EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

En stor kjærlighet dør aldri, selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter... Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid

( Stein Mehren)


NOVEMBER - MÅNE

Elskede, vi skaper sekundene om
til øyeblikk og bryter tidens segl
Lydløst brekker vi våre grenser opp
og klyver over i hverandres liv

( Stein Mehren)


Stein Mehren er død. En stor poet og kunstner har gått bort. Men for meg er tekstene her, alt det vakre han har skapt. Alt han har skrevet og sagt som jeg kjenner så inderlig igjen fra mitt eget liv, fra mine egne tanker omkring den store kjærligheten ..Takk !

Hvil i fred.



Synnøve Sætrum

BØLGENE

Foto: Synnøve Sætrum

Bølgene .....

Liv, død.

        Liv, død.

               Liv, død.

         Liv, død.

Liv, død.

Liv.

Jeg lytter, og tror på dette. I taushet og i tillit. 

Finner det lille i det store, og det store i det lille. 

Sola og kjærligheten i alt. Rød, bifallende, bejaende.

Død.

Jeg lytter ikke. Lever tristheten. 

Alt går i svart lek rundt bagateller.

Krangel, klage, sjalusi, ufred.

NEI NEI NEI

Bølgene .....

Liv, død.

        Liv, død.

               Liv, død.

         Liv, død.

Liv, død.

Synnøve Sætrum

SAMUEL STEINMANN

Samuel Steinmann er død. 

Så er det opp til oss andre å aldri glemme hva han og de andre tidsvitnene fortalte og sørge for at dette barbariet aldri får overta verden igjen. I disse dager er det enda viktigere enn før.

Hvil i fred !

Samuel Steinmann

Synnøve Sætrum

Om nazismen:
MASSEMORDER OG FAMILIEFAR

NAZISMEN

PORTER TIL HELVETE...

SO WHAT ?

"Do not go gentle into that good night. Old age should burn and rave at close of day;

 Rage, rage against the dying of the light..." 

(Dylan Thomas)

Foto: Synnøve Sætrum

Et åndedrag, et kyss, et kjærtegn, et samleie, ei kule, et slag, et spark  unna rammer døden. Alltid like sikker som livet.

Milliardene går samme vegen. 

Det gis ikke ved dørene i denne saken. 

So what?

Stille, udramatisk og beskyttende forteller mamma: 

"Bestemor er død". 

Ungen tier, tenker seg om og spør: 

"Hvor er hun gått hen da? Kommer hun aldri tilbake? Hvordan er det å være død mamma? Er det vondt? Er det stille? Er det kaldt der? Fryser hun i jorda mamma?" ...

En trenger ikke ha grått hår eller posebuk for å begynne sine funderinger over dette store ubesvarte mysteriet. Det skal merkes at man lever...

 Hun erkjenner tidlig at døden alltid lever som et livets naturlige paradoks. 

Annerledes skal det aldri bli. Sikkert som snus, sikkert som livet. 

So what?

Jentungen vet en del om hvordan det er å være levende, men døden i sin væren kommer hun ikke til å kjenne før hun selv dør. Hun er litt redd for å dø. Gruer seg fordi hun ikke vet. Blir det mørkt, mørkt som i søvnen? Eller blir det ingenting? Hva er ingenting? Hvis ingenting er som det hun kom ut av før hun gikk inn i tiden er det ingen ting å være redd for. Kanskje.

So what?

Tidlig, tidlig forstår at ingen hun kjenner er kommet levende tilbake derfra. 

På søndagsskolen lærte hun at Kristus stod opp fra døden, men han fortalte ingenting om hva de døde timene inneholdt. Bare at han var kommet tilbake "for å dømme levende og døde". 

Det blir liksom en annen historie, ikke fattig trøst en gang.

So what?

Synnøve Sætrum

http://en.wikipedia.org/wiki/Dylan_Thomas

NORD-NORGE'S NATT...

Nord-Norges natt

i lys uten nåde

Ser du alt nakent til dom

Himmel og sjø slår lys

mot ditt fartøy

Vi kan ikke følge

du seiler alene

Ensomt lyttende mot vingeslag

Som viser vei

Til en høyere morgen

borte fra all angst

(Liv Nordhaug)

Solnedgang og spørsmål . . .

Solnedgang august 2014. 

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg fotograferer en solnedgang og den minner meg om livet og medmenneskene. 
Lysten til å skrive noe om det melder seg. 
Døden har vært nærværende, og gjort livet sterkere.
Gjennom de andres død blir jeg minnet om min egen dødelighet samtidig som jeg fokuserer mer på dagen i dag. Det er så mange spørsmål, og færre svar. Å være et nordmenneske betyr å leve i fred, ha primærbehovene dekket og tid til å reflektere. Et udiskutabelt privilegium i en heller fæl verden. 

Her i mitt sjette tiår på jorda minner den sterke solnedgangen meg om at sommeren er på hell. 
Høsten er på vei, også i livet. Jeg merker det kjølige draget når jeg er ute. 
Over natta er det der, og ikke til å debattere med. Høstens kjølighet kjennes på kroppen. 
Konkret og abstrakt noe som er underlig å grunne på.
I livet har jeg ennå en anelse sommer i håret og håp i blikket.. 
Jeg tror fortsatt på kjærligheten som den eneste begrunnelse og kraft.
Jeg har ikke sluknet, men likevel;
-Jeg var jo nettopp så ung og hadde sterk tro på at det aller meste av alt ville ordne seg.

Mye gjorde og noe gjorde det slett ikke.
Så øver jeg meg på forsoning med det som gikk til skogs, og takke for det som ble bra.
"The power of now"... 
Fantasien strekker ikke lenger, om du skjønner?
 Omfavne nået og ikke grunne så mye at det blir gruble... 
Mitt indre summer noe som glipper.

