25 desember 2015

DET SOM TREKKER...



Foto: Synnøve Sætrum



Dette blir jeg fortalt en naken juledags morgen, uten at jeg har bedt om det.
Ordene bare renner ut og maler formiddagstimene til ettertanke."Love actually". Kan det være den sånn dypest sett? James og Miss Sophie er det i alle fall ikke snakket om. Fortsatt husker vi ikke hvor mange ganger han snubler i tigerhodet. Tradisjoner er så mange og rare.
De trekker inn, og de støter ut. 


 Det jeg trekkes inn i skinner i rødt, tenker jeg mens lyden fra klokkens tikk-takk trekker meg ut og frem. En juledagsmorgen trekkes jeg ut av søvnen og inn i verden. Kvalm av ribbefett, forfrisket av forventning til det som skal komme i rommet før årets dager skal telles på nytt. Seks små dager, ikke mer. Så kommer forsettene med slendrian i rekkene. Ikke noe blir som det var og de nye begynnelser trekker og trekker. Håpet støter ingen. Drømmen våker til alle tider. Ikke alt blir som en tenker for sex og øyeblikk trekker alltid innover.Aldri i evighet slutter stjernene å lyse. Stjernestøvets partikler skinner på ei ny sjel som sover for lett og plirer mot menneskenes verden. Den lille hånden griper hud og hår. Fingerspissene søker mot lepper og tenner. Det finnes skrik, mange timer er det latter. Om en dør eller lever er dette alltid ...

Regnskapet går i balanse, og tanken på det store trekker deg inn i en drøm. Drømmen om Thailand og Vietnam. Steder hvor små mennesker smiler store smil fyller gleden i et frossent menneske. Den store hvite budha sitter med ryggen mot det store havet. Elefantene flirer mot bananer. Siden du er. Her blir en teoretisk størrelse det ikke finnes annet enn følelser for. Forretningskalkyler og børs skyver deg ut.  Så sitter du her og kikker på et juletre, fordi du ikke vil annet. 


"Der datt han den grisen, sa sønnen, han skaut far sin", stønner den gamle kvinnen. Hun er ikke morsom tenker du, og trekker deg vekk.  Innestengte aggresjoner får holde seg i ro. Det er så mye som støter ut.  En annen sover under solen. Halvt sittende med betongen som pute. 
Dine lender hviler kun ved dun og silke. Det som trekker det trekker, enten det er inn eller ut.


Synnøve Sætrum





21 desember 2015

I'm gonna be....


20 desember 2015

Tårer på jorden, tårer i himmelen....


En vår, sommer, høst og vinter er gått ennå en gang. Vekselvis og ubønnhørlig.
Det store kretsløpet kan ingen menneskelig makt gjøre særlig mye med (ja om en ser bort fra den menneskeskapte klimakrisen vi lever i).Det ene utelukker ikke det andre.
En kan være god familiefar og samtidig offiser som beordrer og utfører vilkårlige henrettelser i en konsentrasjonsleir eller et annet mørkt og umenneskelig grusomt sted. Torturkamrene er mange. Henrettelsesstedene like så. Verden er et forferdelig sted når man tar de brillene fram.
Historien har mange vanvittige, vonde og paradoksale historier
 om den slags tilværelse og livsbetingelser for den som vinner og den som taper.
Vi er noen milliarder på kloden, og de fleste har like grunnleggende behov for å overleve.
Arten vokser sammen med problemene.
Noen av oss kan bade i et sydhavsparadis  mens vi "kjemper" med varmen.
Andre funderer på hvilken julepølse som smaker best, mens tårene krydrer rødkålen.
En ung mindreårig asylsøker får utlevert en sykkel i minus seksten grader, og blir bedt om å komme seg tilbake der han kom fra... Synes du synd på ham eller henne?
Eller er det bare en "lykkejeger" som kan ha det så godt. Siden du er så mett, er det rett før du blir skikkelig forbanna. Ikke sant?
 
Tiden for oppgjør kommer uansett hvert eneste år.
Hva året som kommer muligens vil gi, og hva det som var tok. funderes på over søndagskaffen i adventen. Snart snur mørket til lys, verden i nord får igjen landkjenning. 
 Sola skinner mindre på menneskene i nord akkurat nå, men likevel er her fredelig og godt.
Fred ja. Vår aller største skatt. Noen mener til og med man må skape krig for å skape fred.
Kun fred kan gi fred mener vi andre.
Krig er tårer på jorden, tårer i himmelen.

Rosa-sangen

Av alle herrens goder
Er fred vår største skatt.
Å, tilgi oss, Guds Moder
For det som skjer i natt!

Å, lytt til våre bønner:
Velsign og frels hver sjel,
Når våre menn og sønner
Går ut og slår i hjel!

Og noen slår sin broder
Og noen mangler brød
Å, hellige Guds Moder,
I natt skal noen dø

(Jens Bjørneboe)

  Jo altså: Utsendte asylsøkere kjemper mot kulda på sykkel fra Norge til Russland. Antakelig er ikke grenseområdet så mange kilometerne langt, men likevel. Putin har bragt til medietorget at den økonomiske krisen er over. Så da så. Her i landet forebygges økonomiske kriser, i følge stats- og finansminister. Norge vil ikke betale regninga for andre, sånn er det. Pengene snakker og snakker og snakker og snakker. Hva som skjer i de mørke krokene her i "verdens beste land" nå som alle julelysene skinner om kapp. Selvsagt kan ikke hele verdens befolkning komme hit, men nasjonen kan vel behandle mennesker som mennesker likevel? Deportasjoner må vel ikke være inhumane? Eller?


Fred ja.
Verdensfred.
Julefred.
Husfred.
Holde på husfreden er det Det finnes mange fortellinger, romaner og filmer om menneskene som lever i en familie og er lykkelig med det, samtidig med et helt liv på siden som også er lykkelig. Tilsynelatende i alle fall. Ser man på verdien av det ene og andre kommer andre tanker til. Noen vinner og noen taper. Noen tar og vil ha alt, andre får smuler eller kanskje mindre.  
Hvorfor det er slik at noen er slik kan en bare spekulere på. Egoismen er sterkere i noen, det er ingen tvil om det. Det handler om at når ei løgn er presentert nok, så blir den "sann".
Som for eksempel den løgna som handler om at de fattige kan takke seg selv alene for situasjonen. Eller den som vandrer etter lykken og en bedre tilværelse bare kan ha det så godt om prosjektet mislykkes. Når drømmene knuses i den fattige og lille, hvem er det som tar i mot og plukker opp da? Assosiasjonene flyter til Tove Janson's "Knøttet" hvis tilværelse består i å være anonym, liten og redd mens han gjemmer seg for verden så godt han kan. Helt til møtet med en som er enda mindre og enda reddere finner sted. Så trøster de hverandre og er aldri alene eller redde mer. Jeg dikter videre et liv hvor de både blir større, flere og mindre redde. Det er ikke banalt, verden har sett det før. Kravet om ei inntekt å leve av og en verden i fred.
Tove Janson's tankegods kan kanskje synes banalt for det rike, sterke maktmennesket som styrer alt med penger og våpen. Jo da, det er pengene som rår, og blir det problemer finnes alltid et våpenlager å bruke på uskyldige mennesker. For man må jo beskytte interessene til de som allerede har. På den andre siden viser historien, at de vanlige menneskene til slutt får nok. Så blir det etter hvert mange som trøster hverandre, og så blir de sterke, uredde og går ut på gatene og torgene og sier: "Nå er det nok", og så jager de dem som sitter på taburettene. Ønsket om smil på jord og i himmelen er sterkere motivasjon enn tårer her og i himmelen. Ikke sant?

Synnøve Sætrum







OM BREV OG BREV FRA ET LIV....






















Undertegnede er ingen berømt forfatter. Ikke ble det store forskningsresultater uti humaniora som den opprinnelige planen var. Kroppen satte som kjent varig punktum for den slags aktiviteter. "Kroppen vinner alltid", sa Merete Morken Andersen på et skrivekurs hun ledet en gang. Jeg har tenkt på det i mange sammenhenger, og det hender jeg skriver noe ut fra den tanken. 
Men, det er jo sant. Kroppen vinner alltid, uten den er jeg ingenting. Det handler om å lev og overleve med den, og særlig når en har et par tre utfordringer å forholde seg til. Siste året har jeg så til de grader oppdaget at jeg ikke er aleine om den situasjonen. Alle eldes, og nesten alle får sitt på vegen. Alvorlig og mindre alvorlig. Noen overlever kreft, andre dør. Det er trist, men livsbetingelse nummer en. Vi er alle dødelige. Sett i det lyset er det meste bagateller.


