16 februar 2010

Jeg er snill og grei for å si det sånn, og de jeg er så heldig å ha som venner er like så... Familien min holder sammen i gode og onde dager, og vi er glade i hverandre. Urettferdighet, diskriminering og undertrykkelse føler jeg ikke noe annet enn dyp forakt for...Jeg liker å tenke på meg selv som noenlunde sivilisert, og jeg følger kardemommeloven så godt jeg kan. Ikke liker jeg krig, og ikke liker jeg at mennesker er slemme mot hverandre. Da jeg var yngre kalte jeg meg sjøl uten blygsel for modig, og jeg var ikke konfliktsky når noen ble utsatt for urett enten den var fysisk eller psykisk. Jeg blandet meg inn og brydde meg.Den gang var det meg knekkende likegyldig om jeg fikk meg en på trynet verbalt eller non-verbalt. Reaksjonen satt i ryggraden og var udiskutabel. Min gamle bestemor kalte meg rebell, og jeg tok det som et velfortjent kompliment. Jeg er overbevist om at hun mente det slik også.

 Det var før. Nå er jeg snart femti, og reddere, og tåler mindre... Verden synes mange ganger ikke noe bedre enn den var. Tvert i mot. Det er store tilbakeskritt på både den ene og andre måten. Og, jeg undrer om jeg selv er blitt en skikkelig feiging...Mange ting krever noen som har mot til å marsjere fram og tilbake, rope og protestere på egne mange andres vegne...
Det tenker jeg på her jeg sitter akkurat nå, mens jeg kjenner et skikkelig sukk langt inne i sjela.
Senga mi er god og passe myk og stor og varm. Dyna har jeg trygt rundt meg, og jeg sover for det aller meste veldig godt. Men: Noen sene netter blir jeg vekket av lyder jeg ikke hørte her før...
Lyder som gir angst og mere til...
Åpenbart er det at noen som ikke har det så bra...
En underdrivelse!!!
Så jeg undrer hva jeg nå skal gjøre... For på second floor over meg lever utvilsomt Luka.....
Det er riktig ille!!!

(Synnøve Sætrum)