldrende her på berget kan jeg fort havne i ei grøft jeg ikke vil være i. Heldigvis er jeg sånn skrudd sammen at jeg finner det mest fornuftig å sammenligne meg med meg..:-)
Å skule til de rike her i :Overflodssamfunnet Norge, materialismens høyborg. Oljenasjonen og så videre.., kan man bli en smule matt av. I alle fall når man tenker som undertegnede. For meg synes det som om gapet mellom de som har, og de som strever bare vokser også her. Selv om det ennå ikke blir fokusert tilstrekkelig på det...
Sosialdemokrati har vi heldigvis, og opparbeidede trygderettigheter om vi blir syke. Yrkesaktive år gjør at man har et nett å falle i når noe uventet hender. Det må vi fortsette å ha her i Norge. Noe vi kan være stolte av som samfunnssystem. Medmenneskelighet. Solidaritet. Alt det tidligere tiders fattige har kjempet fram. Ingen selvfølge noen steder, men her har vi det. Vi har fortsatt så mange statspenger at det ikke er noen grunn til å oppgi det.
Man skal velge sine foreldre med omhu heter det, og akkurat det har jeg visst gjort. Takk for det!
Likevel: Fattigdom er et relativt begrep!
Jeg vet heldigvis ikke noe om å være henvist til avfallshaugene for å sortere skrellingene fra de rikes bord. Måtte finne noe der for å overleve av, og for å sette opp skuret med. Det elendigste lille skuret av alle. Leve sitt liv der, alle sine dager kanskje. Noen kan ikke velge. Mennesket er ikke alltid sin egen lykkes smed. Ikke i ubarmhjertige økonomiske systemer. Det vet jeg også noe om.
Jeg vet heller ingenting om hvordan det er å sitte foran pappa på motorsykkelen og suse av gårde i morgensola. Jeg har bare sett det utallige ganger i grekenland. Men, jeg er helt overbevist om at smårollingene har det trygt og godt og er små prinser og prinsesser uti tilværelsen sin. I Norge ville vi fått hastevedtak i det lokale barnevernet, med øyeblikkelig overtakelse av barnet. ”Omsorgsvikt av grov karakter” ut fra tanken om å sette liv og helse på spill. Meget er forskjellig og ikke bare utenpå. Men, jeg kommer ikke i nærheten av tanken om at grekere er skjødesløse hunder som har til hensikt å sende unger eller resten av familien på hodet i røysa rundt neste sving. Jeg er derimot overbevist om at de, som oss, elsker sine barn som de kjæreste gaver i livet. De har bare ei litt rolig holdning til livet i trafikken. Litt mindre krisemaksimering kanskje. Akkurat på Lesbos er ikke trafikken så enorm. Det erfarte vi godt ei uke i bil. Relativt ufarlig er det å kjøre der. Antakelig som i Norge på 60- og 70-tallet. Jeg kan huske jeg likte å ligge på hattehylla bak i den gamle PV-en. Der nede ser hunder og barn ut til å trives utmerket i vinden på små lasteplan.
En gresk venn har ellers fortalt meg at det er forbudt også der å kjøre uten hjelm på tohjulingen, men ”Who care’s”?
Det kan bli mer balluba om man kaster papir i toalettet.
Balluba av ”Frutopia” på Sea Horse blir det ikke. Kiwi, youghurtis, mangosorbet, vannmelon og store søte kirsebær på toppen. Bedre enn det høre ut. Bare nytelse i skyggen og de gode stolene. De små greske båtene ligger som smykker langs kaia, og havet er krystallklart. Små og stor fisk hopper nesten opp på bordet. Det er ikke til å tro. Du sitter mitt i plommen og nynner: "...you are a moviestar!"
(Fruktopia på Sea Horse. Foto: Synnøve Sætrum)
Synnøve Sætrum
