Agapi Mou - Nana Mouskouri

AGAPI MOU

THE ROSE - BETTE MIDLER

SORGDAGER

 

 

 

Sorgen er som en stille undertone denne sommeren. Den kjennes tveegget, skarp, stum og skjør. Innelukket men likevel uten å være innestengt. Sorgsommer i livet, og jeg  er trøtt som om det skulle være natt midt på dagen. Jeg lytter til regndråpene gjennom den åpne døra. Regnet gir løfte om klarere perspektiver. Ei kråke skriker, ei skjære skvadrer. Et rådyr passerer mellom granstammene oppe i bakken. Så hurtig at jeg et lite øyeblikk betviler det jeg ser. Ellers er alt stille. Siste søndag i juli stemmer denne solmåneden ned. Sorgen og gleden vandrer sammen. Godtakelsen av det sørgelige har likevel trange kår om dagen.

Virkeligheten kjennes som et paradoks. Gjennom timene som er gått siden meldingen om døden kjennes livet mitt enda litt mektigere. For de fleste mennesker er det garantert knekkende likegyldig, og bra er det. Det ville vært en tragedie om mennesker som sådan var opptatt av mitt. Fint å kunne være bare ei sjel blant milliarder andre. Det er godt å være et vanlig menneske og kunne streve i fred. Sorger er også gode, de minner en på det viktige og vesentlige. Tar den tida det tar, gjør de også. Krever sin selvfølgelige plass i alt. Døden er definitiv, helt synlig når den kommer, men likevel så vanskelig å akseptere fullt ut. Det er så mye en ville sagt til og gjort sammen med den som er borte, selv etter å ha sett kista bli senket i jorda.

Jeg blir sittende og spørre meg selv om jeg kunne gjort noe, vært mer for å forhindre utgangen.
Sånn er det alltid når noen går ut av tiden på en vond måte.
Jeg vet at det er som å risse bokstaver i sand, men gjør det likevel. Prosessene lever ofte sitt eget liv, mens de gir en god dag i viljen. Rundene må hver og en gå helt til svarene er på plass.

 

 

Synnøve Sætrum

STRANDED STARFISH HAVE NO PLACE TO HIDE . . .

 

Du stiller deg spørsmålet:

Hva er det kjærligste og beste jeg kan gjøre?

Mot deg selv eller mot andre, eller begge deler?

For dagene inneholder slike funderinger også...

Lett melankolsk sinnsstemning, mens høysommerdagen går sin gang.

Blåklokkene er for lengst visna.

 Sommeren er på retur, selv om det fortsatt er varme fløyelsmyke kvelder innen rekkevidde.

Noen blader viser svake tegn til gult, men ennå står det aller meste fullmodent og frodig.

Den sterke grønne tonen speiler  det deilige ved livet, nynner tonen i livshøyden kanskje.

Du sitter og tenker på ei for lengst svunnet sommernatt ved Oslo et sted.

Dere satt der, du og en venn og var hverandre inderlig kjære.

Stupforelskede, det visste dere, men ikke hvor dere skulle ta kjærligheten hen.

Hvis du vet hva sødmefylte minner med ei stripe av smerte er, må det være dette.

"Stranded starfish have no Place to hide"...

Etter tre tiår har du fortsatt plass til dette minnet om hun og han.

Kjærlighet har alltid ei åre vennskap, vennskap alltid ei åre kjærlighet.

 

 

 

Nå !

Nok en gang er det blitt den sommeren du ikke kommer til å glemme.

Den du lengtet slik etter helt siden vinteren.

Lot vente på seg gjorde den.

Trang vår, og varmen fødtes over natta.

Nytelse og varme dager.

Menn og kvinner.

Venner og venninner.

Samvær.

Måltider.

Latter.

Tårer.

Det ble den sommeren et kjært menneske gikk bort, med den definitive følelsen døden etterlater seg i all stillhet. Du vet du kan rope og skrike deg grønn uten at det har noe for seg så du lar være. Følelsene dine minner deg om at det ligger der som en trist undertone godt blandet med takknemligheten for å være til. For du er til mellom de to evighetene, og nyter det.

Det ene utelukker ikke det andre. Sånn er livet for den som lever.

 Øyeblikkene er spekket med drømmer, muligheter og valg.

 Overfloden er den levendes utsøkte luksus.

Drømmene velter lik bølger over deg der du sitter snappende etter været.

Hva er det beste og kjærligste du kan gjøre med dem, både for deg selv og andre?

Med ett fatter du det enkle svaret:

Det gjelder å drikke før du strander !

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

HERE COMES THE FLOD

 

When the night shows
The signals grow on radios
All the strange things
They come and go, as early warnings
Stranded starfish have no place to hide
Still waiting for the swollen Easter tide
There's no point in direction we cannot
Even choose a side.

I took the old track
The hollow shoulder, across the waters
On the tall cliffs
They were getting older, sons and daughters
The jaded underworld was riding high
Waves of steel hurled metal at the sky
And as the nail sunk in the cloud, the rain
Was warm and soaked the crowd.

Lord, here comes the flood
We'll say goodbye to flesh and blood
If again the seas are silent
In any still alive
It'll be those who gave their island to survive
Drink up, dreamers, you're running dry.

When the flood calls
You have no home, you have no walls
In the thunder crash
You're a thousand minds, within a flash
Don't be afraid to cry at what you see
The actors gone, there's only you and me
And if we break before the dawn, they'll
Use up what we used to be.

Lord, here comes the flood
We'll say goodbye to flesh and blood
If again the seas are silent
In any still alive
It'll be those who gave their island to survive
Drink up, dreamers, you're running dry.



(Peter Gabriel)

A FREAK OF NATURE . . .

 

 

 

 

Jo en er så mangt og meget, og også "a freak of nature".

En kan være eller ligne på både det andre og ene. Gjøre inntrykk, skape forventninger eller bare skygge forbi i mengden. Virkeligheten etter fylte femti er så ymse, men også sånn. Ei enda eldre venninne betrakter tilværelsen etter femti som utradert. Ikke er hun sex-objekt lenger. Det er nå så, men at man ikke er kjærlighetsobjekt er sårere later det til. Vi lever i et land som dyrker ungdom, det ytre og det materielle. Når en ikke er helt ung lenger og heller ikke er så opptatt av det ytre og materielle blir det lett litt krøll. Forventningene til livet blir for små for mange.For det er et faktum at ungdommen er en saga blott, det ytre preges av tyngdekraften og det materielle er ikke så stort. Noen drikker tilsynelatende av ungdomskilden under kirurgens kniv. Er det verdig aldring? Jeg bare spør, og er ikke sikker på svaret. Det er et privilegium å ikke vite alt.

