Heldige meg.
Heldige meg som får oppleve sammenhengende sommer i månendsvis.
Heldige meg som kan kjenne den positive effekten det har på kropp og sjel.
Heldige meg som har tak over hodet.
Heldige meg som har noen å dele opplevelser og liv med.
Heldige meg som har familie og venner jeg savner mens dagene går.
Heldige meg som ikke har erfart på skrotten hva sult og krig er.
Heldige meg som opplever så mye godt simpelten ved å gjøre det.
Heldige meg som får lov til "learning by doing".
Jo da, pedagogen i meg lever stadig, og det hender jeg benytter kreasjonen på meg selv.
Heldige meg som lever.
Heldige meg som lever og helt klart kjennerat døden pr. skrivende stund ikke vil ha denne kroppen.
Heldige jeg somfår sitte her under kjøleren og være meg.
Heldige meg som kan sende en dyptfølt seriøs takk til alle gudene for det.
Heldige meg som kan kjenne på at livet er en glede enten det leves i Kristiansand, Rawai, Chiang Mai, Rhodos eller på Halsøy....
Heldige meg som får oppleve at verden er fylt av mange gode steder, ikke sant?
Heldige meg som opplever tida som går sammen med meg. Heldige meg som aldri forblir den samme fra livserfaring til livserfaring..
Heldige meg som stadig har det morsomt, interessant, gripende og bevegende.
Heldige meg som stadig kan gråte en skvett, være trist og sørge...
Heldige meg som opplever 1. mars 2014.
Heldige meg som vet det bare er fire dager tilbake før jeg sitter på et tog og reisen fortsetter.
Heldige meg som etter nesten to måneder i sjelfylte Chiang Mai er jeg helt klar for andre steder.
Heldige meg som her nord i Thailand har flere klare og noen mer vage impulser med meg videre i ryggsekken.
Heldige meg som kan konstatere at jeg stadig kommer tilbake hit.
Heldige meg som kjenner på at jeg liker meg bedre her enn mange andre steder på jorda.
Heldige meg som ikke gikk glipp av den vesentlige vegen hit.
Heldige meg.
Synnøve Sætrum
