02 april 2011

Varme greske minner ispedd et hint dagdrømmerier....


Rhodos... Foto: Synnøve Sætrum

Lille Venezia Mykonos.. Foto: Synnøve Sætrum

Armene er fulle av tåke og vinter. Hovne og tunge. Det verker lett i albu, kne og ankel. Jeg undrer meg på om det bare er værsjuke, eller varsler noe. En dag for minner og varme greske dagdrømmerier. 
Jeg drømmer meg til Symi. Den lille greske edelstenen jeg er så heldig å ha besøkt et par ganger. Når jeg lukker øynene kan jeg kjenne hvordan varmen omslutter meg, hvor tungt det er å gå i de skyggefulle gatene, og jeg kjenner nesten kløen fra et gresk myggstikk på leggen. De duse fargene på bygningene som klamrer seg fast oppover skråningene. Veiene og landskapene vi kjørte gjennom til klosteret Panormites. Calderaen der. Stillheten. To tre eneslige havseilere duppende i paradiset. Klokketårnet. Den bitte lille tettbebyggelsen. Dit vil jeg tilbake en gang. Etter sinnsro og meditasjon.
I neste glimt befinner jeg meg på Mykonos. Lille Venezia. Kjenner vinden og varmen. Erindrer fryden jeg følte da jeg gikk rundt på den fantastisk vakre øya. Og, jeg tenker at jeg en gang vil tilbake dit også.
Vakkert var det, og plenty sinnsro.

Kunsten er å holde seg fast... Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum

Jeg blir i Grekenland. Scala Eressos. Kunsten er å holde seg fast, om så i glatte berget. Være eller ikke være. Scala Eressos. Stedet for varme drømmer og lyrikk. Sappho og annet. Stillhet og atter stillhet. Ingen biltrafikk fra tidlig kveld og til lyse morgen. Forbudt nemlig. For et paradis.
Alt bygget inn i fasadene som de en gang stod da fiskelandsbyen var det den var.
Jeg fabler et øyeblikk om små fargerike båter på strendene der. Så endog noen av dem.
Ei lise, en velsignelse av et sted. Ingen pakketurisme arrangert dit, og takk for det. La de som vil og kan bevare det slik.
Hellige lommer hvor tiden stopper opp, og man kan konsentrere seg om det viktigste:
Bare være!
Måtte gjensynet bli alt det jeg drømmer om en vakker dag.
Sol gjennom skyene. Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum

Solens øy.Rhodos.Titusener av gode minner. Bilder for det indre øyet. Lange filmer egentlig.
Minnes og gleder meg til gjensyn i september. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.
Anbefalingene står ved lag, om enn bare sterkere. Drømmen er å få til overvintring der en gang.
Se Helios' skapning i vannet gjennom et år. Funnet ut om jeg da kunne blitt lei.
Jeg tviler jeg tviler, men vet det er umulig å finne ut om jeg ikke en gang prøver.


Ved kirkegård på Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum

Den første gangen jeg var på Rhodos hadde noen en spådom om at jeg fort kunne komme til å bli et fast innslag på øya. Husker jeg var skeptisk, men medgir de fikk rett. Kommer til å vende tilbake alle mine dager så ofte jeg kan. Det er noe spesielt der nede. Noe med miksen av kaos og skjønnhet, det greske og turismen i Rhodos by. Den ufattelig vakre naturen, alle perlene og stillheten når man ferdes rundt omkring andre steder på øya. Hva den øya ikke har, vet jeg ikke. Likevel undres jeg på om den muligens ville gi meg et annet ansikt og perspektiv om jeg var der uten flommen av turister... (Tar gjerne i mot tips for å få det til.)
"Anthony Quinn"-stranda. Foto: Synnøve Sætrum


I gamlebyen Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum


I gamlebyen Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum


Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum


Typisk turistgate Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum


Rhodos. Foto: Synnøve Sætrum


Stranda Rhodos by. Foto: Synnøve Sætrum


Tanken flytter meg til byvandring på Samos. Jeg var der et par kvelder, lå på "dyrt" hotell og ventet på neste ferge til et eller annet annet vakkert sted. Egenltig skulle loffing i øyriket vært å finne på blå resept. Løftet for psyken trenger en ikke være professor for å se. Ernæringsekspertene og legene har mer enn tommelen opp for kosten man har i seg under vegs. Kjempegreier for alle, og for diabetesskrotten som sådan. Dessuten er middelhavsmaten snadder snadder snadder. Såpass at jeg stadig tyr til den hjemme, bærer meg skakk på krydderier og alskens gjennom tolla. I kjøleskapet finnes nesten alltid en rett (eller flere) jeg stadig forbedrer. Men, jeg får ikke temperaturen, luktene og meltemien på huden mens jeg spiser her i snøhullet. Akkurat det blir ikke det samme. Men, dagdrømme det kan jeg. Der har jeg all makt mellom himmel og jord. Fine greier!
Supre greier! Kan fortsette bitte litt til!
Så går enda en av vinterdagene sin gang...
Varme sjela litt til, før jeg støvler meg og tar en tur ut i tåka.