For meg betyr det ikke å bli helgen. Jeg er fortsatt menneske på godt og vondt.
Sårbar for kroppslige svingninger. Som høyt blodtrykk, diabetes, migrene eller annet "snadder". Skal ikke utbrodere mer, men alt gir utfordringer, og noen ganger mer enn nødvendig fordi slikt ikke synes utenpå. Særlig synes ikke sårbarheten ved høyt blodtrykk. Nei, det er ikke synd på meg som er levende og kan sitte her og skrive om det, misforstå meg ikke. Det jeg sier er at jeg, som andre, er et menneske. Jeg stamper i salaten, og jeg lykkes følge den smale vei. Motsetningene utelukker ikke hverandre, ikke sant? Om for eksempel noen holder en hel familie for narr, og lever et dobbeltliv er det kanskje ikke umulig for akkurat vedkommende å ha det bra i sitt liv. Noen får i pose og sekk, sviker og bedrar mens den andre må nøye seg med "smuler fra de rikes bord". Løgnene varer noen ganger lengst ser det ut til, selv om vi oppdras til det motsatte. Sånn er  noen av menneskene og store deler av verden. Urettferdig, falsk og håpløs. Betegnelsen "lykkejegere" eller "terrorister" brukes om mennesker i dyp nød grunnest krig, sult, sykdom. You name it. '


Virkelig store problemer sammenlignet med mine små tatt i betraktningen at jeg lever i et land hvor man blir tatt vare på. Min eneste bekymring er at det ikke skal fortsette. Et lykketreff å ikke bli sendt ut av landet på sykkel i vinterkulda. Jeg fatter ikke at det er mulig. Den dagen måtte jeg skru av radioen, så forferdelig var det. Det offisielle politiske landskapet Norge beveger seg i støtter jeg ikke. Jeg er redd for at samfunnet vårt utvikler seg til et sted hvor bare pengene rår, og de andre kan bare ha det så godt.  Jeg lurer på om vi beveger oss mot et sted der bare visse religioner og politiske overbevisninger er "riktige". Når en minister uttaler at kirka er blitt for sosialistisk, da er det ingen tvil for meg hvis ærend hun går.  Ja, det sitter jeg og tenker på akkurat nå. Slikt kunne jeg skrevet i et privat brev som jeg gjorde det før i tiden.Jeg har en koffert med brev og dagbøker pr. hånd.


Postkassen bugner ikke over med tilbud om evenementer, julebord eller julefester. 
Her kommer ikke flere titalls gjester til julemiddag og samling. Jeg hadde ikke hatt plass til det i form av kvadratmeter, ikke råd til å fore dem heller... Ikke for det. Her råder takknemligheten for de menneskene jeg har i livet som virkelig bryr seg om meg, respekterer meg og er glad i meg for den jeg er på godt og vondt.  Dette året har jeg sett at ikke alle synes jeg er god nok, men det får så være.
Jeg har aldri tenkt at jeg måtte være som andre i alle sammenhenger, det er det ene.
Den andre store lærdommen er at det koster, fysisk og psykisk, å leve uærlig på noen områder. Kropp og sjelsliv henger utvilsomt i hop, og enkelte psykiske utfordringer kan påvirke både det ene og andre. Umulige situasjoner er og blir akkurat det, og eneste svaret på dem er å komme seg vekk.


I det hele tatt har jeg ikke fått et eneste julekort der dette året. Om det handler om at ingen tenker på meg på den måten vet jeg ikke. Jeg velger å tro at det er blitt for mange andre som for meg selv. Kontakten holdes gjennom diverse sosiale medier på nettet og man hopper over skriving med hånd i en travel hverdag. For det virker for meg som om det er mer og mer pes med det meste etter som vi alle eldes. Unnskyld om jeg fornærmer noen med å minne om at vi ikke er tjueto lenger, men det er nå sånn det er. Får jeg leve og ha helsa skal jeg fylle femtifire i året som kommer. Det er i grunnen ikke så veldig lenge til, så jeg satser på det her jeg sitter og har min fjerde søndag i advent. Stille og rolig formiddagstid, mens jeg tenker på det som skal komme sammen og det alt i alt fantastiske året som gikk.


Jeg tenker på strender på Kreta og Rhodos. Kirker i Heraklion, og gamle murer i Rhodos by.
Det er noen få timer dagslys før det mørkner. Her er det meningen benytte dem til å fjerne alt støvet i krokene og ordne ferdig til julefeiring som blir helt spesiell dette året. Som jeg gleder meg.

 Dette ble slett ikke den teksten jeg hadde tenkt. Den bare gikk sin egen veg. Finnes noen sammenheng i dette lille "brevet" fra mitt liv? Uansett: Det fine med blogg er at en kan skrive i den form og det format en ønsker. Sjangeren er åpen. Mitt fokus er åpenbart for den som leser, ei blanding av det som foregår i mine tanketumlerier rundt den store og den lille verden. Kanskje blir det noen ganger mer likt brev fra et liv. Tiden jeg lever i nå rommer ikke brevskriving på det gammeldagse viset. Jo da, jeg skriver epost til noen, ganske mange også, men det er dårlig med brev skrevet for hånd. I år har jeg bare skrevet syv julekort. Veldig lite til meg å være.


Tilbake til adventsaktivitetene.
Ha god 4. søndag !


Synnøve Sætrum





Sealed with a kiss
Sealed with a kiss

05 desember 2015

Noen tanker i desember ... 2015





Lørdag 5. desember 2015:


Jeg er en by, med hundrevis av gater… og jeg kjenner bare noen få av dem. Egentlig. Det er noe med å holde seg til de vante avenyer. Stole på de rette alleer og leve skjult og nøytralt i stille smug.
 Bare være og ha nok med det. Jeg sitter på en sofa med pledde over beina mens en tv jeg bare hører på står og durer i bakgrunnen. Ikke helt med på innholdet hele tiden. Noen har kjøpt leilighet i Marbeia hører jeg, og tenker de er heldige der i sola. Aldri vært der, men kjenner igjen det med livsnytergen og alt det der. Det som ikke er til å komme utenom så lenge en bare har et eneste lite liv utlevert. Ja, for det er livsnytelse med en sofa, et glass dansk vann og noen tyske saltstenger på bordet. Stua er lun, og regnet utenfor er ute. For tiden oppfatter jeg verden som veldig urolig, uforutsigbar og i det hele tatt lite god. Så mye elendighet skal det egentlig bli om det fortsette i samme skeive tralten?



I dag er det eneste jeg har fått med meg værmeldinger. Et bevisst valg. For det er så mye skyting, dreping, krig, terror, fattigdom, sult og sykdom. Jeg tåler å høre om det, det er ikke det, men noen gangen blir jeg skikkelig nedtrykket av det og må ta pause. Jeg sier ikke det er synd på meg som bor i Norge, det jeg sier er at det går inn på meg alt sammen. Selvfølgelig ! Noen ganger må jeg ta litt pause fra skjermer. Når jeg tolker mitt liv mot slike tilstander forstår jeg at jeg er veldig heldig.

Fortsatt kan jeg stå på beina, og jeg lever ennå i et land med muligheter selv om kropp og psyke til tider  er ganske så herpa. Mitt kroniske "amnesti" fra arbeislivet betyr at jeg kan ta i tu, en dag av gangen. Valg og verdighet tilstandene til tross. Har sagt det før og sier det igjen, jeg har sterk uro for at den blå-blå politikken skal ta dette fra kronikere av alle slag. Hva andre tenker vet jeg ikke så mye om, men det er meg komplett ubegripelig at medmennesker som har kroniske helseutfordringer og er avhengige av offentlig støtte stemmer FRP eller H. Det er jo som å kappe over den greina du sitter på (Disse partiene har programfestet at de vil bygge ned offentlig velferd. Så når uføretrygdede stemmer på dem og tror det skal føre til bedre kår skjønner jeg ikke bæret.). For hva handler den stemmen om da? I alle fall ikke ei trygg og sikker framtid. Hvorfor jeg nevner dette igjen? Jo, det er fordi jeg med min lille stemme ønsker å holde oppe bevisstheten om akkurat disse forholdene i det norske samfunnet. Jeg når ikke så mange med denne bloggen, men noen lesere er det jo dog. Og, det hender noen deler rundtomkring i cyberspace. Et oppslag her og et oppslag der.