Samtidig nyter jeg en solnedgang, eller noen lune timer på et berg.
Jeg lever, er ikke aske eller vind. Fortsatt gjelder det å samle øyeblikk en husker og leve mens en kan.
Menneskene som er gått ut av tiden forteller meg at siden blir alt ingenting.
Det er blitt litt for mange siste tiden.

Mye død, mye sykdom og noen svik fyrer på tankene som handler om være eller ikke være.
Døden smerter. Sykdom skremmer og sliter. Svik svir og suger krefter.
Noen ganger aner jeg ikke hvordan alt sammen skal håndteres 
Refleksjonene vandrer. 
Drømmene hvisker.
Jeg tråkker over terskelen til nye erkjennelser, og jeg nynner gamle toner.
 ...

Når noen går blir de som er igjen tydeligere for meg.
  Medmennesker er ikke den siste samtalen, men alle ord og handlinger gjennom hele relasjonen. 
Fortiden er ikke nåtiden. 
Like lite som dagen i dag er framtiden. 

Da jeg var yngre hadde jeg ei forestilling om at jeg kom til å bli sikrere med tiden. 
Finne svarene liksom.  
Det ble ikke slik.
Revolusjonært er det ikke:
Jeg fortsetter livet i spørsmålene !

Synnøve Sætrum

REISE MED LYSET . . .

LISBETH AMALIE MØRK TIL MINNE

Noen ganger må livet slamre skikkelig med dørene før jeg skjønner tegninga, husker at alt har en ende, og at det er det evige her og nå som gjelder. 

Jeg blir minnet om hva som er det vesentlige, det viktige og betydningsfulle for meg i min eksistens. Etter drøye femti-to år  i livet vet jeg at gode venner dør, kjærester dør,besteforeldre møter evigheten, noens barn dør. Alderdom og sykdom er realiteter som ikke sjokkerer lenger.

Alt er forgjengelig og livet hamrer og hamrer det. 

En dag skal tiden legge lokket på meg.  

Det betyr ikke at jeg ikke kan klamre meg til illusjonen om det motsatte. 

Jeg håper på uendelige rader nye sjanser og den reine og ubrukte dagen i morgen. 

Sånn er det å leve. Til krefter større langt større enn meg selv seiler bønnene om at alt det beste må hende alle jeg elsker. Også i møtet med andre universer og andre dimensjoner. 

Det finnes tidløs hvile og håp i den innerste "samtalen".

Dødens definitive stillhet holder meg i hånda.

Realitetene hvisker til meg, men likevel;

Vil jeg ikke slippe lyden av spadetak i jorden inn.

 Den som graver en grav...  

Absurd for den som lever og ikke vet noe annet.

 Døden blir for mektig, evigheten for ubegripelig og jeg tviholder på det som er.

REISE MED LYSET

Lysår borte 

er min barndom,

lysår borte

er min død.

Mitt liv

reiser

med lyset.

(Tone Schwarzott )

Lisbeth Amalie, venninnen min gjennom 28 år, døde 3. februar. 

Helt siden jeg fikk meldingen om at hun var vandret har tankene og følelsene vært mange.

Jeg har grått, grunnet, smilt og ledd for meg selv. 

Husket og husket.

Minnene er mange og mangfoldige, spenner over et helt liv.

Hun lærte meg uendelig mye, og hun var et av de sterkeste og tapreste menneskene jeg har fått lov å kjenne. Akkurat hvor, hvordan og når vi møttes og ble venner sitter spikra.  

Som samtalen vi hadde den siste dagen i fjor høst.

Jeg håpte på å se henne igjen, men visste nok innerst inne at det var ønsketenkning.

"Typisk. Nå som alt hadde ordnet seg, og så kommer dette...", sa hun.

Nei, hissig kreft gir ikke ved dørene.

 I dag har vi tatt Lisbeth's aske i hendene og strødd den i havet. 

Det var solskinn ved Odderøya, mens vi lot henne reise videre.

For meg var stunda vakker, vemodig, skjønn, sterk og sørgelig på samme tid. 

Hun ville likt det det er jeg brennsikker på.

 Sørlands-snekke-tøff-tøff-tøff godt blandet med spontan høytid. 

Det var verdig, og det var i hennes ånd.

Jeg sitter i lenestolen og det er blitt mørkt utenfor. 

Seinsommeren bærer høst i seg. 

Tre stearinlys brenner. 

For Lisbeth, for vennskap og for livet.

Skyggene faller på veggen bak og måneskinnslampen over det røde pianoet.

Og jeg tenker som mange før meg:

Lys og skygge hører sammen.

Livet og døden vandrer hånd i hånd.

Takk for alt jeg fikk dele med deg vennen min.

Reis i fred.

Synnøve Sætrum 

  

VI SKAL ALLE BLI STILLE . . .

 Vi skal alle bli stille

Vi skal alle bli stille

Vi skal alle bli stille

En dag skal alt bli helt stille. Lyden fra en vinkelsliper,  fire ambulanser eller en jumbojet skal ikke fylle mine ører. Ørene skal nemlig være oppbrukt. De vil være brukt opp nemlig.
Alle ting skal bli til ingen ting.
¨
Blodtrykket skal ikke få meg til å svimle mens jeg tviholder meg fast i madrassen.
Niks mer blodtrykk å spore. I det hele tatt ingenting igjen av meg å spore. Gjennomsiktig og stille.


Her midt i alle lydene og tankene om tid og rom er det umulig å forestille seg ingenting.
Det nærmeste jeg kommer er det jeg ser i tomrommet mellom gjenstander, mennesker og bevegelser.
Gjennomsiktighet.
Usynlighet.
Stillhet.


Den som fikk livet slipper ikke unna.
Liv.
Død.

Fødsel, liv og død.
 Holdning 1: Det gjelder å tro på livet før døden.
Holdning 2: Det gjeler å tro på døden som porten til evig liv.