Godt å komme til kort innimellom, og være takknemlig for at man ikke må ha fasit. Noen spørsmål har ingen. Betraktninger kan ha verdi nok i seg selv.

 

 

Det må handle om mer, om noe annet.

Mange av oss ser forbi ytre staffasjer hele livet. Ikke sant?

Og også i tiden med "markedsverdi".

 Single damer med fem tiår på kroppen er vakre, kloke og selvstendige.

Liker sensualiteten sin, og har mye å gi.

Markerte trekk og lette rynker er vakkert sier nå jeg.

Hvor står det egentlig at vi ikke er noe å ha?

Vi har et hav å øse av, et Ocean å tilby.

I positiv forstand.

En liten smule alternativ og annerledes vurderende hva verdier angår.

Jo det er fortsatt noen som går for det kollektive framfor individet, og det store i det lille.

En må ikke frekventere luksushoteller, svindyre spa og baderom hinsides vettet for oppnåelse av lykken. Fattigkvinnstrøst? Nei og atter nei og nei!

 

 Det hele kan handle om noe så enkelt som å dele et enkelt måltid.

Fersk pasta med kylling og rosenkål er snadder. Helt sant.

Hiv på en klatt rømme og det hele blir supert.

Grovt pepper som prikken over det sterke paprikapulveret.

Skal ikke glemme nevne soppen, rødløken og purren.

Den orientalsk orienterte slenger på noen fedd hvitløk og det hele framstår perfekt.

Jordbær med krem til dessert hører med.

Kanskje en espresso fra kaffemaskinen.

Afrodisiakuma kan være så mangt. 

Prøv det neste gang du har planer om enda en dessert...

 Sommerkveldsmiddag som metter og vugger til køys.

Faktisk er det slik at et glass Pepsi Max med is og lime topper kvelden.

Alkohol er ikke alltid et must for amorøse strenger,heller tvert i mot...

Noen av oss står over og lever utmerket med det.

Ser det meste de fleste glir forbi.

Tror hva du vil, men sånn er det.

For det handler om å ikke la seg stoppe av indre rammer, men strekke seg utover grensene sine.

Hver eneste dag slett og rett. Være vert og vertinne for seg selv og andre i si egen lille boble.

Spinne kokongen for så å springe ut som den fargerike sommerfuglen du er ment å være ;

A freak of nature !

 

 

NATTA...

LEFT OUTSIDE ALONE

PARADIGMER...

 

Hei jorda, sett fra Saturn den bitte lille lysende prikken i verdensrommet.
Den lille og store grønne kloden.
Vi som er her lever og puster i lysglimtet mellom to evigheter.
Livet er godt i det perspektivet også. God morgen Norge, Tyskland, USA og Ukraina. 
Nittini på telleverket i løpet av denne dagen, i overfor nevnte land. Hvorfor Ukraina og USA ? Handler det om overvåkning siden dette er tilknyttet en google-konto? 
Man lurer jo en smule i disse dager. Det handler slett ikke om paranoia eller konspirasjonstenkning. Den som leser nyheter har da fått med seg spionanklager og flyplassdramatikk.
Et lite apropos er at : Snowden blir foreslått som kandidat til Nobels Fredspris.

Vel: Jeg har ingen hemmelig agenda, oppfordrer ikke til noe som helst, og er fredelig.
Noe påfallende er det likevel at her er så utrolig mange oppslag i USA uten en eneste amerikansk lydende kommentar. Jo og ja, jeg tror i grunnen ikke jeg er egnet for overvåkning, men du skjønner kanskje leken med tanken. Jeg innser min begrensning og skjønner dette er langt ut.

 Bloggens pris det, men den er jo frivillig lesning, som alt her i universet. Skrivende seine morgen etter blodig natt i Egypt er jeg helt sekundær. Det er skummelt når militæret begynner skyte på demonstranter, dreper og skader utallige. Opptreden som tilkommer militærdiktaturer, ikke sant? Maktmisbruk er det også. Demokratisk er det i alle fall ikke. Siden jeg har vært med på en og annen fredelig meningsytring i gatene gjennom mine femti år virker ennå fantasien til et visst punkt. Hvem som sier hva om hvordan går ut på et så lenge meninger ytres fredelig. (Og nei, jeg har ikke totalinformasjon og oversikt. Men, slik framstår saker og ting akkurat her og nå:) I tillegg har jeg kikket på togavsporing, og kan ikke forestille meg hvordan det måtte være inni der.
Kun at det må være helvete, hva nå enn det er.

Like lite som presise definisjoner av virkeligheten finnes er monopol på paradigmer gangbart. 

Man kan søke å oppleve virkeligheten med objektivt blikk.

Det er bare det at objektiviteten antakelig ikke finnes.
Menneskene søker objektivitet og det er et paradoks.

For er den mulig sett sånn fra et menneskelig ståsted? 
Ingen kan leve helt i vakuum, enten det dreier seg om voldsbruk, ulykker eller en kjærlighetsrelasjon. De involverte er, hvordan man enn vrir på det, vanlige mennesker med menneskelige drømmer og behov.Handler ikke alt sånn ytterst sett om nå med egen eksistens i senit?

Utlegninger og argumentasjon for et allment gyldig svar følger ikke.
Studier i nordisk litteratur, filosofi, statsvitenskap, sosiologi eller pedagogikk kjennes ikke nok for å trekke bombastiske slutninger, eller sette to strek. 
Men forresten: Gratulerer med 70-årsdagen Mick J...