Denne ettermiddagen sitter jeg i en by, et annet sted enn der jeg bor. Så jeg opplever ikke ekstremværet "Synne" over hodet. Undertegnede har vært ute og gått i gater som ikke er mine, men noen av dem er kjente. Det er ikke første gang jeg er gjest i Aarhus. Forhåpentligvis blir det mange flere, om det går slik jeg ønsker og ber om i årene framover. Tenker på at ting og saker må ordne seg for meg selv og for andre mennesker som betyr noe for meg.  Nei, jeg har ikke vært på jule-shopping. Ingen handling av julegaver. Bare spasertur og kikking rundt om kring. Vindus-shopping er himla billig. Og jeg har en tendens til å bli skikkelig utslitt om jeg setter beina inn på et kjøpesenter en lørdag formiddag. For mye pes, og akkurat nå to uker før julaften er det ikke noe roligere i Danmark enn i Norge. Sånn ut fra min private bedømmelse i alle fall.

Synnøve den gang hun var femtien… Foto: Meg





Mye i meg synes det er greit å være på denne siden av jorda akkurat nå, selv om like mye ønsker seg til Stillehavets strender og melissand. En tur i Bangkok hadde ikke gjort noe heller. Det er så mye jeg ikke har sett der, og så mangt jeg skulle se. I det hele tatt så er det et faktum at jeg lengter til Thailand når vintermørket kjennes som en svart sekk tredd over tilværelsen min.

Meg den gang jeg var 47…. ung og vakker for snart syv år siden. Speilet forteller meg at tiden har gått, og det fort.
Foto: Meg


Onsdag 16. desember 2015:

Jeg sitter ved mitt kjøkkenbord og har levd gode dager siden sist. Teksten jeg skrev på ble ikke ferdig. Det bare stoppet opp som en del gjør for meg på denne årstida.
Noen bekymrer seg for hvor mange tusen de skal bruke på julegaver. Det gjør ikke jeg, for det er ikke tema. I min familie er vi blitt enige om å være relativt moderate, sette det viktigste først. Kose oss mest med samværet med hverandre. Noe som jo er det viktigste hvordan en enn ser det.

Siden sist har jeg vært sammen med de jeg er gladest i av alle på en stor familiefest og feiret en begivenhet i slekta. Spist deilig dansk frokost i timer et sted i det yndige land og bare kost oss sammen. Vært glade for livet og at vi har hverandre her på jorda. Det er ingen selvfølge for noen.
Å få lov til å være i livet er en skatt. Jeg håper det varer riktig lenge enda. Helseutfordringene mine på tross. Merker egentlig ikke så mye til dem, selv om de alltid er der. Noe svetting, noe verk pist og hist, men alt i alt til å leve med så langt. Har sagt det før, men det er på tide nevne det igjen: Jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk. Ingen tvil. Det opptar meg mer enn mye annet. Navlebeskuende vil du kanskje si, men det får jeg leve med.

I går gikk fylkesmannen i Vest-Agder av med pensjon.
Hun har vært en aktiv dame, med mange jern i ilden. 
(Første kvinnelige sysselmann på Svalbard i si tid.)
I intervju sa hun noe om sitt ståsted og hvordan hun tenker om hva som er privat.
Blant annet så mente hun at man ikke hadde noe på kafe å gjøre om en skulle delta i samfunnet.
Jeg er ikke enig i det.
Kafebordet er et supert sted for engasjerte diskusjoner.
Kafeene er faktisk steder der vanlige folk møtes.
Hva skulle man gjort uten praten over kaffekoppen ?
Slett ikke alle har muligheter for å sitte i viktige komiteer og ledende stillinger.
Men, demokratiet er da til for alle.
Jeg tenker at når enkelte samfunnstopper glemmer det så hopper de over hvem de tjener.
Som Erik Bye sa: Da blir det bare tullball!
Jeg for min del har opplevd mye samfunnsengasjement nettopp ved kafebordene, eller i kantina på jobb og studiested. Tro det eller ei så har også jeg vært student og yrkesaktiv i livet. 
Alt er nemlig politikk og samfunn slik jeg oppfatter det.

I dag har Erna Solberg presentert nye statsråder.
Jeg så seansen på tv, og fikk med meg det hun sa.
Hvem som er best egnet til hva skal jeg ikke uttale meg om.
Den regjeringen støtter jeg ikke. Jeg er bekymret, veldig bekymret for den vegen de leder Norge. Min overbevisning forteller meg at de kun går de rikes ærender, og vi vanlige kan komme til å få ei mye vanskeligere framtid nettopp på grunn av dem. Så nei, etter mine begreper skulle de ikke hatt regjeringsmakt i det hele tatt. Den egoistiske samfunnsutviklingen er ikke det jeg ønsker meg for landet mitt. Heldigvis dog, er at jeg kan skrive det uten å risikere fengsel og annet.
Jeg er den jeg er, et lite menneske i det store maskineriet.

Så skal jeg bruke resten av dagen til å fintenke, mens jeg pusler til jul.
Den nærmeste familien kommer på besøk, og vi skal alle feire julaften sammen.
Jammen blir det noen fine dager med kjæresten også om ikke så lenge.
Jeg gleder meg veldig til alt sammen.

Ha fortsatt god ventetid.


Synnøve Sætrum




24 november 2015

SUITCASE OF MEMORY'S


Blomst fra ei vulkanøy i Atlanteren.
 Foto: MEG

Tenker på sydens varme. Bilder av lange promenader, fantastiske måltider, hyggelige folk, perfekt reiseselskap, dager og kvelder i ren velvære. Alt godt som tenkes kan og vel så det. Tilværelsens overflødighetshorn i en verden hvor mennesker sliter for å overleve. Mange bukker under av både sult, sykdom, krig og terror. Jeg har tak over hodet, klær på kroppen, trygghet for økonomien enda jeg er kronisk syk. Jo jeg har da virkelig vunnet i lott i verdenssammenhengen .Både kvelds-drømmer og dagdrømmer. Spekulerer og tenker ut hvordan jeg skal få rå og mulighet til å være borte de mørkeste vintermånedene heretter. Det betyr at jeg må kutte ut noe, og jeg tenker det blir bilen. Har kalkulert meg fram til at jeg kan få en god vintertur av å droppe den utgiften. Kroppen en i ulage, jeg har søvnproblemer og vet ikke helt hva jeg skal ta meg til i dette nesten evige mørket. Jo da jeg vet det er mørkere i Nord-Norge, men der flyktet jeg nå fra for mange år siden. Bor i sør nettopp på grunn av klima. Sånn som det tradisjonelt har vært er det større sjans for sommer her nede. Det trenger de fleste. Vel, nå er det november og den mørkeste måneden. Jeg kjenner på meg at dette eksperimentet jeg nå holder på med lærer meg at det er eneste muligheten. Være heime i november, desember, januar og februar er ingen lys ide. Jeg prøver igjen fordi jeg har vært noen vintere i Thailand, bare for å oppdage at landet trekker i meg hele tiden. Det gode livet, den sunne maten, all masasjen, alle smilene, stemningen. I det hele tatt alt det som forandrer en for bestandig når det kryper inn under huden blir liggende der og rope, og jeg hører, og jeg lengter. Det er nemlig sånn at en ting er å sitte her i min verden om sommeren, reise på noen ferier utpå høsten, som jeg er uendelig takknemlig for.  og tro det skal holde. Sånn er det ikke. Det blir mørkt og min deppresive åre blir større. Verken rundtomkring blir sterkere, og jeg blir passivisert. Blodtrykket går opp, og sukkeret like så. Ingen heldig utvikling. Selvsagt kunne jeg vært ute og gått hele dagen, men jeg greier ikke motivere meg til så mange timer. Det blir det plikttimen, og et par ganger i uka noe mer. Når jeg har selskap er det enklere, men den turvennen jeg setter mest pris på ser jeg ikke for ofte. De venninnene jeg har her, og som jeg har hatt mange hyggelige turer med er på jobb og da blir det som det blir. Begrenser seg. Nei, jeg er ikke noe god på tur alene.

