Kjære alle dere dere som står meg nær, og som jeg er glad i.
De aller fleste befinner seg på den andre siden av jorda i det lille rare fantastiske landet som heter Norge. Der er jeg født, og har levd det aller meste av mitt liv.
Jeg er i Asia akkurat, men norsk som bare det..
Eventuelt er en og annen av dere ute på en reise i anledning vinteren... Nyt!
Kjære alle andre blogglesere.
Når jeg skriver er det inspirerende å kunne gi det vekk til noen rundt omkring i verden.
Brev fra et liv ja...
Å skrive er like mye en tekst til seg selv.
Noen ganger er det slik at jeg ikke helt har grepet på hva som er viktig, hva som rører seg i meg før jeg har skrevet det. Ofte finner tankene klarere uttrykk og følelser nye dyp. Det er en gave å sette seg ned, kikke innover i dypet etter hva som finnes der. Leste en blogg som handlet om å grave etter gull i eget sinn. Noen ganger finner man noe gyllent, andre ganger kommer mørket fram. Eller grågrumset. Glede og latter i spann og bøtter er man da så visst forunt. Jo du, her er så mangt.
Brev fra mitt liv i Hua Hin fortsetter...
Det er det jeg driver med her på balkongen i sjette etasje.
Lever et liv med betydelig varmere vær enn det er der jeg reiste fra for en snau måned siden.
Her oppe blåser det friskt på andre dagen. Såpass at gardinene blafrer og jeg helt automatisk ser det ikke blir noen badedag. En promenade langs stranda derimot virker fristende. Bare huske å ha med sikringskost denne gangen. Sist dro jeg av sted uten, og da måtte jo selvsagt blodsukkeret dale til følingsnivå. Idiotisk sier du kanskje, og jo da. Men, hvem har sagt jeg er perfekt, eller at jeg er den eneste diabetikeren her i verden som tror det er under kontroll etter en mektig frokost, ei kokosnøtt og mer til ? Problemet er heller lite egentlig. Det skjer noen ganger i løpet av et år, og når jeg vet andre i samme situasjonen sliter livet av seg med det som raser opp og ned mange ganger i uka kjenner jeg meg fornøyd. Takknemlig til og med. Det kunne vært atskillig verre. For det meste er problemet for meg at blodsukkernivået er for høyt. Den stadige utfordringen som ligger i å presse det nedover ved hjelp av medisiner, å gå og det jeg spiser.
Føling skal jeg ikke ha, men når den kom over meg her etter sånn tre uker tenker jeg det henger i hop med at langtidssukkeret er dalende. Det går alltid ned når dagene leves sunnere.
Reflexologi er meg til del flere ganger i uka. Thaimassasje med.
Jeg kan fornemme hvordan helheten er når den som gir ordentlig behandling av føttene går i gang. Kjenner hvor problemene i kroppen sitter gjennom punktene under beina. Smertefullt noen steder, men for det aller meste er det en nytelse med behandlingene. I går var det thaimassasje, og et lite helvete. Høyre side av kroppen var heller i ulage, og jeg klarte antakelig ikke helt å kommunisere at massøren måtte ta det roligere. Dessuten opplever jeg noen ganger at når man forsøker si at enkelte punkter ikke må røres så misforstår de og tror det motsatte.
Jeg tenker på den utrolig gode massøren som bedrev metoden Tok Sen i Chiang Mai når det er slik.
Han hevdet, meget bestemt, men mildt at massasje aldri skal gjøre vondt-vondt.
Godt-vondt derimot helt greit. I går var det langt derifra. Så her får kroppen pause seg fra thai-massasje ei stund. Blir det derimot langtur langs stranda i dag kan føttene få. Trenger huden olje finnes det mildere typer massasje som gir fuktighet etter sola. Ja, som dere skjønner så er dette en del av det jeg kaller den store helsereisa. En av de gode grunnene til å vende tilbake til Thailand nok en gang er all massasjen. Hjemme har jeg ikke råd til verken fysioterapi eller massasje.
