TANKER OM MENNESKERETTIGHETER

FNs erklæring om menneskerettigheter

Noen uker uten et ord til bloggs, men med mange tanker.

Tanker om menneskerettigheter og fredelig ytringsfrihet.

Tanker om demokrati og diktatur.

Tanker om fredelig diskusjon mot dødelig terror.

Tanker om krig og fred.

Tanker om liv og død,

Tanker om det nære og kjære.

Tanker om fattig og rik.

Tanker om syke og friske.

Tankene mine kretser rundt måten debattene utspiller seg.

Slik jeg opplever det er det blitt vanskeligere å trygt uttrykke sin fredelige mening.

Retorikk er en kunst, og i disse dager er den til tider alt annet.

 Jeg opplever det slik at den framstår veldig skremmende.

Uttrykker man noe annet enn det den regjerende makta står for, eller er kritisk til politikken blir man lett stemplet som "dum" , "naiv", for terror, for å ødelegge velferdsordningene eller det som verre er. Undertegnede er rimelig oppegående og for menneskerettigheter og ytringsfrihet av det fredelige slaget. Jeg påberoper meg retten til å benytte meg av dem når jeg skriver dette.
Det kunne ikke falle meg inn å bruke triks som mobbing og bakvaskelser for å få fram mitt syn.
At jeg tar sterkt avstand fra terror skulle være unødvendig å tilføye. 

 I tillegg er jeg for å bygge opp og ut velferdsordningene, ikke det jeg ser skjer med dem under sittende regjering. Jeg nevner det likevel enda ei gang.
De som tenker likt meg skjønner i det minste hvorfor.

I speilet har hver bidige dag sett min lille fredelige plett mot den store  verden i all sin gru.

Jeg registrerer at ekstreme  terrorister av ulike slag er i farta.

 Jeg ser sult, fattigdom, sykdom, barnearbeid, undertrykking og annen nød mot denne fredelige pustende lungen landet mitt ,alt til tross, fortsatt er.

 Selvsagt har jeg ikke endret syn på landets regjerende myndigheter. 

Tvert i mot. Løfter jeg blikket fra navlen og kikker opp ser jeg at vi, etter mine begreper, har ei regjering som setter penger til de rike foran alt annet. 

Usannhetene de serverte under siste kamp om regjeringstaburettene fatter jeg ikke at deler av velgerne ikke ser. Hvorfor er denne skylappen så stor? 

Hvordan kan det være mulig at mennesker som er avhengig av velferdsgoder stemmer på partier som programfestet er mot offentlig/felles ansvar for å dekke grunnleggende menneskelige behov? 

Hvordan er det og mye annet mulig i et land som ynder å kalle seg "det rikeste og beste" i verden?

 Handler det dypest sett bare om fremmedfrykt?
Eller handler det om rasisme?
Jeg bare spør, og jeg bruker ordet selv om det kan føre til at jeg blir pepet huden full...

 Handler det om å synes oss som nasjon bedre enn alle andre nasjoner? 

Undertegnede kjenner det skammelig at vi som nasjon bygger de høyeste murene i Europa.

 For meg framstår det som absurd teater når ministerinnen smilende mot kameraene sier seg, kjempestolt, for det. Jeg vet ikke hvem ministeren er personlig. Det er ikke det jeg uttaler meg om, Jeg snakker om en politikk som for meg framstår som nærmest bunnløs selvgod og uten evne til solidaritet, og jeg gjentar at den er skammelig.

Videre tenker jeg at mange av disse medmenneskene denne politikken stenger ute flykter nettopp fra terror og krig.Mange, mange, mange ganger spør jeg meg selv hva denne utestengningspolitikken dypest sett er synlig utslag av? Og enda en gang stiller jeg meg spørsmålene overfor.

En annen side ved denne politiske situasjonen er at vi vanlige menneskene blir redde.

Jeg kjenner gode høgt utdannede folk som sier de ikke lenger tør si hva de mener.

Som sier: "Jeg er redd dem, redd for å si hva jeg mener".

Når jeg spør hvorfor er svaret sånn omtrentlig det samme.

Redselen bunner i frykt for represalier fra høyre, fordi det nå er blitt et debatt-klima i Norge hvor man risikerer bli skjelt ut på det mest usaklige og groveste av motstandere. 

Virkeligheten har de fleste brukere av internett og sosiale medier fått med seg.

Bakteppet er i tillegg frykt for muslimsk- og høyreekstremistisk terror.

Dette skjer i demokratiet vårt. 

Jeg finner det pent sagt skremmende.

Menneskerettighetserklæringen på norsk

Mister vi muligheten til den fredelige meningsutvekslingen er vi i på vei inn i ufriheten. 

Da er det fare for at de får siste ordet disse som skyter ungdommer, ferierende, reisende og så videre.

Vi må ikke komme dit. 

Jet ytrer det fritt og fredelig enda en gang:
Jeg tror på menneskerettighetserklæringen!

Terror er uakseptabelt enten fundamentet er religiøst eller politisk!!!

Synnøve Sætrum

Signatur og kaffe !

Tror det er første gangen jeg ikke har skrevet noe om den internasjonale kvinnedagen 8.mars.

Gratulerer med overstått. Selv om den gikk over uten å bli nevnt den dagen, er den på ingen måte glemt. Og jeg er fortsatt ikke enig med dem som sier dagen er overflødig. Det er lenge lenge lenge til kvinner har samme rettigheter og muligheter som mennene på kloden. Bare å fortsette løfte fanene.

Men, altså, jeg lå ganske mye av de timene i år.

Dagen var en av dem for meg i relativ utmattelse, så jeg var ikke ute og satte preg på feiringene. Hvilket ikke betyr at jeg er sluttet brenne for verdens kvinner.

Av og til er ånden mer villig enn kjøttet...... 

Om disse  vinterdagenedagene kunne jeg egentlig nynne:

"Bjørnen sover bjørnen sover i sitt lune hi..."

Er inne i en lang periode utmattelse av den sorten jeg ikke har opplevd på noen år.

Ikke farlig, bare sånn det er inni mellom. 

Sovner tidlig og våkner seint, mer søvnig og sliten når jeg omsider våkner.

Nei, jeg er ikke lat.

Jeg gleder meg bare til det går over, for det gjør det.

Jeg kan ikke la være å nevne at jeg sitter på kjøkkenet, nyter min trygge tilværelse og kaffen.

Det er enkelt nok å være meg alt tatt i betraktning. 

Eneste er at jeg synes det er synd jeg ikke har krefter til å stå i første linje i hjelpeaksjoner og annet.

Tenker på alle de som er ute og flykter for sine liv. 

Jeg har signert Amnesty-aksjon. Gjør det du også da (trykk på signert så kommer muligheten opp). Disse medmenneskene trenger verdens oppmerksomhet. 

Det er så mange menneskerettigheter som brytes hver eneste dag og time. 

Fortsatt god torsdag.

Synnøve Sætrum

Determine right from wrong....å skille mellom riktig og galt...

Mulig er jeg for enkel i hodet, eller naiv, men det får bare være.

Jeg opplever uansett at stemmen min blander seg med andre stemmer som tenker beslektet rundt alle flyktningene som kommer til Europa disse dagene. Å se og høre og lese oppleves vondt, og jeg greier ikke slutte tenke på det. Så kommer advarslene, og fryktspredningen. 

EU kan gå i stykker om det ikke samarbeides om alle flyktningene. 

Den italienske utenriksministeren påpeker så. Hva han egentlig mener er jeg usikker på.

Er det penger eller grenser eller mennesker han snakker om?

Noen som kan forklare det for meg?

Som det vanlige mennesket jeg er tenker jeg at Europa som jeg har kjent verdensdelen er i ei endring jeg ikke har sett hele mitt drøyt femti år lange liv. All nøden er kommet så nært. 

Til Italia, til de greske øyene, til Tyskland, til Norge. Ja, her har vi jo fru Finansministeren som er mer opptatt av å sabotere stortinget og ei heller greier løfte blikket fra regnearkene. Hun viser i fri dressur hvordan empatien er døende og stirrer videre mot regnearkene sine. 

