Tid for glede.Julaften: Kikke på en nevø åpne pakker med avansert teknolego.. 11-16 år. Han er 10.
Tid for å fryse veldig. - 22 da jeg gikk etter avisa i går.
Tid for å tine. Bare - 5 da jeg gjorde det samme i dag.
Rørene til vaskemaskinen er våknet til livet igjen.
Vannet flommet ikke ut over hele badet, fordi noe var sprengt.
De værste scenarioer slo ikke til.
Heldigvis.
Da er det tid for skittentøyvask og musikk.
Ingenting er "nede for telling eller oppe for show", som Eidsvåg, alt bare er som det pleier. Hverdagstilfredsheten er hjertelig til stede. Reinsdyr, stjerner og juletrær på kaffekruset.
Kan man ønske mer?
Tilbakeblikk og oppsummering hører med til romjulstida.
Likevel skader det ikke å tenke og grunne litt over det som har gått bra og det som har gått galt i det året som snart er ferdig. Mest har vært på retta, og setter farger på takknemligheten. At noe er litt mørkt og på vranga gir nyanser. Det tyder på at man fortsatt bryr seg, og kjenner etter, og er.
Likegyldigheten skal jo være den værste fienden av det meste, sier de som har reflektert dypere enn de fleste og vel så det.
Kanskje er det nettopp sånn?
Mens sentrifugen brummer og viser muskler, kommer jeg nok en gang fram til kjernen i tilværelsen:
Å være eller ikke være...
Alternativet kjenner man jo til, så da så.
Begge deler er likt for alle. Sånn er det, og sånn blir det. Alt er en gave og forgjengelig.
Selv om det ikke leves i store palasser på gigantiske plasser.
Pomp og prakt er det langt til i en vanlig norsk ungkarskvinnsleilighet, men pytt pytt.
Det handler om perspektivet, og hvor man plasserer det som er i livet.
Idet jeg dveler ved det med hvor man ser og tar det her i tilværelsen ringer telefonen, og jeg får to lange gode samtaler med venner fra hver sin kant av livet mitt. Det er flott det.
Jeg er ikke alene alle mine timer eller dager.
Singel ja. Ensom nei.
Singel ja. Ensom nei.
"Go go go"...
Synnøve Sætrum
Synnøve Sætrum
.