Innser at jeg har skrevet meg en smule vekk og dermed bare må karre meg videre til det egentlige denne lørdags formiddagen.Jeg sitter i den samme stolen hvor jeg i går kveld satt og følte meg som den singleste dama på kloden. I dag blir det pappen og meg. Været er lettskyet og det passer fint å få gjort noe med det som skal komme om ikke så lenge. Spennende veier i sikte, og nå er jeg godt i gang med singelhelga. Bagateller, bagateller mens radioreporteren melder om at dødstallene stadig stiger og blodet flyter i Kairo. Ja, og her sitter altså jeg og mitt eneste problem er hvor jeg skal sette de fylte kassene. Som om her ikke er kvadrat til det også hvis jeg bare tar i bruk litt praktiske sider.
For jeg har dem også når jeg bare får tenkt meg om. Når det gjelder forholdene er hjemme er det i dag snakk om båtkollisjon ved Kragerø, og underernærte sykehjemspasienter. Ikke noe særlig å høre om mat av så elendig kvalitet at en frisk aldri ville spist den. Det er så mye jeg ikke forstår når det gjelder helsevesenet, men jeg forstår såpass at det slett ikke kommer til å bli bedre med H og FRP til å styre. Da blir det helsevesen kun for de rike. Ingenting tilsier at kapitalhungrige pamper noen gang har tatt hensyn til vanlige mennesker. Særlig ikke de som ligger nede fra før og ikke kan protestere.
 

 

 Jo, det er lørdag blitt...

Lørdag med sol og skyer, sol og skyer.

Som sagt så sitter jeg i stolen og føler meg levende, engasjert, forventningsfull, mett og litt varm.

Telysene er for lengst brent ned i takt med støyen fra svensk tv2.

Reklamen for kyllingvinger og grillmat er stilnet, og tusen millioner takk for det. 

Fredags ettermiddag og tidlig kveld var jeg slett ikke alene. Singel er ikke lik ensom.

Fiskesuppe hos Sørensen, og konsert med "She La" utenfor Kilden. Venner, gode venner.

Gode stemmer, rolige litt smektende toner over musikkanlegget. Hadde sofaen min stått der ville jeg sovnet. Det var varmt som under helt andre himmelstrøk der inne ved glassveggen der jeg satt.

Hakket før jeg klagde over manglende skygge, da jeg tok meg å tenke: Jeg blir hva jeg tenker... 

Du har da erfaring i lange baner med slike temperaturer Synnøve. Og, det tok ikke så lang tid før jeg taklet varmen. Tok bare inn litt mer vann, og så koste jeg meg med konserten.

Man har da vært ved Egeer- og Stillehavet i månedsvis i strekk.

Vi ble sittende, og fikk med oss alt.

Det var i går og ikke i dag. I dag skal jeg straks reise meg.

Fortsette å telle mine eiendeler og dager.

Jeg gleder meg til å reise igjen. Fryder meg over tanken på det som skal komme.

Det er utrolig godt å kunne si ja til egen helse med verdighet.

 

Resten av dagen blir som den blir. Skaper seg selv som den ofte gjør.

Kanskje reflekterer jeg litt rundt det kulturelle tilbud i Kristiansand...

For har ikke alt endret seg på den fronten de siste ti årene?

Eller er det bare jeg som har skiftet paradigme?

 

Synnøve Sætrum

 



DET HOLDER MED TILLIT...

"Du er god når du er ett med deg selv. Likevel er du ikke ond når du ikke er ett med deg selv. For et splittet hus er ikke en røverkule; det er bare et splittet hus. Og et skip uten ror kan drive planløst blant farlige skjær og likevel ikke synke til bunns."  (Kahlil  Gibran i "Profeten")
 

Helt typisk norsk materialist er jeg ikke. 
Nå skal jeg ikke si jeg ikke bryr meg om noe som helst som bærer verdslig karakter for det er ikke sant. Noe har jeg tatt i hus som for meg er med på å gjøre kvadratmeterne til det hjemmet jeg lever i. Atmosfære som betyr noe for meg mens jeg bor og lever i Norge. 
Kikker på papp som ennå ikke er blitt til små kasser.
Tankene om at eier man mer enn ni ting er en eid av tingene suger seg på.
Jeg skal ingenting ta med meg den dagen jeg drar, annet enn noen klær og medisiner.
Ikke endestasjonen som er fokus her og nå, men veien. Der kommer jeg til å møte store og små utfordringer, løse dem og vokse som menneske. Det håper og drømmer jeg om.

Det er utrolig spennende å ha bestemt seg for å gjøre noe helt annet utav tilværelsen for ei stund. Gjøre noe jeg har drømt om store deler av livet før det er før endestasjonen. Akkurat her jeg sitter og skriver kjenner jeg igjen på den litt skrekkblanda fryden, uten at det i dag betyr dypdykk i invalidiserende angst eller alvorlig depresjon. Alle dager uten mørke skygger leves i sterk takknemlighet og lagres som medisin som hjelper utholdenheten når det blir mørkt. Hellet er å ha krefter til å ta itu, konsentrere seg om perspektivet og gå videre. Flere enn meg har smakt den sorte drikken, jeg er ikke alene. Vissheten forer takknemligheten, gir den nye energier og lengre liv. Noen kan kanskje oppfatte det som om en sitter og dyrker de sidene ved livet, men dem om det. Slik er det faktisk ikke. Her på Ytringsstedet mitt kan jeg "tale Roma midt imot", og takk for det. Jeg liker tenke det kanskje kan gjøre andre godt når man deler tanker om det som opptar. Det være seg om det handler om mat eller drikke, arbeid, kjærlighet, barn, klær, hus, frihet, fornuft, selverkjennelse, smerte, glede, religion, vennskap, tid, godt og vondt og så videre. Livet er ei reise i alt det, og mye mer vi har til felles menneskene.

Ingen tvinges til å lese ordene mine. Dog føler jeg meg en smule ydmyk og takknemlig over at så mange er innom. (Hadde ikke trodd telleverket skulle vise slike tall da jeg fikk skrudd på sånn i 2010  sånn på høstparten tror jeg det var.)