Foto: Synnøve Sætrum

På den andre siden og jeg vet det veldig godt så har jeg fått reist også dette året. Jeg er heldigere enn de fleste med at jeg har fått anledning til å være mange uker rundt i denne verdensdelen.Har sett steder jeg aldri har vært før, og nyter minnene. Slikt er en stor gave, og jeg tar det langt fra som en selvfølge. Tenker bare at stjerene må ha vært meg nådig og jeg har fått min skjerv av noe veldig veldig flott siste året. Takknemligheten er veldig dyp.

Foto: Synnøve Sætrum


Halv ett om natta innser jeg at jeg må slutte. Må legge meg ned og la Ole komme... Viktig det nå
Akkurat her og nå tenker jeg på at søvnen skulle vært her. Skal på en lang tur i morgen og kommer ikke hjem før til natta. Det er fem timer til jeg skal opp og likevel skriver jeg. Er ikke sovnet. Har hatt tre havrekjeks med hjertegod margarin og et glass cola zero. Plutselig tok suget meg, og jeg forsøker ikke kjøre i meg så veldig mye usunt på kveldstid. Men det murret i magen og det betyr også søvnvansker, så da var det bare hente....

Foto: Synnøve Sætru


Men, nå virker alle gode tanker. Jeg kjenner dyp takk for livet mitt, at jeg kan stå på beina alt jeg feiler til tross. Enda mer takknemlig er jeg for kjærlighet, vennskap, familie og venner. Hva skulle vel livet vært uten alt???
Gode mennesker er en gave, det hadde vært tungt å skulle være ensom hver eneste dag. Jeg elsker dere inderlig alle sammen.


Synnøve Sætrum

TIME AFTER TIME






23 november 2015

BLÅTT LYS...

Foto: Synnøve Sætrum


Fotografiet her er fra turen jeg gikk i går. Den var frisk og lyset var blått. Igjen ønsket jeg meg et bedre og nytt fotoapparat, men det har jeg ikke økonomi til akkurat nå så da får det bli som det blir. Godt dette også, meget godt apparat jeg har arvet. Gjør meg veldig takknemlig å tenke på. Ingen selvfølge. Og, jeg liker ha det med meg når jeg vandrer ute. Siden jeg ikke har tenkt å konkurrere om å bli best i fotografering holder det for meg. Noen ganger ser jeg med linsa, og har flaks. Andre ganger er det en tanke, eller ide som får meg til knappen.
Det er hav på alle kanter her jeg bor, siden det er på ei lita øy i Norge. Landskapet er åpent og fritt, og det liker jeg veldig godt. Kan ikke huske sist jeg trivdes så godt på et sted i dette landet. Beslutningen om å bosette meg her tok jeg vinteren som gikk, og det har jeg ikke angret et sekund på. Her kan jeg puste selv om det er vinter.

Blått lys er vakkert. Jeg kikker på det nå, og vet det snart er mørkt igjen. Skumringen er et faktum og klokka er bare ti over tre, men sånn er det.

Den blå fargen jeg slett ikke liker er den regjeringa har for tiden. Ille, det er mye som er ille nå etter mine begreper. Samfunnsutviklingen liker jeg ikke i dag heller. Jeg skjønner ikke dette vanvittige fordomsfulle kjøret. Helt utenfor mitt rike å se på alle muslimer som terrorister. Det er en paranoia som ikke holder. Verdenssamfunnet går ikke til krig mot 1.4 milliarder muslimer, men mot IS. IS-angrep rammer flest muslimer har jeg fått med meg. For meg virker det som om frykten tar en del folk fullstendig, og jeg synes pressa er med på å piske opp stemninga. I dag leser jeg i VG at ekspert sier vi må leve med terror-trussel hver dag. Forsiden av avisa dette, så alle som står i butikk-kø ser den og så videre. Jeg stod ved kassa i dag og tenkte mye på hva det gjør med oss som medmennesker dette her. Så kom jeg på at jeg ikke kan gjøre stort med andre enn meg selv, men jeg kan i det minste ta bladet fra munnen og si jeg ikke vil leve i frykt alle mine dager. Da blir man fanget og ikke fri. Er det ikke nettopp det vi forsvarer? Retten til å leve og bevege seg fritt. Terrorister må jo aldri få lov til å diktere det. Ikke sant?  Jeg kjenner det er det eneste jeg er sikker på akkurat nå. 

Kanskje påvirker det meg mer enn de som har noen å snakke med daglig over kaffekoppen og middagstallerkenen? Jeg vet ikke, men stusser over noen tanker jeg har innimellom. Ikke vet jeg hvorfor vi ikke innfører strengere grensekontroll. Gjør det egentlig noe om vi må vise pass når vi beveger oss i Europa. Har jo gjort det før, og greier det nok igjen. Er overbevist om at det ville gjøre landet tryggere. Nei, jeg tror ikke at terrorister kommer plutselig nå med flyktningestrømmen. Våpen kommer vel med den frie flyten mellom landene? Blant annet!
 Vi er jo dog ikke medlemsland i EU, selv om myndighetene oppfører seg som det motsatte er tilfelle. Fri flyt av varer og tjenester kan vel lett bety fri flyt av våpen? Alltid er det pengene og bare pengene som rår. Det provoserer meg veldig veldig. 

Det mørkner, og denne teksten ble ikke det jeg hadde tenkt. Jeg lar den gå likevel. Har sittet her i fred i blått lys, og tenkt på de mørkeblå kreftene i samfunnet vårt. Blandede følelser og tanker ført til bloggs akkurat her og nå. De kom ut av nyhetene jeg har lest. Lenkene er nedenfor. Ha god mandag kveld, og vær nå snille mot hverandre.

Synnøve Sætrum

Om belgisk terroristjakt
Franske myndigheter ignorerte advarsler
Erna Solberg om terrorisme
Om islamister
IS-angrep rammer flest muslimer

22 november 2015

HELLO - ADELE







Oss, ikke sant?













Halo



Lyset ditt vet du, lyset ditt, eller lyse mitt, eller vårt lys. Det tenker jeg på i dag ! 

Synnøve

SØSTERLIG HILSEN



Om jeg ikke får med meg absolutt alt av nyheter og informasjon så drypper noe inn. Jeg leser på nett, har helger med ukeaviser. Noe som er stas. Jeg er glad de ennå finnes. Ikke alltid jeg er politisk samstemt, men dybdejournalistikk er bra. "Morgenbladet" og "Dag og tid" er verdt å lese etter mine personlige begreper. Dessuten hører jeg mye radio. Bilder på skjermen er det mindre med etter som nyhetene blir mer og mer overfladiske og ensidige. Fysj både til den ene og andre norske tv-kanalen. Skjerpe seg! Det undrer meg virkelig at det kan se ut som om det ikke reises et eneste spørsmål om hvilke ærend de løper. Denne siste tragiske hendelsen i Paris er et meget godt eksempel. "Smi mens liket er varmt", og spre så mye frykt som mulig. Er det ikke akkurat det terrorister ønsker at skal skje?

Mens løssalgspressens "fotsoldater" løper beina av seg etter det frykteligste bildet  forsvinner oppmerksomheten fra alle andre sider ved verdensbildet. Usynlig blir det, og det er ganske skremmende. Jeg tenker på alt av forferdelighet, urett, undertrykking og annet som bare blir borte. Jeg vet ikke om dette er bevisste strategier for å frata opinionen innsikt i visse samfunnspørsmål. Om det handler om bevisst tilbakeholdelse av informasjon kan en jo bare lure på, men jeg gjør altså det. Kan det for eksempel tenkes at våpenlagrene rundt omkring på kloden er så fulle at de nå må tømmes? Nå sier jeg ikke at  jeg er for ekstremistisk terror, men jeg stusser litt på hvordan denne krigen mot ISIS skal foregå, for at ikke alt skal bli mye verre enn det allerede er. Kan ikke for det, men slikt ligger jeg blant annet og bakser med når søvnløsheten trer inn. Terrorister skremmer, selvsagt gjør de det. Hvilket ikke betyr at en slutter leve livet sitt som en pleier. Jeg mener likevel at massemediene bør ta seg et studie av "ansvarsplakaten" en gang ting før det kjører på med skremslene. Noen vil sikkert øyeblikkelig skrike at jeg driver med "konspirasjonsteorier" om jeg undrer meg litt på om dette handler om bevisst overseelse eller forglemmelse. 

