27 juni 2011

Monitor going to sleep

"Monitor going to sleep" står det, og skjermen går i svart på min stasjonære pc.
Alle kontakter er dratt ut og inn, strøm av og på, og jeg har talt lenge. Ingenting hender. Hardisken er i full vigør, men det hjelper ikke så skrive i blinde. Man sitter ved lånt pc og undrer på om der er noen som skjønner det ikke jeg skjønner. Om så, så ring er du snill! Blogger i nød!

Du verden så avhengig man blir av at teknologien funker...


Synnøve Sætrum

24 juni 2011

Sola har snudd


Foto: Synnøve Sætrum

Det går nesten på mekanikken når man leser ABC-nyhetene til formiddags.
Stoltenberg utlyser 20-dagersgaranti for kreftpasienter.
Gladnyheten i dag liksom. Det skulle så'gu bare mangle i 'verdens beste land' å bo i.
I et slikt land skulle vel garantier vært unødvendig.
Saker og ting skulle gå på skinner når det står om liv.
I det samme kongeriket blir kvinner på 70 slått halvt ihjel og frastjålet mobiltelefonen...
I København, og helt sikkert mange andre steder, holder svin kvinner innestengt og tvinger dem stil å ha sex med dem som måtte ønske slikt. 
Mapuche-indianernde oversvømmes av aske, og som ikke det var nok svømte fuglen i kjole og hvtt
6000 kilometer i gal retning. Store ting... Store ting...
Sola har snudd, og jeg sitter her med selsomme smil over smale lepper.
Jeg grøsser av lesingen, men heldigvis har man da sjal til skuldrene.

Ha god fredda....

Synnøve Sætrum
 

23 juni 2011

De er enige om det.


På den ene siden av ei bru står en mann i grønn anorakk og lar seg fotografere av ei kvinne i turkis allværsjakke. En hverdagssnutt, eller kanskje ioner(Na+ og Ca2+) som slynges ut mot evigheten.
Perspektivet bestemmer.
Mye kan vinnes med tid og tålmodighet.
Det uvanlige.
Det engasjerte.
Det betydningsfulle.
Sannhet.
Harmoni.
De vet det.

Innen alt forsvinner i det store ingenting gjelder det å bare være.
Livet er godt, og det handler om å se det store i det små.
De er enige om det.



Synnøve Sætrum

Midtsommer 2011




Moreller fra treet, og sider rett fra spann, synger 2 Busseruls.
Hedonisme av ypperste sort antakelig. Bare å nyte livet så mye man orker.
Satse på at Yr spår riktig for denne ettermiddagen og kvelden.
Jeg vet det ikke er lett å være spådomsinstitusjon,
 men de blir i alle fall ikke offentlig henrettet om det ikke går som forutsagt.

'Uværsheksa' er i alle fall ikke til stede over hodet her. Ingen hekser skal brenns på bål denne sommerkvelden. Hvilket man gjorde i stor stil før i tida. Det er bare 350 år siden justisprotokollene beretter hvordan St.Hans aften foregikk på heksefjellet Domen nær Vardø. Der skal satan ha spilt opp til dans på den røde fiolin. Vitnet,Mari ei jente på 12 år, skal ha vært der. Til og med vært med ned i helvete. Hun oppgir navnet på kvinnene hun så der i 1662. Det førte til brenning av en rekke kvinner.
Hekseprosessene er ikke så fjern historie. 90 personer ble brent akkurat der.
I dag avdukes monument over ofrene.

Midtsommer ble det dette året også. Sola snur igjen, men det er heldigvis leeeenge til vi når bunnen igjen. Hurtigruta kommer til å gå i dag også, om enn ikke kameraene er med.
Det har vært en fantastisk flott tur det lille jeg har sett. For et vakkert land vi bor i, og det meste er nord.
Jeg nynner på 'Nordlandsnetter' med hjemlengsel og klump i halsen. Skulle vært en tur nordover snart.
Nord-Norge eller ikke Nord-Norge, St.Hans eller ikke St. Hans: Galliano skylder på dop og alkohol. På sett og vis synes jeg litt synd på ham. Den som har vært ute ei vinter- eller sommernatt vet det er fort gjort å sleive med truten under gitte rammer. På den andre siden unnskylder det kanskje ikke noe som helst. Det er fra små barn og fulle folk man skal ha det, heter det jo. Jeg har alltid tenkt det da har vært sannheten det snakkes om... Så jeg vet ikke jeg. Men igjen, det interesserer meg egentlig midt bak. Å være groupie for  moteskaper eller noen som helst andre er liksom ikke meg og min stil. Dog kommer jeg ikke unna MONSTEROVERSKRIFTENE til ABC-nyhetene denne midtsommermorgenen.
Stort nytt i en verden som ellers er helt på skinner...
Moderne hekseprosesser i fleng... Eller det er vel kanskje ikke det det er?
Undre meg tillater jeg meg nå likevel.
Jeg har hørt ihuga morarkister ta til ordet for at så er det Knugen der borti Sverige utsettes for. Men, melder svenske aviser riktig er bildene av monarken på strippeklubb funnet. Hva slags type samkvem han ellers driver med den ene eller det andre skal jeg ikke ha sagt noe om. Pinlig må det likevel være, å ikke huske seg fotografert på fest. På den andre siden kan jo akkurat det hende med hvemsomhelst som noen gang har gitt seg den utagerende festingen i vold. Ikke så interessant om man nevner det som vanlig dødelig.
Det er liksom litt mer 'swung' med statsoverhoder eller moteikoner.
Noen setter ikke tann for tunge, andre har problemer med hukommelsen.
Konsekvensen blir svie og hete rundt ørene,
brennhet blir det.Antakelig såpass at det kanskje er like godt å ta seg en tur til Blokksberg i anledning midtsommerkvelden.


Synnøve Sætrum

22 juni 2011

Menneskelig lykke




Tiden er gavmild.
Ingenting er en selvfølge.
Dagen i dag, timen i kveld. 
En ualminnelig hverdag stunder mot natt.
Så kan du sovne stinn av kjærlighet. 
Lykke.
Menneskelig lykke.
Medmenneskelighet er en gave dagen ga i rikt monn.
Inderlighet. 
Samhørighet.
Fortrolighet.
Skjønnhet. Dybde. Et menneske satte igjen av en plass til deg i livet sitt.
I en annens forgjengelige liv var du verd å bruke timer sammen med. 
Det store i det små. 
Finnes noe annet, noe bedre? 
Noe større enn gjensidighet rolige timer rolige timer igjennom.
Tikk takk, og så flyter de bare over i hverandre timene.
Tikk takk, mens dere bare er. Bare sitter, mens alt og ingenting hender. 
Fokus avgjør.  Tilfredshet ved å trekke pusten, og å ha nok med det som er.

Synnøve Sætrum

Etter eget for godt befinnende i skyggene...




Galliano for retten. Rasisme, antisemittisme og annet...
Sivile søksmål som kan ta tid. Mulige 6 måneder i fengsel og 180 000 i bot.
Det er i Frankrike det akkurat nå. Hjelper ikke å være utspjåka i klesdrakten når man er på marfylla og stapper tabletter i samme slengen. Fylla har på en måte skylda, men men.
Det går an å gjemme seg bak den. Jeg skal ikke si mer om det. Egentlig interesserer det meg ikke så veldig veldig mye, men jeg hørte om det på radioen her til morgenkaffen.
Og, jeg tenker som alltid at når man er blitt et slags ikon har man vel et ekstra ansvar for å tenke over hva som kommer ut av truten. Sjekke at hjernen er tilkoblet liksom.

Ikke for det.
Jeg kjenner til et par mennesker, som utelukkende spiller roller.
Livet oppfatter de som teater, og de er regissøren.
Er noe galt er det fordi 'skuespillerne' ikke gjør som de får beskjed om. 
De finnes også i min virkelighet, om jeg enn velger å holde meg så langt unna som mulig.
Disse personene oppfører seg som de skulle vært på grøftefylla uten å ha inntatt en eneste dråpe.
Styrer og herser med andre. På infame vis og uten en eneste skruppel. 
Kaller dem både det ene og det andre av grell karakter, og tenker de kommer unna med det. 
Å si unnskyld til noen er for dem helt utenkelig.
Denne typen har ikke sagt unnskyld til noen i hele sitt liv.
Der de ruller rundt i sin egen fortreffelighet er kvantespranget til denslags tanker helt synlig.
'Perfekte' er de, i egne øyne, og alle de andre må omskapes i deres bilde.
Hvis ikke blir det bråk og rabalder for den som ikke vil følge med. Ingen manipulerende metoder er ubrukt. Alt er lov, uten tanke på hva som skjer i kjølvannet...
Disse kreaturene har nemlig fasaden i orden.
Fasaden über alles, må vite.
Fint skal det være om halve ræva henger ute.
På innsida er det pill, men holder man bare sveisen og merkeklærne i orden kan man ellers drive på etter eget for godt befinnende i skyggene.Trekke i usynlige tråder og styre på.
Utspjåka og sminket helt oppi hårrota, uten å være ansatt på noe teater. 
'Drager' som tillater seg hva som helst i den materielle fasadens navn. 
Hvor lenge skal slike egentlig få holde på før omgivelsene ser?
Er det rart det blir krig og elendighet i verden? 