Tro er kun holdninger.
Ingen vet sikkert.

Vi skal alle  bli stille

Vi skal alle bli stille

Vi skal alle bli stille

Synnøve Sætrum





Om edderkopper og visum !

Foto: Synnøve Sætrum

 

Ikke liker jeg edderkopper og det var nettopp en gigantisk her inne på rommet mitt. Jeg er jo i tropene hvor alle disse krypene er store som tarantellaer, eller noe. Nå så jeg at beina ikke var hårete, så det var ikke den. But: Oh My Good.


Nei, jeg skrek ikke men hentet resolutt hjelp fra de som vet og kan og lever her.
Viste hvor krapylet satt og gjemte seg under nattbordet.
Orker ikke tenke på om jeg hadde sovet siesta og stirret den der i kvitøyet.
Jeg har ellers ett bitt rett under halsen som jeg tror kan komme fra en edderkopp, men orker ikke tenke på det heller. Uansett så feiet de den ut og sa den ikke var farlig.
 Vel, vel.Løftet på koffert, sakko-stolen og andre gjenstander hvor slike kan gjemme seg jeg.
Sånn just in case...

Kunne jo ikke vite om familien var på tur. Grøss!


Blide greie Appelrich spurte om jeg ville ta et foto av den. Det ville jeg ikke.
Den der vil jeg helst ha ut av tankene så fort som mulig. Ellers kan det bli trasig med nattesøvn.
Jo jeg skjønner det låter som fobi... Helt greit for meg. Jeg hater den slags ! Jeg fikk lukket igjen rista i dusjen, mulig den kom inn der. Sprayet med noen ekstra anti ditt og datt bokser. For slikt reiser jeg rundt med, og jeg tenker jeg skal spraye enda mer over alt før jeg forlater åstedet for noen timer. Kanskje kommer jeg hjem til noen med beina i været. Da er også det helt greit.
Vil ikke ha ubudne gjester til sengs. Nøup og atter nøup !

Et øyeblikk tenkte jeg til og med: Jeg drar hjem, dette makter jeg ikke. Så jo da fobien er der.

 Er litt roligere nå. Til Norge og Europa skal jeg ikke enda, men jeg ble vippa av pinnen---.

 

 Ja det tenkte jeg som akkurat hadde satt meg til å hvile etter en relativt hektisk morgen på immigrasjonskontoret. I dag ordnet jeg ett års visum nærmest på automatikken, jeg søkte om tre måneder hvilket myndighetene resolutt satte en strek over og skrev 356 dager i stedet. Jeg har orden i papirene, men kjenner ikke alle konsekvenser og regelverk når de vises fram. Så jeg måtte stille meg i enda en kø og få stemplet inn tillatelse til å reise så mye ut og inn jeg vil i løpet av månedene som kommer. For planen er jo ikke å være her i tolv måneder til What so Ever.

 

 Likevel gir det noen perspektiver, muligheter og tanker om reising rundt om i regionen her.

Sannferdig sagt så kjenner jeg noen dragninger og finleser om datt og ditt for tiden.

Livet varer bare en gang, og jeg er heldig som er i det.

Leste nettopp en artikkel om å få dødsdommen i handa, om ikke å ha den tiden man tenker seg.

Jeg tenker at vi alle har dødsdommen, men ikke fått opplest tre måneder eller terminal fase fra legen.

Jo, det gjelder å leve mens en kan. Edderkopper eller ikke edderkopper, kobraer eller ikke kobraer, kakerlakker eller ikke kakerlakker... Noe mer jeg kan nevne?

 

I dag er det overskyet og bare 31 grader noe som føles behagelig.

Tenker det må bety at jeg er litt tilvendt dette klima etter tre måneder her.

Straks er det gått såpass med tid. I fjor reiste jeg hjem før den tiden var gått, og var ganske stressa. Dette året kjenner jeg det motsatt. For jeg har den tiden jeg vil, eller som varmen vil. Alt det der vil vise seg etter hvert. Uansett så skal jeg Kose meg med stor K. Det skylder jeg livet, meg selv og de som ikke har tiden de ønsker eller er gått veien til det hinsidige før meg.

 

Siste reiseteksten fra Rawai tenker jeg.

Det er mandag og onsdag drar jeg til Chiang Mai igjen.

Nærmest tradisjon å være der når jeg fyller år, når kineserne feirer nyttår og når det er blomsterfestival. Ja, den som holder seg i tiden får se.

Jeg er her nå, pulsen er i ferd med å roe seg, og livet kjennes bra.

 

Synnøve Sætrum

MORNING HAS BROKEN...

 

Morning has broken...

Fredag den 20 desember 2013 ved Bang Niang i Thailand.
Skal nyte den siste dagen på stedet før jeg drar tilbake til Rawai for stillhet, refleksjon og "time out".

Jeg har sovet godt kanskje fordi kvelden i går ble så spesiell. Sovnet i tanker om alt jeg har og hvor godt det er å "bare være". Det som ikke er noe bare.
Ingen selvfølge å sovne med dyna tett rundt seg og gode utsikter til en ny dag. Takk Gud, tenkte jeg.

Morning has broken...
Riverside Guesthouse har akkurat gitt meg frokost i resepsjonsområdet.

Kylling- og ostesmørbrød for å si det på godt norsk.

Tredje kaffekopp og første flaske soda smaker.

Ikke noe revolusjonerende,men det er de små detaljene som teller når alt kommer til alt.

Det store i det små og det lille i det store.

 

Takknemligheten over å være i tiden og verden er sterkere enn vanlig.

I går så jeg et medmenneske på jorda miste det dyrebare...

Jeg satt på en fortausrestaurant for å spise for kvelden, og måltidet fikk en brå slutt.

Lyden var dump og skrapende da mopeden traff bilen.