Pengemakta rår, frykt og elendighet selger. Eller sex. "Samlivsekspertisen" dukker  nesten uten unntak opp hver eneste helg.Ja, og så er det denne kroppsfikseringen som aldri tar slutt. Å være ung jente i dag må på mange måter være veldig utfordrende og frustrerende om du skal holde kroppen "bra nok" opp mot det idealet som tegnes. Fryktelig, og etter mine begreper verre enn det noen gang har vært. Ja, for jeg har vært ung, pen også. Selvsagt trodde jeg ikke det den gangen. For idealkjøret fantes da også, om enn ikke så intensivt som nå. I dag er jeg ei voksen dame på snart femtifire, og for lengst ute av det store objekt-rushet. Aldrende kvinner er ikke gjengse sex-symboler, og på mange vis er det en lettelse. Det som derimot ikke er særlig morsomt er at den aldrende kvinnekroppen blir gjort til gjenstand for alle mulig tenkelige og utenkelige vitser. Jo, da det er ikke sånn at jeg ikke kan le av noe som helst. De som kjenner meg vet at jeg både har humoristisk sans, galgenhumor også og en smule ironi på egne vegne. Men, det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om den der massive greia som sier at kroppen ikke kan eller bør eldes som den er.  Plastikk-kirurgien er nå et udiskutabelt faktum. Jeg kjenner nesten ingen utenom meg selv som ikke har operert øyelokkene for å se yngre ut. Det er blitt ei sånn greie med at når du nærmer deg femti skal du det. Slapt skinn er ikke bra. Jeg skal ikke snakke om pupper og mager. Latterlig å henge seg opp i sier du? Og jeg tenker på den gamle hersketeknikken som handler om akkurat det. Man blir latterliggjort som gammel sur feminist når en nevner at det faktisk ikke er blitt noe bedre når det gjelder kvinnekroppen. Selv om det en sier er realiteter kjent på nettopp kroppen gjennom hele livet. Jeg tilhører de kvinner som for eksempel i løpet av livet utallige ganger har spurt meg selv om jeg ble oversett i en debatt fordi jeg oppfører meg "mannlig" og forventes oppvise "kvinnelige" egenskaper i sammenhengen? 



Jeg vet ikke hvor mange år vi er blitt tutet ørene fulle med at kvinnekampen er gått for langt, at nå har vi da likestilling og at det må være slutt med denne feminismen.Både menn og kvinner løfter pekefingeren og sier at en er på vidvanke med disse tankene. Noen ganger får kvinner skylda for impotens og det som verre er. Kvinner blir gruppevoldtatt verden over og får skylde seg selv fordi hun var akkurat der og da, der og da. Offeret for overgrep påføres skylden selv, og med det følger skammen. Ubegripelig at det kan sies vi ikke trenger kvinnekamp lenger. Kikk ut. Se på Norge, og se på verden. Kampen er mer nødvendig enn noen gang.  

Søsterlig hilsen
Synnøve Sætrum




20 november 2015

MØRKE DAGER OG NETTER... INSOMNIA IGJEN...

Klokka viser 03:50 på datamaskinen min. Det er svarte natta. 
Jeg sovnet rundt midnatt, da hadde det vært mørkt i ni timer,  og så våknet jeg igjen 02:15. 
For en drøy halvtime siden hadde jeg vridd meg såpass at jeg kapitulerte og stod opp. Her drikkes te, og jeg har knekkebrød med ost. Jeg har planer for formiddagen, og tenker jeg skal kave meg opp om det bare blir få timer søvn. Mørketid er slitsomt. Neste år blir det Asia igjen så sant jeg står på beina, er alt jeg klarer tenke. Det er kaldt, men ingen snø. Noen etterlyser den fordi det blir lysere, for meg må den bare utebli absolutt hele vinteren. Sukk !

Så nå sitter jeg her i lyset fra ei bordlampe, ei stjerne i vinduskarmen og bare konstaterer jeg har store søvnproblemer for tiden. Jeg som har alt jeg trenger og vel så det. Uansett hvordan det er eller ikke er så har jeg det godt sammenlignet med mange andre på jorda. Har fått lov å leve i et land som fram til siste årene har vært raust og menneskelig. Hva det nå er i ferd med å utvikle seg til vet jeg ikke. Politikken som føres har uroet meg lenge. Når penger er det eneste som teller er det fare for at mange mange mennesker går i dragsuget. Så trekkes det bare likegyldig på skuldrene og sies:
 "Det er sånn det er, kan ikke gjøre noe likevel". 

Apati og oppgitthet godt blandet med frykt og grådighet, tenker jeg om mange mekanismer og systemer. Skremmende. Sort. Sørgelig. Ja, og så er det november. En måned til jul. "Kjøpefesten" som jeg ikke deltar i, og ei heller kjenner meg igjen i er snart i gang. Før terroren rammet Paris var markedsundersøkelsene presentert i nyhetene mange. Litt tyst om det akkurat nå, men det tar seg vel snart opp igjen.

 Det er for mange mørke timer i døgnet, sammen med alt for mye sørgelig å tenke på.Vi går mot et Europa og Norge som vi ikke kommer til å kjenne igjen. Flyktningestrømmen bare øker, og siste uka har en klam uro festet seg.   Hva er det som skjer med Norge? I dag vedtok de rådende myndigheter ei mange punkts liste som skal gjøre det så ille som over hodet mulig for mennesker i nød. Jeg blir lei meg og trist og sliten. Kudos til partiene som stemmer kulda midt i mot. 

TV2 gjør det de kan for å overgå alle andre kanaler om terror. Så jeg sa takk for meg på den frekvensen denne dagen. Det har vært slitsomt å forsøke holde seg oppdatert på hva som der føres til torgs. Nå har jeg fått nok. Ingen kritisk journalistikk, kun "smi mens liket er varmt". NRK er ennå hakket bedre, men de skal jaggu skjerpe seg der også, så de ikke går lukt  i samme smørja. 

Egentlig er det bare et å si: Det er mørke dager og netter for tiden.
Insomnia er det også.

Synnøve Sætrum


17 november 2015

Å VÆRE FØLELSESMENNESKE BETYR IKKE AT MAN IKKE TENKER...

Foto fra Sverige !

 Jeg er for lengst blitt en smule filosofisk i vintermørket, men slutter ikke skrive.  I stedet for å sitte her og rote i depresjonen tar jeg skrivelysten og tankene mine tilbake. Om jeg ikke er noen kjent blogger eller forfatter, så har det å skrive vært meg og en del av hele mitt liv. Jeg startet med det fra jeg kunne kunsten, og har rariteter i form av dagbøker helt tilbake fra niårsalderen. Artig å få noen glimt av et barn jeg ikke helt husker. Det er meg, min håndskrift og mitt uttrykk. Jeg er glad for at noe av det ikke har forsvunnet i all flyttingen min. Kofferten med skatter finnes ennå. En dag skal jeg lese alt sammen. Kanskje det blir i vinter. Den som har hjerte og sinnsro får se. 

 Av grunner jeg ikke vil skrive om akkurat nå har  tankene og følelsene mine vært på vidvanke ei stund, men nå kjennes det som de er begynt på veien hjem til meg selv. Jeg har lenge tenkt på om jeg har slutte litt å være som jeg er for å forsøke tekkes forventninger, eller det jeg tror er forventninger.Motivene har vært flere som å bli likt, forstått og elsket om jeg må nevne noe. Ingen vonde baktanker, bare et utslag av dårlige erfaringer og vaklende selvtillit. Jeg har kjent redsel for å si hva jeg opplever av redsel for å bli avvist. Tidd stille med det jeg vet er kontroversielt, fordi ikke alle er enig,  Plagetanker  "flytter inn" ubedt, og blir der. Jeg vet hvordan jeg kan få dem vekk, men først i kveld husket jeg på det eneste grepet som nytter for meg. Bønn til det jeg opplever som min høyere makt. Vips lettet tåka noe, og jeg takker, og takker en gang til. 