Synnøve Sætrum

21 juni 2011

Betale gildet ved de grådiges bord....


Papandreou og Van Rompuy

Det blåser orkan på toppene i  Hellas og EU...
"Verden skjelver i påvente av gresk løsning" lyder overskriften ABC-nyhetene skilter med denne ettermiddagen. Stortromma er igjen tatt fram. Ikke om monsteragurken og pestbønnespirene denne gangen, men igjen er det krisen i Hellas som er i front. Og, jo jeg følger da også med må vite.
Kanskje jeg har en skure løs, men jeg må spørre: Hvem er verden? Hvem skjelver egentlig? Rikingene?
Er de redd for at de skal måtte betale "kalaset"sitt helt selv? 
Fikse "tømmermennene" med egen lommebok så og si. Er det der skoen trykker?
Ekspertene(altså økonomene) er uenige om hvorvidt mild bris eller full storm er i vente.
Jo da, det er jo intet nytt under solen, at ingen vet noe som helst egentlig. 
Eller at det tilsynelatende er sånn, og at det er usikkerheten som er i fokus.
Huff og hu, om det går mot børsfall og mistillit i finansnæringene..
Skremme vettet av mulige betalere med økonomisnakk er fine saker. Man forstår ikke alt de sier, men blir litt engstelige, og tror de må ha rett. For de er jo så mange, og overskriftene så store.
 Før utførte man den "frivillige tvangen" med svoveltaler og dommedagsprofetier.
De livegne fikk se å betale om de kunne eller ikke. "Systemet" måtte ha sitt for å fortsette.

Jeg er helt sikker på at noen, nei forresten ganske så mange, spekulanter fortsatt holder på i skyggene der verdens fokus ikke er. At noen få ufattelig rike, ufattelig grådige mennesker fortsatt tjener på situasjonen og vil komme til å fortsette med det. Mens, de andre dvs vi andre, har store sjangser for å bli liggende igjen i grøftene og måtte betale "gildet" ved de grådiges bord. Det er sånn det er, og sånn det har vært, og antakelig kommer til å forbli. Undringen for undertegnede er at vi "vanlige" lar det gå. Århundre inn og ut. Ta fra de fattige, og gi til de rike. Forandringene kommer ikke, selv om vi vet det jo...
 At det er sånn det er.
Statsgjelden er pr. dato 250 000 pr. greker sier den samme nyhetssiden.
For meg, som ikke ruller rundt i pengebingen, i likhet med mange vanlige grekere, er det enkelt å forstå de er skeptisk til å tilbakebetale ei gjeld de ikke en gang har nydt godt av.
250 000 kroner er mange kroner for den som ikke har.
Det handler om at det du ikke har også skal bli tatt fra deg. Den loven om tingenes iboende faenskap som det heter i mitt vokabular. Nei, la for s.... spekulantene betale gjelda si sjøl.
De kan vel avse noen milliarder av fomuene sine. Der er jo så mange av dem likevel.
Banalt sagt og tenkt antakelig, men er det ikke det det meste er, egentlig?
Så til de grader banalt?

Synnøve Sætrum

19 juni 2011

....

Akkurat nå sier nesten halvparten av grekerne sier nei til kuttforslagene som ligger på bordet pr. nå. 47, 5  av den greske befolkningen vil i tillegg skrive ut nyvalg. Målingene skal i følge NTB være offentliggjort av den greske avisa To Vima. Jeg følger nok spesielt med på nyhetene som kommer fra den delen av Europa siden det nå er det landet jeg har oppholdt meg mest i utenom Norge. Skulle jeg sånn rent hypotetisk emigrere måtte det være dit tror jeg. Noen ganger tenker jeg jeg skulle hatt et godt halvår eller et lite år rundtomkring der nede ytterst på kanten av Europa. Minst. Det er "den draumen" om at det en gang skal hende et og annet ekstraordinært.

Ellers har jeg ikke tenkt å emigrere enda. Så lenge det er sommertider hei hei, er det enda håp. Spise laks med kinesis wok til middag, og glede seg over livet som sådan. Hvorfor ikke akkurat nå. Jordbærene er ikke modne, men hissige biller til tross finnes de likevel i kart utenfor stuevinduet. Slett ikke værst å ha det på den måten her i nord hvor vi bor.
Og ingen vet hva som kan komme til å dukke opp i løpet av uka...For de lavtlønte og allerede tynte grekeres del får jeg håpe det ikke blir værre enn det allerede er. Vi norske uførepensjonistene kan enda spise oss mette, og jeg håper da inderlig det fortsetter på det viset.. .

Synnøve Sætrum

Spise nok fisk, og holde seg nok frisk...


Drømme seg bort igjen, til Ρόδος Ελλάς. Egeerhavets strender for mitt indre øye, og mye mer. Jeg kan rett og slett ikke annet. Nytter ikke hvor mye jeg enn forsøker. På Facebook lyste ei kobling fra stedet i mot meg, og dermed var jeg i gang. Staving på gresk, og helt inni det hele. Greier det meste av bokstavene, og er ganske stolt av det. Hva ordene betyr er en helt annen sak. Å si at jeg kan gresk ville mildt sagt være en overdrivelse av de helt store. Men, det er interessant, og jeg skulle gjerne vært en vinter eller to i Grekenland. Vel, den som venter får se. Tenker det ordner seg som det skal før eller siden. Helst før.Det er nemlig heller hustrig og regn er det også utenfor.
Nesten høstrig må man si.
Sommeren kommer liksom ikke i gang, og snart er det St.Hans og lyset snur igjen.
Bare et drøyt halvår til vintersolsnu.. Hurra!
Men, den datoen har jeg altså tenkt å feire på andre breddegrader. . .
 Men, jeg står i det her og nå, dvs. sitter. Har man bil så har man bil så har man bil... Skjønner?
'Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen', lyder det 'muntert' fra søndagsradioen heromkring. Det går opp for meg at andakten har fått skrudd seg til før jeg reagerte. Så jeg skifter kanal, og der regner det også.. menn! Bare på radioen den nedbøren finnes. Et øyeblikk forestiller jeg med hvordan det måtte være om slikt skjedde helt på ordentlig.
Tenker det ville blitt et skikkelig kaos, så jeg forfølger ikke tanken lenger.
 Er hundevakt og har vært i Eplehagen med Castor som ikke er glad i regn.
Yr melder helgrått i dag, og denne søndagen ser det ut til at de ikke feiler.
Boxeren sitter i stolen og kikker ut av vinduet. Jeg sitter her.
Ei pære fortært, og nå tenker jeg det blir en appelsin.
Kraftfrokost kan det vel neppe kalles, men så er jeg ikke redd for at hungersnøden tar meg med det første. Nå skal ikke denne teksten handle om sultkatastrofer, fattige og elendighet av alle slag.
Likevel ingen grunn til ikke å være takknemlig for å være frisk til å være så sjuk, ikke være sulten, kald eller trøtt heller. Selv om det regner utenfor.
Det handler om å drikke nok kaffe, spise nok fisk, og holde seg nok frisk...
Så takler jeg vel noen flere regndager, for man kan jo alltids dagdrømme dem vekk et øyeblikk.

Ha god søndag!

Synnøve Sætrum



 

18 juni 2011

Snuen under armen og nesa i bind...


Ferieminne på tvers. Foto: Hege Sætrum


Yr sier regnbyger utpå dagen. Jeg kunne tenkt meg varm gresk sol i stedet, skal glatt innrømme det.
Men, har man bil og det er EU-kontrollår med påfølgende reparasjoner får man bli hjemme.
Sånn er det med den saken. Lukter godt, smørbukksodd, tenker merkeverkstedene.
Koster flesk tenker jeg, og kan ikke annet enn å åpne den ellers så slunkne pungen.
 Slik er livet; rykk tilbake til start på kontoen.
I alle fall for oss som ikke kjenner igjen det der med å rulle rundt i pengebingen, eller være med på
kjøpefesten og rentefesten hvor "alle de andre" norske befinner seg.
Ja, for det står jo stadig så i diverse presse, så da må det jo være sant?
Det er bare meg/oss det er "noe galt med", ikke sant?