Hun hadde vært på 7-11 og skulle ut i trafikken igjen.
Den som dundrer forbi her så en kan miste pusten og livet. 

Jeg satt sånn ti meter unna, helt paralysert, og så på dramatikken.

Medmennesker kom til og gjorde det de kunne for å hjelpe.

Ambulanse og et annet blinkende ulende kjøretøy kom på under fem minutter.

Leger, sykepleiere gjorde det de kunne.

Dessverre ble det ikke ambulansen som tok henne med seg.

 

I ly av mørket ble jeg sittende der ei stund til.

Jeg spiste ikke mer.
Kunne se blodet renne fra den livløse kroppen på asfalten.

Følte meg nummen og rar, og langt bortenfor det vanlige.

Selvsagt gråt jeg, mens jeg frøs i tropevarmen.
Ei av de ansatte damene på stedet satt litt sammen med meg.

Vi hadde gåsehud begge to.
Snakket om trafikk, liv, død og gåsehud.
Jeg vet ikke hva gåsehud heter på engelsk.
Hun spurte meg om det.
Er det noen som vet?

 

Sløret mellom liv og død er tynt.

I brøkdelen av et sekund trekkes det vekk og alt blir stillhet. 

Jeg vet ikke hvem hun var, hvordan hun levde eller hva som var hennes drømmer og ønsker.

Det jeg derimot vet er hvor alt tok slutt. På asfalten rett ved siden av 7-11.

Jeg tviler sterkt på at det var det hun ønsket for ferien sin.

Hvil i fred medmenneske !

 

En annen gjest her på huset forteller meg at det er gått mange menneskeliv utenfor her de siste ukene.

Trafikken i Thailand er ingen spøk.

Jeg skriver, ergo er jeg.
Morning has broken...

"Praise with elation, praise every morning... Gods recreation of the new day"...

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



NELSON MANDELA - HVIL I FRED MANN . . .

LIK STØVEL MOT TENNENE . . .

 

 

Noen må følge barn til ei grav.

Det henger ikke rettferdighet eller mening i det noen steder. 

Kun smerte lik fjell stikkende opp av det bunnløse havet sorg.

Jeg tenker det må være det verste, og at det ikke skal være på den måten.

Samtidig vet jeg at livet ikke mettes langs linjene en skulle ønske.

Det bare er som det er.

Noen ganger rått, hjerteskjærende og brutalt.

Lik en støvel mot tennene fulgt av jord mot pannen.

Smaken av grus og blod.

 

Det tenker jeg her jeg sitter midt i en fredag aften det året jeg har levd over femtien år på jorda.

Ingen skulder å lene seg mot. De hvite rosene er visnet.

Sorg tar tid. Skrur seg av og på.

Ligger der under alt det fine og lyse disse dagene.

 

I mars måtte jeg si adjø til et vennskap som har betydd all verden for meg.

Det gjorde jævlig vondt, og det skapte tomrom.

Klok som jeg er vet jeg jeg ikke ville vært det foruten uansett.

Jeg må leve med savnet.

Bunnløst.

Noen ganger tvinger omstendighetene fram en uønsket slutt, et uomtvistelig stopp.

Det betyr ikke at en glemmer, eller har sluttet å elske ham. Nei.

Bare dette at ingen kan klamre seg til selv den dypeste kjærligheten menneskene i mellom.

 

Det smerter.

Lenge.

Rives opp igjen og blør mer.

Såret får skorpe og arr, men blir der.

Huden over er ennå syltynn over blodet.

Det krever mot å si ja til sitt eget livsalvor alle dager.

 

---

 

 

Da sommeren var på sitt varmeste fulgte vi vennene et kjært menneske til siste hvilestedet.

Femtien år fikk hun på jorda.

Noen ganger, mens hun levde, snakket vi om støvler mot tennene og smaken av grus og blod.
Visste det samme; hun og jeg.
Takk...

Akkurat nå sitter jeg midt i blanke sorgfølelser og tilbakeblikk.
 

 

Jeg tenker:

Senga er myk god nok for drømmer.

Den som kjenner sin egen styrke kan sove rolig.

I morgen er det atter en dag.

En med sandaler og melissand.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar...
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
 

(~Hans Olav Mørk~) 

 

 



TYFONEN HAIYAN II

Lastet fra nettet. Arnon Favila/AP

 

 

What the fuck?
Det er rart dette med avsender og mottaker når en kommuniserer.

Jeg tror ikke selv jeg har skrevet at det var nevneverdig synd på meg når jeg skrev om naturkatastrofen i teksten "Tyfonen Haiyan" her for leden dag. 

 Teksten handlet heller ikke om  hvorvidt nordmenn befant eller ikke befant seg i øyet. 

Hvorfor noen velger å misforstå budskapet totalt vet jeg ikke.

De om det.

 

 Herfra kom og kommer bare beskrivelser av hvordan det opplevdes å være i utkanten av øyet.

Veldig i utkanten, og at jeg mens vinden og regnet raste forbi i timevis utenfor her tenkte mye på hvordan det måtte være for dem som ble rammet på Filipinene og andre steder.

Så vidt jeg leser treffer uværet i Vietnam, og hva som skjer der vet jeg heller ikke.

Vet bare at jeg håper på at Haiyan snart mister pusten, og at det ikke skal bli enda flere døde igjen etter supertyfonens herjinger... Som er helt grusomt for dem som rammes.

 

http://www.nrk.no/verden/12.000-fryktes-dode-pa-filippinene-1.11348231

 

 

Nå vet både jeg og andre som leser og ser nyheter at tusenvis er døde.

Ufattelig mange har fått hjemmene sine rasert og ødelagt for godt.

Hvor mange som er skadet vet man ikke.

Hvordan det er å miste absolutt alt kan bare den som gjør det fullt ut forstå.

Dessuten leter tusenvis av mennesker etter sine under pinneved og i andre ruiner.