Livet er ei reise i seg selv, det er underet. Der jeg befinner meg stoler jeg på at veiene videre skal bli bra opplevelser. Det holder med tillit. Altså: Slippe kontrollen og stole på at det holder med tillit. Ikke har jeg noen stor plan ennå, bare fintenker mens jeg nynner og bretter. Noen ganger repeterer jeg ordene som lyder fra cd-spilleren. Holder nemlig på med et gresk konversasjonskurs av typen lytt-repeter-lær. Mye er enda veldig gresk. Ordene fester seg liksom ikke i munnen, men noe siger inn. Sakte. Sakte. Sakte. Jo, noe av reisen går høyst sannsynlig i den retninga. Enda gjenstår mye usett Grekenland. Ufattelig mye usett Europa, Asia, Latin-Amerika, Australia og mer. Verden er stor, tiden er begrenset og jeg er liten. Jeg ser for meg både det ene og andre og tredje mens jeg teller eiendeler som skal lagres til så lenge. Emigrere er ikke planen så langt. Den som reiser får se.
Den som lever får vite. Takk og takk og takk for livet !

Mens denne teksten er blitt til viser statistikken oppslag i Norge, Tyskland, USA, Ukraina, Russland, Serbia og Hellas. Hvorfor akkurat der er utenfor min kunnskap. Statistikk er jo statistikk. Kanskje er noen jeg kjenner ferierende på de stedene, eller kanskje ikke. Internettet har mange tilfeldige irrganger, men også det motsatte. Ytringsfrihet er uansett grunnleggende menneskerettighet, og jeg takker for å leve i et samfunn som tar høyde for den.

Ha fortsatt finfin sommerdag i Norge.

Synnøve Sætrum

MELLOM SOL OG SKYGGE

 

(Igor Morsky. Bilde lastet fra nettet)

 

Lykken måles mellomtrettiseks grader sol og tjue åtte grader skygge.

Denne formiddagen kjennes den sterk. Sola skinner på føttene mine. Skyggen beskytter hodet. Det indre smilet kappes med det ytre. Dager i balanse. Grønn-grønn fotosyntese så langt øyet rekker. Her er frodig tørken til tross. Perfekt fellesferie på Sørlandet sier og skriver de som har en slik en.

Bare å nyte i veg, ta imot sommerdagene med takk.

 

I går var jeg en tur i Bertes og hadde kveldsbad med fløyelsfølelse.

Ingen brennmaneter så langt øyet rakk, og det til tross for alt radiosnakket om dem.

Solnedgang med koselig drøs til anbefales.

Samtalen tumler jeg litt med her jeg sitter og klør meg lett på armen og mer iltert på leggen.

Den røde bloddråpen mot det hvite. Myggen har levd godt der de siste nettene, men kløen gir en takknemlig påminnelse om at jeg stadig får være her. Jeg skatter livet, jeg elsker sommer.

 

Ingenting er selvfølgelig. 

For ei uke siden jeg var med og følge ei kjær venninne til det siste hvilestedet.

Et øyeblikk er jeg tilbake i det. Sorg og kjærlighet. Likevel sitter jeg her og har det godt.

Livet rommer alt. Nyhetene minner meg på langt alvorligere saker enn været. 

Jeg hører og leser om toget som har sporet av ved Santiago de Compostela. 

Verdenslitteraturen i meg blander seg  godt med det som minner om religiøse anfektelser.

På sin måte skinner min personlige kunnskap grelt mot bildene fra togulykken. Spanske tog har vært framkomstmiddel flere ganger i livet, men jeg har aldri vært akkurat der. 

Reporteren melder at "ingen norske var med".

Vel, vel. Mange mennesker var med og mange er døde.

 

Noen ganger har jeg tenkt på landeveien til det hellige stedet.

Lest om vandringer i åpent landskap. Drømt noen små drømmer om å labbe i vei.

Jeg har flere venner som har gått den. De deler om både det ene og andre som kan friste litt.

Kanskje kommer det en dag for skjell, sekk og stav. Den som lever får se. 

Så svelger jeg enda en slurk kaffe, og nyter sommertonene fra radioen. 

Det er feriedager i Norge, som nevnt. Sommerferiedager !

 

I Guinea er nittiåtte døde i det som kalles etnisk vold i forkanten av et valg.

Landet er fjernt for meg, selv om alle disse voldsmeldingene fra hele jorda er blitt det daglige i livet. I Sør-Sudan har presidenten sparket hele regjeringen.

Hvorfor vet jeg ikke. Igjen må jeg tilegne meg bakgrunnskunnskap for å skjønne bildet.

Overskriftene er store, også hos NRK.  Selv de henger rett som det er på sensasjonsbølgene.

 Jo, jeg lengter etter dybdejournalistikk.

Har alltid stilt oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor det da?

 

Folk på reise i livet dør stadig.I Thailand er tjueen drept i bussulykke. Sjåføren skal ha sovnet står det. Jeg har vært på mange lange bussturer i Thailand, sett trafikken og kan forestille meg slikt. Likevel er det fjernt. Å reise til Asia vil for meg si å slå på en annen del av mitt liv.

Her sitter jeg i stolen, ser orkideen i vinduskarmen. Foruten ti blomster teller jeg syv knopper.

Den er frodig som opprinnelsen. Sola blir stadig varmere.

 

Da jeg reiste fra Thailand sist trodde jeg meg ferdig med den delen av verden for godt nærmest.

Jeg var overopphetet på grunn av en sådan bølge, og hadde langvarig uorden i tarmtottene.

Slikt blir en nordboer som meg utslitt av. Det gikk over sammen med avkjøling og normalisering av kroppen, og så fikk jeg vinter... Kontrastene har vært formidable denne vinteren, våren og sommeren. Nå gleder jeg meg til neste gjensyn med melissand, kokospalmer og smaken av frukten de bærer. Ung kokosnøtt er noe alle mennesker skulle få oppleve smaken av. Jo, noen ganger skifter meningen. Det gjør ikke noe som helst. Sånn er livet. Gleden ved å endre standpunkt kan kjennes dyp.

 

Om litt skal jeg pakke mer bort. Sette på lager og la stå den tiden det tar. De praktiske forberedelsene til mitt livs reise er i gang. Til steder jeg ennå ikke kjenner. Jeg vil ut før alt blir til ingenting.