Medmennesker hører vi ikke et kvekk om. Tallene derimot. Pengene. Kostnadene. Ingen stopp om utgiftene. Nå er hun jo Carl I's etterfølger så det er ikke så underlig sånn sett. FRP er nå en gang FRP og mot alt som heter innvandring, bortsett fra dem man kan tjene penger på da. Bruke billig og så forevente å kunne sende dem tilbake der de kom fra etterpå, og så videre. Det er vel det den frie flyten innenfor EU og EØS dypest sett handler om. Profitt. Profitt. Profitt.

 Ingen medmenneskelighet, bare tall og atter tall. 

Du skal gjøre med din neste , som du vil nesten din skal gjøre med deg. Er det ikke så det heter?

Det er mulig å velge solidaritet og nestekjærlighet framfor tåregass og vannkanoner.

En må vel ikke være professor for å skjønne at det siste er galt. Veldig galt, og at hjelp er det enste riktige som situasjonen er. Hjelp en ikke bare kan lesse over på nabolandene til Syria. 

Desperate mennesker trenger hjelp. Varig hjelp, ikke bare nødhjelp og bli sittende unyttige i leire rundt omkring i nabolandene. Her i nord har vi ikke tatt i mot mange enda. I Tyrkia finnes 1,8 millioner flyktninger fra Syria, i Libanon 1,2, i Egypt , Jordan og Irak nærmere en million til sammen. I følge Klassekampen er det til sammenligning 4342 som har søkt asyl i Norge.  

Igjen: 

Hva er det de holder på med disse '"høye" damer og herrer som sier Norge ikke kan ta flere?

Problemer med å skille riktig fra galt må de åpenbart ha. 

Hvor er empatien gått? For søkk borte er den blitt.

Noe så underlig. Noe så trist. Noe så vanvittig.

Om medmennesker !

150 000 medmennesker ankommet Hellas via sjøen i år

Aftenposten ombord

KLASSEKAMPEN OM KRISEN

SITUASJONEN I MAKEDONIA

EU OG MIGRANTENE

VALG 2015

Synnøve Sætrum

FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FATTIGE...

I går ble det framlagt bred vitenskapelig rapport om tilreisende fattige. Bygd på vitenskapelige funn presiserer en del sannheter om de rumenske tiggerne. Så er det altså sant, som jeg og mange andre har uttalt og visst, at de aller fleste er lutfattige som forsøker få et bedre liv gjennom å tigge på norske gater og torg. Siden jeg nå har reist endel kan jeg tilføye at fattige mennesker sitter rundt omkring i andre land og tigger også. "Alle" sitter ikke i Kristiansand eller Oslo. Og som rapporten fastslår:Nesten ingen av dem er kriminelle bander organisert med bakmenn. Derimot er de familier som finner støtte i fellesskap med hverandre. Sjøl er jeg slett ikke overrasket over funnene i denne rapporten. Min virkelighetsoppfatning har pekt den vegen rapporten viser. Hadde den derimot vist at de fleste tiggere er kriminelle måtte jeg selvsagt bøyd meg for det. Men, slik er det ikke, og nå vet jeg det sikkert også. Jeg bøyer meg for vitenskapelige funn. Har tro på seriøsiteten i den, og det kunne ikke falle meg inn å betvile sannhetsgehalten. Jeg vet et og annet om vitenskapelig metode og etikk. Slikt får en inn gjennom mange års høgere utdanning. Selvsagt er det åpent å diskutere vitenskapelige metoder, men da må man inn å etterprøve funnene på samme vis. Gjøre et seriøst vitenskapelig arbeid og diskutere ut fra det. Hvilket jeg ikke har kapasitet til i disse dager. Dog har jeg vett nok til å være glad for å se at de brunsorte holdningene får seg et skudd for bauen. Ingen tvil om at forskningsresultatene oppfordrer til å gå i seg selv og tenker om igjen. Kanskje får vi rausere holdninger overfor våre fattige medmennesker, og kanskje noen "nettroll" må tie. Jeg vet ikke jeg, men jeg vet at det en del av dem farer med handler om synsinger og holdninger, ikke vitenskapelige fakta.

Jeg sier det igjen:

Medmenneskene som sitter på gata er lutfattige.

Det er ikke kriminelt, men et leit faktum i en verden hvor det meste av goder og rikdom besittes av noen ganske få. At noen synes det er ubehagelig å se verdens elendighet i egne gater får så være. Jeg sier ikke det er kriminelt å føle det ene eller det andre, men en følelse er en subjektiv oppfatning og ikke nødvendigvis sann.Forskningsrapporter derimot er objektive vitenskapelige sannheter.

Synnøve Sætrum

FAFO-RAPPORT OM TILREISENDE FRA ROMANIA

Fremleggelse av FAFO-rapport

SANNHETEN OM RUMENSKE TIGGERE VG

Rapport: Ingen kriminelle bak rumenske tiggere (NRK)

Gratulerer med konfirmasjonsdagen !

I dag er det konfirmasjonssøndag. 

Jeg skal i selskap, og i dag skal det feires at et ungt menneske er på veg over i voksentilværelsen. 

 Ungdommen er framtida, og den ungdommen jeg kjenner er av den veldig bra sorten. 

Er overbevist om at ritualer i forhold til de store overgangene i livet er helt på sin plass. 

Formen får være opp til hvert enkelt menneske. Det handler om tro, livssyn og andre overbevisninger. Et hvert medmenneske står  helt fritt. 

Menneskerettighetserklæringen er alltid mitt utgangspunkt når det gjelder slike spørsmål. 

Å slutte seg til den handler også om overbevisning, menneske- og livssyn.

Selv valgte jeg stå over det kirkelige konfirmasjons-ritualet i si tid, men selvsagt aksepterer jeg til fulle at andre velger annerledes enn meg. Der jeg vokste opp fantes ikke noe humanetisk opplegg, så den dagen de andre gikk til alters var følelsen av annerledeshet påtrengende husker jeg. Ikke for at jeg ville til alteret, men jeg følte nok noe tomhet og et savn etter ei markering for meg også. 

Det var jo ikke bare snakk om religiøs overbevisning, men også feiring av inngangen til det voksne livet. Jeg lurte i min ungdommelige modenhet på om jeg aldri kom til å bli det siden jeg ikke ble konfirmert. Unødvendig selvsagt, men hva visste vel jeg i min pure ungdom ?

Forresten:

Konfirmasjonsundervisningen hadde jeg fulgt, men valgte likevel å stå over altergangen.

 Hykleri var ikke noe for meg, og jeg kunne ikke den gangen si at jeg trodde på Kristus. 

Den gangen tenkte jeg det slik at det hele handlet om å tro på et liv etter døden, og kom fram til at jeg ikke gjorde det. Ganske modent standpunkt tenker jeg nå i ettertid. Ærlig også.

  Jeg kan huske at prestens ord: "Hadde alle vært som deg ville det blitt færre konfirmanter i kirka, men de som velger konfirmasjonen ville antakelig være ærligere". 

Det var heller ikke det at jeg ikke var interessert i de store spørsmålene. Bibelen hadde jeg lest fra perm til perm lenge før den tid.Undertegnede gikk ut av grunnskolen med meget gode skussmål i blant annet kristendomsfaget.

Før var det, og ikke nå.

Gratulerer med konfirmasjonen, enten den er kristelig eller humanetisk !

Synnøve Sætrum

STOPP REGJERINGAS ANGREP PÅ KVINNERS RETTIGHETER !

GRATULERER MED DEN INTERNASJONALE KVINNEDAGEN !

DEN ER EN KAMPDAG, OM NOEN HAR GLEMT DET.

Stopp regjeringas angrep på kvinners rettigheter. . .Kikk litt på dette her... meget ung dame... Foto: Synnøve Sætrum

JEG FEIRET DAGEN I HOVEDSTADEN. I ÅR VAR DET 100-ÅRSJUBILEUM.

Synnøve Sætrum

Å SKRIVE STREKMENN MOT TERROR...

Verdens gravalvor er i meg disse morgenminuttene. 