Nei, jeg får snyte organet mitt i ansiktet. Sommersnuen er hard i år ja. Det kommer nok av manglende sol og sommer. Man så glimtet der i april, men den kommer liksom ikke ordentlig i gang dette året. Forkjølelsen får jeg satse på den gir seg snart. Bla i flotte feriefotografier fra det fineste ferielandet i verden kan jeg også gjøre. Drømme om fordums timer ved Egeerhavets bredder, og glede meg til det som skal komme litt utpå høsten.  Akkurat her og nå kan man jo alltids være takknemlig for å ha tørkepapir, og jeg kunne jo hatt et uhelbredelig onde værre enn Diabetes2 i tillegg. Alltid noe å være takknemlig for. Det handler bare om fantasi og perspektivet. På den andre siden så er det jo sånn, at selv om naboen har en værre lidelse gjør det likevel vondt å skjære seg i fingeren. Likeså er det slik at selv om naboen ruller rundt i pengebingen, feirer rentefesten og kjøper seg nesten til døde er det like tombola på kontoen til undertegnede.
Eller for den saks skyld :
Det finnes millioner på millioner som ikke har noen bankkonto og tømme i det hele tatt.
Folk lever sine liv helt uten!
Det hender til og med de smiler og danser og bryr seg om det vesentlige i livet likevel.
Akkurat det kan jeg også gjøre tenker jeg.
Være til stede i mitt eget liv. Det handler jo til syvende og sist om det. Jeg snyter meg ergo er jeg. Ut i tilværlsen skal jeg med snuen under armen og nesa i bind.
Lotto-kupongen skal leveres. Det er lørdag, og hvem vet.
Min tanke er fri, og det er ennå ikke forbud mot å rulle rundt i dagdrømmer.



Synnøve Sætrum

17 juni 2011

HbA1c og mmol/L...




Siste HbA1c, dvs måling av langtidsblodsukker, viste 6.8. Dagens andre måling av min mmol/L viser 6.0. Jeg har type2 diabetes. Akkurat nå ser målingene veldig bra ut. Velregulert tilstand. Ved hjelp av medisiner, mosjon og kosthold. Det handler om blodsukkernivået en stor del av livet mitt, og hva jeg selv kan gjøre for å unngå alvorlige konsekvenser av sykdommen. Det er jo bare "å ta seg sammen", sier de som ikke vet bedre, så unngår man slikt som hjerte- og karsykdommer, nyresykdommer eller å bli blind.
For å ta noe "morsomt" som diabetikere har stor risiko for å pådra seg i følge doktorgradsstipendiat Bjørg Oftedal ved Universitetet i Stavanger. Jeg har sågar til og med opplevd det i ganske så nær krets, og blitt vel overgitt. Det er som om jeg skulle sagt det samme til en kreftpasient eller hjerte- og lungesyk.
Slikt holder jeg meg faktisk for god til.

Å holde sykdommen, Diabetes2, i sjakk krever at man mosjonoerer minst tretti minutter pr. dag, og temmelig strikst gjennomfører et sunt kosthold. Dessuten går jeg til jevnlige kontroller hos almennlege og spesialister av ulik art. Ok, det høres ikke så galt ut kanskje. Man skal jo ha litt og gjøre, og jeg har jo den tiden jeg trenger som ufør(hurra... der fikk jeg igjen inn det der med at man faktisk ikke kan "kjøpe" seg trygd i Norge... man må faktisk være syk..). Sånn sett slipper jeg å fly fra kontor til kontor i arbeidstiden.
For undertegnedes del klarer hun for det aller meste det der med mosjonen. I alle fall gjennom den grønne årstiden. Når det gjelder maten er det en annen sak. Jeg har vært på kurs, mestringskurs, men retningslinjene blir for generelle. Og, noen av dem synes for meg rett ut motsatt av det som predikes. Ta for eksempel det daglige brød. Brød er et mareritt for blodsukkeret, og fordøyelsen som sådan. Likeså poteter og pasta og mye annet. Jeg savner virkelig mer konkrete råd om hvordan jeg skal forholde meg til det daglige inntak av mat. Dessuten savner jeg kunnskap om kroppsstivheten som følger av sykdommen. Hva kan jeg gjøre for å minske den? Og, ikke sist men ikke minst: Hvordan opprettholde motivasjonen til å være sin egen beste hjelper hver eneste dag livet igjennom? Hvordan skal man makte å alltid kutte ut det som tidligere har gitt nytelse å innta for å unngå at noe negativt skjer inne i framtiden et sted? Jeg vet at forskerne i Stavanger jobber med saken, og jeg håper de klarer knekke koden. Det ville vært veldig flott med slik kunnskap.
 Gammelmannsdiabetes, livsstilsdiabetes som jeg ifølge all verdens tabloider har skylda i sjøl. Ikke et ord om genenene jeg ikke hadde bestilt, eller annet jeg heller ikke hadde bestilt i livet som utløsende samlende faktorer for sykdommen. De lærde vet endel om Diabetes2, men det er som med andre store folkesykdommer; de vet ikke alt. Jeg fikk diagnostisert denne gammelmannssykdommen i begynnelsen av 40-årene, så det sier seg sjøl at det ikke bare har med alder å gjøre. Min for lengst avdøde bestemor fikk det i en alder av trettito, og døde av sykdommen drøyt tyve år seinere. Det var i 1965. Så vidt jeg vet snakket man ikke på tiden om "livsstilsdiabetes" og at hun hadde "skylda sjøl"... Ikke kunne man måle eller kontrollere noen HbA1c heller. Det var ikke funnet opp.
Sommerforkjølelsen, eller hva det nå er er i alle fall vendt tilbake. Skal fri meg for hysteriet siden kommende år er ment å bli sammenhengende sol og sommer. Vinteren vurderes avviklet i det store utland, uten snue eller i alle fall snø. Slik at jeg kan få mosjonert hver eneste dag, og gjennomført et sunnere kosthold. 
Så er nå det sagt, men ikke så høyt at jeg ikke hører sommerregnets dundring i plankene på den lille verandapletten her i høyden. Ok, jeg er glad jeg kan både høre og se. At beina virker og mattene er reddet inn etter det første regnfallet. Regntøyet er funnet fram. Goretex-skoene også. Så nå skal jeg ut og gå.
Det er et himla liv. Diabetikerliv.

Synnøve Sætrum

16 juni 2011

"Åffer" skal man egentlig det?


Mykonos by. 2009.

Hedigvis har jeg ingen sur nabo på verandaen eller en revolver i bakhodet.
Jeg har plenty sinnsro og tombola bankkonto. 
Fryseren er sprengt, og her kommer ikke til å bryte ut hungersnød denne uka heller.
Selvsagt kan jeg ikke gå på Kapp Ahl og kjøpe rødetikkettvarer med ytterligere 25 % rabatt. Men, hva så? Hvor mange billige t-skjorter trenger et menneske? Jeg har nok til at frosten forblir et fremmedord denne litt kjørlige, men dog, sommerdagen. Sånn er livet, et pust i sivet... Og, penger er bare penger. Særlig for relativt fattigfolk. For de som er skikkelig utenfor alt dette vi ruller oss rundt i her oppi røysa og naborøysene ville jeg ikke drømme om å si "bare"... "Bare" gjelder kun oss som har det godt over eksistensminimum.
Jeg er faktisk svært svært takknemlig for at jeg er så frisk til og være så sjuk... :-)

Det som betyr noe er å være noe for noen. Sette av en plass, og bli satt av plass til.
Enten det gjelder venner eller familie. På godt og vondt. Alltid alltid alltid mest godt.
 Siden menneskene er forgjengelige synes jeg det er fint å minne meg selv om det.
Særlig når jeg henger meg kraftig opp i bagateller i stedet for trær.
Noen ganger må man bare innse at toget går, en får ikke stoppet det.
Og så skal man rote rundt i alt det der med hvem man ikke er, og hva man ikke har,
og alt er min skyld og hvis folk bare kunne oppføre seg som folk.
Ikke sårer meg, eller tramper meg på tærne.
For ikke å snakke om når man oppdager bakvaskelsene og den stille manipuleringen. Selv om jeg ikke på noe vis er kapabel til å løfte den første steinen øver jeg meg intens på framsnakking.
Men nedi den der kjelleren: Jo, da skal man ha takk, og alle gode forsetter og sinnsro skylles vekk som dasspapir i sluket. Ikke noen vakker metafor, men det er sånn det er når man tar en tur ned i den mørkeste møkkasluket... Det er bare et lite døgn siden jeg var nedi der og rota. 
Fant ikke noe annet enn gammel lort, kulde og mørke. 
Og, nok en påminnelse om at menneskene kan jeg ikke styre etter mitt hode.
Så hadde jeg meg en skikkelig depp på den også.
"Hello hello hello how low?
Hello hello hello how low?"
 Jeg er helt alene i verden, og ingen, og da sier jeg absolutt ingen, bryr seg om halvgamle single fruentimre om enn de er aldri så virile og ungdommelige. Så det så. Egentlig bare å hoppe i penalet først som sist.
Jo takk, og takk!

