12 mars 2012

Hvordan?


Hvordan kan man bøte på å komme til kort?
Hva gjør man når de menneskene en bryr seg mest om i livet ikke tar den utstrekte hånda?
Ikke trenger deg mer, tier og bare ser til en annen kant?
Hvordan defilere over smerten ved utestengning og avvisning?
Late som ingenting?
Håpe det går over?
Slenge forventningene i kottet?
Gråte i stillhet og liste seg videre?
Drømme om undere og oppvåkninger?
Hva gjør man med kjærligheten, medfølelsen og omsorgen en føler for den som viser deg ryggen?
Hvor plasserer man smerten?
Hvordan kan man bøte på å komme til kort?

Synnøve Sætrum

Jo, det er godt å være gjest i 'smilets land'...

Solnedgang over Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Morgenen begynte solrik, tidlig og fin. Nattesøvnen nesten like så.
Rolig rolig og jeg våknet med sinnsro.
Nyter det og håper kavet var over for denne gangen.
Denne dagen har vi vært på Railay Beach for siste gang denne turen, sagt 'adjø.
Kanskje sees man igjen en annen gang, kanskje ikke.
Det er vakkert der ute, og jeg er takknemlig for å ha fått være gjest i sydhavslandskapet mange dager og timer. Loangboat-turene er nesten som å være i skjærgården med snekke.
Det går litt fortere, og litt mer vind i håret får jeg. Likevel er det noe kjent ved den typen båtliv.

 For nå teller jeg virkelig ned.
 Fire dager, og så begynner den lange reisen hjem.
 Funnet ut vi skal være på farten i godt over et døgn.
 Lenge for det moderne mennesket det, men det hadde vel tatt måneder om man ikke brukte en jumbojet. Som før sagt over 800 kilometer i timen, 13 timer.
 Det er ufattelig langt. Ikke til å begripe.
 Jeg kjenner på at det kunne vært artig å reist hit langs land og hav en gang.
 Men, her skal ikke legges noen nye reiseplaner.
 Jeg skal hjem, være hjemme lenge og gleder meg veldig til det.

Den gode dagen er og blir den gode dagen.
 Når den er delt blir den dobbelt bra.
Utrolig flaks at jeg har ei venninne som 'var på samme sted' som meg, og ville reise hit denne vinteren. Det skal noe til for at man skal være på samme sted, samme året i en ellers så travel verden.
 Jeg har tenkt en del rundt det mens jeg holder på gjøre opp status. Jo, jeg har reist alene før endel ganger, men akkurat dette store overvintringsprosjektet har det vært godt å kunne dele med et voksent medmenneske. Tusenvis av små og store opplevelser.Sanne venner er en gave.

Flere av 'menneskene mine' har fortalt meg at de er glad i meg og gleder seg til å få meg hjem. Epostkassen har ikke vært tom de siste ukene.
Så jeg kjenner meg veldig rik akkurat her jeg sitter denne mandagen.
Ettermiddagssiesat.
Avkjøling, men i dag har jeg også vært ganske mye i havet.
Springflo fortsatt og det 'kaldeste' vannet på lenge.
Jo, det er godt å være gjest i 'smilets land'.

Synnøve Sætrum