Jeg utfordrer meg selv, og antakelig også mennesker som skuler skeivt til den  som karrer seg til et liv med mening alle utfordringer på tross... Jeg har kjent mye på det der, for til slutt å finne ut at jeg ikke kan ta hensyn til det. Skam og skyld gjør meg mindre enn andre, og i samtaler med nære venner blir jeg oppfordret til å leve. Leve mitt liv som jeg ønsker innenfor de rammene og mulighetene jeg har. Ikke unnskylde meg, ikke forklare for kreti og pleti. Det krever øvelse når en er vant til å gå i forsvar for det meste, forklare den minste fjert. Jeg øver og øver og øver på det motsatte.

Parallelt styrkes konsentrasjonen om det som betyr noe for meg, og motet til å endre på det jeg ønsker og kan.

 

 Jo da, jeg er ennå så enkel i min tanke at jeg drømmer meg bort om tider som alltid er forbi, og også om tider som kan komme. Et stykke poesi for sjela. En har alltid minst fem tanker i hodet på en gang. Lag på lag på lag på lag. Ord og bilder flimrer om hverandre og veves til myk film. Om en verden som er en annen. "Utopia" smiler en. "Vrøvl" brummer en annen. "Din håpløse drømmekvinne" smiler en tredje. Kjær drøm har mange navn, og det er fint å ha den. Jeg kan ikke slutte å håpe på det gode. At alt det som tilgodeser alle mennesker på jorda skal vinne fram til slutt.Venner ja. Livet og tilværelsens lim. I Spania teller de like mange døde som på Utøya. Alle er noens familie eller venn. Grensen mellom liv og død er bare et øyeblikk. "Av og til er en millimeter meter nok", den ene eller den andre vegen. 

 

Det gjelder å skape minner. Alt fyller tankene. Den ene følger den andre, like togene som passerer stasjonene med alle sine reisende. Livet er litt som landskapet man ser gjennom vinduene. Alt blir i meg, viskes ikke vekk før jeg er det. Noen sier de kan lese både meg og andre som en åpen bok. Jo, noen kapitler er åpne, andre alltid lukket. Det er umulig å vite om alt som bor i et menneske. Jeg liker likevel tenke meg at vi bærer med oss en del likt. Smerte, sorg og savn på den ene siden. Skjønnhet og lykke på den andre. Hver gang vi våkner til en ny dag har vi det hvite arket felles. Alle er vi på reise fra begynnelsen til slutten. Jeg har reist ei stund. Over fem tiår, men fremdeles er det ubegripelig mye jeg ikke har sett. Så det gjelder å utvide horisontene så lenge livet varer. Livsbetingelsen motiverer til bevegelse. Akkurat nå mens teksten nærmer seg siste punktum, kjenner jeg igjen at lykken måles ut mellom sol og skygge. Det er utrolig godt å leve.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

Ingen kan klare å tenke på

Døden hele tiden.

Livet trenger seg på med sitt

veldige nærvær

fyller lungene med luft

og hendene med daglige småting

skjønnheten lister seg inn

i sansene, fra alle kanter

med ufattelig sprengkraft.

 

Jeg har ingen bønn på

leppene lenger

jeg sier bare takk for mitt liv.

 

(Åse-Marie Nesse)



HURT

STILLHET, MINNER OG KJÆRLIGHET.

 

"Lang lang rekke, Synnøve ut av rekka går !"...
Sånn blir det en dag jeg ikke vet noe om her jeg sitter.
Alt kommer til å være over, mens verden fortsetter som om ingen ting er hendt.
Helt sikkert er det også, men jeg håper det er lenge til. 
Med døden som perspektiv gjelder det for meg å reise seg fra stolen, leve hver eneste dag.
I dødens skygge greier jeg se større på livet og tilværelsen.
  
 Et medmenneske som har betydd uendelig mye viktig for meg døde, og er borte. 
I uka som gikk har det vært mange mennesker, mange minner, begravelse og høysommer. Blåklokkene blomstrer, og sommeren befinner seg der den ikke kan snu.

Jeg har sett de første svakt gule bladene, men kjenner ennå ikke på vemod over høstluft og mørke kvelder. Her jeg sitter i sommerskyggen og kjenner meg levende er det vanskelig å forstå forandringene i naturen.. Forgjengeligheten som alt liv er en del av. Døden er definitiv. Jeg kan rope og protestere, banne og debattere, men ingenting nytter. Når et menneske en er glad i blir borte handler det om å bearbeide og akseptere. Jeg tror ikke en eneste sorgprosess er identisk med en annen. Alle relasjoner er unike. Den døde etterlater alltid et vi. 

Et menneske er et univers. Hver og en unik og enestående. 
Hver og en skaper ringer i vann.
Ord og handlinger setter spor, selv om ingenting varer evig.
Når punktum settes blir alt stillhet, minner og kjærlighet.

Synnøve Sætrum





EN NATT DYPERE

Å elske er å lære seg å dø

Der dagen i oss
eier himmelen til lysets bunn
der er vår seng et alter
hvor vi går ut og inn av hver vår død

Der våren i oss
eier årstidene til himmelens bunn
der funkler et mørke i blodets rus
Hvert mørke
en natt dypere enn natten

Å dø er å lære seg å elske

(Stein Mehren)

 

 

HVER LIVSENS DAG

 

 

Hellig er hver en livsens dag,
som fyller med lys ditt øie!
Godt er hvert eneste åndedrag
av luften, den blå og høie!
- ditt uavbrutte hjerteslag!  

 

Hvert et skritt, dine føtter tar
på jorden, den frodige have,
og hver en bør, dine skuldre bar,
om tung, er den dog en gave,
- alt som kommer, og alt som var!

 

Signet er og den sorgens port,
som hvelver sig over ditt hode!
Vend ikke da ditt ansikt bort;
for også sorger er gode,
for den som vet, hva han selv har gjort!

 

Gå i den sene aftenstund
til bryggen ved fergestedet!
Og gå med takk på din bleke munn
for hvert et døgn av glede!
Så ror han dig over et nattlig sund!

 

(Arnulf Øverland)

DAGEN I DAG... ALLTID DAGEN I DAG OG BARE DEN...

ORD I RØDT :

 

Det snakkes stadig om at blårussen skal overta til høsten.
Noe som gir meg en uggen følelse.