Hellet er at det ikke er sant.
Jeg var nemlig ikke alene i går heller.
Siden jeg nå fortsatt har venner.
Noen av dem er på toppen av alt veldig veldig kloke også.
Så jeg fikk det rett i planeten. 
Ta et valg, fikk jeg høre.
Det her har du snakka om før.
Du må styre livet ditt vekk fra aktiviteter og mennesker som ikke gjør deg sælig godt.
Enkel tale uten en haug med gloser og utenomsnakk.
Direkte som jeg sjøl kan være, er og kommer til å være mer enn en gang.
Så den satt, og svei fordi det var riktig.
 I nattens søvn og mulm er saken fordøyd.
Forsmedelig kan det føles når en blir presentert mindre flatterende sider ved seg selv.
Måtte se dem i hvitøyet.
Ta et valg eller fem, om enn ubehagelige.
Saken er klar som blekk i dag.
Ikke smerter det meg lenger heller.
Sannheter er faktisk sannheter.
Det er bare ett å gjøre:
Jeg får ta i tu med strømmen, i stedet for å leke offer!
For "åffer" skal man egentlig det?

Synnøve Sætrum

Jo, Webtussa: Det hender jeg går over internett etter vann!

Blomstrende tre i Naoussa våren 09  Foto: Synnøve Sætrum

Morgenstund med ABC-nyheter og annet hoff- og kjendisnytt på nett kan være tull i grunn...
Det reneste pølsevås. Siden jeg også er et menneske som ønsker å være i utvikling ville det blitt for smått, trist og trått om trykkingen på tastaturet kun skulle tatt meg ut i slike univers. Jeg synes fine møbler og farger er fine, det er ikke det. Småbarn er skjønne, og når jeg blar i bloggene med den tematikken kjenner jeg ikke akkurat noen sterk motvilje. Mennesker er der de er i livet, og det må de få lov til å være. Men, jeg er ikke der for tiden. Min søken er noe annet, så jeg graver videre og innimellom finner jeg vann.
Faktisk er det såpass at jeg tror jeg hadde slutta med internett, og gått tilbake til kun å konsentrere meg om de gode gamle, gammeldagse bøkene om situasjonen hadde vært kun den sorte jord.
Jeg hadde nemlig et rikt åndsliv lenge lenge lenge før internett entret verdensbildet.
Men:
Jeg digger blogger med refleksjoner, inspirasjoner og godt utviklet skriftspråk. Så jeg hilser til dem; de bloggerne, som gir ofte gir morgenstunden min en ny tanke, litt humor eller et nytt perspektiv.
I går hadde livet mitt en tur ned i kullkjelleren, og da er det godt å våkne til solskinn og familielyder i huset. Jeg har fått nye naboer med gode lyder. Verden er sommer, og jeg står fritt til å øse gode ting av dagen så mye jeg orker. Det handler igjen om perspektivet.
Så jo, Webtussa: Det hender jeg går over internett etter vann! Takk skal du ha!

Synnøve Sætrum

15 juni 2011

Innebygd arroganse


God morgen Norge, USA, Tyskland, Danmark og Sverige.
Jeg satser på at statistikken viser det reelle og konstaterer at lesere fra fem nasjoner er med sånn på morrakvisten. Det er slett ikke værst for den som skriver blogg. Leser alltid statistikken.
Synes det er gøy, og noen ganger gir det ekstra gode funderinger og refeksjoner.
Uansett, internett er flott. Mulighetene mange i det gigantiske cyberrom.
Jo, jeg liker det ganske særlig.
Å kunne ytre seg fritt er en menneskerettighet om jeg om enn ikke alltid, eller langt fra alltid,
er enig i det som ytres fredelig rundtomkring i verden.
Må si det.

Selv om ikke alt interesserer like mye.
Slik som at Hugh og Crystal likevel ikke skal smis i hymnens lenker.
Som om jeg i det hele tatt visste at de gikk med slike planer.
Grensene for hva man får med seg er mange.
Men, internett med Startsiden.no og ABC-nyhetene holder meg oppdatert om det aller meste.
Det hadde vel vært påfallende om disse to vandret til byfogden eller alteret eller hvor de nå hadde tenkt seg for sermonien. Ok, jeg skal kanskje ikke sette meg til å dømme når det gjelder folks tanker og følelser. Før har jeg nevnt jeg er elendig i matematikk, men 55 år's aldersforskjell er nå nettopp det da. Jeg tenker nå mitt, slik hver og en står fritt til tenkning av sitt...
Jeg mener, hva har han å tilby annet enn millioner? 

Stein Erik Hagen mener man må styrke utdanningsinstitusjonene i Norge.
Hadde ikke trodd jeg kunne være enig med ham i noe, men akkurat det klinger fornuftig i mine ører.
Jeg tror på utdanning. Punktum.Navnebroren Karl I. Hagen har kokt i hop enda en noe søkt ide.
Han tar til ordet for at syke og eldre kan bo på hoteller.Drive eldreomsorg som hotellkjede. De har jo alt som skal til for denne gruppen. Bortsett fra utdannet personale da...
Men slike "bagateller" skal man visst ikke henge seg opp i, i følge FRP-eren.
Vel vel, enhver står fritt til å si og tenke sitt... 
Det er sånn demokratiet fungerer i praksis.
Gammelt nytt at man har problemer med signalene rundtomkring og stadig vekk. Full stans på Vestfoldbanen. Det der med tog er ingen kurant størrelse. Ikke mobilsignaler heller. Trond Giske er ikke fornøyd med Telenor. Ei bombe er det neppe, kan hende noen andre også har vært en smule irriterte.
Det er noe merkelig med det vi blir avhengige av i løpet av kun kort tid.
Krisestemning om tilgjengeligheten til millionene er borte et par tre timer. 
Pause i stråleintensiteten ei stakkert stund, og statsråden skraper med taburetten...
De store ting. De store ting. Jau jau...jau!  
Og Treholt stakker krever erstatning fra både den ene og den andre.
 Skal ikke gå inn i den saken.
Tenk selv.

Etter en halvtimes runde i avisene kommer jeg til at det er mye å si noe om, men jeg lar være likevel. Får en litt flau smak i munnen jeg, og tenker litt på hvordan vi må framstå, vi norske for andre mennesker i verden. Jeg mener, de har jo internett rundt omkring i den fjerneste avkrok.Fattigfolk har tv også. Her sitter vi og luller oss inn i om hvorvidt pultosten selger eller ikke,etter hackerangrep på Kiwi's hjemmeside, mens menneskene sultes og kriges ihjel i hopetall akkurat her og nå.
Hva datalagringsdirektivet angår er jeg fortsatt i mot, men det er ikke den delen jeg tenker på.
Jeg tenker  på hvordan det må se dette landet?
Sånn utenfra.
Vi vasser jo i følge våre medier i penger og makt, og utroper oss stadig til rikest og best i verden.
 Et og annet skurrer, pent sagt, for undertegnede.
Noe er søkt.
Det er det der med den innebygde arrogansen mens vi beskuer navlene våre kollektiv.
Ikke sant?

Synnøve Sætrum







14 juni 2011

Yes we can....