Midt i min fredelige indre reise over tastaturet og kaffekoppen ser jeg dem for meg.
De maskerte feigingene med våpen i hånd. Jeg kan fatte noe av sorgen man kjenner ved å miste et nært medmenneske. Døden er den sikreste realiteten ved livet.
At noen dreper fredelige medmennesker for å hevde sin verdensoppfatning, religion eller politiske mening kan aldri bli noe annet enn feil. Ikke kommer jeg noen sinne til å fatte denne ondskapen heller.
Aldri unnskylde det eller tro på det.

Terrorisme er feil. 

Punktum.

---

Noen tårer triller mens jeg tenker tanker rundt det å være modig og å ha sine meningers mot.
I noen saker er kanskje det enkleste å tie stille. Være det lille mennesket som kastes hit og dit i konsekvensene av storpolitikkens grimme spill. Avstå fra ei fredelig ytring.
Men, da får de det jo som de ønsker terroristene.

Jeg kjenner meg selv og vet jeg ikke ville være særlig tøff i trynet om noen pekte på meg med dødelige våpen. Heltestatus er ikke mitt anliggende, jeg er helt ordinær.
Min reise i livet handler ikke om anskaffelse av glorie eller omdømme. 

Først og fremst handler den om å være til stede her og nå. Videre er det en gave å registrere hva jeg handler om, sånn dypest sett, fra den ene dagen til den andre.
Elske og noen ganger gremmes over livet mitt så godt jeg kan, og "bare være".
Jeg er ingen guru eller helgen.

---

  Terror rammer mennesker som debatterer grunnleggende menneskerettigheter. 

Et jødisk medmenneske holder vakt i en konfirmasjon, og dør av skuddene. 

Jeg grøsser og tenker at nå skjer det igjen. Denne gangen i København.

  Historieløshet borger for så mangt. 

---

Norge er fortsatt det samme vakre fredelige åpne landet som jeg elsker, men jeg grøsser stille og skriver videre. Danmark og Norge er søsken i verden. Den franske revolusjonen finnes i vår felles historie. Nei, jeg er nok ikke så modig som medmenneskene i avisredaksjonen i Paris. 

Likevel har tankene både de døde og gjenlevende forfektet nådd fram til meg.

De ble understreket da den avskyelige feige terroren rammet dem.

Først Paris, nå København.

Jeg sender en søsters tanke til dem som er døde,

En trøsteklem til medmenneskene som er deres etterlatte og til alle som ligger såret på sykehus. 

Når alt kommer til alt tror jeg dette handler om hvordan vi som små enkeltmennesker forholder oss til den store politikken i våre hverdagsliv. 

Ekte motstand kommer alltid nedenfra. 

Stasmenneskene kan snakke til massene så lenge de har legitimiteten til å sitte på taburettene sine. 

Noe vi gir dem når vi går til stemmeurnene.

Legitimiteten er det vi vanlige menneskene som besitter.

Ikke sant?

----

 Å drepe og skade uskyldige mennesker for å understreke sine holdninger og ideer er feigt og forkastelig. Det er..... ja jeg finner nesten ikke ord.

Verden forandrer seg så fort.

Tidligere års fjerne virkelighet langt borte på kloden er blitt nabolagets realiteter.

Jeg er ingen avisredaksjon eller berømt forfatter. 

Mine tegneferdigheter strekker seg til strekmenn.

Her, dypt i mitt indre, inne i meg finner jeg akkurat nå engstelse for framtiden og det frie ord. 

Ytringsfriheten er fundamentet for å være et fritt menneske.

Les:

Fredelige meningsutvekslinger er den viktigste forutsetningen for demokrati. 

Det er sagt før, men det er nødvendig å gjenta. 

Hvorfor? 

Fordi jeg tror på å gjenta en sannhet om og om igjen.

Jeg er hellig overbevist om fredelig motsand.

Veien med våpen i hånd er helt uakseptabel. 

Når skuddene rammer fredelige møtedeltakere står atskillig større saker enn min sinnsro på spill.

Min politiske oppdragelse er blant annet tuftet på fundamentet "alt er politikk". 

Samtidig synes jeg jeg  "hører" noen av mine velmenende kjære nærmeste si at jeg heller må leve i øyeblikket. Ikke gruble så mye rundt alt det forferdelige.

 Være til stede her og nå, være glad.

Jo, jeg er glad for fortsatt å kunne ytre ei fredelig mening her på "Ytringsstedet"...

Jeg skulle hatt et sånt tegneprogram og kunnet sette noen strekmenn på veggen her.

Det har jeg ikke, men tillater meg likevel å skrive strekmenn mot terror.

Er du med?

Synnøve Sætrum


http://www.forlagsliv.no/ingvarambjornsen/2015/01/30/pesten-vender-tilbake/

FJESBOKA OG SÅNN...

 

"Sugar baby love" og reiseradio. Et blink bakover i tid. Langt tilbake. Må stadig minne meg selv om at dagene blir mer og mer verdifulle. At jeg har tippa inn i mitt sjette tiår. Sterkt og snodig på en gang. På så mange måter er jeg ennå bare en jentunge. Husker vi danset til den låta på ungdomsklubben. Mitt første kyss, mitt første klapp og klem og alt det der. Hva kommer ikke ut av en sang en aldri hører. Sånn er det alltid med musikken. Bakgrunn for mine indre filmer.

 

 Jeg tenker på internettet her over kaffen. Lurer litt på  hvordan det egentlig fungerer når mediene blir brukt for å stable folk på beina for protester mot regimer. Hvordan går det med Egypt tro? Jeg leser ikke arabisk, og kan ikke forstå hva de skriver i kommentarene sine egyptiske venner. Men må alt ordne seg for dem tenker jeg. Det var i Egypt jeg fikk øynene opp for at vi alle sannsynligvis har noenlunde samme ønsker og behov, selv om rammene for våre liv er ulike. Det var deilig å stå der på Giza, nyte pyramidene og utsikten over den største afrikanske byen, ja og i det hele tatt. Jeg har vært der de demonstrerer nå. Men, jeg kan ikke helt forestille meg hvordan det er med millioner i gatene. Jeg fra smålandet Norge. Randsonen av verden. Vi er slett ikke navlen her oppe, selv om jeg er takknemlig for å være født her. Det handler om perspektivene lell.

 Har sagt det før, og gjør det igjen om Egypt: Måtte de gode demokratiske kreftene vinne fram !

 

Kjentfolk i livet er på ferie, eller teller ned og de hører reiseradioen til frokost akkurat som meg. Her i Norge eller under fjernere himler. NRK sender på nett over hele verden. Har brukt radioen for å "holde meg hjemme" når jeg er borte jeg også. Internettet er bra på mer enn en måte.

Denne morgenen har jeg kikket litt ekstra på gamle kamerater som også er kommet dit jeg er i alder og vidd. He he. Fjesboka er fin sånn, holder ei linje tilbake til den jeg var. I de lett aldrende, ja for det er bare lett enda, ser jeg guttene og jentene jeg kjente den gang da. En gave å vite hvordan noen var da vi var tretten-fjorten-femten, og at noen "kjenner" meg like godt. Jo da. Det er sant at fjesboka kan bli en tidstyv, jeg vet det. Sikkert sant at den rommer mye av verdens uvesentligheter også. Men, på den andre siden er jeg overbevist om at den er et redskap for en bedre verden. En mer samlet en, om vi ønsker det. Vi som bruker den !

 

Ha fortsatt god sommerdag og sommerferie.

 

Synnøve Sætrum

MENNESKER ER MENNESKER ER MENNESKER ER MENNESKER....