Det meldes om tsunamilignende bølger som har slått inn over land.

Et inferno av skrekk og gru og død.

Det er tragisk og forferdelig og grusomt.

For det handler om konsekvensene for menneskene som er rammet.

 

 

Pus foran ei brukket grein etter blæsten her i Hua Hin. Kun ytterkanten, som sagt.

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Jeg er ikke klimaekspert, men tanken om at dette har minst et bein i den globale oppvarmingen er nærliggende informasjon jeg tror stemmer. For meg synes det som om det ekspertene begynte å forklare oss for et godt tiår siden er i ferd med å skje. I nord merker vi ikke så mye til det enda.

Men her hvor kloden krummer mest har menneskene fått store utfordringer å forholde seg til.

Håper verdenssamfunnet er seg sitt ansvar bevisst og hjelper ofrene massivt.

Ikke glemmer det når blitzlampene slukker og nyhetsstrømmen stilner.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

MOTSTAND

 

 

Motstand.

Magert.

Menneskelig.

Mørkt.

Mektig.

Metervis merkelig motstand.

Dårlig håp.

Sang på kanten.

Holde foten fast.

Glipper.

Forsiktig.

Butter.

Hardt.

Det blir bra!

Hold ut!

Enda en gang.

Motstand.

Styrke.

Igjen står dette ene;

-Forsvinne uten motstand...

 

Synnøve Sætrum

 



 

 

ALDRING 2... Er det bare jeg som ikke forstår språket?

 

 

Verden er enorm, med mange farger, toner og talemåter. Min lille flekk på jorda heter Norge. Snakker norsk i bunnen, selv om jeg sender takk og atter takk til engelsklærere gjennom hele skolegangen. Hvor skulle jeg tatt meg uten dem? Hvordan hadde reiser sett ut kun med tegninger og fingerspråk ? Det hadde nok gått, det er ikke det. Folk greide seg før engelsk var det "alle" snakket.
Nå skal jeg ikke skrive om engelsk som internasjonalt språk.
Det er så mange koder, så mange språk.
En eksponeres for enorme mengder av det hver eneste våkne time og dag. 
Mye artikuleres ikke, men er der likevel som sosiale rammer og retninger.
Trender og moter. Rett som det er kjennes det som om det blir for mye.
At kvinn kommer til kort eller ikke begriper et fnugg. Er det bare jeg som ikke forstår språket?

Min verden var lekegrinda de første leveårene. Grinda gir trygghet.
Når en gror til blir den et stengsel til å klatre over. Ei sunn utvikling for et barn.
Det handler om å mestre livet og å vokse i takt med utvidet radius.I dag er verden "lekegrinda", og i likhet med andre vet jeg ikke hvor lenge tiden min på jorda varer.
Kvinne i sin beste alder som jeg føler meg sånn.

 Sist jeg tenkte på akkurat dette med språk satt jeg i en leilighet i Kremasti på Rhodos.

Meltemien pustet mildt på meg gjennom myggnettingen, og utsikten mot havet gjorde sinnet svært rolig. Det var et av livets gylne øyeblikk, som jeg husker med takknemlighet. Takknemligheten siger som aller oftest på når det handler om samvær med medmennesker.Stress er en høyst teoretisk tilstand i slike omgivelser. Der og da hersket absolutt fred og fordragelighet. Jeg husker det fikk meg til å innse at felles erfaringer og noen lunde reflekterte samtaler opp gjennom årene i dette tilfellet stenger for fordums uenigheter, samt kultur- og språkbarrierer. Det er ei lise å bare være...

Det hadde vært fint om det hersket absolutt fred og fordragelighet rundt dette med å eldes.
Verden skulle vært konstruert slik at det var greit. Ikke sant? Kanskje er det pr. nå kun en utopi å ønske seg slikt. Mine dager i aldring de er her. Ikke alderdommen ennå, men er jeg heldig og får være på jorda følger den etter. Plutselig er jeg våknet opp og tenker på kalkun, poser, furer og rynker. Jeg ser dem i speilet. Det er meg jeg ser akkurat som jeg er i øyeblikket. De fleste dager godtar jeg heldigvis meg selv som jeg er, og kan leve i fred med meg. Jeg står oppreist, det aller meste fungerer så det er til å leve med. Takk, takk og atter takk for det.

 Likevel: Som alle andre er jeg kraftig eksponert for alt dette som handler om brystforstørrelse, fettsuging, rumpeløfting, midjemål, øyelokkfjerning, kinnbeinsløft, halsstrekk og Botox. Evig ung og evig pen ? Ikke sant? Bare for å ha nevnt noe. Dessuten er det et pes om klær og stil. Privat stylist har de rikeste. Andre leser blader om saken til øyet blir stort og vått. Jeg ramler rett av... Blir satt ut i dette. Hvor i all verden skulle jeg hente kreftene til å henge på det der? Er det mulig å leve i akvariet som skyggen bak den store sterke suverene lederfisken ? 

 

 

 

 

http://www.bt.dk/udland/se-billederne-helt-almindelige-kvinder-helt-noegne#slide-40


Mangt og meget handler om fasade og "image". Jeg kaller det jåleri, og noen ganger tyranni. Selvsagt om ufattelig mye penger å tjene for dem som albuer seg fram. De er mange finansherrene og fruene som trekker i trådene som får verdens mennesker, i alle fall de vestlige, til å jage etter evig skjønnhet og ungdom. Det vil si den typen skjønnhet som mote- og modellbransjen fører til torgs. Hvorfor er det blitt slik at det vanlige mennesket ikke er definert som vakkert? Tenker jeg går for det jeg...Mangelen på debatt om hva det virkelig dreier seg om får meg til å tenke at dette også handler om kultur- og språkforskjeller. En noenlunde reflektert diskusjon om dette er savnet. Intenst til tider. Er det bare jeg som faller av? Bare jeg som ikke fatter verden?