 Jeg har nesten mistet fotfestet og latt andre menneskers syn på meg nesten overta. Å bestemme seg for å være sjefen i eget liv, betyr å våge stole på egne vurderinger igjen. Munnhellet sier noe i retning av at å våge ikke er tap av seg selv.  Det kan være smertefullt å miste fotfestet ei stund, miste håpet og selvtilliten. Ikke tørre si noe der det stritter i mot, fordi den sårbare delen i meg hvisker om mindreverdighet, om ikke være verdt å elske eller respektere. Det eneste den som vil ha seg selv kan svare er for noe sludder, Når depresjonen prøver seg får jeg høre mye vrøvl. Vel, har jeg kanskje andre uttrykksformer enn alle kan takle, men det har jo ingenting med verdien som menneske å gjøre. Det som gjelder for andre, gjelder også for meg. Tenk at godt voksne mennesker må minne seg selv om slikt innimellom. Slik virker mangel på lys i min hjerne. Ikke alene om det heller vet jeg, selv om det er ubehagelig.

Jeg forsøker i utgangspunktet være snill, tenke godt om folk og håpe bli behandlet meg på samme måte tilbake. Noen gjør ikke det, bevisst eller ubevisst blir følelsene mine oversett, og da får jeg meg en trøkk. Særlig hvis mennesket betyr veldig mye for meg. Så er spørsmålet om det er riktige mennesker for meg, og så må jeg rydde opp. Ryddeprosessene kan være veldig veldig vonde og krevende.  Å være et følelsesmenneske er en sårbar sak. Ensomt noen ganger også. Men, å være et slikt individ er ikke lik å være uten evne til tanker eller refleksjon. Det ene utelukker ikke det andre.

Følelser kan gjøre vond som juling, og en del av det selvpåført. Denne kvelden ble jeg av venner minnet om at det jeg har opplevd som både hensynsløst, slemt og urettferdig overfor meg og følelsene mine ikke nødvendigvis forteller en sannhet om meg. Det gikk opp for meg at jeg har latt meg dupere kraftig et stykke tid, og det for å "pliiise". Helt sant, og alt annet enn det undertegnede faktisk mener. Opplever en at noen tråkker på følelsene må en ha lov å si i fra. Det kan jo til og med hende det er en misforståelse, men budskapet er jo å ta vare på seg selv. Jeg er jo det eneste jeg har når alt kommer til alt. Uten meg er jeg faktisk ingenting.

Synnøve Sætrum






FRED ER LØSNINGEN...

Fred er ordet

TANKER OM EUROPA...


Dagbladets forside 17.november 2015


Jeg husker godt hvor jeg befant meg denne datoen for et år siden. Politikk eller terror var ikke fokus i det hele tatt. I år har jeg det ganske så annerledes. Novembermørket er kryper mer og mer inn under huden, og vinteren er her. Akkurat her i min trygge stue er det lyst og ganske koselig sjøl om jeg er alene. Jeg kikker på bilder fra feriene det siste året, og koser meg veldig med minnene. Håper nye skal bli til. Den som har kjærlighet og lever får så.

Jeg har forstått at flyet som styrtet i Sinai gjorde det på grunn av terror. Det er jo aldeles grusomt og fyrer igjen på flyskrekken min. Det døde flere der enn i Paris, men av samme grunn. Lukker øynene litt, og så er tilbake i stemningen i meg da jeg satt i et fly fra nettopp Egypt for en del år siden. Det måtte nødlande i Tyrkia på grunn av en ukjent røykkilde over venstre vinge. Sjøl satt jeg bare et par seterader unna og fikk hele dramaet nøye med meg. Jeg kan huske at min første tanke den gangen var :terror. Flyplassen vi dro fra hadde mange sikkerhetskontroller, men likevel tenkte jeg faktisk på at ansatte kunne utføre slikt. Nå var det ikke det da, og jeg sitter her og skriver om det igjen. For meg ville det vært underlig om den ikke kom tilbake i dag. Nesten hver gang jeg er på hjemreise fra en tur rammer det som kalles posttraumatisk stress-syndrom meg. Det er ikke behagelig, og jeg vet ikke om det går an å bli kvitt det noen sinne. Jeg møter frykten på min måte fordi reiselysten til nå har vært sterkest. En kan ikke la slike krefter vinne over livet.

På tv sendes det direkte fra minnemarkeringen i Oslo. Jeg har hørt appellene til de som er møtt fram. Akkurat nå spilles "Til ungdommen" med klokkene i Oslo Rådhus. Jeg tenker på at det er lenge siden jeg var ungdom, og så slår det meg hvor heldig jeg har vært som har fått lov til å leve i et land uten krig og terror helt fram til den rammet Norge. Mitt inderlige ønske er at mine etterkommere skal få oppleve en like trygg verden. Og jeg tenker, det er ikke rart appellene retter seg spesielt mot ungdom i Europa. Det er jo de som vil komme til å bli stående i første linje mot dette barbariet. Fælt er det, og en kan ikke snu seg helt bort og gi blaffen.Slik er ikke lov i mitt hode som situasjonen er nå.
Men, nei jeg er ikke med dem som nå roter sammen og borger for en usann diskusjon om at alle flyktningene som kommer er terrorister. Det er jo akkurat disse medmenneskene flykter fra.

Nå er det heller ikke slikt at jeg er i stand til å mene noe om alt dette her. Samtidig vet jeg at det er mye som ikke er diskutert fredelig i det norske samfunnet. Fordi man diskuterer formen mer enn innholdet. Nå åpner jeg ikke for hatefulle ytringer... Du verden så sliten jeg er av å forsøke forutse hva "nett-trollene" kan komme til å kommentere for å spore av det jeg forsøker si noe om.
Selvsagt skjønner jeg også at jeg ikke kan redde verden alene, og at det heller ikke er min oppgave. På den andre siden er min overbevisning at uten at vi vanlige menneskene deltar i diskusjoner og aksjoner kommer ingen varige endringer. Demokratiet vil ikke fungere, og våpenmakt blir det eneste som snakker.

Jeg har forstått at man ikke kan forhandle med de som allerede er terrorister. Men, jeg er ikke med på at det ikke kan diskuteres og samtales med den som ikke er blitt det. Derfor skriver jeg. Dette opptar meg disse dagene, og jeg har tid til å sitte her ved maskinen. Ytringsfriheten er fundamentet.

Forresten så er jeg klar over at noen imamer snakker fiendtlig om vestlige samfunn og verdier, men det betyr ikke at alle gjør det. At det kom en terrorist inn med flyktningestrømmen til Frankrike betyr ikke at alle var det. Terroristene mener at uskyldige mennesker fortjener dø på grunn av sin vantro. I følge Dagbladet i dag ønsker de å forårsake borgerkrig i Frankrike. Det tror jeg ikke de får til. Jeg tror at mennesker i hele vesten kommer til å stå sammen for å bevare demokratiet, og jeg tenker at alle kan ikke gjøre alt. Derimot kan alle gjøre noe.

Den eneste typen aktivitet jeg er i mot er nettopp terror- om noen skulle tvile!

 Etter terroren i Paris på fredag har jeg forsøkt å beskytte meg selv litt, ikke rullet rundt i alle bilder og overskrifter og reportasjer som finnes om den. Jeg har nemlig fantasi og lever meg så veldig inn i sorgene og sjokkene for alle dem som er rammet. Det går inn på meg, og jeg blir ganske engstelig. Akkurat det terroristene ønsker oppnå. Jeg er av dem som ikke fikk med meg før etterpå at det var et angrep av samme art i Beirut dagen før. Har forstått at media nesten ikke dekket tragedien der, enda angrepene der også var rettet mot vanlige uskyldige menneskers dagligliv. 

I går hørte jeg derimot store deler av den franske statsministerens tale til nasjonalforsamlingen, og det gikk ganske kaldt gjennom meg. Jeg trenger ikke være professor for å skjønne at det han sa vil kunne få konsekvenser for hele Europa. Hvilke vet jeg ikke, men jeg grøsser og tenker på krig! Jeg tenker på et Europa jeg ikke kjenner igjen, og er ikke glad for det som hender. Uroen tar jeg på alvor, og er helt sikker på at jeg ikke er det eneste vanlig dødelige menneske som gjør det.

Likevel sier jeg til meg selv gang på gang at nå gjelder det å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Fred er ordet !