Det vet jeg altså, at mennesker er mennesker er mennesker er mennesker. Sjøl er jeg et sådant. Et oppdradd i den tro at vi alle er likeverdige, og barn av jorda. Den er vårt felles eie, og er det ikke nok for å overleve et sted får man vandre til et annet. Noen sier at vi ikke vet hvor heldige vi er som er født i Norge. Da siktes det til egoistiske, selvopptatte, grådige, sjølgode og arrogante norske mennesker. Den typen som tror at alt bare vil fortsette som det har vært helt uavhengig av hvilke politikere vi lar få styre oss, og hvordan verdensøkonomien ter seg. Undertegnede liker ikke det speilet. Hun kjenner seg ikke igjen. Hun vet at verdensøkonomien betyr noe for den enkelte, og at det ikke er likegyldig hvem som styrer av Jens, Erna eller (skrekk og gru) Siw. Dessuten synes hun det er forferdelig at enkelte medmennesker er så opptatt av loet i sin egen navle at de av den grunn blir skikkelig forbanna. Arroganse overfor den som er født på et annet sted kan hun ikke noe med, og hun øver seg på begrensningen av egne begjær. Nei, hun er ikke perfekt. Hun har ikke løsningen på alt mulig. Likevel mener hun det må være en rett å undre seg over det som skjer og har skjedd de siste tjue årene sånn røffly... 

Sånn som Norge til tider framstår er klam og nifst. Hvis denne selvgodheten og egoismen etter hvert blir det verden ser, sånn om man får ei blåbrun regjering i et land som går så det kviner med ei sosialdemokratisk må man da undre seg.  Jeg skjems allerede. Når jeg hører medmennesker rakke ned på tiggere, innvandrere, psykisk syke, syke, gamle og så videre er det som om en sitter på teater og teppet går opp. Bare at det er virkelig. Sånne som jeg blir skikkelig rystet, rystet av en nærmest bunnløs skam. Det er blitt såpass at det der aldri fjerner seg fra mitt indre landskap.

Man må ikke ta politikk personlig sier noen. Nei, de gjør visst ikke det de som styrer. Men, enkeltvedtakene de styrende legger føringene for er da i høyeste grad det. Finnes det noen annen måte å se det på? Så kom gjerne med et saklig innspill (utskjellinger redigerer jeg bort).

Eksempel: Hvordan kan det være mulig å la "innvandringsregulerende hensyn" gå foran barns beste? I Norge, landet som over alle klapper seg på brystet med å være så bra?

For meg ser det ikke ut som hvem som helst av annen opprinnelse blir behandlet godt og riktig, eller med menneskelige hensyn av det norske samfunnet. Er ikke en slik begrunnelse for utvisning å kalle den spaden med sitt rette navn? Her gis ikke ved dørene, uansett og menneskelige hensyn tas ikke. Koste hva det koste vil. Spiller null rolle at mennesker er mennesker er mennesker er mennesker.

 

Mye jeg ikke forstår, såpass begriper jeg. Leste nettopp Dagbladets historie om søstrene Jasmin (18) Ghasali (15), Fatima (14), og brødrene Mohammad (12) og Yasin (8) som etter vedtak fra UNE blir kastet ut av Norge når som helst. Sammen med foreldrene. Uansett hva de har gjort riktig eller galt i prosessene er det for meg helt håpløst at barna skal lide for det. Arvesynden trodde jeg for lengst var lagt på hylla her i landet. Men, som sagt, det er jo så mye jeg oppfatter feil.

 

 Nei, jeg forstår for eksempel ikke at den som er født på norsk jord ikke automatisk er norsk statsborger. Det er det ene. Det andre er at det for meg er ubegripelig dette med at saken har hatt behandlingstid på 11 år. De har vært her siden 2002.

Nei her tas ikke menneskelige hensyn. Det forstår jeg. 

Likevel er det for meg ulogisk og mot alt et humant samfunn skal stå for.

Det må da være en annen måte å behandle disse sakene på.

 

Mennesker er mennesker er mennesker er mennesker er mennesker.

Nei, jeg tror ikke lovverket og systemet blir det spøtt bedre med Jern-Erna eller Blålillabrun-Siw på taburettene. Tvert i mot. Menneskesynet fra den kanten tar, som jeg opplever det, lite eller ingen hensyn til at mennesker er mennesker er mennesker er mennesker.

 

 Nei, jeg mener ikke at man skal åpne grensene for absolutt alle, det er ikke det jeg sier. Jeg sier kun at det må da finnes andre måter å behandle barn på. Er det virkelig slik at barn skal få unngjelde for foreldrenes "synder", eller alt for lang bestemmelsestid. Kan man ikke sette en grense for hvor lang tid slikt skal ta? Gikk det for eksempel an å si at over et visst antall år på vent kunne man bli innvilget opphold på humanitært grunnlag. 

 

Barn er også mennesker. Små og unge mennesker. 

Mennesker er mennesker er mennesker er mennesker er mennesker.

 

Nei, jeg forstår det ikke jeg. Hva betyr det når UNE i denne saken konkluderer med at "de innvandringsregulerende hensyn i denne saken må veie tyngre enn barnas beste, herunder tilknytningen til Norge" ?  Kan det der tolkes som noe annet enn at barnekonvensjoner er sendt til skogs og menneskerettigheter har fått et realt tupp i ræva og på hodet ut ? Det i Norge som skryter så intenst av å være beste land i verden. Rikeste og snilleste og aller mest demokratisk og menneskevennlig. Jau, jau, jau sier jeg.

Jeg begriper det ikke.

 

Derimot er jeg "tungnem" nok til  å forstå at mennesker, er mennesker , er mennesker, er mennesker, er mennesker, er mennesker, er mennesker....... 

 

Grrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr....

 

 

Synnøve Sætrum

DET MINNER OM...

Foto: Synnøve Sætrum
 

God lørdag morgen etter ni drøye timer søvn!

Stearinlyset brenner.

Det er ingen sol i snøbakken.
Denne helga bør man ikke dra til fjells opplyser alle medier.
Hadde ikke tenkt det heller.
Foretrekker vandring fra hytte til hytte om seinsommeren jeg.

For meg som er nylig hjemkommet fra tropene er ikke dette vår.
Bare den spede kimen til den.
Gledesdreper vil jeg likevel ikke være.
Fuglene som kvitrer utenfor minner meg om at alt som skal kunne være bærekraftig fordrer samling i bånn! Alt må begynne et sted, ikke sant?

 

Som jeg fungerer er jeg inderlig inderlig inderlig takknemlig for å ha sluppet denne fimbulvinteren i nord. Venner forteller meg uten blygsel om hvor har den har vært.
Jeg har blitt skjelt ut av to frysende fremmede mennesker bare ved å stå på siden av dem på gata og i en butikk. Riktignok var det fredag ettermiddag i begge tilfeller, og forklaringer kan være tidspunktet...Innadvendte mørkesyke vinterslitte mennesker tenker jeg. Tilgi dem!
Jeg kjenner min egen kropp stivne rent fysisk etter bare drøye uka hjemme.
Skyldes det ganske enkelt kulda i seg selv?
Ja, for det er jo vinter enda.
 Sol eller ikke sol!

Innrømmer også at jeg skvetter og blir ganske engstelig etter mange måneder i selskap med tropevarme vennlige, høflige mennesker.
 Uansett forklaringer så blir jo ikke livet bedre om jeg gir meg til med utskjelling av fremmede mennesker (har sprukket i bilsammenheng jeg også... og vet hva det vil si).
 Jeg tenker:
Er det sånn det er hjemme?
Kulde på alle plan?
Er det også derfor jeg "rømmer landet" vinterstid?

Ok, jeg satt i solveggen i går, noe som var ganske deilig og varmt.

Måtte kaste dunjakka etter hvert, men det var likevel et faktum med den iskalde vinden er rett rundt hjørnet.Det finnes ikke vintersol uten vinterskygge...Vår er det heller ikke pr. kalender før 20.mars.

Som jeg fungerer er jeg inderlig takknemlig for å ha sluppet denne fimbulvinteren, som før skrevet.
 

 Ordfører Fabian Stang var akkurat på radioen og snakket om panikkangst og alvorlig depresjon. 

Verdig, viktig og med medmenneskelighet i resonnementene.

Jeg har vært der sjøl, og skjønner både med intellekt og kropp hva han snakker om.

Jeg vet hvordan når sjela gråter mot den sorte avgrunnen. Jeg kjenner noen av hemmelighetene i kroppen som krøller seg sammen i fosterstilling i håpet om å kunne sove og sove og sove det av seg. Det inderlige ønsket om at man skal våkne til en annen virkelighet.

At det skal gå over. For det er et uutholdelig ensomt sted.

 En selv utenfor røkkla...

 Og det i "verdens beste og rikeste land".