Selvportrett. Foto: Synnøve Sætrum
Hjemme har jeg i det hele tatt råd til mindre og mindre. Sånn er det å være uførepensjonist.
Mens den norske befolkningen for øvrig, om man skal tro den massive nyhetspresiseringen om det, blir bare mer og mer velstående sånn på det jevne(nå snakker jeg ikke om milliardærene som betaler null i skatt og alt det der... det er utrolig at det er dem de blå-brune skal gi enda mer lette...) er uførepensjonen blitt vanskeligere og vanskeligere å klare seg på. Det henger sammen med stadige prisøkninger. Mat, strøm, husleie, bensin og så videre. Aller meste av inntekten går til det. De siste årene har jeg opplevd at det er med et nødskrik det går rundt. Vinteren har vært rett ut semmer hverdagene igjennom. De har i tillegg vært så kalde at mine stive lemmer bare er blitt enda stivere og verkende. Som bjørnen har jeg også blitt, gått i hi og sovet det meste av tiden. Selvsagt ser ikke andre det. Folk ser meg jo bare når jeg tar meg ut innimellom, og da er jeg jo våken, tilstede og glad for å treffe mennesker. Så nå sitter jeg her, og det handler om helse, men også økonomi.
Bedring på begge fronter. Jo, jeg er ikke emigrert, og jeg betaler min skatt med glede. Heldigvis er det fortsatt lov til å reise selv om en er ufør. Ville blitt veldig ille om man innførte begrensninger. Stoler så lite på politikerne som sitter med makta nå, at jeg innimellom frykter det aller verste.Skatten ja, den fortsetter jeg å betale med glede.Jeg tenker den går til felleskassa, at det er flere enn meg som sliter. (Og, nei: Jeg føler verken misunnelse eller bitterhet eller noe som helst over for hvordan den jevne har det i Norge. Bare så det er presisert. )
Snart er en måned i Hua Hin over. Om fem dager drar jeg videre.
Bussen går til Phuket by hvor jeg tenker å være et par-tre netter. Oppleve byen som for to år siden virket både alt for stor og ganske så skremmende. Etter Bangkok har skrekken lagt seg.
Der har jeg kost meg glugg, og har absolutt tenkt meg tilbake. Ser for meg et par ukers tid neste gang. Jeg aner egentlig ikke noe om hovedstaden på Phuket, og akkurat det er ganske spennende.
Dagene som kommer blir lik forundringspakker. Dessuten er jeg så heldig at jeg stort sett evner å "bare være" og ha nok med det. Fint å kunne kjenne glede over det store i det små.
Jo, jeg gleder meg til veien videre. Gleder meg veldig til å se dere der ute Mia og John!
I går greide jeg få bestilt rom i Karon. Denne gangen ligger bostedet litt vekk fra den hovedveien som jeg slett ikke har savnet. Fint å besitte litt innblikk og forstå kartet når en bestiller usett.
Betalte såpass at jeg regner med det er luktfritt sted. Enkelte bosteder har nemlig ei vond og for meg helt ukjent lukt. Som jeg ikke kan leve i. Nytter ikke å bare puste med munnen over tid...
Om det handler om fukt eller sopp eller begge deler vet jeg ikke. Bare at alt stritter og at det er utelukket når jeg kjenner den. Finner den noen ganger på spisesteder og da særlig i toalettområdene. Jeg takker for meg og går ganske enkelt. Det er fint å kunne velge i den slags saker.
Jeg sitter her og gleder meg til det krystallklare storhavet, vinden og de reine strendene. (Stillehavets Tsambika...)Slett ikke umulig at jeg drar tilbake til Kamala, eller at jeg utvider perspektivet og slår meg ned på Kata for en periode. Utfordringen blir å finne noe som kan leies på månedsbasis.
Det ordner seg !
Når jeg oppsummerer en liten måned her i Thailand handler den først og fremst om å lande og leve seg inn i rytmen. Jeg har ikke gjort så mye utover det å være og ha det bra med det.
Noen litt trøtte dager, men mest våkne. Omstillingen gikk lettere etter flyturen.