Det er så mange slags speil, også med and. Meg til høyre...

Nå sitter jeg på balkongen i Hua Hin. Mild vind mot mildt sinn. Jeg har kun iført meg sarongen. Eventyrlig atmosfære. Jeg hører en hane. En ambulanse i det fjerne sammen med jevnt sus fra vegen nedenfor. Dieseldrevne lokomotiver drar togene forbi, girer opp rett nedenfor her. Det er riktig så hjemmekoselig. På bordet står kaffen og den nypressede appelsindrikken. Dagen er ny, og jeg føler meg levende og forynget. Sammenhengende søvn i over ni timer er blitt meg til del. Bare det fyller meg med takknemlighet. Jeg vet en del om insomnia...

Jeg har det godt. Dette landet gjør noe med meg som er vanskelig for meg å få til i høst- og vintermørket heime. Det vanskelige heime handler om helsa, men også om at en eldes, uten å være rik, frisk eller i arbeid. Stemningen i det norske samfunnet, er slik jeg opplever det, mer og mer vridd mot at penger og at alt skal være lønnsomt. Eier du ikke store hus pluss, hva er du da? Joda, du er i godt selskap med klodens innbyggere. Det er lett å se det når en løfter blikket.
Nå er det ikke det som er poenget her. Hvordan blir man egentlig oppfattet i Norge som enslig kvinne, uførepensjonist og eiendomsløs? Er du ikke produktiv, eller effektiv i pengebetydningen er du lite eller ingenting verdt. Kun en utgifts- eller salderingspost i budsjetter og regnskap.
Det gjør noe med en over tid dette med å bli sett på som samfunnsøkonomisk utgift i stedet for det en faktisk er: Individ og menneske. Jeg forstår ikke språket og jeg føler meg utilpass innimellom.
Er du med?

 Når jeg sitter her langt unna kjenner jeg at jeg ikke er redd for å si hvordan det virker på kropp og sinn.. Men, og jeg sier det igjen: Takknemligheten over at Norge har uførepensjon og andre rettigheter når folk blir syke, sitter dypt. Arbeider- og fagbevegelsen som har stått på, stod på i tiår etter tiår har vi å takke for dette. Ingenting er kommet uten kamp, og ingen ting forblir om folk sovner i timen. Kapitalismen er ikke snill, den tar ikke hensyn til enkeltindivider. Der handler det bare om maks profitt til enhver tid. Så vi trenger andre politikere enn de som sitter i førersetet nå. Grøss!
 Har sagt det før, men sier det igjen. Det er viktig å poengtere at Norge må fortsette å være et godt land for alle. Selv om det ser stygt ut nå. De blå-brune er i regjering og vi vet hva de står for. På den andre siden er de tross alt i mindretall. Så jeg håper retningen blir stagget av opposisjonen. 
Jeg håper inderlig at venstresida fortsetter å gå til venstre.

-Øi, dette handler da ikke om å eldes?
Jo, det gjør det. For jeg er slett ikke unik. 
Det å ikke fungere hundre prosent, greie være effektiv og lønnsom  på måten som markedsliberalistene definerer det er ingen selvfølge. 
Omsorg og rettigheter kan ikke være bare lønnsomt.
Det blir feil måte å måle. Ikke alderdommen heller.
Med den kommer sykdom og andre utfordringer.
Det er en del av å være menneske på veien fra a til å.
 

Skal det aldri ta slutt dette kunstige kropps- og lønnsomhetspeset?

 Dette peset som affekterer og til tider stresser ganske så mye.

Selvopptatthet kan det kalles, men også bortkastet energibruk.
En skulle kanskje bare gi f...
Et poeng er det dog at mye påføres uønsket, og virkemiddelet er den massive kroppsfikseringen som strømmer mot en fra alle tenkelige og utenkelige medier.
Propaganda og hjernevask.

Ukjært barn har mange navn, og jo vi er ulike når det gjelder stress.

 Idealene som forteller til enhver tid om man er inn(enfor) eller ut(enfor). . .
For all del, jeg mener ikke at man skal la være å søke en sunnere eller mulig livsforlengende livsførsel. "Ei sunn sjel i et sunt legeme" og alt det der.

Åhhh., tenker jeg. Gi meg en dags pause fra alt dette.
La meg bare nyte dagen i ro og fred mens jeg sakte eldes.
Uten tanker omkring denne fikseringskulturen, og kampen mot det som ikke nytter.
Forgjengeligheten er evig, ikke sant?
Eller er det bare jeg som ikke forstår språket?

Synnøve Sætrum

 

 

 



Aldring II

Tid, du sterke bilethoggar !
Sakte, sakte høgg du furer i ei panne,
omskaper du smil til grimase,
formar du slaskeposar
av noko som blei kalla bryst
og gav mjølk til nye liv.

Ev vil slåss mot år, dagar og minuttar,
men du er ein sterk herre, veldige tid !
Latterleg er eg her eg sit
og prøver binde deg i ord.

(Marie Takvam)


http://www.youtube.com/watch?v=JSDoPY9B0wQ

MEDMENNESKER

 

 

 

Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.

 

Likevel...

Det er vondt når du kjenner på tilkortkommenhet.

Når du forsøker møte den som står meg aller nærmest, men ikke greier nå inn.

For det er jo sånn i livet at aller fleste får oppleve sitt å streve med.

Noen knuter er såpass vonde og kompliserte at åpningsprosessen tar lang tid.

Tid med mye smerte, tårer og noen ganger sinne.

Den som sitter meg knuten har mer enn nok med sitt. All energi går med til å finne åpningen.

Du elsker så inderlig dette mennesket som strever, vil så gjerne hjelpe, men når ikke fram.

Blir avvist eller tråkker galt i ren velvilje. Ingen er perfekte, bare mennesker. Medmennesker.