For all del: På veldig mange måter er det sant.

En har det mye godt som får leve i Norge.

Likevel er det min bestemte oppfatning at en sjølvgodhetskultur, en seg-selv-nok-kultur skaper grobunn for annerledesfølelser. Ensomhetsfølelser. Taperfølelser.

Noen tar kampen opp, kaster inn håndkleet, innrømmer at nå sliter jeg og ber om hjelp.

Lykkes med prosjekt fjerne-avgrunnen-og-rette-ut-kroppen.
 Lykkes med sin samling i bånn!
Pris og takk, være ære..

Ennå er jeg ergelig over Jakob Arvola og hans utrolig usaklige angrep på det han kaller "depresjonsbloggere". Dette angrepet på samlingen i bånn... Følger du?
Ok, jeg skal ikke beskylde han for mobbing av en stor gruppe mennesker, selv om tanken ligger snublende nær.Det er store misforståelser han åpent fører til torgs i legeforeningens tidsskrift som "sannheter". Jeg mener, selv om det er banalt,, at det å klappe noen på skuldra og si "stå på", eller "dette klarer du", eller "jeg er her hvis du trenger meg" ikke er overfladisk oppførsel. Ei heller om det skjer i bloggverdenen. En vennlig digital kommentar betyr også anerkjennelse og å bli sett på tross av utfordringer i livet. Jeg kan ikke begripe hvor han har det fra at den som rammes av depresjon mener det er "deilig" å ha det vondt. Det er ikke snakk om en "skarve influensa", men mye mye værre.
At noen skriver om sine erfaringer, og mottar støtte er positivt. Ikke det motsatte.
I det for noen banale lever oftest det basale?
Ikke sant?
Ytringsrommet er for alle. Ikke sant?

 

Nåvel. Fabian snakket altså i  heller forsiktige vendinger, diplomatisk og klok som han framstår, om at han var redd for at vi har fått et kaldere samfunn.
For meg er det opplagt.
Jeg er ikke så diplomatisk, jeg spissformulerer for å få fram et poeng eller femten, og tenker:
Det er helt rett. Vi har det.
Enkelt nok.
Et vinnersamfunn, med en vinnerkulturdyrkelse som vårt samfunnssystem snurrer rundt må skape tapere. Det finnes ingen sol uten skygge, dag uten natt. Eller jeg uten du.
Det er bare å forsøke leve seg bitte litt inn i hvordan det er å leve et selvgående liv.
Hvordan være et jeg, uten nevneverdig stimulans fra et du?
Kulturen vår legger på mange måter opp til det.
Så lenge en er i arbeid eller andre ubrytelige nettverk kan en stå eller snuble seg gjennom tilværelsen og kjenne den som nok. Sovne som et slakt på sofaen før ti om kvelden, og dunke på vekkeklokka før sju. Eldre blir alle, og antakelig en smule trøttere. Blir man holdt unna "å kjenne etter" til evig tid slipper man kanskje fall eller kjennskap til dype avgrunner.
Jeg tror ikke det eneste saliggjørende er vanlig lønnet arbeid, selv om det er viktig og nødvendig for at et godt fellesskap og velferdssamfunn skal være levedyktig både nå og i framtiden.
Likevel må det være lov å si man kan ha det godt også "utenfor".

 

 Undersøkelser spissformulerer ikke.

For å ta det mest drastiske først.
I Norge ligger årlige antall registrerte selvmord mellom 550 og 600.
Tallene er relativt stabile i verdens "beste" og "rikeste" land.

Men, det er også slik at Norge har den høyeste andelen arbeidstakere som oppgir at det å være i arbeid forbedrer helsa( ifølge rapport fra Statens arbeidsmiljøinstitutt - STAMI).
Nå sier jeg ikke jeg ikke synes det er fint at arbeidsledigheten er lav og økonomien god sammenlignet med resten av Europa og verden. Misforstå meg riktig!

 Likevel, om man ser til Sverige som slett ikke er så ulikt Norge sier "Du och jobbet" som har gjort en undersøkelse blant tohundreogti personer i Skåne, hvor alle har egen erfaring med psykiske sykdommer (eller lidelser...kjært barn mange navn), sier kanskje tallene noe annet om våre "gode nordiske samfunn". Hele søttifem prosent oppgir at de tier overfor omgivelsene om sine psykiske problemer. Femtito prosent vegrer seg for å søke arbeid, og førtisju prosent oppgir de unngår å innlede et forhold. Opplevelsen av diskriminering er til stede i sterk grad. Femtifire prosent oppgir at andre mennesker som kjenner deres psykiske problemer unnviker eller tar avstand.
Det samme skjer i arbeidslivet.
Hver fjerde spurte har opplevd å bli urettferdig behandlet når det gjelder å få ansettelse eller beholde arbeidet...
 

 Akkurat det siste kvalifiserer til ...

For hva betyr egentlig det?

Betyr det at man fortsatt ikke kan nevne å ha hatt en "skarve" depresjon eller panikkangst?

Skarve i betydning at man ikke ser eller hører noe som helst ved sånne lidelser.

Tilværelsen er "bare" tidvis vel utfordrende og uhåndterlig.

Igjen tenker jeg på denne Arvola og hans totale misforståelser...
Speiler han bare det halvdelen av befolkningen tenker om psykiske lidelser?

Er man åpen uten identiteten til en Fabian eller Kjell Magne er det uvisst hvordan omgivelsene behandler informasjonen? Kanskje må man betale for det ved tap av familie, venner eller muligheter på arbeidsmarkedet hele resten av din tid? Er det slik at den som har eller har hatt en psykisk lidelse "bare" stenges ute i det stille? Det minner om mobbing i betydningen at mennesker gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger/hendelser de ikke kan forsvare seg mot.

Er det slik at man ikke skal ha noen samling i bånn?

 

Synnøve Sætrum

 



MENN OG NETTHAT...

Foto: Synnøve Sætrum

 

 Frihet er det viktigste...
 

Jeg har vært ute og gått i nesten tre timer.

Formiddagen er det såpass lav temperatur at det går an.

Jeg har ikke opplevd trussler eller sjikane på veien.

Her i denne byen føler man seg meget vel.

Menneskene på veien smiler og nikker som regel.

En blir varm og glad av mer enn sola.

Gikk i en stor bue fra hotellet og om Warrot Market, eller Chinatown.

Det begynner å synes det snart skal feires kinesisk nyttår den 10. februar 2013.

Blir flott i tillegg til ekspedisjonen jeg skal være med på lørdag.

Blir fine opplevelser begge deler tenker jeg.

En skal alltid ha noe å se fram til.
Den som har frihet til å velge får benytte seg av den.

For det handler jo om å leve, og leve i fred med og respekt for sine medmennesker.

 

 Sammen med de ekstra gradene kommer det mer mygg med kvesset

snabel. Så da er ikke balkongen så yndig som den var etter mørkets frambrudd.

Dermed blir det Ytringsstedet som kveldssyssel.

I ettermiddag lå jeg en halv time ved bassenget.

 

Dvs. jeg var femten minutter i sola, og like mange i bassenget.

Heldivis er det kaldere der enn i havet ved Hua Hin.

Hva er det med mannssjåvinistiske ytringer?

Hva er det med mannsdominerte kulturer?

Hva er det med alle disse hatsfølelsene?

Finnes det noe prinsipp i dem?

Er det snakk om pornofisert indoktrinering?

Eller voldsindoktrinering?

Er det redsel?

Identitetsløshet?

Matt blir jeg når jeg ser hva kvinner som deltar i det offentlige rom utsettes for.

Maktesløs er jeg heldigvis ikke.

Jeg kan kritisk forholde meg til enhver ytring og holdning som uttrykker sjikan, sexisme, vold- og drapstrusler. Ta sterk avstand fra det til og med. Offentlig.