Torg Samos. Foto: Synnøve Sætrum

Kommer ikke utenom Molivos når drømmene tar meg. Like sikkert er det at dersom jeg lever og har helsa til det så skal jeg se Molivos igjen. Etter fartingen rundt på det meste av Lesbos er og blir det en av de vakreste greske opplevelsene. Der er det bare nydelig. Noen turister,men ikke for mange. Mange nok til at det er noe å se på for den som reiser alene. I tillegg til den fantastiske atmosfæren i seg selv er vennligheten helt enestående. Maten er superoptikjempefantafenomenalistisk... Og, så er det alle konsertene, teater, kino. Det autentiske greske. Levende gresk musikk mange steder ,alltid. 
Valfart dog ikke i for store flokker. Alt kan spoleres om man går inn for det.

Utsikt til naboen ved Zoumis, bostedet i Naoussa. Foto: Synnøve Sætrum

Fyrtårnet, eller Paros dukker opp for det indre panorama. Rundtur fra høyeste topp til villeste kyst. Bosted Naoussa. Vært der også to ganger. En i tidlig mai. Nesten ikke mennesker. Rolige grekere som snakke med meg over alt. Vennlighet. Var der samme året i august/september. En litt annen opplevelse siden de små gater og steder svømte i italienere og amrikanere. Slitne grekere bak diskene, men vennlige var de. Og, vinden var herlig. Ga mye ly for den intense varmen. Jeg ville ikke sagt nei takk om noen ville ha meg med på tur dit heller. Kunne til og med vært en utmerket guide. Trur eg!

Taverna i Naoussa. Fantastisk mat. Foto: Synnøve Sætrum


Venter på mat. Karinas Dream, Naoussa. Maten der er akkurat det.

Ved kirke i Parikia. Foto: Synnøve Sætrum


Nei, jeg får vel komme meg ut og vandre i tåka her i "høyden" før jeg stivner helt. Uten mosjon duger dette skroget avgjort ikke. Likevel er det ingen tvil om at på dager som denne hadde jeg foretrukket vandringen i Athens mange gater. Der er det historisk sus over alt, sammen med den moderne millionbyen. Jeg er glad jeg har vært der, og skal være lykkelig hvis jeg kommer dit igjen. Noen sier det er for mye kaos, at det er så skittent, og for varmt. Vel, de om det. Jeg sier det sånn at som "barn av Europa" hadde jeg virkelig gått glipp av noe stort om jeg ikke hadde fått vært i, og opplevd Athen for noen dager. Da jeg var der hadde jeg vært neste 7 uker i Hellas, og fant tempen på 36 grader i skyggen som akkurat passe gåvær. Dessuten var det ikke noe fogg eller sånt akkurat der jeg var. På den tiden var jeg blitt så "gresk" i forhold til temperaturen at jeg måtte ha pledd over lakenet om natta for ikke å fryse.
Noe jeg aldri har hatt problemer med før langt uti juni.
Så alt blir en vane til slutt.
Det tar bare noe mer tid enn en vanlig chartertur.
Øyloffing med begynnelse og avslutning i den greske hovedstaden er et svært godt alternativ.

Tavernaminne Santorini. Foto: Hege Sætrum


Tavernaminne Athen. Foto: Synnøve Sætrum


Naoussa Paros. Foto: Hege Sætrum


Naoussa. Foto: Hege Sætrum

Travel gate i Athen, men tiggeren ligger skinnflat i alt sammen.. Foto: Synnøve Sætrum




Fra Athen. Foto: Synnøve Sætrum


Scala Eressos. Foto: Synnøve Sætrum

Efaristå poli Ellada!

Synnøve Sætrum


Tåke


( 28 mars 11... Foto: Synnøve Sætrum)

Her i snøhullet flere mil inn i landet er det tåke, så i dag må det være heftig på kysten.
Der er det sikkert umulig å se at snøen er borte for dem som bor der...
Hadde tåka vært litt mer graut kunne det vært her.Noen øyeblikks illusjoner om en annen adresse kunne vært et faktum, men den gang ei. Bare litt tåke, akkurat såpass at skyggenes dal er enda mer skyggete...
Om dere skjønner? 
Tre kilometer fra dybderekorden er her ingen kom vår du skjønne milde pr. nå.
Neste år da skal jeg..
Ja, da skal jeg da!
CITÉ SOLEIL på Haiti har nok sol og sommer leser jeg, men sammenligner jeg bostedet mitt med det blir jeg her og holder snut. Nesten i alle fall.
Noen ganger har man det som kjent så bra at man ikke kan annet enn klage. 
Vel blir det for mye "zen" og sola savner jeg sterkt i mørketida (ja her er ikke sol fra midten av november til uti slutten av januar...for høye åser og dype daler..skyggenes dal...).
Egentlig er det ikke noe særlig for psyken, bare så det er sagt.
På den andre siden, så skal man vel være glad man har en sådan. Hadde jeg bodd i "solbyen" ville arbeidsledighet, sult, fattigdom og under pari sanitære forhold mer vært agendaen. For ikke snakke om hvor redd jeg ville vært for kriminelle bander som ikke blunker med å ty til vold og det som værre er.
Jeg har jo livet kjært, på tross av snømengdene.
 Det handler om perspektivet, ikke la seg helt lulle vekk i tåka.
Om den enn ligger tett, og snøen nesten kommer inn gjennom vinduet (i april) så er her rimelig varmt når jeg har tova tøfler på beina, sammenlignet med verdens fattige er jeg rik. Om jeg ikke er i arbeid har vi et velferdsamfunn som redder oss som er uten, og jeg kan gå på vannklosettet mitt når jeg vil. Ting og tang ligger ikke rundt og slenger hvorsomhelst i krokene eller utenfor.
Alltid noe å være takknemlig for for den som ikke går seg bort i tåke...

Synnøve Sætrum