Synnøve Sætrum


16 november 2015

HER OG NÅ


Foto; Synnøve Sætrum

Du ønsker å ha det sant akkurat her og nå, om et kvarter, en time, ei uke, en måned, et år, ti år og når alderdommen har tatt deg. Kraften i øyeblikket er det eneste som finnes. 
Her og nå sitter du og vet hva dine prioriteringer og følelser er.
Kjærligheten krever svar, lys og frihet. Du kan ikke stenge den inne mer, så du har tenkt å ta den ut. Vise den for all verden, og være deg selv. Levende, glad, forelsket. Ikke gjemme den å være kun en eksistens, sørgmodig og følelsesløs. Hvorfor skulle du det egentlig det, du har jo ingenting å skamme deg over. Absolutt ingenting her og nå ! 




Synnøve Sætrum

DU SKAL IKKE LA SOLEN GÅ NED OVER DINE LØGNER...

Solnedgang ... Foto: Synnøve Sætrum

"Når det virkelig gjelder, hvor du enn går, så er det der du er. Hva du enn gjør, så er det når alt kommer til alt, det du faktisk gjorde. Hva du enn tenker akkurat nå, så er det nøyaktig det som faktisk finnes i tankene dine. Hva som enn har hendt i livet ditt, så er det nettopp det som hendte. Det viktige spørsmålet er: Hvordan skal du håndtere det? Med andre ord: Hvordan går du videre? "
(Jon Kadat-Zinn)


Solen lyser opp natten. Soloppgangen er en gave. Solnedgangen en skatt. Solen og lyset er ingen løgn, men livet slik det er og burde være alltid. Enkelt og utilslørt. Hvor jeg vil hen med de ordene? Sannheten vinner alltid fram, kommer før eller siden for en dag. Denne typen tanker er med meg om dagen, og jeg tenker det hadde vært lurt å komme uærligheten i forkjøpet. Den kan aldri bringe det gode med seg likevel. Sånn er det bare, som et menneske som står meg nær alltid sier. 
Løgner avsløres om en vil eller ikke. Om du forsøker gjemme den aldri så godt, så kommer den tilbake til deg. Du møter før eller siden deg selv i døra, og må ta konsekvensene av liv i usannheter. Å lyve kan føre til situasjoner du mister helt kontrollen over. Få konsekvenser du ikke kan forestille deg. Ting og saker som er mye verre enn løgnen. Sånn er det, når en tenker seg om. Egentlig finnes ingen god grunn for å være en løgner. Ikke en gang av kjærlighet. De sier at det du ikke vet har du ikke vondt av. Kanskje sant noen ganger. På den andre siden er det sånn at det en vet at andre ikke vet, det har en vondt av. Å gå bak ryggen på folk, svikte og bedra er ikke noe særlig til liv.Det ble jeg fortalt som barn, både i heimen, på skolen og på søndagsskolen. Ærlighet varer lengst, sa de. Ærlighet lønner seg alltid, sa de også. Menneskene som var modellene mine da jeg var barn levde det de sa. Ærlighet er en grunnleggende verdi for meg. Noe jeg tilstreber å få til hver eneste dag. Nei, jeg er langt fra perfekt. Jeg er menneske. Unnlater, snur meg vekk, baller meg inn i det som kalles hvite løgner og så videre. Men, når det blir slik butter alltid, og da sier jeg alltid, samvittigheten. Den sliter. En skal ikke lyve, eller som det heter i det åttende bud: "Du skal ikke tale usant om din neste", Kristen verdi, som jeg har hatt med meg hele livet. Grunnverdi. Ikke fordi jeg er så prektig eller noe slikt, men rett og slett fordi det sitter i ryggmargen og hjernebarken. Jeg er ikke av dem som løper mest i kirka, men jeg ber til min høyere makt og jeg forsøker være redelig og real. Strekker meg etter det. Så: Klokkene ringer etter hvert når løgnene lurer seg inn i tilværelsen. De siste femten årene har jeg forsøkt å utvikle meg i en livsstil som krever absolutt ærlighet. Enkelt er det ikke alltid, siden jeg slett ikke er noen helgen, men det har fungert godt med slike grunnprinsipper og holdninger.

Når verdien utfordres gjør det mye med meg. Jeg mister fotfestet, svimler og famler etter bakkekontakt igjen. Utryggheten dominerer, og tanken blir dystre og sorte.Det er vanvittig ubehagelig å se at man lever i løgn. Grunnen for det er underordnet egentlig. Om noe ikke tåler dagens lys er det vel egentlig ikke verdt noe som helst når alt kommer til alt. Når alt kommer til alt handler det jo om å leve et liv, ikke lyve det. Uansett hvordan jeg vrir og vrenger på ei løgn er den ikke holdbar. Jeg ser den, kan ikke leve med den, men konsekvensene av å avsløre den kan bli mange og uforutsette. Du skal ikke la solen gå ned over dine løgner, reflekterer jeg. Fritt omgjort etter det andre munnhellet. Sånn kan en tenke, eller en kan tenke helt annerledes. Det får være til en annen tekst, ikke sant?

Nothing

Synnøve Sætrum


Du må ikke sove





Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?


-Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
Inatt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!


Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!


Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

*


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.


Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.
- Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland

ÆRLIG TALT ER DET AKKURAT SLIK DET ER...



Kjenner du igjen sekken din og stedet herr fotograf?


Det er vinter, det er mørkt, og ute i verden er det bare trist og leit. Jeg føler meg ikke i hundre og jeg ser ikke fram til timene som kommer. De har et slør jeg ikke kommer gjennom. Når dagen renner med slike tanker er den vond. Ulike indre bilder bare strømmer på, fantasi og virkelighet blir et virvar og sliter  meg ut.  Så forsøker jeg slite meg ut av mitt eget  hode og skinn, for det klemmer og presser meg ned. Flatt og energiløst sitter jeg på stolen og vet ikke hvor det bærer. Jeg skriver og skriver, uten plan, uten mening. Har egentlig ikke det minste lyst, men noe må jeg ta meg til. Tankestrømmen er ikke planlagt, den bare kommer her. Vinden lever i den sorte rullegardinen. Jeg kan høre havet, men ingen katt eller fugl. Kanskje skulle jeg tatt en togtur, kjøpt en billett øyeblikkelig og dratt min kos. Stoppet og besøkt noen gamle venner, sett nordlyset og forlatt alle uløste floker i sør. Men, akkurat nå kan jeg ikke det heller. Det handler om penger rett og slett.

Er du sovnet, eller er du fortsatt med?

 I disse dager vet jeg at fokus burde være storpolitikken og terror, men det er så fælt alt sammen, så grusomt komplisert og vanskelig at jeg ikke kan hoste opp noen vettug tekst om det.
Kanskje jeg bare kan prestere et lite kremt, med en ørliten strek av interesse for den som leser. Likevel fortsetter jeg skrive. Tvinger meg, og ser hvor det bærer hen. Hvorfor?
Jeg føler meg alene i novembermørket. Har en smule generell angst, og vet ikke hvilken vei høna sparker. En sånn litt fritt fall stemning hvor jeg forsøker finne fotfestet etter å ha vært uten ei stund.

Ja, helt ærlig talt er det akkurat SLIK det er !



Synnøve Sætrum

OM VULKANLANDSKAP OG HAVET...



Foto : Synnøve Sætrum


Vulkanøyer er mektige, og priveligert som jeg er har jeg fått besøke noen både i Atlanteren og Egeerhavet. 
De minner om hverandre, men er samtid ulike. 

Fargene i landskap skapt av mektige naturkrefter kan vippe fullstendig av pinnen. Gjøre dømmekraften vaklende, og følelsene så sterke at de styrer for ei stund. Deilige øyeblikk hvor alt bare handler om å føle seg i livet. Ha det sterkt, kjenne seg levende. Kanskje til og med elske uten å tvile et sekund på motiver eller dagen i morgen. Sånn jeg har opplevd det når jeg har vært veldig forelsket og glad. Slike tilstander som er sjeldne, men umåtelig vakre. Det røde i et vulkanlandskap minner meg om dramatikken som må ha vært til stede når øya kom opp av havet. Samtidig ser jeg kjærligheten som brenner. Jeg erindrer svermerier, glede og varmende oppmerksomhet. 
Tillit og tro. 