 

Det passer ikke inn i et humane, siviliserte samfunn, som vi liker kalle oss her nord at denslags skal være en del av arbeidsdagen til kvinner. Sjøl er jeg ingen kjendis i det offentlige rom, men jeg har også fått hatbrev og trussler her på Ytringsstedet. Medmennesker har uttrykket at det må jeg bare ta med i beregningen når jeg stikker hodet fram på denne måten. Den holdningen skjønner jeg ikke grunnlaget for. Jeg er ikke enig i at å ytre seg fredelig om verden og tilværelsen skal kvalifisere for hatbrev og annet. Etter mine begreper er det en menneskerettighet... osv. osv. osv.

  Derfor har jeg gjort begrensninger i kommentarfeltene.

 Hatmeldinger fra fremmede anonyme mennesker er ikke det Ytringsstedet står for.

Gjerne diskusjon, veldig gjerne diskusjon.

Selv om jeg vet noen ikke er i stand til å diskutere bakgrunnsbasert,

kunnskapsbasert, nyansert eller saklig. 

 

 Som kvinne blir jeg varm, sint og fortvilet over tilstandende på nettet.

Over menn som netthater kvinner.

Hva er det som gjør alt dette kvinnehatet?

Hvorfor alle disse truslene om seksualisert vold og drap?

 

Det er så primitivt.

Så bortenfor all medmenneskelighet.

 

 

 http://www.svt.se/kultur/ska-morda-dig-nar-du-minst-anar-det

http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.10902460

http://www.dagsavisen.no/nye-inntrykk/reportasje/menn-pa-kanten/

 

Chiang Mai, 7. februar 2013

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Det er derfor man sover siesta !

Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Ytringsstedet's redaktør er på reise som kjent.

Hun koser seg under solen. 

Føler seg som en ungdom her hun ligger og koser seg luftkondisjoneringen.

Siesta i Chiang Mai. Ettermiddagen tirsdag 5. februar 2013.

To og en halv time gåing er tilbakelagt. Reflexologi i en time.

Så drømte jeg om en liten time ved bassenget.

Men, nei mens jeg gikk heimorver kom jeg på helt andre tanker. Så meg selv i horisontalen. Kroppen varslet hodet om at den var både varm og trøtt.

 I dag er her ekstremt varmt til å være nord i Thailand, enda jeg frøys på balkongen tidlig i morrest. De mørke skyene henger som en vegg langt borte i det fjerne over fjellene.

Ser ut som det hele ender med et kraftig smell eller femti i løpet av kvelden.

Til dess skal jeg nå ha en time blund på øyet.

Man må visst forholde seg til været enten det er varmt eller kaldt.

 

Det gode liv som uførepensjonist (ei stakket stund på jorda). 

Slikt kommer ikke rekende på ei bambusflåte eller elefantryggen. 

I det gamle jungelordet heter det nemlig: 

Skal man holde seg ung til sinn er det etter sigende viktig at hjernen ikke får greie på hvor gammel kroppen er. Nå har det seg slik at den kroppen redaktøren skriver om har slått riktig krøll på seg i det siste. Tarmkrøll (ikke slyng)... Som er over nå, og jeg håper immunitet mot diverse jeg måtte komme borti resten av turen er oppnådd med en tre ukers dotrening... Hmmm... Jeg kan det nå !

Ja, noe ekstra  skal man vel vederfares når man er betalt av staten, vil noen straks vende inn, uten at jeg er uenig i det. Jo lenger bort en reiser, jo større er sjangsene for noe ugg.

Tropebakterier, tropevirus, tropeparasitter og tropeamøber skal rett og slett ikke bli en hverdagslig sak. Hvordan skulle det tatt seg ut for et menneske som lever nær Nordpolen?Egentlig?

 

 Det er bare det at man av og til ønsker seg å kunne skru hodet av og sette det på bordet.

Kortslutte varslingene om alt som er galt. Ta fri. Gi blaffen. Slappe av!!!

 La kroppen leve sitt eget liv, ung eller gammel, bokstavelig talt.

 

Det er defor man sover siesta!

 

Synnøve Sætrum

 



"Det er ingen nåde her, og ingen medlidenhet"...

I noens bakgård. Foto: Synnøve Sætrum

 

Verden har en forside og en bakside.

Baksiden er den største, den vondeste og den mørkeste.

Derom hersker det ingen tvil. Følg litt med om du ikke tror det.

Les.

 Lytt.

Lær.

Se.

Si nei og atter nei!

 

Ingen uverdighet der i gården... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Jeg har sett spedalske sitte med bøyd hode over tiggerkoppen,lik sine menneskebrødre og søstre i Kristiansand. Ja, dere husker vel trekkspillerhæren som kom før ren risting på pappbeger.

Her synger blinde til musikkmaskinen, og døvstumme selger stearinlys i kokosnøtter.

Noen strekker resolutt fram ei åpen hand.

Hvem ville jeg vært om jeg ikke kjøpte eller ga?

For meg selv uten tvil et likegyldig og dårligere menneske.

Selv om jeg slett ikke kan gi til alle, for det er for mange, for stort, for omfattende så kan jeg hjelpe noen. Det hender mer enn en gang jeg får et smil, et takk, et vennlig blikk på veien.

Jeg tenker de er som meg. Medmennesker, og avstanden fra det ene til det andre er så kort. Marginene så nådeløse. Tilfeldighetene har ikke følelser for rettferdighet.

Kapitalismens verdenorden er fortsatt den som rår, og :

"Det er ingen nåde her, og ingen medlidenhet".

Hvem ville jeg vært om jeg kunne stanset elendigheten, skapt fred, utryddet sykdom og jaget utbytting og undertrykking så langt ut i galaksene at de aldri mer kunne sno seg tilbake?

På julaften vandret jeg i de mer perifere områdene av Hua Hin.

Noen steder der det eksisterer forslumming.

Det betyr likevel ikke at der ikke er smil, verdighet og lek.

Snille øyne og blide gjestfrie mennesker. For en forundringspakke vandreturen var i går. 

Det er en gave når øynene åpner seg, sansene begriper og hjertet blir varmt. 

Ja, for det gjør det, også i bakgater der fasadene ikke eksisterer.

 

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 I alle bakgater og veger i verden finnes de som ikke har. I Kristiansand også.

De bor under broene, og noen setter fyr på toalettene kommunen bygger for de trengende.

 Sånn er det, og jeg begriper det stadig ikke. For de er jo mennesker, som meg. Overbevisningen min er stadig at de ikke hadde vært der om de hadde et valg.

Ville jeg reist til for eksempel Hua Hin for å tigge just for det fun of it???

 

Nei, den tigger bare den som er fattig. Den som må, som ikke finner andre utveier. Det er mange fattige på jorda, og de blir flere og flere. Visste du forresten at flere ble arbeidsledige også i Norge i året som gikk? Nå har vi heldigvis arbeidsledighetstrygd og andre ordninger. La oss håpe det varer. La oss protestere om noen grådige forsøker sko seg på situasjonen som er enda værre i andre land. For det er nemlig sånn at for den som er uten arbeid, eller syk, eller boligløs, eller krigsrammet så hjelper det lite at statistikken er bra for de andre. Tall er kun tall. De eier ikke nåde eller rettferdighetssans. Husk det. Det handler om menneskeskjebner.

 

Mennesker som ikke kan velge vekk maktspillet, grådigheten og onskapen som rår.

Alle dager, alle netter. Jeg har hørt det jeg trodde som intelligente mennesker, venner til og med, kalle de fattige sine egne lykke smeder. Og: Hvordan skal det gå når alle kommer til Norge og tar alt fra oss? Hvordan blir det når noe helt annet overtar? Hvordan skal det gå med oss i randsonen i nord om vi ikke får fortsette velte rundt på berget, og lange innpå alle dager. Ja, for vi har jo fortjent det!

 

Har de andre fortjent å være fattige, undertrykte, utbyttede, syke, voldtate, lemlestede, bombede og syke? Hvordan kan man bare kikke og kikke og kikke den andre vegen og late som ingen ting?

 

 

Ha fortsatt gledelig, fredelig jul...

Dette ble reisebrevet fra smilets land...

 

Synnøve Sætrum

 



JAU, JAU, JAU.....

Alt tyder på at de som har hatt hodet langt oppi... et mørkt sted, kan slappe av og nyte framtidsperspektivet. Jeg har sagt det før, men sier det bare en gang til:

Jorda består og Niburu kom ikke farende i går.

