20 november 2009

Musene har ikke danset på bordet, men jeg våknet lenge før hanen galer. I morgentimens mulm tusler jeg ut til postkassa etter avisene. De er ikke kommet. Abstinens, abstinens! Det er noe helt grunnleggende med papirutgaver. Nettavisene ligger tett på lista, men de gjør ikke samme susen.


Tusenkronerspørsmålet synes å være: Skal jeg gi meg klagingen i vold, eller skal jeg heller se Quentin’s ”Killing Zoe” til kaffen mens jeg våkner, og venter? Smøre meg med ironien min kjære venn Imre har lånt meg?Ved en bitte liten ettertanke synes det første helt bortkastet. Kundesenteret på Fædrelandsvennen er neppe åpent på denne tiden. Derimot virker dvd-spilleren min fortsatt. Grei skuring!

Thriller til plommene og multe yoghurten fra Tine er saken, og dvd-en surrer i vei et øyeblikk, før jeg hører smellet i postkassen. Ok, jeg innrømmer glatt at jeg straks benytter stoppknappen og tusler ut i mørket igjen. Fan av Tarantino er jeg, men på forunderlig vis er jeg glad jeg skal slippe rå og blodige finaler akkurat denne morgenen. Reddet av gongongen! Heller ei fredelig avis eller to!
Skjønt fred og fred… Den ene tar meg med til statskupp og Honduras, bio-veto fra Stoltenberg, Munchranet og så videre. Det rapporteres ikke om at blodet dirkete flyter noen av stedene, men man kan jo tenke sitt, eller i rene metaforer. Alltid fordeler ved å leve i et demokrati.

Lokalavisen melder om massivt opprør mot sykehusdirektør Jan-Roger Olsen(og jeg som trodde de store revoltenes tid var forbi…), og Kjellvis er begjært konkurs. Helene B. har hektisk førjulstid. Karl Ove Knausgård fikk Brageprisen i all fordragelighet. Ikke snev Quentin her. Ingen :”Vi går inn. Tar det vi vil ha. Så går vi ut”.
Til sistnevnte hendelse er det bare det å si:
Noen bedre? Noen bedre? Og, gratulerer. Gledelig lesing er gledelig lesing.
Mitt noe sarte sinn har bedre av det enn bankran i Paris, billige kvinner og heroin, politistyrker væpnet for nok et Amagedon til frokost!

Ha en nydelig dag alle sammen!



Synnøve Sætrum

16 november 2009

Om jeg er gretten?


Om jeg er gretten?


Nei, bare litt trøtt.



Kanskje veldig trøtt. Midtveis i november er lyset plutselig ”gått”, og regner gjør det også. I strie strømmer. Bakken ned til dumpa her, synes mer som elv enn vei. Men, ok, bilen står rimelig tørrskodd ennå, jeg behøver ikke parkere på toppen, og det finnes en slags fattig trøst i at det er lenger til høsten enn til våren. Er det forresten noen som vet hvorfor vintereika ikke slipper bladene før til våren igjen?



Undertegnede har sovet så mye de siste døgnene at jeg at jeg mot bedre vitende kunne henkaste meg til funderinger om MI og lignende snadder. Ikke nøye seg med å skylde på sjokket over at høsten definitivt er tilbakelagt, og vinteren ennå bare har vist seg i form av spredte slapsebyger. Ikke fisk, ikke fugl.

Overgangsalderen er en mulig forklaring. Man blir jo trøttere enn vanlig av svetterier både i utide og tide. Særlig om natta. Etter diverse roteringer er både dyna og puta like fuktige som meg. Det åpne vinduet må lukkes med et smell. Halsbetennelse og forkjølelse lurer i trekken hver bidige natt. Jeg drømmer i seks binds verk, det er så det kunne blitt omfattende fiksjon om man husket skrive det ned med en gang. Eller: ved nærmere ettertanke ville det nok ikke bli noen bestselger.