De mørke fargene i lavaen minner om sinnstilstandene kan handle om å gi uttrykk for urett, miste tålmodigheten eller påpeke ei bekymring. Agere på det som ikke er så enkelt om du skjønner? For eksempel kan en komme til å heve stemmen. Høres en først litt oppkavet eller sint ut tåler kanskje ikke et vitne det på grunn av traumer i sitt eget liv. Selv om situasjonen en agerer i ikke har noe som helst med denne andre å gjøre blir det likevel vondt. Personlig har jeg opplevd bli beskyldt for "manglende impulskontroll" og det som verre er om en tråkker feil et øyeblikk. Les: Blir utålmodig eller hever stemmen. Da blir det som det er i tiden, man går løs på formen og ikke innholdet i det som blir sagt. En vel fungerende hersketeknikk for tiden. Bare tenkt på de politiske diskusjonene i Norge nå om dagen... Mer, er det vel unødvendig å skrive.
 Rart ikke sant?  Fortalte om en sånn episode i detalj til en oppmerksom venn her om dagen. Etter mye fram og tilbake om detaljer fikk jeg tilbakemelding: "Det spørs om dette ikke er den andres problem...".Når jeg tenker nærmere på det kan ingen overføre sine traumer på et annet menneske. Heller ikke jeg. Har jeg noen må jeg rydde opp i dem sjøl. Jo, jeg kan og vil snakke om dem med venner eller familie, men jeg kan ikke gi et annet menneske ansvaret for det som er mitt. 
Mennesker er mennesker likevel, og noen ganger opplever en krenkelser. Da går landskapet i sort.
 Særlig i samfunn hvor det handler om å feie mennesket under teppet, og konsentrere seg om fasaden. Virkeligheten ser slik ut for meg noen ganger. Mange ganger.
Noen ganger ser jeg at jeg har ansvaret, og må ordne opp i det. Andre ganger er det ikke mitt.


 I det meste finnes det sorte, vonde. Som viser til svik og sorg. Brutte løfter og lek med følelser. Alt det som krever sjelesorg i lang tid for å komme over. Mørke flekker i sinnet finnes der og merker den som føler seg krenket for bestandig. Jeg tenker på de gangene i livet en blir såret eller gjør det selv, og aldri får eller gir noen unnskyldning en gang. For min egen del er jeg klar over at jeg har blindfelt i forhold til andres følelser. Noen ganger blir jeg gjort oppmerksom på det og får en sjanse til å forsøke gjøre godt igjen. Om jeg får det eller ikke er ikke det viktigste, men å forstå og forsøke rydde opp i det vonde jeg har forårsaket. Andre ganger blir jeg selv såret, krenket eller skadet. Jeg forsøker forklare hva som hendte med meg i en gitt situasjon. Noen ganer har jeg fått ei oppriktig unnskyldning etterpå. Det leger, selv om skaden allerede er skjedd. Så er det de gangene jeg ikke får det, enda sårene er dype, jeg viser dem og

Havet er kontrasten i livet og vulkanlandskapet. Det ligger der, skyller mot landskapet, kjøler ned og forsøker ta sin plass tilbake, drukne det feilbarlige. Lik kjølig nåde.

Synnøve Sætrum

P A R I S


Terror er helt forferdelig, enten den er i Paris, Oslo eller Beirut. 
Den rammer uskyldige mennesker i sitt daglige liv, bringer død, sorg og elendighet. Etterlater seg uopprettelige arr i menneskeliv, fordi noen er kommet til den konklusjonen at de skal drepe både seg selv og andre til inntekt for sitt syn på religion, politikk eller annet. For meg er det vanvittig tragisk. Akkurat disse dagene tenker jeg mest på dem som er rammet i Paris, jeg innrømmer det. Sjøl har jeg aldri vært i byen, men har mange ganger ønsket meg dit. 
Det håper jeg skjer før jeg sier takk for meg.Om jeg ikke noen sinne har besøkt den franske hovedstaden har parolen "Frihet, likhet, brorskap" hatt betydning for meg siden jeg var barn. 
Jeg ble flasket opp med tankene både hjemme og på skolen. Det at et hvert menneske er unikt, har rett til sin egen tro og overbevisning og har frihet til å ytre den uten vold er kjernen for meg i mitt menneske- og verdensbilde.  

Jeg tror derimot ikke det jeg oppfatter som et sivilisert samfunn er tjent med ytringer som oppfordrer til vold mot og drap på mennesker. For meg er det et uproblematisk standpunkt.
 For meg er det å drepe absolutt tabu. Sånn er det.

Det har vært og er sørgelige dager i Europa.
Kondolerer Frankrike og Beirut.

Synnøve Sætrum

HALVE SANNHETEN...

Sannheten har alltid minst to sider. Din egen og den/de andres. Å bli løyet for, om det er bevisst eller ubevisst, er ødeleggende. Det rikker ved selvbildet, selvtilliten og fotfestet. Løfter, store løfter, om det viktigste i livet, som bare røskes fra et menneske igjen kan krenke og ødelegge mer i en menneskesjel enn det finnes ord for. Noen ganger er ikke den som lyver en gang i stand til å se skaden som er påført et annet menneske, og det gjør situasjonen enda verre. Å leve i en halv sannhet når en er dødelig såret er nesten ikke til å leve med.

 Kort sagt: Det er helt fryktelig å sitte med den gale halvdelen av sannheten.

Synnøve Sætrum

12 november 2015

Om profitører og hatere...




Bombetrussel mot Grünerløkka skole. De private hjemmene som ønsker åpne dørene sine får ikke ta i mot flyktninger? Derimot får hoteller og lignende det. Er det noen logikk i det? Eller kun profittmotiv? Har ikke krefter eller helse til å få med meg absolutt alle sider av denne problematikken, men jeg leser nå noe her og der. Undres mer enn mye der og her. Mulig det er noe jeg glemmer, men likevel:Myndighetene taler med to tunger. På den ene siden ber de om hjelp, og på den andre siden avslår de. "Folk flest", hva nå enn det er, får ikke anledning til det. Derimot er det noe annet med det private næringslivet. Hoteller og lignende ser sitt snitt til å sko seg på krisen. Velferdsprofitørene med sine sugerør godt plantet i statskassa står i kø! Du og du som de trekker ut til enkeltes store lommer. Sånn er det bare leser jeg. Jeg gremmes. Det private nærlingsliv tar pengene i statskassen. Skattepengene som skulle brukes til felles velferd. Er det denne metoden den sittende regjeringen benytter seg av for å ta kvelertak på all offentlig virksomhet? 

Her er så underlig. Her er så lite medmenneskelig fra myndighetenes side. I Trøndelag et sted går man brannvakt ved et asylmottak. Et annet brenner, selv om det blir sagt at intet tilsier påtenning. Foreløpig. Uansett, så skjer det i nabolandet vårt, og jeg skremmes. Statsministeren vår sier blankt nei til å hjelpe svenskene, og Finansministeren er stram og presser fram ordet innstramninger. Gang på gang på gang. Hva er det som skjer i Norge det lille landet mitt som jeg var så stolt av å komme fra? Nei, jeg er ikke naiv. Jo jeg ser at situasjonen er forandret. Mye er meget mer skummelt enn det var. Jeg skremmes av IS, støtter ikke Profetens Umma eller lignende. Tror ikke på noen form for ekstremisme. Terror er det et å si til og det er : NEI OG ATTER NEI!!!!

Synnøve Sætrum

08 november 2015

SOLDIER OF FORTUNE....




Høyre-ekstreme og andre ekstreme bruker begrepet "lykkejeger", eller "soldier of fortune" som skjellsord i disse dager. Det er ikke et skjellsord, men en menneskerettighet. Den naturlige drivkraften for mennesker over hele jorda. Vi er like sånn, og å forsøke skape seg gode liv er ikke forbeholdt oss i Norge. Sukk. Synes det gjør virkelig vondt å lese om alt det som skjer nå. Angrep på mottak der det bor mindreårige, enslige barn for eksempel. For meg ligner det på tankegods vi så før og under 2. verdenskrig, jeg kan ikke la være si det. Selv om det er sagt før synes jeg forsatt det er akkurat like ille, eller verre blitt....

Tenker jeg også alltid vil forsøke å få til det gode livet. Lete etter lykken, som jeg definerer den. Det har jeg gjort siden jeg var barn. Overbevisningen min forteller meg at de aller fleste mennesker har det slik.

Natta fra denne lykkejegeren !

Synnøve Sætrum