 Forsøket er å være et godt medmenneske, selv når kjærligheten kommer til kort.

 Da gjelder det å greie ta tida til hjelp. Stole på prosessene. Stå i det.

Være medmenneske også gjennom det som ikke er så enkelt. Det er ikke sikkert du greier være god nok for den som strever. Kanskje er det ikke akkurat du som trengs, men du kan i alle fall si du er der. Blir du ikke hørt, roper du ennå en gang. For du kan ikke annet.

 

Du hadde en gang en samboer som sa han ville være glad om det ble stående på gravsteinen at han var "et medmenneske". Ikke for at det var den slags du og han snakket mest om da dere var i slutten av tyveårene. Dødeligheten handlet i all hovedsak om alle de andre, alle de gamle.

Dere var ennå ikke kommet så langt i livet at mennesker rundt var begynt å dø for tidlig av kreft eller ulykker. Det hørte til sjeldenhetene at noen bukket under for rus eller begikk selvmord.

I alle fall ikke i deres omgangskrets. Om noen døde så var det gamle besteforeldre, men knapt nok det. Livet var fokus, ikke døden.Studiene ga kunnskap som skulle brukes i framtidig arbeid, samfunnsprosessene dere deltok i var engasjerende. Du sang, danset og gikk i tog. Ungene var også med.

 Timene og dagene var fortetta, travle og meningsfylte... 

 

Du kjenner sting av sterk glede, og noe som ligner sårt vemod.

Det første handler om det privilegiet det er å få barn. Ingen ting i livet kan måle seg med det.

Den betingelsesløse kjærligheten som kommer med et barn.

Størst av all kjærlighet er den kjærligheten.

Der får du alltid, alltid, alltid mye mer enn du gir.

 

Lykken det er å dele hverdagene med mennesker en elsker. 

Tiden, den fantastiske tiden, som renner som vann mellom fingrene og som aldri kommer igjen. Etterpå har du mer enn en gang skulle ønske å kunne stoppet den, skrudd klokka tilbake og holdt noen øyeblikk i evighet.  Livet ville vært svært mye fattigere uten den erfaringen.  

Vemodet  du evner handler om tiden som ugjenkallelig er gått sammen med mer enn et medmenneske. Årene gjør forgjengeligheten synlig, eksistensen farges stadig skjørere.

 

 Omstendighetene ville det slik samboeren min fikk hvile alt for tidlig ved steinen hvor det er risset:

   "Et medmenneske". Det var meningsløst, og kan aldri bli annet. 

 

Du kan huske sjokket, smerten og sorgdagene.

Tiden det tok for å finne nytt fotfeste.

Etter hvert stod du støtt igjen. Du hadde bestemt deg for det. At du skulle vokse på det. Lære noe.

Mange år etter vet du kanskje litt mer, men er du klokere alene?

Det du lærte var at du trengte medmennesker.

Gode medmennesker.

Den typen som gir deg hånda til støtte mens du strever med å stable deg på beina.

 

En dag skal også du møte døden, og slippe alle hender.

Død er død.

Den er siden, og den vet du ikke noe om.

Liv er liv.

Kjærligheten kommer aldri til kort.

Livet er nå, og det vet du mye og noen ganger litt lite om.

Ett ellet to vet du, enten det gjelder det strevsomme eller det lette:

Noen ganger trenger du gode medmennesker.

Andre ganger kan du være et godt medmenneske for noen.

 

 

Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



Hva annet?

Når alt kommer til intet,
 er drømmene om livet det eneste han har!
Døden bor i skyggene under sykesenga, mens han klamrer seg til lyset. Hva annet kan han gjøre?

 

Synnøve Sætrum

OM VALG.....(Nei, ikke det politiske denne gangen!)

 

Flyttestemningen er påtakelig...

 

God fredag!
God helg!

Ja, for det kan jeg velge: Bestemme meg for at dagen skal være god. Så lenge jeg ikke har smerter som overskygger enhver tanke og livskvalitet.
Tenker at dette med utbrenthet, diabetes, blodtrykk ute av balanse, stive ledd, lett verk pist og hist "bare" er tilstander det går an å leve med.
Og, jo jeg har jobbet såpass mye med meg selv i det tiåret jeg har vært i situasjonen at jeg stort sett kan bevare humøret og fatningen de fleste dager.
Lykke er et bevisst valg og en livsstil, sier de vise. Jeg tror de har mye rett i det. Kan man ikke få  det til får man se på omgivelsene og hverdagen.
Finne ut om noe fungerer så dårlig at det må endres.
Nå sier jeg ikke at alt kan forandres alltid. Er blitt for gammel-og-klara-klok til det. Bare at der man har et valg har man et valg, og så handler det om å forandre de ting man kan.

Jeg er kommet fram til at jeg kan, og tar konsekvensene av erkjennelsen. Tiden er kostbar og livet forgjengelig for alle. Ingenting henger over meg som akutt livstruende tilstand. Takknemligheten siger på her jeg sitter og kjenner på hva de realitetene faktisk innebærer for meg.

Lener ryggen godt inn i godstolen jeg, og har føttene på fotskammel. Da jeg stod opp i dag var planen sortering og rydding i diverse papirer. Men, etter som timene er gått og jeg skjønner utmattelsestilstanden er et faktum lar jeg det være.Kanskje får jeg lagt meg tidlig, og kjenner meg mer uthvilt i morgen.

