07 september 2012

DOBBELHETEN

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg elsker sommeren og sommerklima, og har levd lenge nok til å skjønne at i alle gleder finnes spirer til savn.  Høsten kommer uten å spørre om lov. Den er i ferd med å klatre over de grønneste trær, de høgeste fjell eller dypeste daler. Ubønnhørlig fester den grepet og forbereder naturen på den store kalde søvnen.  Den dødelige elsker eller hater fenomenet vel vitende om at krefter i kvantesprang hinsides en selv aldri tar menneskelige hensyn. Livet lever på livets premisser all vemod og sorg på tross.
Når høsten viser sine første sider blir jeg alltid nedstemt.  Ikke at jeg lar være nyte skjønnheten når flammefargene setter inn, men det er denne fasen før jeg snakker om. Denne tiden hvor man oppdager mørket tidlig om kveldene. En ser fuglene samle seg for å trekke, og det stilner i skogen.  Sørgelig er det, og på et usigelig vis vemodig vakkert.  Jeg tenner mine mange stearinlys og ser flammene lyse mot mørket. Hver eneste høst forsøker jeg å se lyst på tilstanden, jeg søker stålsette meg, og jeg søker ro i situasjonen som den er. Det klokeste er å leve med dagen i dag akkurat som den er, og stille godta det jeg ikke kan forandre. Men nei, lett er det ikke. Smil!

Min femtiende høst på jorda. Det finnes alt for mange som aldri kommer så langt. Noen har jeg fulgt til det siste stedet.  Kanskje er det nettopp denne dobbeltheten som kjennes så sterkt. På den ene siden er livet en gave hver eneste dag. En skritter ut av senga og tenker på hvor godt livet er, bøyer seg og takker. Der jeg lå kjente  jeg murrende verk i venstre skulder. Grunna over diffuse kvinnesymptomer på kar- og hjertetildragelser. Kanskje. Mulighetene er mange. Helst har man vel lagt som slangemennesket man slett ikke er. Hun dukker opp i bevisstheten mormoren jeg aldri kjente. Hun døde så tidlig, og lidelsene ja… De var de samme.  Seg selv av minnet er det lett å gå. Jeg står opp! Min sølvfargede Moccamaster ordner sort vitaliserende veske uten å kny. Ingenting er som vektløse øyeblikk, mens søvnen slipper taket. Smil!
 Sukk! Nederlagsfølelsen kjennes i de iskalde tærne og jeg slår på strømmen. Sommeren er ugjenkallelig over for i år. Øyeblikket etter hutrer jeg under pleddet og forbanner tilværelsen her oppe i nord. Enser ikke stålkonstruksjonen i mitt eget øye… Lengter etter kulinariske under ved Egeerhavets strender, kjenner suget etter tropelyder og varme asiatiske smil. Lukten av tropiske myggmidler. Kokosnøtter og mango. Massasje og spa. Spa og massasje. Kan noen røre meg snart, før den udefinerte følelsen blir for påtrengende? I samme nu fryden over all den kjærlighet som er blitt meg til del, blandet med øyeblikkets bunnløse sorg over den jeg tapte eller ikke fikk.
Smil! Menneskehjernen kan reise over ufattelige avstander på et blunk. Mine Ipomoea Tricolor blomstrer fortsatt tappert, mens jeg beskuer tusen år gamle trær i Wat Chediluang Chiang Mai. Stedet foran alle steder, byen over alle byer. Der har jeg vært, gått, levd smil. Minnes tumlingen min utenfor "House of Sucess" i samme by... I Vågsbygd finnes et kjøkkenvindu med utsikt til typisk norsk kratt og skog. Innsikten i samme hjem gir alltid sinnsro og sjelefred. Noen steder er alltid med, noen steder er jeg gjest men likevel hjemme.

Knips og jeg sitter i min greske venns kjøkken. Sitrontreet i bakgården kaster skygge på vinduet. Bakken er tørr av støv. Kikker på den underlige ukjente elektriske anretningen på veggen mens jeg nysgjerrig betrakter vaskemaskinens aparte slangesystem. Han synger, Che henger i kroken. En gammel indianerhøvding plirer fra entreen.  Vi spiser « salat og salat»; tomater med salt og olivenolje. Jeg dynker brødet. Nyter det ene øyeblikket etter det andre. Perfekt frappe. Det kan ingen ta. Visste ikke da at jeg skulle ta det med meg inn i en tekst en formiddagstime i randsonen til den nordiske høsten.  Slik er det skrudd i hop, og jeg takker!

Jeg lytter til høstsolas lokking gjennom persiennene. Krystallklart synger den: Ut, ut og nyt. Kom deg ut i verden, ut til menneskene. Sola bryr seg ikke med fragmenter av skygge, kommende regnbyger eller mine hav tanketumlerier. Jeg følte meg fysisk syk da jeg stod opp, men solskinn trekker ulikt noe som helst annet. Skrur humøret opp, og puffer meg ut i høstsommerdagen! Smil!
 
Synnøve Sætrum