Foto: Synnøve Sætrum


Hør! Hør!
Endringer er en seig størrelse.
Mulig ja, men noen ganger så ufattelig vanskelig og få til.
Motstanden står i kø må vite.
Det er bare sånn det er.
Men er det sånn det må være?
Tenk bare på slikt som å slutte og røyke.
For oss som har gjort det da.
Røykekurs en, to og tre.
Vennligsinnede helsesøstre, sykepleiere og sosionomer snakket om tobakkens skadevirkninger, underviste i nedtrappingsplaner,og foreslo samling av sneiper med vann til å lukte på.
Ikke hadde de velmenende damene røkt i sitt liv,
eller dvs. den ene hadde tatt fire Marlboro etter hverandre i puberteten.
Hun kastet opp, og tok til vett først som sist.
Men, lest bøker om tobakkens skadevirkninger sammen med smile- og motivasjonskursene hadde de.
De trodde på det de hadde lært, og bragte det videre til oss nikotinslavene.
Preventivt skulle det være, å stikke snuten i sneipene, når avhengigheten ga seg til kjenne.
Og, det gjorde den hele tiden, for det var opplest og vedtatt med tre streker under at det er vanskelig å slutte og røyke.Sjøl hadde jeg nesa godt plantet i stanken, men begynte å røyke igjen like forbanna.
Svimlet og hostet gjorde jeg, men ga meg ikke. Det tar bare et par tre røyk, så er man tilbake i sporet. Røyk er det beste i verden, og hvordan kunne man tro det fantes et liv uten den?
 Dagen etter sprekken er man i gang med selvbebreidelsene, og ønsket om å være fri mens man sutter i veg.
 Jævlig vanskelig, og man måtte alle gå den tornete vegen. Holde seg så knokene var kritthvite i påfølgende tre, seks og ni måneder. Det skar seg alltid til slutt. Man kapitulerte for lysten.. Som lyn fra klar himmel bare hang den der i hånda, røyken. Smakte kloakk gjorde den, og som ikke det var nok fulgte øyeblikkelig bonanger og forbannelser. Et helvete med, et helvete uten. Til man knakk koden og virkelig skjønte at hemmeligheten lå i å kapitulere. Bare gi seg. Ta beslutninga og aldri diskutere den igjen, fordi man vet den er riktig og viktig. Som andre riktige og viktige beslutninger som for eksempel å ta storfag i nordisk litteratur diskuterer man jo ikke. Man gjør det, lever og koser seg under vegs.
Nyter endringen i sjela når ny kunnskap siver inn.
 Så sitter man plutselig der, sånn et snaut tiårs tid etterpå og undrer seg over hva man styrte sånn med. Det var jo så enkelt, og man har nesten ikke tenkt på den, ei heller savna noe som helst. Tvert i mot har man fått et hostefritt liv (ja bortsett fra influensa og sånn...), roligere tanker. Bedre samvittighet , og i det hele tatt. Opplever det som andre fortalte før...
En undrer seg mest over hvor lite en i det hele tatt tenker på tobakk.
Sjøl ikke under og etter store dramatiske hendelser kommer en på at en skulle hatt en røyk.
Ville røyken forandret situasjonen til det bedre kanskje?

Jo'a, solskinn og viljestyrke tenkes det nok, og kanskje til og med:
For ei klyse som sitter og messer om det der. Gammelt nytt.
Er det ikke nok forfølgelse av nikotinavhengige rundtomkring om man ikke skal få det på blogg også?
Jo, jeg kan si meg enig i innvendingen, om man velger å tolke ordene slik.
Men, det var ikke det som var saken. Personlig er jeg mot forfølgelser av noe slag.
Jeg mener oppriktig at mennesker kan gjøre som de vil, om de ikke skader andre. En god slump kardemommetenkning kan neppe skade. Og, det er jo blitt slik at sigarettene med tilhørende os ikke finnes på noe offentlig sted lenger. Ikke-røykerne har vunnet slaget, og det er nok irreversibelt.
Godt er det. For helsa til den samlende hopen.
Men, nå var det det der med endringer. Noen typer endringer kommer ikke ved å sloss.
Man må bare gi seg ganske enkelt, om enn høres logisk feil ut. Banalt!
For man kan jo ikke vinne uten kamp? Eller? På den andre siden, man kan jo ikke ønske å være ikke-røyker og røyke samtidig. Den kampen kan man ikke vinne. Seieren er bare et faktum når man gir seg.
Gir seg med det som ikke fungerer.

Det samme gjelder for fattigdommen. Man kan ikke avskaffe den uten å gi seg med det som ikke fungerer. Som for eksempel å kreve blodrenter for lån fattigfolk ikke har sjangs til å betale. IMF fungerer ikke for de fattige. Bare for de som karrer til seg. De ekstremt grådige og rike. Som har nytte av disse ordningene som fortsatt eksisterer. Bare at verdens fattige livegne sitter på de fattige kontinentene på kloden. Er langt borte fra oss, så man til og med slipper se dem. Det eneste vi ser her er jo de fattige romenske tiggerne, og de tilhører jo en bande styrt av mafiaen eller noe sier vi, og så må vi se og få dem kastet ut sier vi, forbudt. Det er jo så ekkelt med fattigdommen. Vi vil ikke ha det. Vi vil ikke se det. Vi fortsetter som før og gapet mellom fattige og rike bare vokser og vokser og vokser. Vi sletter ingen gjeld, for da fikk vi ikke fortsette å karre til oss.Det funker jo for oss, her hvor folk er rike, og noen er så styrtrike at man ikke kan forstå ordene. Så holder de konferanser og lovtaler statsmennene, og de andre lederne. De makter så vidt komme fram til å å være enige om at de er uenige. Oppleser og vedtar at det er ekstremt vanskelig å få bukt med fattigdommen. Sånne særinger som meg klør seg i hodet og lurer på om det kan være sant? For er det ikke bare å begynne å dele. Det er nok til alle, men ikke til alles grådighet. Man kan jo ikke tyne ut av mennesker noe de ikke har. Sånn ressursmessig og materielt sett. Det eneste som tynes ut av den som er nederst er livet.
Betyr ikke det at man må slutte med det som ikke fungerer?
Finne på noe som gagner saken. Gjøre det enkelt. Banalt enkelt.
Det er jo snakk om å fjerne fattigdommen rundt festbordene til samfunnstoppene...
 Bygge bro over den enorme kløfta, ikke sant?
"Change", var slagordet til Obama.
 Sjøl må jeg bare innrømme at jeg ble grepet av entusiasmen og optimismen i den valgkampen. Endringene i verden er vel ikke akkurat blitt så store med han heller.
Ikke er det blitt særlig færre sultne, ei heller færre kriger eller sykdommer.
Osama er død, og jeg skal ikke diskutere hvorvidt han fortjente det eller ikke.
Ikke her, for det er jo ikke det denne epistelen handler om. Det som er saken er at verdens fattige fortjener endringer i stedet for grava på grunn av sult og sykdommer.
Mennesker er mennesker er mennesker.
Menneskerettigheter like så.
Skal man få til det må man gi seg. Gi opp de systemene og ordningene som ikke fungerer.
Grådighet og å rettferdig fordeling er diametralt motsatte størrelser.
Banalt kanskje, men det er sånn det er.
Man får gi seg med grådigheta, for den fungerer ikke.
Yes we can...

Synnøve Sætrum

13 juni 2011

Cyberspace...



Nok en ytring til galaksen på gang.
Cyberspace er et ubegripelig stort område, så hvor farer de hen alle ordene?
Slikt kan man fintenke på mens knottene farer over tastauret.
Samtidig kan jeg sende en instendig takk til maskinskrivingslærererinnen min,
 Reidun Moseid, som i si tid lærte megtouch-metoden.
Jeg syntes hun var utrolig streng der hun stod med stoppeklokka,
og jeg svettet med hettene over alle bokstavene på tastaturet. Antall anslag i minuttet var avhengig av øvelse og konsentrasjon. I dag bor bokstavene i fingertuppene og på automatikken.
Undertegnede skriver neste like fort som hun tenker, og teller ikke anslag.
Hun er takknemlig for pc-en som blant mye annet gjør at hun slipper viske ut feiltrykk for hånd, og at korrekturlakken er en antikvarisk sak... For ikke å snakke om spritduplikatoren og annet morsomt. Sistnevnte hadde god duft.
Men, jeg har ikke sett en siden jeg i hine håde dager jobbet ved skolen på Husøy i Senja. Det er lenge siden det, men det var en gang ei fortid...
Alt har det. Også teknologien.

Altså:
Siden har jeg alltid tenkt at det er noe av det viktigste jeg har lært meg av praktiske ting i livet.
Selv om jeg da hadde vanskelig for å se at det var det der jeg skulle få særlig bruk for. 
Den gangen ante jeg lite om hvilken nytte og glede jeg skulle få av kunnskapen.
Man må huske at da jeg gikk på handelsskolen var pc-en sience fiction i beste fall.
Noen datamaskiner fantes, men de var så store i omfang at man ikke så for seg at det skulle bli noe den enkelte ville benytte. Internett og cyberspace var ord som ikke eksisterte.
Ikke mobiler eller noe annet heller for den saks skyld.
Vi diskuterete hva som ville skje dersom tv-monopolet ble opphevet og man fikk reklame der eller på radio. Alt det vi snakket om både på vondt og godt vet vi nå var riktig, men verden har gått videre.
Vi har tusenvis av kanaler smekk fulle med reklame og skit, men avknappen finnes fortsatt.
Tastaturet finnes fremdeles også, og er helt nødvendig å kunne betjene for den som skriver.
Takk igjen sier jeg, og sender henne nok en vennlig tanke, før jeg trykker publiser og denne lille ytringen farer ut i det store cyberspace.