Jeg undrer meg over at folk vil stemme inn Erna og Siw fordi de er så lei...
Hva er det dere er så lei av; - at vi har et samfunn som ennå ikke ligner på de kriserammede rundt omkring i Europa? Samfunn der høyrekreftene har rådd i mange år, og vi ser hva resultatet er blitt. Er dere lei av at vi har det godt her oppe i nord ? Har det noen gang vært farlig med den pølsa som er for lang? Er egoismen så gjennomtrengende at man må få snudd det som ennå fungerer og er bra? Hvorfor nevnes ikke noe om hva som skjer rett i nabolaget, slikt som den nedbyggingen av offentlig sektor på alle felt i Sverige? Hvor er analysene og delingen av hva høyrekreftene der har stelt i stand? Hvorfor er det så stille? Hva er det som gjør at nesten ingen nyhetskanaler sier noe som helst om det som virkelig ligger nært oss? Det er ikke så veldig lenge siden opptøyene der. 

Hos naboen går store deler av ungdommen uten arbeid, akkurat som lenger sør i Europa.

Det hevdes da vitterlig fra Høyre og så videre at privatisering og nedbygging av goder skal føre til arbeid. Sånn er det ikke. Sånn blir det ikke. Sånn har det aldri vært.

 Det eneste som skjer er at noen skal tjene på det staten allerede gjør.

Så det betyr at i stedet for at staten har et overordnet ansvar for helse, skole og så videre så skal man sette inn noen pamper på toppen og betale dem i tillegg. Er det ok?

Vil det gjøre livet noe bedre for vanlige folk?
Og, med vanlige folk mener jeg den gjennomsnittlige. Den som har mer enn nok med å holde koken, og ikke tenker på motorveiene på Østlandet og billige sigaretter og brennevin som det eneste saliggjørende. Jeg mener ikke den som har mer enn til både graut og salt.

Jeg snakker mer om dem, ja de finnes også i Norge, som faktisk strever for å få det hele til å gå rundt. Det er bare det at den historien tegnes ikke i offentligheten. 

Slik jeg opplever det fokuseres bare de som har såpass at de slett ikke trenger mer.

Disse som er "så lei av Jens"... 

 

Den delen av befolkningen som hevder at "det ikke blir noen forskjell uansett" om de stemmer inn det blå. Fordi de med den overbevisende mine forteller de som skal avgi stemme til høsten at alt kommer til å fortsette som før og framstiller virkeligheten som om alle goder er en selvfølge. Bare at man skal betale mindre skatt, ha vedre veger, for det har vi jo råd til sier de. Dessuten skal man sette alt helsestell ut på anbud, ja noe slikt har de jo gjort i Sverige. Det er ikke kommet de syke og gamle til gode. Bare pampene på toppen. For meg er det utrolig naivt. Jeg begriper ikke at man biter på den der om at ingenting blir endret. H og FRP jobber for å slanke det offentlige. De godene som ennå finnes, også for den som ikke har ei feit lommebok som utgangspunkt for verdighet og trygghet. 
 Høyresiden står for reduksjon av alle offentlige oppgaver og utgifter. På alle plan og nivå.
Les partiprogrammene, hør hva de sier de skal gjøre...
 Alle svake grupper blir dem som får betale regningen om disse kommer til makta.

I tillegg til alle offentlige ansatte.

 

Her for leden hørte jeg en frustrert arbeidssøkende (ja for vi har faktisk folk uten arbeid i Norge også... ) ytre at han var "så lei av Jens" så derfor FRP. Tror pipa kommer til å få en annen lyd når arbeidsledighetstrygd forsvinner eller blir sterkt redusert. Eller han må jobbe under uverdige forhold førtifem timer i uka for luselønn. Som i tillegg blir hardt beskattet. Nei, jeg forstår ikke den logikken. Den finnes ikke i de resonnementene. For det er da fortsatt slik at det er dyrt å være fattig, og jeg er stygt redd for det blir enda verre om blårussen får bukta og begge endene.

 

Synnøve Sætrum

 



BARE EN LITEN NOTIS...

 

 

 

Enda en fredelig sommermorgen for meg. Heldige meg som lever i fredelige Skandinavia.

Pent sagt flaks å være født her, i landet hvor arbeiderbevegelsen i hundre år har kjempet fram alle goder. Ja, det var dagens valgkampargument ! Sommerradio og musikk.

Det er noen som har det her på jorda.

 

Ufattelig nød og menneskelig i Syria.

Mennesker i størrelsesorden Norge har mistet alt jordisk, samt mange av sine kjære i krigen.

 De undrer seg helt sikkert over hvorfor ikke vesten kommer til unnsetning som for eksempel i Libya. Det gjør jeg også...

Hva er forskjellen om enn det finnes noen som helst?

Mennesker er mennesker er medmennesker.

 

Tenker på Egypt som sett fra mitt ståsted er delt i to.

Måtte de fredelige demokratiske kreftene finne fram, og alt godt skje.

Nei, jeg vil ikke tenke mer på det denne stunda.

Bare være veldig veldig veldig veldig takknemlig for at jeg sitter akkurat her !

 

Ha god sommerdag.

 

Med vennlig hilsen

 

Synnøve



PRESIST

 

Hva er et godt menneske?

Hva er å være ute i godt ærend, egentlig?

Skal det være forbudt å stå fram og vise veg?

 

 

ENNÅ...

 

 

Det finnes et sted med stille drømmer,
der det unge livs drømmer strømmer mot deg.
De indre bildene farger nattlige bilder levende lengtende.

I våkne øyeblikk
stusser du,
grunner du,
lengter du.

Årene er forsvunnet,
livet lyser til høst. 
Det gjelder bryte opp,
vende deg
etter vindspill, 
vasse vei

og

vite du ennå går.


Synnøve

DU HAR EN VENN . . .

Y T R I N G S S T E D E T: Når man er forelsket begynner man alltid med å lur...

Vært mange oppslag på denne gamle teksten siste døgnet, så dag poster jeg den øverst igjen.



Y T R I N G S S T E D E T: Når man er forelsket begynner man alltid med å lur...: Sol på snøen. Lys i stua.Kaffen smaker. Musene danser ikke på bordet, selv om katta er borte. Har den nen gang vært her egentlig? ...

FETISH

under i undring

og siden i beundring

kommer

de til hverandre

 

konvensjonsløst

 

Synnøve Sætrum

 

LINEDANSEN

 

Jeg skulle ønske jeg hadde et hus

her jeg sitter og venter på at noe skal skje.

