28 desember 2012

Om "2 lady massage" og "Friends house"....


Himmel over Hua Hin. Foto: Synnøve Sætrum
 

Hundene er begynt ulekoret.
Det har vært mer intenst de siste kveldene.
Uler de virkelig mot fullmånen?
Jeg skal ikke påstå bombastisk i noen som helst retning.
Tida flyr fortsatt. Jeg sitter oppstabla på beinharde puter og har siste skriveøkta i Hua Hin.
En måned og en dag på toogeihalvstjerneshotellet Baan Pak sam Anong.
Jeg har levd billig her. Bare betalt 12 000 bath for den måneden.
 Nå er prisene gått opp og jeg betalte 850 bath for siste natta.
Turistløypa er full av folk fra hele verden, og det hele virker litt mer hektisk.
Bangkokfolket er også kommet ned for helga, og byen får hurtigere puls.
En hører flere ulende ambulanser, og fløytene fra trafikkpolitiet kan være noe øredøvende ved enkelte fotgjengerfelt. På den andre side er jeg mange ganger glad de er der og hjelper til.
Trafikken er ei utfordring noen ganger.
 Likevel er nå Hua Hin en passe bedagelig småby.
Her er ikke så mye som skal til for å finne ut av saker og ting.
En skal slite for å gå seg vill, men her er nok av steder å utforske ved egen beinbruk.
Selvsagt kommer det nok an på øyet som ser, men jeg synes det er spennende.

Da jeg gikk hjem fra siste kveldens utmerkede middag på "Friends House" er ikke byen større enn at jeg møtte den fantastiske massasjedama kledt i hvitt på vei til tempelet.
"2 Lady Massagee" har virkelig flinke folk. Sånne som kommuniserer, og kan lese det som skjer i kroppen til den de masserer. Det er jo ikke noe tøv når man legger for eksempel nakken i andres hender. For meg er det et must at de vet hva de holder på med, er det ikke sånn kan det bare være.
Da blir det skummelt nesten... Der driver de med tradisjonelle metoder, og det synes for meg som de fleste av damene som har oppnådd en viss alder kan sine ting.
 Uansett; det var fint å se henne og dem hun var sammen med.
Å si pent adjø, og takk for det jeg har fått av bedret helse faller meg lett. Mange ganger når jeg har lagt på den matta har jeg tenkt: Steike for en respekt jeg har for den dama. Det er jo rene tryllekunstneren. Når noen kan legge hendene sine på meg og jeg etter hvert merker alerdommen gli ut, og foryngelsen inn. Jo, jeg kan takke!
 Jeg blir rørt over de gode klemmene jeg får, ønskene om et godt liv og velkommen tilbake.
 Jeg mener, det skal noe til før fysioterapauten stopper en på gata heime.
Om det i det hele tatt vanker et avmålt nikk er det nesten storveis.

Jo, dagene her i Hua Hin har flytt lett. Jeg har nikost meg, og vil ikke ta endelig farvel.
Nye og spennende sider er oppdaget, og kan ligge og vente til en annen gang.
I morgen er det millionbyen Bangkok som venter for ei lita uke.
Det blir en opplevelse!

På gjensyn Hua Hin!

Himmel over Hua Hin. Foto: Synnøve Sætrum