12 oktober 2011

GODE VENNER FINNER ALLTID FRAM TIL HVERANDRE


Jeg omgåes vanligvis ikke særlig tett med naboene mine.
Selvsagt oppfører man seg sømmelig. Snakker og smiler når vi møtes ved postkassa og annet,  eller tar en' debatt' om hvor saker og ting skal stå om det er påkvevet.
Husvenner blir man sjeldent.
Det er jeg ikke vant til i fra oppveksten.
Vet ikke hvorfor, men sånn er jeg oppdratt.

 Ingen regel uten unntak.
Noen blir venner om man har tenkt det eller ikke.
For noen år siden flyttet jeg inn et annet sted, i en annen firemannsbolig. 
Stille boligstrøk et godt stykke utenfor byen.
 Nesten litt avsides, men fint turterreng rett utenfor stuedøra, akkurat som her.
 Bussene går ikke fra lørdag ettermiddag til mandag morgen, men man kan jo alltids gå på beina i skogen omkring her om det ikke er metervis med snø, men det er en annen debatt.
Manglende kollektivtrafikk i byenes utkanter er ikke agendaen i denne lille snutten...
Fargerikt fellesskap derimot mangler det ikke på i dette nabolaget.
Skrev jeg godt nok finnes opplagt grunnlag for romaner innenfor flere sjangre. Så det så.
 Om ikke man kommer ut i verden med, så kommer verden inn i nabolaget og blir sittende.

Den gangen for en god del år siden ble jeg ønsket velkommen i naboelaget med bløtkake.
De nye naboene var kurdere fra Irak. Flyktninger. Muslimer. Alt det der man skal være så redd for å forholde seg til her på berget sier de intolerante kreftene. Neppe helt feil å kalle dem det de kreftene som maner til frykt og beven, samt det som værre er, for medmenneskene.
Kvinnen, mannen og barnet i naboleiligheten viste seg å være snille arbeidsomme ærlige og varme mennesker. De hadde gått fra alt de hadde, og har erfaringer jeg ikke kan forestille meg. Vi er jevnaldrende og jeg har mange ganger forsøkt å forestille meg hvordan livet mitt ville vært om jeg hadde vært statsløs i Irak. I samme året er vi født jeg og mi irakiske venninne.
 Vi er barn av samme jorda, men med så utrolig forskjellige rammer og betingelser for livene våre.
Liv hvor vi grunnleggende søker det samme.
Vi ønsker å ha det godt og leve i fred så lenge vi er her.
 Det vi har til felles er at vi er åpne mennesker som vil nesten det beste.
Det handler om å se medmennesker som mulige venner en ennå ikke kjenner.
Og om en ikke får det helt til alltid, går det an å fortsette øvelsen til en lykkes ikke sant?
Floskel vil kanskje noen si, men det er ikke mer komplisert enn det sier jeg.
Familen som var mine naboer i noen år ble venner. Gode venner.
Vi hadde språkutfordringer ja, mange andre også.
 Det har vi fortsatt, men når har det vært en grunn for å avslutte kommunikasjon?
Men, jeg så godheten og oppriktigheten i øynene deres i møtet med meg nordisk enslig kvinne.
Ingen fordommer møtte jeg. Absolutt ingen.

Så flyttet jeg, tiden gikk. Vi møttes noen ganger, like hyggelig var det.
Geografiske avstander gjorde det vanskeligere. Og, så mistet jeg kontakten, men glemte dem ikke.
Jeg dro tilbake til det gamle naboelaget for å oppdage at de var flyttet. Naboene visste ikke hvor. I de samme tidene ble det snakket om tilbakesending av irakere i stor stil. Kanskje det hadde rammet dem. Uten at jeg egentlig kunne begripe det var mulig. De har sitt å stri med som ville gjort det helt umenneskelig, men myndigheter kan man ikke tilkjenne denslags egenskaper alltid. Jeg vet jo det.
Men jeg håpet det ville ordne seg.
Vi lever jo tross alt ikke i en milliardby her i Kristiansand.
Så her om dagen stod de plutselig der, i kjøpesenteret.
Åhhhh... så vanvittig glad jeg ble da jeg fikk øye på dem.
"Vi har savnet deg så fælt. Du har alltid vært så snill med oss".
Noen ganger får man mye mye mer enn man gir,
og jeg kjenner takknemlighet for at vi møttes og skal fortsette møtes igjen.

Styrelser er kanskje mulig, hva vet jeg.
Uansett synes det som om gode venner alltid finner fram til hverandre.

Synnøve Sætrum