”Bare tullball, hadde det enda vært noe marerittaktig, men det er bare lange monologer fra venner som holder en for narr på ulike vis. Man regner seg jo ferdig med pubertetsnykker i vår alder. I alle fall fra mennesker som ellers bekjenner seg til både den ene og andre åndsretningen. I tillegg til stadige påminnelser overfor omgivelsene om sin livserfaring, sin kløkt og nærmest uovertrufne vidd. Heldigvis bare "film" bak lukkede øyne. Blir mindre kvalm og bråk på den måten. Slitsomt kjedelig, og de er i høyeste grad egnet til d-såpeopera av verste amerikanske sort. Ikke noe å trekke inn i psykoanalysen. Men, det er ille at de minner meg om virkeligheten også. Er det rart man våkner med et skikkelig gisp lenge før hanen galer? ”, akkurat det sa hun, min kjære kloke venninne.

Hanen? Jo da, hun har en som vekker på mobilen.


Jeg satte hvitløken og kikertene i vrangstrupen. På forunderlig vis kjente jeg det umiddelbart igjen. Vage tanker meldte seg straks i dette hodet. Overgangsalderen er blitt et mer gjennomgående tema i min krets. Av og til lurer jeg på om overgangen til den siste fasen i livet blir for mye for noen og enhver. Men, jeg fatter ikke helt at trusselen om tørre slimhinner(under samleie… om man tilhører dem som har) og svettetokter, samt en liten smule søvnforstyrrelser skal være unnskyldning all type underlig atferd i totalt fri dressur? Jeg mener, sitter overgangen i hodet? Er det slik at når forplantningsevnen reduseres, så overtar kontrollbehovet på alle tenkelige plan? ( Les: plastisk kirurgi… manipulering… av kropp… og venner… mens man venter på å komme dit vi alle skal…) Jeg trodde ikke det, men etter siste ”stunt” av manipulering jeg var vitne til i vennekretsen er jeg ikke sikker lenger.

Det var som om noe av virkeligheten forsvant ned gjennom halsen sammen med maten, lik en av de kamelene enkelte ynder å snakke om at man må svelge. En kamel som setter seg fast i vranga er for stor for et hvilket som helst menneske, våger jeg meg nå til å hevde.



Min venninne kom meg heldigvis til unnsetning med et skikkelig brannmannsgrep, jeg overlevde, og kan prise meg lykkelig over å sitte her og bruke tastaturet akkurat som det passer meg. Helt uten blygsel. Kanskje jeg ønsker meg noe annet enn den virkeligheten jeg er i, og sitter her og knotter illusjoner. Illusjoner som aldri vil kunne ha den samme tyngde som det som i realiteten er. Eller kanskje det som stopper til syvende og sist er det som åpner opp og får meg til å se?

En drøm, og ei kikert.



Jeg trår vannet disse dagene. Bokstavelig talt. For det første kommer jeg nesten ikke bor t til postkassen uten vadere og tørrdrakt. Ok, jeg vet at tørke er et meget stort problem andre steder under solen, og skulle ideelt sett holdt meg for god til den slags sutring. Likevel, eksotisk er det ikke. Selv om jeg kanskje ikke er berettiget å klage. Jeg har jo 64 kvadrat å boltre meg på, her i dumpa. I går hadde jeg sågar et lite intermesso med sola over hodet også.

Om jeg er gretten?

Nei, bare litt trøtt.



(Synnøve Sætrum)

09 november 2009

Interregnum


(Flekkerøya. Foto: Synnøve Sætrum)
 
Delingen av Tyskland opphørte 9. november 1989.
9. november 2009 har gikk jeg tur ved havet. Stille og kaldt.
Det begynte allerede å mørkne før tre.
Sommeren og høsten er ugjenkallelig over, selv om vinteren ikke er kommet.
Ei hegres vingeslag mot horisonten, ellers ingen ting. Vi fant et lunt sted og satte oss ei stund der ute. Som alltid hadde vi en god samtale Sigrun og jeg. 
Kaffen smakte utmerket, og dagen var ikke annet enn god.
 

Reisen bakover i historien nødvendig på en dag som i dag.

Skillet mellom øst og vest falt. Jeg skal se festsendingen og mimre jeg med.
Erindringen forteller meg hvor jeg var akkurat den gang da.
Begeistringen var stor, ølet smakte på studentkroa.
 