Synnøve Sætrum

Ytringsstedet: Bagateller og verden og vårlys...

Ytringsstedet: Bagateller og verden og vårlys...: "Foto:Synnøve Sætrum Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Det er bagateller med snøsmelting om man løfter nesa fra sin egen navle en..."

Må bare legge den ut igjen... Lenge siden det var vinter, men det andre går sin gang.. og så oppdaget jeg noen rare kommentarer!!!

Hør! Hør!


Foto: Synnøve Sætrum

Sovet lenge og vel.
Takknemlig for å være kroniker og ikke bare ha pinsefri akkurat denne morgenen.
Siden skroget akkurat nå føles skralt. Kan ta et par dager før jeg føler meg helt på plass igjen.
 Glede kjenner jeg likevel over at ånden er våken og opplagt som bare det.
 Som før "profeteret":
Det er alltid noe å være takknemlig for.
Kun fantasien og perspektivet setter begrensningene.
Enkelt er det å glede seg over at mine første jorbærkart viser seg.
En skyformasjon gjør meg nesten stum.
Skyer er så mye, samtidig som de ikke er noe. Iakttagbare illusjoner.
Som så mangt da, men ikke alle illusjoner er så vakre som de kan være.

Ikke er jeg livegen i Barcelona midt på 1300-tallet.
Ei heller ei kjønsslemlestet kvinne anno 2011 et eller annet sted på kloden.
Jeg kan høre de som er sine skrik, og jeg kan nevne dem til det ikke er pust igjen i meg.
Eller at all verdens datamaskiner bryter sammen.
Ok, gjør de det er jo trykkekunsten fortsatt oppfunnet,
og det finnes fortsatt papir og blyant.
Som jeg fortsatt benytter meg av for å huske.
Trekker med meg presseblokka over alt, og ser viktig ut kanskje.
Eller klin gal . Jeg er jo ikke journalist, men blogger, og foreløpig ikke utgitt forfatter.
Man jobber da på et manus eller fire, som enda ikke er på nett eller mellom to permer.
Men, den som lever får se hvordan det går.
Det viktigste er at det er givende og gøy og utfordrende og og og... ;-)
 Skiver og skriver  som jeg har gjort det meste av livet.
Ikke rart jeg gav meg filologien i vold de årene jeg slet buksebaken på høgskoler og universiteter.
Kunne det blitt noe annet? Neppe!
Når man elsker litteraturen og ellers kunsten av alle slag, må man studere den.
Derom var det aldri noen tvil i min sjel. Og, jeg er takknemlig for alt bøkene har beriket og beriker mitt indre hver eneste dag. Når alt kommer til alt er det jo inne i seg selv en lever, og livet "swinger" mer når det er et godt sted å være. Nå når jeg nærmer meg femti med raske stormskritt slår det meg at tingenes tilstand, tross tilstandene så absolutt er til å leve med.
 Har akkurat lest dagbøkene mine fra da jeg var 10 år. Ikke så omfangsrike kanskje, men du verden så spennende det er å strekke hånden til et menneske som en gang i fordums tid var meg. På toppen av alt barnet meg. Skrev rim så blyanten brakk det gjorde hun.
Om både bestefar og svømmeinstruktøren og mye annet.
Det er perspektivet det kommer an på, ikke sant? Enten man er ti eller femti.
Det tiåringen ser ut til å ha til felles med førtiniåringen er at livet er noenlunde enkelt å være i.

Lyset driver meg opp midt på nettene disse sommerdøgnene. Fuglene starter symfonien sånn rundt halv fem, og jeg med dem. Det er bare å stå opp. Natt til i går bakte jeg såvisst grove rundstykker på den tida, mens jeg hørte på slutten av Ildfonso Falcones "Havets katedral". Herlig roman, så herlig at jeg drømmer meg tilbake til Barcelona en tur. En langtur. Bo der, i det gotiske kvartalet og så videre.
Det gikk med nesten et våkent døgn til storverket, og mine indre bilder som kom ut av aktiv lytting.
 Bare å si: Hør! Hør! Les! Les!

Livet er godt når man er nesten femti. Enkelt. Stadige øvelser i å se det store i det små. Nyte øyeblikket, være til stede i egen tilværelse så mye som mulig. Ikke jage fram og tilbake i det som gikk, og det som måtte komme. Når alt kommer til alt finnes kun dagen i dag.
Her i huset kan jeg glede meg over å formiddagens telefonsamtaler med mi kjære datter og min kjære far.
Jeg har mat på bordet, og kaffe på kanna.
Om enn en er uførepensjonist grunnet kroniske sykdommer.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: I Norge blir man foreløpig ikke satt ut i skogen for å dø.
Eller på fattighuset for å leve på almisser, eller skorper fra de rikes bord.
Det er flaks å være født her i dette landet i en verden som er så stor så stor.
 .
Det må være lov å si det, i en tilværelse hvor krefter er i ferd med å mistenkeliggjøre oss.
Jeg forstår ennå ikke innholdet i alle disse greiene utvalg skriver om oss.
Men, jeg forstår det slik at noen mener vi jobber som noen dyr utenom den trygda vi får. At vi egentlig ikke har noen sykdommer eller skavanker, at vi bare er svindlere og kjeltringer hele bunten.
Vi kan 'bare ta oss sammen', og slutte å ligge samfunnet til byrde og så videre.
Det høres kjent ut, ikke sant?
Personlig kjenner jeg ingen som har jobbet en eneste time etter at de ble syke.
Det er jo nettopp derfor man til slutt har fått denne hjelpa av samfunnet.
Fordi man av helsemessige årsaker er blitt arbeidsufør. 
Uførepensjonen gir muligheten til å leve et verdig liv. Sykdommer til tross.
Velferdssamfunnets gullmedalje!
Rett og slett.
Det ypperste merket for at vi fortsatt lever i et humant samfunn. Et samfunn som ønsker å ta vare på alle.
Ok, jeg skjønner at det er noen som utnytter systemet, kanskje til og med klarer å svindle til seg ytelser de ikke har rett på. Få stoppet dem!
Det er jeg enig i.
De er med og undergraver ordningene, og det er for jævlig.
Men, jeg forstår meg ikke på kollektiv avstraffelse og mistenkeliggjøring av en hel gruppe mennesker.
Jeg tipper uføretrygdede er en like mangeslungen gruppe som det er mennesker for øvrig.
Dog: Mennesker er mennesker er mennesker!

Mekanismene som sparker nedover er skumle. Dem har vi sett utarte før i verdenshistorien.
Ta en jøde, eller en homo, eller en romensk tigger eller en sigøyner eller hutu eller en tutsi eller en serber eller en kroat eller en ungarer eller en somalier eller en iraker eller en iraner eller eller eller. Listen kan bli uendelig. Eller menneskene kan sette en stopper for hvem man skal henge ut som syndebukker for alt som måtte komme til  gå galt, eller allerede er galt.
Nok må vel snart være mer enn nok ?
Kikk på mekanismene og systemene, for det er der det alltid ligger.
Kikk litt, bare bitte litt,  på de greiene som handler om  penger og makt og elendig menneskesyn rørt sammen i ei skikkelig suppe, så blir det enkelt.
Verden står fram som det den er på de områdene:
For jævlig for all verdens mennesker som lider under dette!

Synnøve Sætrum

11 juni 2011

Smuler fra de rikes bord eller noe sånt...???




Er det det vi ikke tåler å se når vi fortsatt hisser oss grenseløst opp over tiggere?
Eller vi er ikke alle som gjør det, vi har nemlig øvd oss på å se elendigheta. Det er for så vidt ikke noe nytt.
Tigging har vært leveveg i  århundrer. Fattigdommen gjør det slik.
Noen får ikke noe som helst, har ikke noe som helst, og da må de tigge.
Tigge om smuler fra de rikes bord eller noe sånt...
Hisse seg opp?
Nei!
I alle fall ikke over dem, det er i grunnen bedre å bruke temperamentet for å endre på mekanismene som gjør at verden er sånn.
Noen må sitte på gata med et krus i hånda, mens andre sitter på personalrommene rundtomkring og klager over at de har så mange eiendommer og ta vare på. Sine egne 250 kvadrat er i seg selv i overkant.
Så er det hytta og bilene og garasjene og båten,
og så døde jo en gammel mor eller far så man må ta vare på deres bolig og hytter i tillegg.
Huh og sukk og pes, sier de og stryker seg over panna mens øynene ruller innover i det grandiose egoet...
Kanskje atskillig bedre å hisse seg opp over dem, hvis man først skal bli sint.
Men, man blir jo bare helt matt.
Særlig når samme munner fortsetter:
Nå må de se å få disse romfolka ut av byen!
Noen definerer verdige og ikke verdig trengende.
Jeg er ikke av dem heldigvis.
Er bare ganske enkelt for avvikling av de dype dype dype urettferdighetene på kloden.