Regnbuen kommer nok opp igjen ved neste korsveg, men jeg synger ikke "Barn av regnbuen" likevel. Stemmen er for trøtt, men jeg sang den den dagen alle de andre gjorde.

 

 

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

 

 

Sitter morgenfrisk og sprudlende opplagt på balkongen.

Siden jeg ikke har bluse eller genser på handler det heller ikke denne morgenstunda om å bare riste en ny blogg utav ermet. Litt tankevirksomhet må til, selv om den kanskje ikke alltid er på høyden med de store filosofers tankesprang og funderinger. Jeg kan for så vidt leve godt med det.

Våknet faktisk seint til meg å være. Men, jeg er. Det er det viktigste for meg akkurat her og nå.

 

Klokka var halv ti.

Så da er man ikke kommet til mer enn kaffekrus nummer to.

Jeg har lest epost fra venner, og sender en takk til dem alle.

Julehilsener er om mulig enda litt mer betydningsfulle når man er på den andre siden.

Hjemme er ikke klokka mer en 04:05 viser klokka på datamaskinen.

 

Det er mye å være takknemlig for også denne morgenen.

Min eneste utfordring de første timene er hvorvidt jeg skal gå dit eller dit til frokost. Om jeg skal bruke solfaktor førti eller femti. Hvor langt jeg skal gå i dag vet jeg ikke. Bare at det blir et stykke sånn at kondisjonen kommer seg opp til akseptabelt nivå . Det blåser såpass at jeg ikke blir liggende på noen strand denne dagen heller. Uten at det er noe som helst problematisk.

Dessuten må jeg hente mer vann og soda i hus...

Ja, det er de virkelig banale ting og saker sammenlignet med verdensbegivenhetene.

I Ukraina for eksempel, meldes det at minst 83 mennesker er døde på grunn av kuldebølge.

Hardeste frostperiode på hundre år.

Folket der er og blir stadig prøvet og prøvet og prøvet......

Da er det kaldt da, men her jeg sitter er det varmt. Så varmt at jeg drøyer tiden her i høyden og brisen. For jeg vet det nærmest koker på bakkenivå. Heldig er den som kan drøye så mye hun vil.

 

Ikke bare det, hun har fred der hun sitter også. Det er ingen selvfølge på jorda. Langt i fra.

Paven har sitt pent sagt aparte syn på saken. Hvorvidt han mangler fantasi, eller begynner bli meget tidlig gammel skal jeg ikke ha sagt noe om. I følge Benedictes såkalte fredsbudskap for året er barmhjertighetsdraå, abort og homofilt ekteskap de største truslene mot verdensfreden. 

Jau, jau, jau sier nå jeg.

Bakkekontakt har han ikke, men det er kanskje sånn for den som sitter der han sitter.

 Så fjernt fra sine medmennesker at budskapet om kjærlighet til nesten er totalt vekk.

For ordens skyld: Jeg med letthet tenke meg en åtte tolv andre mekanismer som faktisk har noe med krig og elendighet å gjøre.

 

I Egypt brukes det tåregass, igjen mot islamister og opposisjonelle i gatekamp.

Hvordan skal det gå med Egypt og demokratiet?

Bloggeren Alber Saber har sittet arrestert siden i september anklaget for å ha promotert filmen "Innocence of Muslims". Noe han selv benekter.

Tiltalen omhandlet også kritiske utsagn om islam og kristendommen.

 I følge påtalemyndighetene skal han ha drevet fjesboksider med oppfordringer til ateisme, og dermed ha fornærmet religiøse. Det er sørgelig at blasfemi er satt inn som en kriminell handling i den egyptiske grunnloven.Som jeg ser det er Saber samvittighetsfange som kun sitter i fengsel for å brukt retten til ytringsfrihet på fredelig måte. Det er makt i de bloggende hender...

Akkurat det kan jeg fortsette å grunne på over frokosten.

 

Ha nydelig lørdag!

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 

 

 



"De e sabla mange gamle damår på ferie her..."

Foto: Synnøve Sætrum

Denne kveldinga har jeg vært og fått fotmassasje igjen. Etter hvert har sinnsroen seget såpass på at jeg greier konsentrere meg bare om det som skjer. Overgi seg til den nytelsen det er for kroppen.
Fra å nesten stå i bro av smerte bare for to små uker siden kjennes det nå godt.
Rene foryngelseskuren tenker jeg, men forsynet vil det sånn at jeg ikke skal få nykker.
For sikker hets skyld oppdaga jeg ei manglende plombering der all amalganen en gang ble satt inn på ungdomsskolen. Siden tanngarden også bærer preg av tiden som går ++ er jeg glad jeg får kostnaden i Thailand. Har akkurat begynt å forhøre meg, og finner nok fram til godt og rimelig sted sammenlignet med . Ja dere vet hva...Det er nå det.
Rapport skal nok følge når jeg har hatt mitt møte med den helsetjenesten.

Her jeg halvegs ligger i senga føles kroppen avslappet, enda snuen fortsatt herjer.
Kanskje man koker det til under sola, sånn rent bortsett fra at jeg ikke var så mye under den i dag.
Solfaktor femti fortsatt, og enda litt rødlig.
Tar litt tid å få underlag, og i morgen blir det pause.
Tenker jeg får kikke meg rundt på markeder og lignende.
I det hele tatt kose meg i skyggen.
Jeg har kjøpt postkort, og gleder meg til skriving.
Holder tradisjonene og sender julekorrespondanse pr. hånd.
Det gleder meg stort når jeg mottar annet enn regninger selv, så hvorfor ikke gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg? Et gammelt munnhell som har mye ved seg det.

Lumjgjester... Foto: Synnøve Sætrum

Jeg tenkte i grunnen på helt annet enn falmende tenner, og vond korsrygg da jeg tok meg hjem igjen denne aftenen. Det handlet om hvor jeg måtte går fra massasjestedet.
Når jeg passerer de såkalte "red-light" områdene er det umulig å legge merke til mye naken hud. 
Etter mørkets frambrudd starter det hele.

Den pornofiserte nakenheten.

Kjønnsmarkedet.

Salg av sex.

Salg av kropp.

Salg av følelser.

"Tøm og røm", eller hva det nå er man kan kalle det. 

Om prostitusjon hevdes å være verdens eldste yrke er det ikke det jeg tenker på.

Noen tviholder på myten om den lykkelige prostituerte.

Kanskje en nødvendighet for å legitimere handel med menneskekropper.
Det er utrolig egentlig at vestens befolkning og i særdeleshet de mennene som benytter seg av disse jentene ikke har kommet lenger hva menneskesyn angår. For meg framstår det underlig.
Ingen, absolutt ingen får meg overbevist om at dette er noe mennesker velger selv.
Nei, det er når du ikke har noe valg du havner der.
Fattigdom.
Fattigdom.
Fattigdom.
Den har dessverre verdenssamfunnet kvantesprang og hoppe før er utryddet.
Ille er det at så mange i mellomtiden blir utnyttet på grunn av den.

Medmennesker. 

Skjebner.

Menneskeskjebner.

Menneskeliv.

Individer med sjel, følelser og tanker akkurat som meg selv og alle andre.

Det er dessverre fortsatt slik at landet regnes som verdenshovedstad for sexturismen.

Likevel synes jeg det er viktig å få understreket at her finnes mange mange mange andre typer turister også. Landet er en oase av vennlige, gjestfrie mennesker. Strendene og havet ei lise.

Maten et funn, og i det hele tatt finnes priser som passer mange typer lommebøker.

Også dem som ikke er så feite. Det er blant annet derfor undertegnede drar hit.

 

Blant annet helsepensjonister som meg selv.
Når jeg vasset ut i vannet for å bade en av gangene her om dagen hørte jeg på klingende kristiansandsk: "De e sabla mange gamle damår på ferie her"...

Jo, vi er en del. Det er klart, men her er betydelig flere gamle menn.

Jeg skal ikke tillegge ungutten et grøss eller noe. Stemmen hørtes mer konstaterende ut.

Jo, her er ikke som på Patong eller Pattaya og takk for det!
Ikke en mafioso type å oppdrive akkurat der ute ved Ao Takiap.