Venter og venter og glor mot vindu og skygger.

 

Decennier har ventet.

Linedans og stroll .

Ulevde linjer.

Framskutte troll.

 

Synnøve Sætrum

 



NÅR EN SKATTER EN SOM SVIKTER

 

Krenket blir en når en skatter en annen alle dager.

Er oppriktig interessert og gir det viktigste.

Alle sine dager.

Alle sine tanker.

Hele sitt og mer til.

 

 

Den andre ser ikke

Elsker ikke

Respekterer ikke

 

Den andre bare bruker

Har deg omkring så lenge det passer ham

 

Brukt blir du

Krenket

Krenket blir du som skatter og elsker en annen alle dager

 

Bruk og kast var det for den andre

Hele ditt liv og alt for deg

 



På et punkt er det nok

 

INFINITIV - PRESENS - PRETERITUM

 

En skal være god ulk for å greie sette skikkelige sjøbein på stillhetens hav mens en holder seg stødig borte fra bitterhetens skvalpeskjær. Krenkede sjeler trenger ikke vases inn i den. Mot til å ta itu derimot, det er hva en elskende trenger.. .Konsentrasjon kreves, et arbeid må gjøres. Venus og blåklokker finnes bare på punktet for null retur. Det vet den som trekker sårbarheten til torgs, avkler hjertet og vil alt og ikke ingenting. Stillhet er stillhet, storm er storm mellom de to tankene der alle mysterier fødes. Å feste seg ved noe i dette tilmålte mellomrommet mellom to evigheter tilkommer kun den modige. De uendelig mange andre forsvinner lik sand mellom fingrene, knapt registrerbart nådeløst mange ganger i livet .Kjærligheten har sine uransakelige veger, og menneskesinnet sammensatt og mangslungent. Håpet, drømmene og de gode dagene sildrer ut i stillheten, andre jubler med trompetene.Ulken står i sitt. Han holdt ikke fast, ville ikke være ved deg. Om han enn lignet en som var klok.

 

Så kom du inn elsker, inntok en avkledd krok der dere kunne gå på stillhetens hav

og åpne lasteromslemmene for kattefolket. Ga hverandre ly og butte strømper mens han kilte henne under foten.  Hun åpnet for det barnet han hastig vokste fra. Avkledd, avspent under kunne dere se og se enda en gang, under stille seilas og være elskere...  

 

 

Synnøve Sætrum

NÅ......

 

 

 

Sommerhimmelen er lys grå. Stemningen lyse blå.

Her er det ingen som gjør sine hoser grønne, om enkelte øyeblikk er mer enn en sånn over gjennomsnittet begavet kvinne kan skjønne. Svenske jordbær med lettrømme. De er en nytelse flere hakk sterkere enn de belgiske. Det nordiske lyset gir sin spesielle sødme.

Livet er stinn av selvplukkede øyeblikk, om en bare har åndsnærværelse til nuet. 

O store nåde!

Det er nå som gjelder, og bare det. Den som har opplevd å være i fullt firsprang bort fra seg selv, skjønner hva sinnsro betyr. Relativt ofte stiller noen spørsmål om jeg ikke kjeder meg. Eller hvordan jeg får dagene til å gå. Jeg forstår at andre mennesker tenker slik. Men, for meg er det null problem med dagene. De kommer, og går. Kjeder meg gjør jeg sjelden. Det hender jeg fryser, og er trøtt. Veldig trøtt, men det er en annen sak. Fantasien min er såpass aktiv alle dager, at jeg finner på noe. Dessuten kan jeg bruke utdanningen min selv om jeg er uførepensjonist. Interessen for litteratur, historie, samfunn, filosofi og så videre forsvinner ikke automatisk med det tradisjonelle arbeidslivet. Så lenge hodet virker er det nok å øse av. Konsentrasjon og hukommelse er et annet kapittel.

Når jeg har skrevet en tekst med litt lengde hender det rett som det er at jeg ikke gjør noe mer den dagen. Da er konsentrasjonen kaputt for den dagen. Men, det gjør ingen ting. I min situasjon trenger jeg ikke prestere noe annet enn bare å være. Takknemligheten er dyp i så måte.

Igjen: Flaks og atter flaks at jeg ble født i Oslo for over fem tiår siden.

 

 Tankene kan jage over desennier i brøkdelen av et sekund.

Utøylelige, uransakelige, bortkomne.

Noen ganger følger jeg dem, andre ganger er betrakteren min rolle og da får de bare fare. 

For jeg vil bare være her, nyte her og nå.

Elske det store i det små.

For når alt kommer til alt er jo det nok.

Jeg mener, når jeg en gang skal dra herfra for godt tar jeg til syvende og sist ikke annet enn det jeg er og var inn i det store mørket.

I det perspektivet gleder jeg meg enda mer over morgentimene og dagen som er kommet til meg.

 

Innenfor mitt vindu finnes jeg og pleddet. Kaffen og stearinlysene.

Sesongen startet tidlig dette året. 

Denne er sommeren er typisk norsk. Noe nevrotisk, og varer kun i korte øyeblikk.

Egentlig gjør det ikke så mye siden jeg har utsikter til så mye sommer jeg bare kan makte litt seinere i tiden. Det er da og ikke nå. Nå er nå!

 

Jeg bare sitter her, som sagt.

Hekler ikke, leser ikke, men skriver.

Reflekterer og ser hvor heldig jeg er som kan sitte her og ha stor sinnsro.

Jeg er såpass sårbar hva stress angår at jeg ikke kunne fortsatt som jeg en gang gjorde.

Noen ganger tenker jeg det er rart, for jeg er samtidig viljesterk som en bjørn.

Vettet jeg har fått i gave forklarer meg det sammensatte i et menneskesinn.

Høgere utdanning, gode foreldre, trygge vilkår gir ikke nødvendigvis hundre prosent helse.

Egentlig forsøker jeg si noe i retning av at jeg slett ikke er rik, men klarer meg. Ikke er jeg vellykket heller i suksessbetydningen de heller overfladiske strømningene og standardene i vårt materielle samfunn peker ut. Man eier ergo er man...

Som artikulert ved diverse anledninger tidligere har det seg slik at jeg er kommet så langt at jeg setter mine egne standarder for hva jeg skal måle lykke og tilfredshet etter.