Ha fortsatt god og feit lørdagskveld.

Synnøve Sætrum

10 juni 2011

Sommer


Foto: Marit Sætrum

Nettene er til for å våke på.
Våke?
Nei man skal da vitterlig sove.
Jeg var våken ei stund i natt. Fra halv tre til fire. God, lang stille tid.
Det er bare å stå opp lunke te-koppen og sette seg ved pc-en.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Her kan man blogge, eller man kan se på annonser og drømme om en ny bærbar av det gode slaget. Våkne drømmer. Nattdrømmer, siden det er svarte natta.
Vel og merke hvis internette kunne gi seg til med såpass fart at man kan laste noe som helst.
Ukjent for meg at også den biten av verden sover om natta. Akkurat nå må det være sånn det er.
Eller er det noen som skrur ned farta nattestid? 
Hvem er i så fall noen, åffer åffer åffer gjør de så der da? 
Uansett så får man et annet tidsbegrep i vente på ABC Startsiden. Jeg venter og venter og venter og venter.
Ikke kommer jeg ut av sidene og ikke kommer jeg inn. Da er man midt i mellom eller like langt om jeg tenker som Sokrates også gjorde det en gang for lenge lenge lenge siden. 
Jeg hører at et par av kvirrevittene har gitt seg til. Det må være dem som varsler dagslyset snarlige komme. For det er ganske mange lyse timer også her i Sør-Norge på denne tida.
På den andre siden av jorda er det dag, så man er dog ikke alene om å være våken.
Folk lever sine liv helt uanfektet både av soving og nett-trøbbel.
Det eneste nye jeg har fått meg meg er at en tornado ble filmet på Ljan her for ikke så lenge siden.
Kikket på filmsnutten. Godt den ikke var av det store skadelige slaget, bare et lite uvanlig fenomen.
Folkene på Ljan sover sikkert også helt uanfektet av denslags.
Ingen fare. Ingen vane med tornadovarsler i Norge.
Det meldes videre at jordbærene kommer to uker før den vanlige tida. Ikke akkurat agurknytt, men det ligner det ligner. Sommeren må være i emninga. Ingen tvil om det. Her hvor jeg sitter er det forresten helt sommer. Når dørene er åpne i begge ender og innetempen er 19.4 mot utetempens 18.2 kan man vel ikke sitte og vente på noe en eller annen gang inn i framtida.

Jeg er våken igjen.
Klokka er halv 11.
Det er sommer.
Jeg vil utenfor og nyte!
Ha en god dag.

Synnøve S.

08 juni 2011

Fru Singlesen og Nirvana...


Noen ganger gir det hyggelige besøket inspirasjon, såpass at Fru Singlesen lager sveler til kvelds. Den gode vennen er for lengst godt hjem, men det spiller jo ingen rolle.
Inspirasjonen er der fremdeles.
Hverdagssamtalen om løst og fast henger i.
Fru Singlesen er heldig.
Hun har noen få virkelige venner. 
Svelene blir av det gammeldagse slaget. 
Ekte kulturmelk sånn litt på slumpen.
Mye jordbær fra Portugal på Rema1000 om dagen, og noe skal de spises sammen med. 
Fru Singlesen begriper hun ikke kan gasse fløte og sukker støtt. Slikt straffer seg sånn rett før bikinisesongen.
Alt som kan gå galt vil da gå galt, og gjør det det ikke så vil det så avgjort straffe seg. Hun har fintenkt en del på saken.
"Peset"er ikke det med å få lagt seg på solsenga i timevis.
Det er mer det der med å svømme. Flyte vektløst i vannskorpa. Bare være pust,og nært Nirvana.
Badedrakt er vurdert og prøvd.
Realitetsorientert har hun alltid vært.
Posituren foran speile ga barndomsminner, eller lett omskrevet:
Hun ser utgaven av fordums Lille Trille. Han som satt på hylle og trillet ned, i Lekestue i riktig gamle dager.  For mer enn drøye fire tiår siden var hun det. Den gangen kalte de henne for "Trulte",
fordi bollekinner er søtt sittende på småbarn.


Slengnavnet har ikke helt samme effekten nå om dagen.
Hyllesitting med påfølgende trilling gjør noe med estetikken.
Vel, estetikk og estetikk Fru Blom. Fru Singlesen foretrekker trilleøvelsene trygt på yoga-matta.
Noen ganger utflytende som ei god gammeldags svele, men who cares? Det velsignede med den sporten er at man kun konkurrerer med seg selv.
På den andre siden: Nirvana-flytingen syslet hun med også den gangen hun lignet ei skinnmager høne.
"Flate flyet", kalte ungdommens plageånd henne.
Akk, det er mer enn c-cup siden det.
Han skulle bare ha visst.
Hun minner seg selv på det. Ut av kroppen opplevelser handler ikke om fett, men pust.
Trulte er det ingen som våger kalle henne lenger hva det nå kommer av.
Men, et drivende kvinnfolk på kjøkkenet, det kaller de henne.
De litt mer tilårskommne vennene av alle slag.
Den freidige sorten nikker anerkjennende og mumler noe om at de liker damer av den litt gammeldagse sorten som kan annet enn poser og sånn.
Hadde hun hatt like mye swung på skroget hadde vel sivilstatusen hatt annet pålydende. Det siste mumles ned i kaffekoppen, sammen med anrde svele nesten på tvers i svelget. Ingenting å si på tempoet.
"Pass deg så du ikke svelger tunga også", sier Fru Singlesen, mens hun teller pust og svinger opp flere sveler.
Hvem vet, kanskje hun visualiserer Nirvana-tilstander i bare nettoen. Tanken er som kjent fri!!!

Synnøve Sætrum

Fru Singlesen og lurendreieriet.... ;-))




Fru Singlesen har for lengst gitt opp gleden ved å gasse seg i matfatene.
Hun spiser lite sukker, og koser seg bare med bitte litt fett og salt når det er påkrevet.
Gjør det hun kan for å bevare singelhelsa, og stelle så godt hun kan med seg.
Hun gjør med andre ord så godt hun kan,
 men hun er bare et kvinnemenneske og noen ganger humper det i helsevegen.
Da er den snaue halvtimen med "innhalering" av en pose potetgull kort, men nødvendig.
Hun bare må ha det!
Horisontalen på sofaen også.
For det meste stirrer hun i femte veggen fra den posisjonen.
Det er luksus å ha tid til å kjenne etter.
Hvor står, sitter eller går hun?
Er hun fornøyd med singeltilværelsen som den er?
Ja, for det aller meste.
 Etter årevise tider uten menn i den spesielle betydningen menn kan være mann i ei dames liv hender det hun kikker innom et sånt internettsted hvor ledige menn finnes.
Det er lenge siden duknakkede blomsterbud var et renn på døra.
Voksne damer fatter de må ta itu med strømmen og gjøre noe selv. 
Om det finnes noen kjærlighet.no eller com. er fortsatt åpent.
Etter noen runder i cyberspace konstaterer hun at en del av de samme går igjen,
er der like tafatt som hun selv. 
Men hun forsøker tenke at dette er mennesker som henne selv, med de samme drømmer og lengsler. Kanskje.
Gi en sjangse i alle fall til det motsatte er bevist.
Noen profilforfattere er mer kreative.
De byr på seg selv og legger ut fotografier av hus, hage, båt, biler og andre "leker".
Sånn for å gi tyngde til ordene. 
 I Vestfold må bobiltettheten være den høyeste i landet. Finnes det statistikk for slikt tro?
Kort sagt, det er fort å spore av. Tunga holdes ikke rett nok i munnen, og det blir lite swung på sakene. 
Fru Singlesen har ikke møtt noen som har fått jorda til å skjelve, eller tankene til å spinne.
"Moroklumper"av ymse slag derimot. Det har hun møtt noen av.
 Fru Singlesen har da humor, og her om dagen var hun på stevnemøte med ungdomskandidaten
(les: 6 år yngre enn henne). 
Etter en del fram og tilbake ble de enige om møtestedet.
Der satt hun, og ventet. 
Femti minutter på overtid, med 3 tikkende sms som beklaget forsinkelsen, men at han var på vei. 
Slikt er vel strengt tatt ikke et godt tegn, mer enn nok til å få bange anelser av. 
Men, siden hun nå først hadde møtt opp og satt av dagen til dette ble hun sittende.Før den unge mannen  omsider dukket opp bestemte hun seg for å ha sinnet åpent, forsøke se og lytte, og ta det hele derfra.
Fru Singlesen har et vennlig innstilt menneskesyn og er nysgjerrig på de fleste hun møter på veien.
I dette tilfellet nyttig, om enn ikke på den måten hun hadde tenkt seg.
Kvinnelig intuisjon, eller sjette sans?
Kjært barn har mange navn, men: 
Ungdomskandidaten formelig rant over av alt han ikke sa.
Noen gangen er wibben av løgn påfallende.
Noen ganger dekker ikke det sagte det usagte.
Lurendreieriet er synlig i all sin usynlighet.
Lurendreierne er pr. definsijon typene som svindler og bedrar.
Den sjangsen vet hun er tilstede når hun leser profiler på Match, Sukker eller Ekontakt.
Profiler er ikke mennesker, bare redigerte "sannheter".
Ungdomskandidaten spilte ikke rollen sin overbevisende nok til nye stevnemøter, hvor hun bare må "ha det"... Dama er for gammel til gjettekonkurranser, skit i krokene og lik i skapene.
Fru Singlesen er glad hun har sitt eget liv og leve, kan lese og trekke pleddet over seg i sitt eget selskap.
Når lurendreierne dukker opp kjenner hun seg godt jorda, og trygt plantet i sin egen tilværelse.
Vel er hun bare halvung, men dum er hun ikke...
Noen gleder har hun gitt opp, men ikke gleden ved sitt eget selskap.