Også i dag var det et fredens paradis. Den store nydelig buddhaen i gull står der og skuer utover havet, med sine håndflater vendt mot verden. Vakkert og betagende. Jeg er så utrolig takknemlig for å få oppleve sjelen på det stedet. Måtte masseturismen aldri ta knekken på idyllen.
Vandre til lunsj, og spise sammen med hundrevis av thaier som har fri på lørdag.
Jo, det det har vært en bedagelig opplevelse.
Måtte det fortsette sånn.

Ha god helg der heime.

 

 Synnøve S

Are you hungry ?

BLOGG ELLER DAGBOK...

 

"...Ring the bells that still can ring, forget your perfect offering - there is a crack in everything, that's how the light gets in..."
(L. Cohen)

 

Det er himmelvid forskjell mellom en blogg og ei papirdagbok.
 Sistnevnte er fra seg selv til seg selv.
I levende kikker kanskje på det som er skrevet etterpå, eller bare bruker skrivingen på et slags terapautisk vis for å finne ut hva livet består i akkurat her og nå hvor det utspiller seg.

 Noen ganger har jeg hatt det sånn at jeg ikke vet hva jeg egentlig tenker før det er skrevet ned i papirdagboka. Slik har det vært siden jeg lærte meg å skrive.
 Det finnes en god del gamle kladdebøker med alskens ditt og datt.
Når jeg leser det fra min barndom kjenner jeg ikke mennesket bak teksten, enda jeg vet det er meg. Nesten som å holde i en fiksjon i en helt annen verden som jeg er ei dame på over femti i.

Noen år av min ungdomstid og mitt unge voksne liv skrev jeg mange brev, til nære venner.
Brevet har sin mottaker, som gjør noe med teksten.
Vennskap er ulike, har forskjellige funksjoner i mitt liv.
Helt som alle andre inbiller jeg meg.
Tror ikke jeg er særlig spesiell i så måte.

Bloggen befinner seg et sted mellom brevet og papirdagboka.
For her finnes mottakere av teksten.
Med trykk på publiser-knappen er det skrevne ikke bare mitt lenger.

Jeg vet også at skulle jeg i alle sammenhenger skrive det jeg innerst inne tenker måtte jeg antakelig skrive anonymt og under pseudonym. Her i  det demokratiske samfunnet Norge skulle jeg antakelig ikke fundere over anonymitet ikke anonymitet. Det presses på dem som ikke er åpne etter 22. juli, hvilket er forståelig om man skal få fjernet grumset i krokene.
Les kommentarene på vg's nettside om du ikke skjønner hva jeg mener.

Lever en derimot i et diktatur hvor det å ytre seg om demokratiske ideer kan føre til fengsling og det som mye værre er kan jeg forstå at blogger må være anonym.
Menneskerettighetene er opphevet der diktaturet råder. Så....
Selvsagt glemmer jeg ikke at det ubegripelig store internettsamfunnet ikke sorterer under noen stat. Det er et perspektiv som gir mange utfordringer.
 Kanskje løper jeg personlig risiko når jeg uttrykker mine standpunkter mot all ekstremisme og fundamentalisme. Enten den hevdes i Allah's, Gud's eller ulike politiske ideologiers navn.
Det er uhørt og uttålelig og hevde sine ideer med våpen i hånd.

Ingen  annen veg enn dialog og ikke-vold.

Jo, det er vesensforskjell mellom å skrive det i dagboka eller på bloggen.

Synnøve Sætrum


ER DET DEN STORE BYTTELEKEN SOM LEKES?

Jeg er så trøtt.
Lengselen etter søvn og kjærlighet siger på.

-Hvordan er det å ha sugerøret i statskassen, bare nyte og ikke yte?
-Ja jeg mener ærlig talt at vi bør gå over til amrikanske modeller.
Bruke forsikringer som grunnlag for levebrødet om man blir syk.
Det vil spare 'oss' for store utgifter.

Tror du ikke dine egne øyne eller ører?
Trøstens ord kommer desverre ikke herfra.
 Det gikk kaldt nedover ryggen på meg mens jeg satt og kikket på et medmenneske jeg trodde hadde rimelig gangsyn samt god sosialdemokratisk oppdragelse. I disse dager er det mange som viser sitt egentlige jeg. Sin selvgode egoisme og sin grådighet.
 Grøsset over meningsmålingene som sier blåttblått,
og FRP som nå på liksom skal framstå som de vanskeligstiltes talsrør.
Ærlig talt!
Hvor historieløs går det an og bli?
Det er akkurat det samme Venstre gikk for før den første borgelige regjeringen endel tiår tilbake i tid.
Da de vant taburettene var selvsagt alle løfter glemt.
Ingen grunn til å tro FRP...
Så sant en ikke ønsker seg et liberalistisk populistisk alternativ.
Et samfunn hvor styresmaktene snur kappa etter vinden hele tiden,
med den uforutsigbarheten det vil innebære til enhver tid.
Fleksibilitet hyler noen!
Kroniske helseproblemer og dårlig råd er ikke det.
Hvordan kan det ha seg at folk ikke ser det?
Eller er det slik at alt handler om menneskenes inneboende griske grådighet?
For den som er frisk, og tror seg å ha kontrollen over helsa synes det kanskje slik.
Skulle det feile kan man jo alltids sette seg ei kule for panna eller forsvinne ut i jungelen for godt...

Jeg blir så utrolig trøtt.
Lengselen etter søvn og kjærlighet siger på.

Hvor kommer den fra all denne sjølgode egoismen?
All denne grådigheten?
Er det blitt slik at ethvert menneske innbiller seg å være en eller annen konsersjef som blir betalt med millioner for å forsvinne etter en særdeles dårlig utført jobb?
Hvorfor er 'det greit' at samfunnet fungerer slik? Den som ikke har annet enn ei lita lønning vet ikke fra den ene måneden til den andre om arbeidet fortsatt er der...
 Industrien flagges til Asia, og mye annet legges ned.
Samtidig predikes det om lav arbeidsledighet i Norge om dagen.
Hva hjelper det den som befinner seg i situasjonen?
Det er mennesker bak tallene.
Bedraget fortsetter og fortsetter...

Jeg blir så trøtt, så utrolig trøtt.
Lengselen etter søvn og kjærlighet siger på.

 Europa vakler på grunn av et visst økonomisk system.
Verden som sådan er et gigantisk krigs- og sulthelvete på grunn av et visst økonomisk system.
Norge går så det griner(på grunn av et visst økonomisk system), og i stedet for generøsitet overfor medborgere som ikke ruller i pengebingen(e) viser man en klart uttalt mistenksom holdning.
Alle uførepensjonister, unge arbeidsledige, unge og gamle bostedsløse, alle gamle, alle kunstnere eller forfattere, alle utlendinger, alle lesber og homoer osv osv osv
 blir både uttalt eller underforstått møtt med :
 Din unnasluntrer og slabbedask, med hendene langt nedi statskassa!

Det var fra FRP det kom et forslag om at politikerne må ordne det slik at enslige kan komme seg inn i boligmarkedet. Hindringer må rives, inngangsbilletter fjernes sa de.
Ikke bare for de unge, men for alle vanskeligstilte.
Selvsagt ble det ikke sagt noe om at man skulle kunne velge å ikke eie, men derimot kunne leie en anstendig bolig hele livet. En god del av boligmassen skulle vært avsatt til det.
Er det ikke på tide at det landet som går så det kviner setter i gang og gjør noe med boligsituasjonen for alle på en eller annen måte vanskeligstilte?
Den dagen undret jeg på hvor Arbeiderpartiet eller Sosialistisk Venstreparti befinner seg hen? Hvorfor er ikke forslag om dette kommet fra den kanten?

Noen rer senga for det borgelige regjeringsalternativ på det viset de farer fram...
Er det så vanskelig og få det med seg?
Eller for å være litt konspirasjonsteoretisk tenkende:
ER DET DEN STORE BYTTELEKEN SOM LEKES?

Jeg blir så utrolig trøtt.
Lengselen etter søvn og kjærlighet siger på.

Synnøve Sætrum
Dette er innlegg 700...