Her jeg sitter i dette nået er jeg både det og mer til...

 

Gleder meg til å få besøk seinere i ettermiddag.

Tilbringe resten av dagen og kvelden sammen med en god venn jeg ikke ser så ofte.

Noen dager, i livet, utgjør sommerfuglen den store forskjellen.

Om enn den flyr fra blomst til blomst, og fra skjul til skjul.

Samme det, noen gir meg sin dag og får min tilbake.

Som Novalis uttrykker det: "Det er en kunst å bli menneske".

 

 

 

 

 

 

 

 

Synnøve Sætrum

. - - -

 

For det aller meste kjennes livet på det jevne.

Man har det da godt, trives med å være i middagshøyden.

Middagshøyden?

 

Hjææælp. Var det du som sa det? Jo det var det. 

Du ser deg i speilet. Kjenner igjen den uten eller med fjær. Kjenner henne, er komfortabel med tingenes tilstand. Du kan til og med se at det ikke er så lenge til aldringen setter inn. 

Livsbonusen er bevisene. Som du er skrudd i hop humrer du, og tenker det skal bli spennende følge utviklingen. Satse på denne kroppen vil deg vel ennå noen tiår.

Hvis du er heldig. Ikke skal du plastisere den, eller noe sånt.

Bare leve med den. Spurte opp bakkene, satse på å få opp pulsen noen ganger om dagen.

Håpe det er nok. Du følger de som har greie på det sine råd. Så håper du at du kan få noe mer fest og moro ut av den også. Mennesket er ikke skapt for å være alene, eller sove sådan alle dager. 

 

Selvsagt vet du det ikke er gjort i neste svingen.

Du vet til og med det skal noe til.

For du lurer enda på om det er slik at en prins ikke kan tåle du fristiller deg i forhold til ditt jordiske gods? Her i materialismens høyborg kan slikt bli en anelse for mye.

Men, du synes fortsatt det er en del godt vett i utsagnet som proklamerer at mer enn ni eiendeler er for mye. Evig lenge siden du hadde så lite gods. 

Mangt og for mye er det blitt, og du er blitt usikker. Hvem er du? Hvor går du?

Hva handler du om? Fjellet av ting sperrer for utsikten, ikke sant? 

For å få fjellet på avstand må du ut på slettene ei stund.

 

 Er det noe suspekt ved å stille seg ubundet? Eller noe rart ved å ta ut og se flere flik av verden for ei stakket stund? Eller finnes det noen der ute som kanskje vil være med, se noe av vegen sammen med deg. Du vet ikke, og henger ikke eksistensen på et slikt lykketreff.

 

Så langt har du nemlig ikke håva inn hva enn det nå var du skulle... 

Men, du er vant til at dagen er god og vilkårene alt annet enn en jammerdal lell. 

Eller kanskje en kar synes det er for mye at ei dame skriver, leser, reiser, diskuterer, filosoferer og deltar i livet. Banner og sverter, ber og grunner. At hun elsker og elskes tilbake, eller elsker og sviktes. Kos og liv i øyeblikket er det for mye?

Og, i så fall: Hva er alternativet?

Finnes det noe annet enn salige øyeblikk?  

 

Du vet at du er litt "gal", en liten smule alternativ jaffal.

Men, det er sånn du er, og vil noen være med så heng på.

Sangen er likevel den:

"I cant't give you anything but love... Baby !"

 

FJESBOKA OG SÅNN...

 

"Sugar baby love" og reiseradio. Et blink bakover i tid. Langt tilbake. Må stadig minne meg selv om at dagene blir mer og mer verdifulle. At jeg har tippa inn i mitt sjette tiår. Sterkt og snodig på en gang. På så mange måter er jeg ennå bare en jentunge. Husker vi danset til den låta på ungdomsklubben. Mitt første kyss, mitt første klapp og klem og alt det der. Hva kommer ikke ut av en sang en aldri hører. Sånn er det alltid med musikken. Bakgrunn for mine indre filmer.

 

 Jeg tenker på internettet her over kaffen. Lurer litt på  hvordan det egentlig fungerer når mediene blir brukt for å stable folk på beina for protester mot regimer. Hvordan går det med Egypt tro? Jeg leser ikke arabisk, og kan ikke forstå hva de skriver i kommentarene sine egyptiske venner. Men må alt ordne seg for dem tenker jeg. Det var i Egypt jeg fikk øynene opp for at vi alle sannsynligvis har noenlunde samme ønsker og behov, selv om rammene for våre liv er ulike. Det var deilig å stå der på Giza, nyte pyramidene og utsikten over den største afrikanske byen, ja og i det hele tatt. Jeg har vært der de demonstrerer nå. Men, jeg kan ikke helt forestille meg hvordan det er med millioner i gatene. Jeg fra smålandet Norge. Randsonen av verden. Vi er slett ikke navlen her oppe, selv om jeg er takknemlig for å være født her. Det handler om perspektivene lell.

 Har sagt det før, og gjør det igjen om Egypt: Måtte de gode demokratiske kreftene vinne fram !

 

Kjentfolk i livet er på ferie, eller teller ned og de hører reiseradioen til frokost akkurat som meg. Her i Norge eller under fjernere himler. NRK sender på nett over hele verden. Har brukt radioen for å "holde meg hjemme" når jeg er borte jeg også. Internettet er bra på mer enn en måte.

Denne morgenen har jeg kikket litt ekstra på gamle kamerater som også er kommet dit jeg er i alder og vidd. He he. Fjesboka er fin sånn, holder ei linje tilbake til den jeg var. I de lett aldrende, ja for det er bare lett enda, ser jeg guttene og jentene jeg kjente den gang da. En gave å vite hvordan noen var da vi var tretten-fjorten-femten, og at noen "kjenner" meg like godt. Jo da. Det er sant at fjesboka kan bli en tidstyv, jeg vet det. Sikkert sant at den rommer mye av verdens uvesentligheter også. Men, på den andre siden er jeg overbevist om at den er et redskap for en bedre verden. En mer samlet en, om vi ønsker det. Vi som bruker den !

 

Ha fortsatt god sommerdag og sommerferie.

 

Synnøve Sætrum