Synnøve Sætrum

Amina Abdallah Araf



Den frie ytring, eller det frie ordet har mange ansikter. Et av dem er bloggen. I Norge er det sånn at man ikke risikerer bortføring og fengsling nesten uansett hva man måtte mene om myndigheter og annet.
Det er legalt å være kritisk, legitimt å stille spørsmål ved "autoritetenes" laden og gjøren til en hver tid. Selv om vi har noen stygge overtramp også hva det angår i nyere norsk historie, men det skal jeg ikke ta opp her og nå. Bare nevner det om noen skulle leve i den vilfarelsen å tro at man kan si absolutt alt uten motstand fra myndighetene. Oppviglerparagrafen er brukt i mi levetid her i 'verdens beste land'.
Stor skam. Stor skam. Stor skam.
Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet, og en selvfølgelig del av et demokrati.
Hadde jeg sittet et annet sted på kloden ved min pc var det kanskje lurest å skrive under et alias.
Både med tanke på min egen sikkerhet, og min families.
Noen ganger er det slik at det ikke skal så mye til for å tirre på seg myndigheter av ymse slag.
Om man enn ikke er så kontroversiell sett med egne øyne. 
Alt for mange steder på jorden er opposisjon mot etablissementet ennå forbudt.
Skammelig synes jeg, og skriver det her på Ytringsstedet mitt.
 Nylig ble den syriske Amina Abdallah Araf bortført.
Hun har bloggen "A gay girl in Damascus".
Homofili er fofbudt i Syria.  
I selskap med menneskerettighetsforkjempere, advokater og kritiere av regimet er bloggere en utsatt gruppe i landet. Amnesty Internasjonal opplyser at det er forbundet med stor fare å hevde etnisk eller religiøs uavhengighet. Likeså kamp for menneskerettigheter eller uttrykke politisk motstand. Ingen form for opposisjon er med andre ord tillatt. Organisasjonen sier også at de sitter inne med navnet på 986 sivile drept av de syriske sikkerhetsstyrkene siste 11 ukene.
Så Amina Abdallah Araf er en av mange.

Det er en eneste ting å si:
Sett henne og alle politiske fanger i Syria fri!

Synnøve Sætrum


Drap er antakelig det eneste som kan nytte, og det er jo ikke pent men...


Selv om noen dager er litt mere nedesen enn oppesen er denne årstida likevel enklere å håndtere det som går ned. Saker og ting synes bedre i lyset, og er følgelig lettere å ta tak i. Ikke like hyggelig med skiten i krokene, men den ligger nå der og blir bedt om å bli gjort noe med. I overført betydning eller bokstavelig talt.
For mye oppsamlinger av mørke fører til store smell med påfølgende kaskader vann. Det må til, om enn det ikke alltid var det en hadde mest lyst til. Sommerdager er egentlig til for sinnsro, lett romantikk, passe dype samtaler mens man klør seg litt på leggen og myggstikket. Litt kjærlighetsliv kanskje. Akk og ve. Billene som jafser på liljene er de eneste som får sitt. De får mer enn det holder, og spiser meget på det som står i bedene. Siden man ikke er gartner vet man ikke helt hvordan man skal komme de bevingede til livs.
Drap er antakelig det eneste som kan nytte, og det er jo ikke pent men...
Ut og kjøpe innsektmidler...

Synnøve Sætrum

06 juni 2011

Takk og pris for at man ikke kan holde tilbake våren....




http://www.youtube.com/watch?v=vT5xvG7Bj4Y&feature=related


Det svenske flaggets dag i dag.
Derfor er det merksnodig tyst om Knugen kanskje...?
Intet nytt under dyna.
Kvalitetsmerket 'Blått Flagg' vaier over Bystranda ikke så langt unna.
Sertifisert som en av 5 beste i landet.
Hurra for Kristiansand og sånn!
 Akkurat i dag får man vel være glad om ikke lynet slår ned i den.
Undertegnede våknet av et brak for et par timer siden.
Det regner, det regner, gater blir til elver. Det regner ut og det regner inn... 
Dusjen fra himmelen er akkruat skrudd av, og den gjenglemte klesvasken forblir på tørkestativet.
Ittno å gjøre med det annet enn å vente på bedre tider.
Yr lover at de kommer rimelig kjapt.
Vi får håpe det blir sant.
Kortvarig deilig sommer over for denne gang.
Plantene får så mye vann at rota kan komme til å ta skade uten litt tørk...
Klær har heldigvis ikke noen rot å råtne på, men man har vært vitne til jordslag enkelte uår.
Den som lever får se!

Bønnespirer skal være årsaken til E-coli,E-coli, E-coli.
Kanskje man snart kan begynne spise agurk igjen?
Med hjertens lyst.
Jeg vet ikke jeg, men for meg syntes haugene med agurk påfallende sa jeg var på butikken lørdag kveld.
Alt annet var nesten borte, så...
Jeg vet ikke om det er noe i det, men sånn så det ut.
Som om flere enn meg har latt seg påvirke. Massemedia kan være sterke saker.
For sterke saker mange ganger. For all del, jeg mener ikke at alle dødsfallene i denne forbindelsen er bagateller om noen skulle finne på å tillegge meg det ståstedet. Nei, det er det ikke.
Tragisk for alle dem som er blitt syke, og ikke minst alle dem som er døde av bakterien.
 Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen: Mediene gjør noe med fokus. Når man har det noen steder forsvinner annet. Viktige andre saker. Som for eksempel verdens elendighet for alle de menneskene som er tvunget ut på veiene på grunn av krig, fattigdom eller en eller annen katastrofe...


Stoltenberg lover skattelette til dem som er i arbeid.
Høyere fradrag for fagforeningskontigenten.
Vel og bra.
Fint det.
Bare det ikke blir så store lettelser at man i rene FRP- og H-stil til slutt raserer alle velferdsordninger.
Derimot har jeg mindre forståelse for at myndighetene lover skatteskjerpelser for uførepensjonister og andre trygdede. Ritignok skal ditten og datten gjelde først tre i kraft om en tre - fire år. 
Men : Hva så? 
Gjør det noen forskjell fra eller til? 
Er det fordi kronikere og andre alvorlig syke skal få tid til å legge seg ned å dø i heimen?
Slik at de slipper bli sendt ut i skogen med samme formål mener jeg?
Eller er det fordi de bare skal "ta seg sammen" og bli friske. Slutte og late som de er syke. . .
Nei, jeg skjønner det ikke. Men, så er jeg jo ikke den klokeste i verden hva mistenkeliggjøring og stigmatisering angår. Har ikke gjort det til min misjon i livet å mistenkeliggjøre mennesker som strever. Skjønn det den som kan. Herfra kommer ikke forståelsen. Her er det lest for mye fattigdoms- og arbeiderhistorie til å kunne begripe at en statsminister som sitter for partiet med rike tradisjoner i solidaritet gjør som han gjør. Det minner meg om den der ta fra de som ingenting har og gi det til de rike.
Det minner meg om mekaninsmer som tas i bruk for å henge ut syndebukker.
Tar man ikke muslimene eller jødene kan man jo alltids ta en kroniker.
Spiller ingen rolle om det skjer i verdens beste land å bo i.
Norsk økonomi er slett ikke inne i noe uår, så nei. Jeg skjønner det ikke. Ikke i det hele tatt.
Skurr skurr skurr!
Skurr skurr skurr!
Skurr skurr skurr!

Synnøve Sætrum