Jeg husker samtalene, ideene og løsningene vi fant på verdensproblemene.
Den som har ei lang studietid bak seg har en stor skatt i ryggsekken.
Igjen altså: På denne dagen ble "terrorbalansen" borte.
Venstreorienterte som meg håpte på ei krysning av frihet og likhet.
At alt skal bli til det beste for vanlige folk til slutt. Happy ending....
 
 
Jeg håper ennå. Selv om kloden ikke ser slik ut.
Kanskje  verden befinner seg  i et interregnum, bare i et betydelig lenger tidsperspektiv enn naturen disse kjølige novemberdagene???
Som sagt: -man må jo håpe !!!
 

(Synnøve Sætrum)

 
 
 
 

 
 



 
 
 

 
 

 

 
 

 




 



 

 

 
 

 

 
 

 

 
 


 


 












NOVEMBER




November


Så grått og stumt

November.

Ingen klang i lufta, stille

som i kjerkeklokka

en messefallsdag.

Den knisende lauvlatteren

forstummer i skogen, lukt

som av rå gravjord.

November –

sommeren slutt og

vinteren ennå ikke begynt.

Et interregnum, en tomhet

stor som på en gravølslåve

der de nettopp har ”søngi-ut” liket

og en øde eim av salmer og sorg

henger att i lukta av gammelt høy.

Det er som om stillheten oppe

i himmelen

og stillheten nede på ei ribbet jord

hvisker ordløst sammen om

en avdød gud.



(Hans Børli, ”På Harmonikk”, 1991)

07 november 2009

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no,
-så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikke forsto
om ikkje du var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

( Halldis Moren Vesaas)

06 november 2009

...........

”Hallo vennen… Here I come! Du ser godt ut i dag!”

Jeg tillater meg, helt uten blygsel, å tenke positivt om meg selv nesten hver eneste morgen. Det virker! Det gjør virkelig det! Jeg koser meg i livet.

Noen smilerynker og skrukker, ja vel, men Clarins hudkrem gir meg silkefølelser av fordums greske solstråler og strender. For mitt indre øye virvler utallige små hvite og blå hus. De gule og rosa er der sågar også. Ei lita skilpadde nikker takknemlig til meg som takk for gårsdagens gamle middelhavsbrød. Scala Eressos’ lille elv lever med ett på netthinnen. Lukten fra av ferske bakerivarer leker i nesen. Ren lykke kjøpt i løsvekt. Jeg kan se det høye gresset jeg vandret i, og jeg kjenner sanden på kroppen. Et øyeblikk vifter jeg nesten vekk ei sandloppe fra håndkleet.
Jeg snakker med en tysk fotograf som strandet på samme stedet. Alle og alle ting har sin historie å fortelle. En blå og rød kneler kikker på oss fra strået sitt. ”Vi er her for å inspirere hverandre”, meddeler ferievennen.

”Inspirasjon ja”, tenker jeg, og konstaterer at vinterhuden er på plass. Denne morgenen er jeg inspirert av venner som er begynt å operere seg pisten og histen. Min veg kommer ikke til å slynge seg inn i de ”lange knivers natt”, men jeg har mine tanker jeg og. Om å eldes, og om døden som sikker utgang på det hele. Jeg har ennå godt syn, og naturens gang unnslipper ikke blikket mitt i speilet.

Banna bein er det dog: Det blir ingen fortjeneste på meg innenfor plastikk-kirurgien!
Botox blir det heller ikke! Blir øyelokkene så tunge at jeg mister sidesynet når jeg rygger, er jeg overbevist om at min unge, kompetente og høyst oppegående lege sier fra om saken(..ingen regel uten unntak..).

Jeg er opprørt! Er det ikke noen som kan høre mine skrik?
Hva er det som er galt med hengende skrotter? Eller stenk av grått i håret?
Rynker er til og med både attråverdig og pent. Herlige merker av levd liv.

Legger jeg meg helt inntil en sånn kropp kjenner jeg at den er enda mykere enn den engang var. Varmere også! ”Er du alltid så god og varm på hendene?”, spurte en fordums elsker. Ikke et vondt ord om overgangsalderen fra den kanten! Det handler om perspektiv. Det handler om å leve. Det handler om å få lov være god nok, bra nok, pen nok, sexy nok akkurat som man er! Det er en menneskerett! Og, det handler om å leve!

Hallo livet…. Here I come!