Så for meg betyr det helt avgjort mye hvordan jeg sitter på så lange reiser.
Skal man sitte godt må man betale, så da får jeg spare til returen.
Denne gangen hadde jeg enveisbillett. For alt jeg vet kan det være et annet land jeg vender hjem fra. Leser en del om Indonesia, Vietnam, Malaysia og så videre innimellom.
Ser for meg at det kan bli tur til et eller flere av stedene.
Bali er det mer enn et menneske som varmt og med glitter i øynene har anbefalt meg.
Jeg tok litt pause. "Snakka" på fjesboka med dere som er våkne der hjemme.
Leste nyheter på NRK-siden og om busskapringen i Årdal. Fryktelig tragisk og totalt meningsløst.
Nå er jeg fortsatt her, og de siste to dagene har det vært sånn vind her oppe i høyden at jeg har helt klar følelse av å sitte i Norge en god sommerdag. Jeg nyter den.
Værmeldingene sier at her skal komme inn en "Tropical- Depression-Thirty" ( http://www.wunderground.com/global/stations/48475.html )torsdag eller fredag, eller begge dagene. Jeg forsøker finne ut om det dreier seg om ekstremt lavtrykk, eller ekstremt lavtrykk med storm(http://www.wunderground.com/hurricane/western-pacific/2013/Tropical-Depression-Thirty ). Forklaringene spriker og jeg må bare medgi at engelsken min nok er noe svak når det kommer til fagspråk angående været... Noen som vet hva dette er?
Ikke for det at jeg bekymrer meg veldig. Det er flere dager fram i tid, og jeg bor i en murbygning. Verre for de som bor nede på bakken i helt andre typer boliger vil jeg tro.
Får krysse fingrene for dem først og fremst.
Hva mer jeg har gjort disse dagene?
Jo, jeg har lest romaner. Hele tre. Fossum "Jeg kan se i mørket", Claussen "Mariam" samt Petterson's "Jeg forbanner tidens elv". De har smakt godt enten jeg har satt i senga, på solsenga eller her jeg sitter nå. At jeg en gang utdannet min tanke og sjel i den retningen gjør ikke opplevelsene mindre bra. Jeg mener, utdanning beriker sjelen, og den har en med seg alle dager. Åkke som.
Ao Takiap har jeg trasket og gått på og mot.
Dessuten har jeg trasket etter kjente og ukjente veier. Sett litt av hvert.
Både det som synes helt fremmedartet og det som etter hvert er blitt vanlig.
Vært oppe på fjellet et par ganger, og med skjelvende beinmuskler (eller det som er i ferd med å bli det) krøket meg ned igjen hundrevis av trappetrinn. Vondtgodt!
Unge kokosnøtter har jeg fortært, for det meste uten ape.
Apropos ape så hadde jeg aldri kunnet forestille meg at jeg skulle bivåne ei svømme og boltre seg i havet. Men, det har jeg altså gjort. Veldig spesielt. Kommer aldri til å glemme det.
Thaiene som er på stranda har fortalt meg at den kommer og gjør det rett som det er, og at det i noen tilfeller er flere av dem. Det skulle jeg likt å se. Dessuten skulle jeg gjerne vært en tur oppe ved templene der de mange hundre aper oppholder seg. Får satse på jeg kommer dit før søndag.
Eller så blir det neste gang... Ser ikke bort fra at jeg kan finne på å ta en tur innom her seinere.
Jeg har badet, og jeg har solt meg litt. Om enn ikke intenst noen av delene. Liker best livet i skyggene. Med noe kjølig i glasset og sinnsro til å bare være. Ta dagene som de kommer.
Smilets land er et helsebringende land.Ingen steder på jorda får jeg så mange smil og smiler og hilser på så mange fremmede. Smil er en del av dagliglivet, og gjør veldig godt.
Ytre omgivelser gjør noe med indre landskap.
Takker for det.
Ha en god tirdag da.
Hua Hin, 5. november 2013
Med vennlig hilsen
Synnøve