Ok, hoftene er stive og jeg er trøttere enn midt på sommeren og sånn, men det er ikke så lenge til jeg skal av sted, og ha sommer, mosjon, sunn mat, massasje, yoga, fotbehandlinger og annet som gjør godt for helse og velvære. Jeg er heldig og kan velge det som gagner meg. Andre kan ikke det. De vet at tiden er knapp og sliter med smerter jeg ikke vet hvordan føles eller påvirker. Mennesker som er tapre og tøffere enn meg.
Har en ganske annen hverdag, mens de sloss for sin stund på jorda.
Et perspektiv som gjør meg enda mer glad i mulighetene jeg faktisk "eier" her og nå. Likevel: Som de andre høstene gjennom siste seks- syv årene er jeg like overrasket over det som skjer med allmenntilstanden min når nattetemperaturen synker ned mot null. Jeg er ufattelig trøtt. Kunne egentlig bare lagt meg rett til å sove så mye som mulig. Siden jeg er i pakking og flytting må jeg skikkelig kjempe for å komme meg opp og få gjort det jeg må.
Utmattelsen henger over meg. Fysikken er ikke særlig vond, men stiv.
Jeg føler meg ikke deprimert heller, bare utmattet.
Jeg vet at når massøren tar i meg de første gangene om ikke så lenge ligger jeg omtrent i bro på grunn av verk enkelte steder. Men, altså: Som før er jeg like forundret at høsten kommer med disse symptomene. For når de ikke er der håper jeg det er over for godt.
 

Kanskje oppfatter du meg som klagende og sytende selv om det ikke er min hensikt. Jeg prøver mer på å beskrive en situasjon som andre kan kjenne seg igjen i. Professor eller lege trenger jeg ikke være for å begripe det. Trenger heller ikke ha tittel for å forstå at mange andre har det mye verre. Likevel er det sånn at man kan ha brukket armen med de smertene det medfører, selv om naboen har kutta av seg foten. Skjønner?

 Nei, det er ikke synd på meg som bor i Norge og har en ordentlig uførepensjon.
En jeg opparbeidet meg rettigheter til fordi vi har det her til lands når vi blir kronisk syke. Grunnlaget for den har jeg opparbeidet meg gjennom å være i arbeid og å betale skatt. Hvilket jeg fortsatt betaler som alle andre (unntatt de rike nullskatteyterne), og det med glede. 

 Her jeg sitter nå har jeg hatt og har ennå tilhørighet mellom vegger og under tak. Der jeg har vært i livet har det vært godt. Nødvendig. Gledelig. Jeg tar med mange gode minner herfra... Etter hvert har vinterklagingen festet seg ved meg, og jeg misliker det sterkt.Til slutt slo det meg: Ikke klag mer, du har et valg! Du må faktisk ikke bli sittende i snø og kulde, bare eksistere og vente på våren, eller døden... For meg er ikke det noe liv lenger, og jeg er veldig veldig veldig klar over at livet er forgjengelig.

 

Tenkte at enten får jeg forsøke noe annet, eller bli. Stå ved valget og gjøre det til en god tilværelse likevel. Det siste har vist seg å være vanskelig.

Vinteren er blitt for stor påkjenning både fysisk og psykisk.

Ei god venninne av meg uttrykte at jeg ikke hadde denne innstillingen til vinteren sånn for en fem års tid siden. Det er sant. Da sloss jeg virkelig for å ta i tu. Kjøpte ski og satte av sted. Gjorde alt for å være på parti. Og, det lyktes ei stund. Opplevde noen relativt gode vintre. I 2011 ble det for bratt, og den våren bestemte jeg meg for å prøve noe annet. Som kjent dro jeg til Thailand for første gang i slutten av oktober. Ao Nang i Krabi-provinsen var mitt aller første møte med Thailand og Asia. Jeg kom dit helt mot slutten av monsuntida.

 

 Det regnet av og på, var ingen store turiststrømmer å se, og jeg kommer alltid til å huske alt flomvannet da vi fløy inn over Bangkok. Jeg og reisefølget steppa  kilometer på kilometer i pur glede over å ha kommet oss av sted.

Det ble veldig gode måneder, og det ante meg at noe på innsiden forandret seg for godt. Smilets land er helsekur de luxe. Tror sjelden jeg har vært så sprek som da jeg kom hjem igjen etter den turen. Faktisk var det såpass at det opplevdes som fiksjon å forestille seg en annen fysisk tilstand.

 

Tilbakefallet i form kom ikke før i slutten av september i fjor.

Da jeg dro til Thailand i slutten av november hadde jeg sovet i nesten to måneder. For meg fortvilende tilstand å være i.

En greier ikke ta seg sammen, for det er ikke viljestyrt.

Til å begynne tror jeg alltid det, og kjemper.

"Ta deg sammen", tenker jeg.

Bare for å erfare at det ikke går.

 Fin støtte for meg det !

 

Erfaringen min er at det er vesentlig skille mellom å drømme og å erfare. Virkeligheten ble bedre enn de fleste drømmene.

Det er en sannhet for meg at det meste handler om å leve på den måten som er best mulig. Men, jeg har hatt en lang prosess for å tørre pakke sammen.
Indre motforestillinger har vært sett på, analysert og luftet for nære venner. En etter en har jeg greid å sette dem på den plassen de skal være. Så i dag sitter jeg her, og er klar til ei framtid jeg ikke kjenner. Skal gjøre noe som for meg antakelig er det mest radikale jeg har begitt meg ut på. 
På den andre siden: Kvelden eller morgendagen er det vel bare vår herre som vet noe om. Ikke sant? Jeg minner meg selv om å slippe kontrollen.
Det viser seg stadig vekk å være et lurt triks.

 

Det skal bli spennende å erfare en annen hverdag og tilværelse.

Finne ut hva framtiden inneholder for meg.

Jeg gleder meg enormt, akkurat her og nå.

 

Det verker i hofte og knær, så nå er det opp og stå...

Jeg skal spasere litt samtidig som jeg fintenker på datoen for flybillett til Bangkok. Er verdt å betale tusen ekstra kroner for å sitter ordentlig om bord?

Også når det gjelder det er jeg heldig og har et valg!

Igjen: God helg !

 

Flyttestemning ja...

 

 

Synnøve Sætrum